Rettslig kjerne
EU-domstolen presiserte at traktatens forbud mot tiltak med tilsvarende virkning som kvantitative importrestriksjoner også rammer offentlige anskaffelsesordninger som gir geografisk avgrensede innenlandske virksomheter en lovbestemt kjøpspreferanse. En ordning som binder offentlige oppdragsgivere til å legge en bestemt andel av innkjøpene til virksomheter med produksjonsanlegg i et bestemt nasjonalt område, avskjærer anskaffelser fra virksomheter i andre medlemsstater for den reserverte delen og utgjør dermed et handelshinder etter artikkel 30. Det er uten betydning at ordningen også rammer deler av den nasjonale produksjonen utenfor det privilegerte området; tiltaket favoriserer fortsatt innenlandske varer. Domstolen slo videre fast at et tiltak ikke faller utenfor artikkel 30 selv om det eventuelt også kan karakteriseres som statsstøtte etter artikkel 92. Reglene om fri varebevegelse og statsstøtte forfølger parallelle formål og kan anvendes side om side.
Faktum
Saken oppsto etter at italiensk lov nr. 64 av 1. mars 1986 påla offentlige organer, forvaltninger og visse statlig tilknyttede enheter å foreta minst 30 % av bestemte anskaffelser hos industri-, landbruks- og håndverksvirksomheter med anlegg og fabrikker i Sør-Italia (Mezzogiorno), når produktene ble fremstilt helt eller delvis der. Unità sanitaria locale n° 2 di Carrara utlyste deretter en anskaffelse av radiologiske filmer og væsker ved lukket anbud, hvor 30 % av leveransene ble forbeholdt slike virksomheter. Du Pont de Nemours Italiana SpA anfektet ordningen for italiensk domstol og gjorde gjeldende at selskapet var utelukket fra å inngi tilbud på den reserverte delen fordi det ikke hadde anlegg i Mezzogiorno. Den nasjonale domstolen forela spørsmål om tolkningen av EOEF-traktaten artikkel 30, 92 og 93.
Domstolens vurdering
Domstolen tok utgangspunkt i sin faste praksis etter Dassonville, hvor artikkel 30 omfatter enhver handelsregel som direkte eller indirekte, faktisk eller potensielt, kan hindre samhandelen innen Fellesskapet. Den viste også til direktiv 77/62/EOEF, hvor det i fortalen fremheves at begrensninger i den frie varebevegelsen i forbindelse med offentlige anskaffelser er forbudt etter traktaten.
Ved vurderingen av den italienske ordningen la Domstolen vekt på at preferansen for produkter fremstilt i et bestemt område av Italia avskar offentlige oppdragsgivere fra å foreta en del av sine innkjøp hos virksomheter etablert i andre medlemsstater. Dette innebar forskjellsbehandling av varer fra andre medlemsstater sammenlignet med varer produsert i Italia, og dermed et hinder for normal samhandel. At ordningen samtidig også virket begrensende for italienske virksomheter utenfor Mezzogiorno, endret ikke denne konklusjonen. Domstolen fremhevet at alle varer som nøt godt av preferanseordningen, var innenlandske varer. Det var derfor uten betydning at ikke hele den nasjonale produksjonen ble begunstiget.
Domstolen avviste også at ordningen kunne begrunnes i tvingende allmenne hensyn utviklet i rettspraksis, fordi slike hensyn bare kan påberopes for tiltak som gjelder uten forskjell for innenlandske og importerte varer. Ordningen var diskriminerende og falt heller ikke inn under de uttømmende unntakene i artikkel 36. Henvisningen til artikkel 26 i direktiv 77/62 førte ikke frem, fordi direktivet bare kunne åpne for videreføring av eldre italienske bestemmelser dersom disse var forenlige med traktaten; direktivet kunne ikke gi hjemmel til tiltak i strid med artikkel 30.
Når det gjaldt statsstøtte, viste Domstolen til fast praksis om at artikkel 92 ikke kan brukes til å oppheve virkningen av reglene om fri varebevegelse. Selv om et nasjonalt tiltak eventuelt også skulle kunne karakteriseres som støtte, er dette ikke tilstrekkelig til å unnta tiltaket fra forbudet i artikkel 30. På den bakgrunn fant Domstolen det unødvendig å besvare spørsmålet om de nasjonale domstolenes rolle ved vurderingen av støttens forenlighet med artikkel 92.
Konklusjon
EU-domstolen slo fast at EOEF-traktaten artikkel 30 er til hinder for nasjonale bestemmelser som reserverer en prosentandel av offentlige anskaffelser til virksomheter med produksjonsanlegg i bestemte deler av medlemsstatens territorium. Ordningen var et diskriminerende handelshinder og kunne verken forsvares med tvingende hensyn, traktatens unntaksbestemmelser eller med at tiltaket eventuelt også kunne anses som statsstøtte. Spørsmålet om nasjonale domstolers kompetanse etter artikkel 92 og 93 ble derfor ikke avgjort.
Praktisk betydning
Avgjørelsen er sentral som tidlig bekreftelse på at offentlige anskaffelser ikke kan brukes som regionalpolitisk virkemiddel gjennom lovbestemte kjøpspreferanser som favoriserer bestemte geografiske deler av nasjonalt territorium. For anskaffelsesretten illustrerer dommen at også ordninger som ikke eksplisitt skiller mellom nasjonale og utenlandske leverandører, kan være traktatstridige dersom de i realiteten reserverer kontraktsandeler til innenlandsk produksjon. Dommen viser også at vurderinger etter statsstøttereglene ikke erstatter vurderingen etter reglene om fri bevegelighet. For offentlige oppdragsgivere understreker den betydningen av ikke-diskriminerende konkurransevilkår ved vareanskaffelser.