Rettslig kjerne
Den sentrale rettslige kjernen er at begrepet «økonomisk aktør» i direktiv 2004/18 skal forstås funksjonelt og vidt. Etter artikkel 1 nr. 8 omfatter det ikke bare private foretak, men også offentlige enheter og offentlige myndigheter, forutsatt at de er berettiget til å tilby de aktuelle bygge- og anleggsarbeidene, varene eller tjenestene mot vederlag i markedet. Dommen bygger på likebehandling og konkurranseåpning i anskaffelsesretten, og viderefører tidligere praksis om at status som offentlig eller privat ikke i seg selv avgjør om en aktør kan delta i konkurransen. Videre fastslår dommen at artikkel 52 ikke uttømmende regulerer nasjonale ordninger med offisielle lister eller attestering, men at slike ordninger likevel må være forenlige med direktivet. En medlemsstat kan derfor ikke kombinere et absolutt krav om klassifikasjon eller attestering for deltakelse med regler som utelukker offentlige enheter fra å bli klassifisert eller attestert.
Faktum
Tvisten oppsto i Spania etter en åpen anbudskonkurranse om levering av magnetisk resonans-tjenester til helsesentre drevet av Corporació de Salut del Maresme i la Selva. Consorci Sanitari del Maresme, et helsekonsortium, søkte om å delta. Konkurransegrunnlaget krevde at tilbyderne fremla en spansk «klassifikasjonsattest». Ved kontroll av tilbudene konstaterte evalueringsutvalget at konsortiet ikke hadde lagt frem slik attest, og ba om ettersending. Konsortiet fremla i stedet en erklæring om at det ville benytte ressurser fra et næringslivsselskap, samt en erklæring om at det var en offentlig enhet. Oppdragsgiveren besluttet deretter å utelukke konsortiet fordi manglene ikke var rettet i tide og i korrekt form. Konsortiet påklaget avgjørelsen til Tribunal Català de Contractes del Sector Públic og anførte at kravet om yrkesmessig klassifikasjon ikke gjaldt for det på grunn av dets status som offentlig myndighet. Den foreleggende instansen ba deretter EU-domstolen om avklaring.
Domstolens vurdering
EU-domstolen vurderte først sin kompetanse. Den la til grunn at Tribunal Català de Contractes del Sector Públic kunne anses som en «domstol» etter artikkel 267 TEUV. Domstolen fremhevet at organet var opprettet ved lov, hadde permanent karakter, anvendte kontradiktorisk prosedyre, traff avgjørelser på grunnlag av rettsregler og oppfylte kravet til uavhengighet. Selv om den særlige klageadgangen etter spansk rett var fakultativ, la Domstolen vekt på at organets avgjørelser var bindende, og at det i praksis hadde en sentral klagefunksjon i anskaffelsessaker. Domstolen avviste også innsigelsen om at saken var rent intern, og understreket at direktiv 89/665 og direktiv 2004/18 ikke er betinget av faktisk grenseoverskridende interesse eller tilknytning til fri bevegelighet.
I realiteten tok Domstolen utgangspunkt i ordlyden i artikkel 1 nr. 8 i direktiv 2004/18, som uttrykkelig omfatter «enhver offentlig enhet». Den viste også til fjerde betraktning, som forutsetter at et offentligrettslig organ kan inngi tilbud, samtidig som medlemsstatene må motvirke konkurransevridning overfor private tilbydere. På denne bakgrunnen fastslo Domstolen at offentlige myndigheter ikke er utelukket fra å delta i anbudskonkurranser bare på grunn av sin offentlige status.
Domstolen knyttet dette til tidligere praksis, særlig om at enhver person eller enhet som anser seg i stand til å utføre kontrakten, kan være tilbyder eller kandidat, uavhengig av om vedkommende er offentlig eller privat, driver virksomhet fast eller bare unntaksvis, eller mottar offentlige tilskudd. Det avgjørende er om enheten er berettiget til å tilby de aktuelle ytelsene mot vederlag på markedet.
Når det gjaldt artikkel 52 om offisielle lister og attestering, uttalte Domstolen at bestemmelsen ikke uttømmende regulerer alle vilkår for opptak eller attestering. Medlemsstatene har derfor et visst handlingsrom. Dette handlingsrommet kan imidlertid ikke brukes til å etablere et system der offentlige enheter som ellers har rett til å tilby de aktuelle ytelsene, er avskåret fra klassifikasjon eller attestering, samtidig som samme klassifikasjon eller attestering er obligatorisk for å kunne delta i konkurransen. En slik kombinasjon er i strid med direktiv 2004/18. Det femte spørsmålet ble avvist fordi den nasjonale retten ikke hadde gitt tilstrekkelige opplysninger til at Domstolen kunne besvare det.
Konklusjon
EU-domstolen slo fast at offentlige myndigheter og andre offentlige enheter kan være «økonomiske aktører» etter artikkel 1 nr. 8 i direktiv 2004/18. De kan dermed delta i offentlige anbudskonkurranser dersom og i den utstrekning de er berettiget til å tilby de aktuelle ytelsene mot vederlag på markedet. Domstolen fastslo videre at artikkel 52 ikke er uttømmende, men at direktivet er til hinder for nasjonale regler som nekter slike offentlige enheter adgang til klassifikasjon eller attestering samtidig som nettopp slik klassifikasjon eller attestering er et nødvendig vilkår for deltakelse i konkurransen.
Praktisk betydning
Dommen har praktisk betydning for avgrensningen av hvem som kan være leverandør i offentlige anskaffelser. Den klargjør at oppdragsgivere og nasjonale regelverk ikke uten videre kan utelukke offentlige enheter fra å delta som tilbydere bare fordi de er offentlige. Vurderingen må knyttes til om enheten faktisk kan tilby ytelsen mot vederlag i markedet. Dommen er også viktig for kvalifikasjons- og registreringsordninger: Dersom en stat oppstiller obligatorisk klassifikasjon, attestering eller registrering som vilkår for deltakelse, må ordningen være tilgjengelig også for offentlige enheter som ellers er berettiget til å konkurrere. Saken illustrerer dessuten at klageorganer på anskaffelsesområdet kan anses som «domstol» etter artikkel 267 TEUV.