Rettslig kjerne
Avgjørelsen fastslår at en anke til EU-domstolen må være begrenset til rettsspørsmål og presist angi hvilke deler av Rettens avgjørelse som angripes, samt hvilke rettsregler som påstås krenket. Det er ikke tilstrekkelig å gjenta anførsler og argumenter som allerede er fremmet for Retten, eller å be om en ny prøving av faktum og bevis. Domstolen understreker at fastleggelsen av de faktiske omstendighetene og vurderingen av bevisenes vekt i utgangspunktet hører under Retten alene, så lenge bevisene er forskriftsmessig fremskaffet og prosessuelle regler er overholdt. Videre kan en part ikke under anken fremme nye anførsler som ikke ble gjort gjeldende for Retten, fordi dette ville utvide tvisten utover rammen for ankesaken. På realitetssiden presiserer avgjørelsen også at Kommisjonens kompetanse etter artikkel 60 i finansforordningen for den femte EUF til å treffe tiltak ved forsinkelser ikke i seg selv innebærer en plikt til å betale entreprenørens kontraktskrav.
Faktum
Kommisjonen finansierte, innenfor rammen av den andre Lomé-konvensjonen og Den femte europeiske utviklingsfondet, et bro- og veiprosjekt i Somalia. Etter anbudskonkurranse inngikk San Marco kontrakt med somaliske myndigheter om prosjektering og bygging. Under gjennomføringen oppstod tvist om endring av materialer til underbygningen for tilførselsveier og om prisøkninger på enkelte innsatsfaktorer. Kommisjonens delegerte nektet å påtegne enkelte fakturaer og senere også et kontraktstillegg som skulle dekke ytterligere kostnader, blant annet fordi dokumentasjonen ble ansett utilstrekkelig. Etter borgerkrigens utbrudd i Somalia overtok Kommisjonens ledende anviserberettigede visse funksjoner og sa opp kontrakten. San Marco krevde deretter betydelige beløp i ubetalte fakturaer og erstatning. Retten frifant Kommisjonen, og San Marco anket denne avgjørelsen til EU-domstolen.
Domstolens vurdering
Domstolen tok utgangspunkt i at anke etter EF-traktaten artikkel 168 A og EF-statutten artikkel 51 er begrenset til rettsspørsmål. Etter prosessreglementet må ankebegjæringen klart angi hvilke elementer i den ankede dommen som bestrides og hvilke rettslige argumenter som begrunner opphevelse. Dette kravet var ikke oppfylt for store deler av San Marcos anke. Flere anførsler bestod i realiteten bare i å gjenta de samme argumentene som allerede var ført for Retten, uten å påvise hvilken rettslig feil Retten skulle ha begått. Slike anførsler ble avvist fordi de i realiteten søkte en ny behandling av saken, noe som faller utenfor ankeinstansens kompetanse.
Domstolen fremhevet videre at den ikke har kompetanse til å fastlegge faktum på nytt eller, som hovedregel, til å overprøve Rettens bevisvurdering. Når bevisene er lovlig fremlagt og reglene om bevisbyrde og bevisføring er respektert, er det Retten som avgjør hvilken bevisverdi materialet skal ha. Anførsler som bare angrep Rettens vurdering av faktiske forhold, som hva som var dokumentert om priser, materialtilgang, tap eller årsakssammenheng, ble derfor avvist.
Domstolen avviste også flere anførsler fordi de var nye i ankeomgangen. En part kan ikke for første gang for Domstolen gjøre gjeldende anførsler som ikke ble fremmet for Retten. Dette gjelder blant annet argumenter om rentekrav, manglende betaling av bestemte fakturadeler og visse begrunnelses- og bistandsplikter. Formålet er å hindre at tvisten utvides i ankesaken.
Når det gjaldt anførselen om artikkel 60 i finansforordningen for den femte EUF, tok Domstolen denne til realitetsbehandling, men forkastet den. Bestemmelsen ga den ledende anviserberettigede adgang til å treffe egnede tiltak ved forsinkelse i fastsettelse, anvisning eller betaling, men påla ikke Kommisjonen en generell plikt til å betale entreprenørens krav. Dersom entreprenøren mente å ha kontraktsmessige krav, måtte disse avgjøres i den tvisteløsningsordningen som fulgte av den andre Lomé-konvensjonen. På denne bakgrunn ble anken samlet forkastet etter prosessreglementets artikkel 119.
Konklusjon
EU-domstolen forkastet anken. Den slo fast at San Marco i all hovedsak enten hadde fremmet utilstrekkelig begrunnede anførsler, forsøkt å få prøvd faktum og bevis på nytt, eller reist nye argumenter som ikke hadde vært behandlet av Retten. Domstolen presiserte samtidig at Kommisjonens kompetanse etter finansforordningen for Den femte EUF ikke uten videre innebar plikt til å betale entreprenørens kontraktskrav. Avgjørelsen er derfor først og fremst en prosessuell prejudikatsavgjørelse om rammene for anke.
Praktisk betydning
Avgjørelsen har først og fremst betydning som prosessuell rettskilde. For anskaffelses- og kontraktstvister med EU-rettslig tilknytning viser den at en ankeinstans ikke er et nytt forum for full prøving av faktum. Parter må identifisere konkrete rettslige feil i den underordnede dommen og kan ikke nøye seg med å gjenta tidligere anførsler eller omformulere uenighet om bevisvurderingen. Dommen illustrerer også skillet mellom kontraktskrav og utenomkontraktslige erstatningskrav, samt at særlige tvisteløsningsmekanismer i finansierings- og utviklingsrettslige ordninger kan være avgjørende for hvor slike krav skal behandles. For offentlige anskaffelser mer generelt understreker avgjørelsen betydningen av presis prosessføring, dokumentasjon og riktig valg av tvistespor.