Rettslig kjerne
Dommen klargjør hvordan vilkåret om «behov i allmennhetens interesse uten industriell eller forretningsmessig karakter» skal vurderes ved klassifisering av et organ som offentligrettslig organ etter direktiv 92/50. EU-domstolen la til grunn at et kommunalt eid aksjeselskap kan dekke slike behov når det anskaffer tjenester for å fremme utviklingen av industriell eller kommersiell virksomhet i kommunen. Det avgjørende er ikke selskapsformen eller at lokalene skal brukes av private virksomheter, men en konkret vurdering av formålet med opprettelsen og vilkårene for virksomheten. Ved vurderingen skal det særlig ses hen til om organet primært tar sikte på fortjeneste, om det bærer de økonomiske risikoene ved virksomheten, og om virksomheten mottar offentlig finansiering. Domstolen presiserte også at det ikke er avgjørende hvor stor del av organets samlede virksomhet som gjelder allmenninteresser, og heller ikke at lokalene bare skal leies ut til én virksomhet.
Faktum
Tvisten oppsto etter en konkurranse om prosjekterings- og byggetjenester knyttet til et teknologisk utviklingssenter i Varkaus i Finland. Varkauden Taitotalo Oy var et aksjeselskap fullt ut eid av byen Varkaus. Selskapet skulle stå for bygging av flere kontorbygg og et parkeringsanlegg, med sikte på senere utleie til teknologibedrifter. Etter en første anbudsinnbydelse ble konkurransen gjennomført på nytt. Korhonen med flere leverte tilbud, men fikk senere beskjed om at andre tilbydere var valgt. De brakte saken inn for finsk konkurransemyndighet med anførsel om at regelverket om offentlige anskaffelser ikke var fulgt. Taitotalo bestred dette og gjorde gjeldende at selskapet ikke var en oppdragsgiver etter finsk lov, fordi det ikke dekket behov i allmennhetens interesse uten industriell eller forretningsmessig karakter.
Domstolens vurdering
EU-domstolen behandlet først spørsmålet om foreleggelsen kunne tas til behandling. Den la til grunn at den nasjonale domstolen hadde gitt tilstrekkelige faktiske og rettslige opplysninger til at Domstolen kunne gi et nyttig svar. Det var ikke åpenbart at spørsmålene var hypotetiske eller uten sammenheng med hovedtvisten, siden søksmålenes antagelighet avhang av om Taitotalo var et offentligrettslig organ.
I realiteten tok Domstolen utgangspunkt i artikkel 1 bokstav b i direktiv 92/50 og sin tidligere praksis om at vilkårene for å være offentligrettslig organ er kumulative. I saken var det i praksis bare tvist om Taitotalo var opprettet for det særskilte formål å dekke behov i allmennhetens interesse uten industriell eller forretningsmessig karakter.
Domstolen presiserte først at bestemmelsen skiller mellom behov i allmennhetens interesse som mangler industriell eller forretningsmessig karakter, og behov i allmennhetens interesse som har slik karakter. Den vurderte derfor først om den aktuelle virksomheten i det hele tatt gjaldt allmenninteresser. Her uttalte Domstolen at et kommunalt eid selskap som anskaffer tjenester for å fremme utviklingen av industriell eller kommersiell virksomhet på kommunens territorium, kan dekke behov i allmennhetens interesse. At virksomheten retter seg mot økonomisk utvikling i kommunen, utelukker altså ikke at den tjener en allmenn interesse.
Deretter fremhevet Domstolen hvilke momenter som er relevante for å avgjøre om behovet er uten industriell eller forretningsmessig karakter. Den nasjonale domstolen må vurdere omstendighetene ved opprettelsen og vilkårene for virksomheten, og særlig om selskapet primært søker å oppnå fortjeneste, om det bærer risikoene forbundet med virksomheten, og om det mottar offentlig finansiering. Domstolen viste også til formålet bak anskaffelsesdirektivene: å motvirke favorisering og sikre at organer som er knyttet til det offentlige, ikke lar seg styre av andre hensyn enn økonomiske ved kontraktstildeling.
Domstolen presiserte videre at det er uten betydning om den aktuelle aktiviteten bare utgjør en mindre del av organets samlede virksomhet, så lenge organet fortsatt ivaretar behov i allmennhetens interesse. Endelig avviste Domstolen at utleie til bare én enkelt virksomhet i seg selv kan utelukke klassifisering som offentligrettslig organ. Allmenninteressen må ikke måles etter antallet direkte brukere, og en slik begrensning ville dessuten kunne undergrave direktivets formål.
Konklusjon
EU-domstolen fastslo at et kommunalt eid og kontrollert aksjeselskap kan dekke behov i allmennhetens interesse når det anskaffer tjenester for å fremme utviklingen av industriell eller kommersiell virksomhet i kommunen. Om behovet samtidig er uten industriell eller forretningsmessig karakter, må avgjøres konkret av den nasjonale domstolen ut fra blant annet fortjenesteformål, risikobæring og offentlig finansiering. Det forhold at lokalene bare skal leies ut til én virksomhet, utelukker ikke i seg selv at selskapet er et offentligrettslig organ.
Praktisk betydning
Dommen er sentral ved vurderingen av om kommunalt eide selskaper omfattes av anskaffelsesregelverket som offentligrettslige organer. Den viser at vurderingen ikke kan bygge ensidig på selskapsform, markedsnær aktivitet eller at sluttbrukerne er private virksomheter. For offentlige anskaffelser betyr dette at kommuner og kommunalt eide selskaper må foreta en reell vurdering av virksomhetens formål, økonomiske risikoprofil og offentlig tilknytning. Dommen har særlig betydning for eiendoms-, utviklings- og næringsselskaper opprettet for lokal næringsutvikling, hvor spørsmålet ofte er om virksomheten faktisk er markedsmessig eller om den primært ivaretar allmenninteresser.