C-171/15 Connexxion Taxi Services og avvisning for alvorlig feil

Samling av avgjørelser

DOMSTOLENS DOM (Fjerde avdeling)

14. desember 2016* «Prejudisiell forelæggelse — offentlige tjenestekontrakter — direktiv 2004/18/EF — artikkel 45, nr. 2 — søkerens eller tilbudsgiverens personlige forhold — fakultative avvisningsgrunner — alvorlig feil i yrkesutøvelsen — nasjonal bestemmelse som fastsetter en konkret undersøkelse i hver enkelt sak under anvendelse av forholdsmessighetsprinsippet — oppdragsgivernes avgjørelser — direktiv 89/665/EOF — domstolskontroll»

I sak C-171/15, angående en anmodning om prejudisiell avgjørelse i henhold til artikkel 267 TEUV, inngitt av Hoge

Raad der Nederlanden (Nederlandenes øverste domstol, Nederland) ved avgjørelse av 27. mars

2015, inngått til Domstolen den 15. april 2015, i saken:

Connexxion Taxi Services BV mot Staat der Nederlanden – Ministerie van Volksgezondheid, Welzijn en Sport, Transvision BV, Rotterdamse Mobiliteit Centrale RMC BV, Zorgvervoercentrale Nederland BV, har

DOMSTOLEN (Fjerde avdeling)

sammensatt av avdelingsformann T. von Danwitz, og dommerne E. Juhász (refererende dommer), C. Vajda, K. Jürimäe og C. Lycourgos, generaladvokat: M. Campos Sánchez-Bordona justitssekretær: kontorsjef C. Strömholm, på grunnlag av den skriftlige behandlingen og etter rettsmøtet den 27. april 2016, etter at det er avgitt innlegg av:

• Connexxion Taxi Services BV ved advocaat J. van Nouhuys

* Prosessspråk: nederlandsk.

• Transvision BV, Rotterdamse Mobiliteit Centrale RMC BV og Zorgvervoercentrale Nederland BV ved advocaten J.P. Heering og P. Heemskerk
• den nederlandske regjering ved H.M. Stergiou, K. Bulterman og A.M. de Ree samt ved J. Langer, som befullmektigede
• den italienske regjering ved G. Palmieri, som befullmektiget, bistått av avvocati dello Stato S. Varone og F. Di Matteo
• Europakommisjonen ved A. Tokár og S. Noë, som befullmektigede, og etter at generaladvokaten har fremlagt forslag til avgjørelse den 30. juni 2016, avsagt følgende

Dom

Anmodningen om en prejudisiell avgjørelse gjelder fortolkningen av artikkel 45, nr. 2, i

Europa-Parlamentets og Rådets direktiv 2004/18/EF av 31. mars 2004 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige vareinnkjøpskontrakter, offentlige tjenestekontrakter og offentlige bygge- og anleggskontrakter (EUT 2004, L 134, s. 114) og omfanget av domstolskontrollen med oppdragsgivernes avgjørelser.

Anmodningen er blitt inngitt i forbindelse med en tvist mellom Connexxion Taxi Services BV (heretter «Connexxion») og Staat der Nederlanden – Ministerie van Volksgezondheid, Welzijn en Sport (Den nederlandske stat – Ministeriet for offentlig helse, velferd og idrett, Nederland, heretter «Ministeriet») og en virksomhetssammenslutning bestående av Transvision BV, Rotterdamse Mobiliteit Centrale RMC BV og Zorgvervoercentrale Nederland BV (heretter samlet «virksomhetssammenslutningen») vedrørende lovligheten av Ministeriets avgjørelse om å tildele denne virksomhetssammenslutningen en offentlig kontrakt.

Rettslige rammer

EU-retten

Følgende fremgår av andre betraktning til direktiv 2004/18:

«Inngåelse av kontrakter i medlemsstatene på vegne av staten, regionale eller lokale myndigheter og andre offentligrettslige organer er underlagt traktatens prinsipper og navnlig prinsippene om fri bevegelighet for varer, fri etableringsrett og fri bevegelighet for tjenester og de prinsippene som er avledet herav, slik som prinsippene om likebehandling, ikke-diskriminering, gjensidig anerkjennelse, forholdsmessighet og gjennomsiktighet. For offentlige kontrakter over en viss verdi er det imidlertid tilrådelig å utarbeide bestemmelser om fellesskapssamordning av nasjonale prosedyrer for inngåelse av slike kontrakter, som bygger på disse prinsippene, for å sikre deres virkninger og garantere en effektiv konkurranse ved tildeling av offentlige kontrakter. Disse samordningsbestemmelsene bør derfor fortolkes i samsvar med såvel ovennevnte regler og prinsipper som traktatens øvrige bestemmelser.»

Dette direktivets artikkel 2 med overskriften «Prinsipper for inngåelse av kontrakter» bestemmer:

«Oppdragsgiverne overholder prinsippene om likebehandling og ikke-diskriminering av økonomiske aktører og handler på en gjennomsiktig måte.»

2ECLI:EU:C:2016:948

Avsnitt II, underavdeling 2, kapittel VII, i nevnte direktiv omhandler «Kriterier for kvalitativ utvelgelse». Nevnte underavdeling inneholder artikkel 45 med overskriften «Søkerens eller tilbudsgiverens personlige forhold». Artikkel 45, nr. 1, angir de obligatoriske grunnene til å avvise en søker eller en tilbudsgiver fra deltakelse i en anbudskonkurranse. Artikkel 45, nr. 2, angir de fakultative avvisningsgrunnene fra en anbudskonkurranse og hadde følgende ordlyd:

«Fra deltakelse i en anbudskonkurranse kan utelukkes enhver økonomisk aktør:

[…]

d) som i forbindelse med utøvelsen av sitt yrke har begått en alvorlig feil, som oppdragsgiverne beviselig har konstatert.

[…]

Medlemsstatene fastsetter på grunnlag av sin nasjonale rett og under overholdelse av fellesskapsretten gjennomføringsbestemmelser til dette nummer.»

Vedlegg VII A til samme direktiv med overskriften «Opplysninger som skal angis i anbudsbekjentgjøringer» viser i punkt 17 til «[u]tvelgelseskriterier vedrørende de økonomiske aktørenes personlige forhold, som kan føre til at de utelukkes, og de opplysningene som kreves som bevis for at de ikke faller inn under de tilfellene som berettiger til utelukkelse [...]».

Under overskriften «Klageprosedyrenes anvendelsesområde og adgang til disse prosedyrene» bestemmer artikkel 1 i Rådets direktiv 89/665/EOF av 21. desember 1989 om samordning av lover og administrative bestemmelser vedrørende anvendelsen av klageprosedyrene i forbindelse med inngåelse av offentlige innkjøps- samt bygge- og anleggskontrakter (EFT 1989, L 395, s. 33), som endret ved Europa-Parlamentets og Rådets direktiv 2007/66/EF av 11. desember 2007 (EUT 2007, L 335, s. 31), i nr. 1, tredje avsnitt:

«Medlemsstatene treffer, for så vidt angår kontrakter som henhører under anvendelsesområdet for direktiv 2004/18/EF, de nødvendige tiltak for å sikre at det effektivt og navnlig så raskt som mulig kan inngis klage over oppdragsgivernes beslutninger på de betingelsene som er angitt i artikkel 2–2f i dette direktivet, med den begrunnelse at beslutningene er i strid med fellesskapsretten vedrørende offentlige kontrakter eller de nasjonale reglene til gjennomføring herav.»

Direktiv 2004/18 ble erstattet ved Europa-Parlamentets og Rådets direktiv 2014/24/EU av 26. februar 2014 om offentlige anskaffelser og om oppheving av direktiv 2004/18 (EUT 2004, L 94, s. 65). Direktiv 2004/18 ble i henhold til artikkel 91 i direktiv 2014/24 opphevet med virkning fra 18. april 2016.

Nederlandsk rett

Direktiv 2004/18 ble gjennomført i nederlandsk rett ved Besluit houdende regels betreffende de procedures voor het gunnen van overheidsopdrachten voor werken, leveringen en diensten (forskrift om bestemmelsene vedrørende fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige vareinnkjøpskontrakter, offentlige tjenestekontrakter og offentlige bygge- og anleggskontrakter) av 16. juli 2005 (Stb 2005, s. 408, heretter «forskriften»).

Artikkel 45, nr. 2, bokstav d), i direktiv 2004/18 ble gjennomført i nederlandsk rett ved forskriftens artikkel 45, nr. 3, bokstav d), som fastsetter følgende:

«Fra deltakelse i en anbudskonkurranse kan oppdragsgiveren avvise enhver økonomisk aktør:

[…]

d) som i forbindelse med utøvelsen av sitt yrke har begått en alvorlig feil, som oppdragsgiverne beviselig har konstatert

[…]»

I forarbeidene til forskriften er det vedrørende artikkel 45, nr. 3, presisert at:

«Avgjørelsen om det faktisk skal skje avvisning, og i hvor lang tid denne avvisningen skal opprettholdes, skal, sett hen til de alminnelige betraktningene i direktivet, alltid være forholdsmessig og ikke-diskriminerende. Uttrykket 'forholdsmessig' innebærer at avvisningen og varigheten av denne avvisningen skal stå i et rimelig forhold til forsømmelsens grovhet. Avvisningen og varigheten av den skal dessuten stå i et rimelig forhold til den offentlige kontraktens størrelse. Fastsettelsen av en absolutt frist, innen hvilken en virksomhet som har handlet ulovlig, på forhånd er avvist fra enhver statlig anbudskonkurranse, er følgelig uforenlig med forholdsmessighetsprinsippet. Dette innebærer likeledes at det alltid skal tas utgangspunkt i den konkrete situasjonen, da oppdragsgiveren i forbindelse med det enkelte anbud alltid skal foreta en individuell prøving av om en gitt virksomhet skal avvises i det konkrete tilfellet (på grunnlag av kontraktens art og størrelse, karakteren og omfanget av svindelen og de tiltakene som virksomheten i mellomtiden har truffet).»

Tvisten i hovedsaken og de prejudisielle spørsmålene

Den 10. juli 2012 iverksatte Ministeriet en anbudskonkurranse for inngåelse av en kontrakt om levering av «sosial og rekreativ interregional transport av personer med begrenset bevegelsesevne». Denne tjenesten hadde til formål å skape mulighet for personer med begrenset bevegelsesevne til fritt å kunne reise, idet de for hvert år tildeles et reisebudsjett uttrykt i taxakilometer. Denne kontrakten har en minimumsløpetid på tre år og ni måneder og representerer en verdi på ca. 60 000 000 EUR årlig.

Prosedyren for inngåelsen av denne kontrakten er beskrevet i detalj i et dokument kalt «Beskrivende dokument», der det i avsnittet med overskriften «Avvisningsgrunner og egnethetskrav» bl.a. er anført følgende i punkt 3.1:

«Et tilbud som omfattes av en avvisningsgrunn, behandles ikke og kommer ikke i betraktning til en nærmere (innholdsmessig) vurdering.»

Hva angår avvisningsgrunnene viser det beskrivende dokumentet til en «personlig erklæring», som tilbudsgiverne skal fylle ut og vedlegge sitt tilbud som et obligatorisk vedlegg. Følgende anføres i det beskrivende dokumentet:

«Ved sin undertegning av den obligatoriske erklæringen vedrørende anbudskonkurransen erklærer tilbudsgiver at avvisningsgrunner (jf. punkt 2 og 3 i den obligatoriske anbudserklæringen) ikke finder anvendelse på ham.»

4ECLI:EU:C:2016:948

Tilbudsgiver erklærer bl.a. at «verken hans virksomhet eller en leder av virksomheten har begått en alvorlig feil i forbindelse med utøvelsen av yrket».

Bl.a. Connexxion og virksomhetssammenslutningen deltok i anbudskonkurransen. Ved brev av 8. oktober 2012 meddelte Ministeriet Connexxion at virksomhetens tilbud hadde endt på andreplass, og at Ministeriet hadde tildelt virksomhetssammenslutningen kontrakten.

Den 20. november 2012 ila Nederlandse Mededingingsautoriteit (den nederlandske konkurransemyndigheten) to virksomheter i den nevnte sammenslutningen samt seks ledere i disse virksomhetene bøter på grunnlag av overtredelse av nederlandsk konkurranselovgivning. De konstaterte overtredelsene gjaldt avtaler som var inngått med andre virksomheter i periodene fra 18. desember 2007 til 27. august 2010 og fra 17. april 2009 til 1. mars 2011. Ministeriet var av den oppfatning at dette var tale om en alvorlig feil i forbindelse med utøvelsen av yrket, men opprettholdt avgjørelsen om å tildele kontrakten til virksomhetssammenslutningen med den begrunnelse at det ville være uforholdsmessig å avvise nevnte sammenslutning på grunnlag av en slik feil.

I en sak om midlertidige forføyninger fremsatte Connexxion begjæring om forbud mot at Ministeriet tildeler virksomhetssammenslutningen kontrakten. Ved avgjørelse av 17. april 2013 imøtekom voorzieningenrechter te Den Haag (dommeren i saker om midlertidige forføyninger i Haag) denne begjæringen, idet den fant at Ministeriet ikke kunne foreta en forholdsmessighetsprøving når det var fastslått at det forelå en alvorlig feil i forbindelse med utøvelsen av yrket.

Ved avgjørelse av 3. september 2013 opphevet Gerechtshof Den Haag (lagmannsretten i Haag)

avgjørelsen truffet av retten i Haag som treffer avgjørelse i saker om midlertidige forføyninger, og tiltrådte at Ministeriet kunne tildele den i hovedsaken omhandlede kontrakten til virksomhetssammenslutningen, idet den fastslo at EU-retten ikke forbyr en oppdragsgiver å, under anvendelse av forholdsmessighetsprinsippet, prøve om den omstendighet at en fakultativ avvisningsgrunn kommer til anvendelse på en tilbudsgiver, skal medføre at denne tilbudsgiveren avvises, og at Ministeriet ved denne forholdsmessighetsprøvingen ikke hadde handlet i strid med likebehandlingsprinsippet og prinsippet om gjennomsiktighet.

Connexxion iverksatte kassasjonsanke til prøving av denne avgjørelsen ved Hoge Raad Nederlanden (Nederlandenes øverste domstol).

Denne rettsinstansen har bemerket at hovedsaken kjennetegnes ved den omstendighet at en oppdragsgiver har anført i konkurransegrunnlaget at et tilbud som omfattes av en avvisningsgrunn, avvises uten en innholdsmessig vurdering, og at avgjørelsen om å tildele kontrakten til en bestemt tilbudsgiver likevel ble opprettholdt, etter at oppdragsgiveren hadde konstatert at denne tilbudsgiveren hadde begått en alvorlig feil i forbindelse med utøvelsen av dennes yrke som omhandlet i konkurransegrunnlaget.

Den foreleleggende retten har fremhevet at det i forskriftens artikkel 45, nr. 3, finnes en uttømmende gjengivelse av de fakultative avvisningsgrunnene som er fastsatt i artikkel 45, nr. 2, i direktiv 2004/18. Hva imidlertid angår anvendelsen av disse avvisningsgrunnene, fremgår det av begrunnelsen for nevnte bestemmelse i forskriften at, sett hen til de alminnelige prinsippene i dette direktivet, skal spørsmålet om det faktisk skal skje avvisning alltid vurderes på en forholdsmessig og ikke-diskriminerende måte. Oppdragsgiverne skal således vurdere fra sak til sak om en virksomhet skal avvises fra den omhandlede offentlige anbudskonkurransen, idet de herved skal ta arten og størrelsen av kontrakten, karakteren og omfanget av svindelen og de tiltakene som virksomheten i mellomtiden har truffet, i betraktning.

Følgelig er oppdragsgiveren i henhold til nasjonal rett, etter at den har fastslått at det er begått en alvorlig feil i forbindelse med utøvelsen av et yrke, forpliktet til under anvendelse av forholdsmessighetsprinsippet å avgjøre om det i det konkrete tilfellet er grunnlag for å avvise opphavsmannen til denne feilen.

Forpliktelsen til å gjennomføre en forholdsmessighetsprøving kan heretter oppfattes som en nasjonal rettslig oppmykning av kriteriene som gjelder for anvendelsen av de fakultative avvisningsgrunnene, jf. dom av 9. februar 2006, La Cascina m.fl. (C-226/04 og C-228/04, EU:C:2006:94, avsnitt 21) og av 10. juli 2014, Consorzio Stabile Libor Lavori Pubblici (C-358/12, EU:C:2014:2063, avsnitt 35 og 36). I samsvar med artikkel 45, nr. 2, annet avsnitt, i direktiv 2004/18 skal en slik oppmykning som er fastsatt i nasjonal rett, overholde EU-retten og navnlig likebehandlingsprinsippet og prinsippet om gjennomsiktighet. I hovedsaken skulle Ministeriet i sin egenskap av oppdragsgiver – etter å ha konstatert den begåtte feilen – ha prøvd, under anvendelse av forholdsmessighetsprinsippet, om virksomhetssammenslutningens faglige hederighet og troverdighet kunne sikres i forbindelse med oppfyllelsen av den omhandlede kontrakten. Virksomhetssammenslutningen hadde truffet tiltak i denne henseende.

Den foreleleggende retten har bemerket at Domstolen på nåværende tidspunkt ennå ikke har tatt stilling til spørsmålet om EU-retten, særlig nevnte direktivs artikkel 45, nr. 2, er til hinder for at en oppdragsgiver etter nasjonal rett er forpliktet til under anvendelse av forholdsmessighetsprinsippet å avgjøre om en tilbudsgiver som har begått en alvorlig feil i forbindelse med utøvelsen av sitt yrke, faktisk skal avvises. Like lite har Domstolen besvart det spørsmålet om det herved har betydning at en oppdragsgiver i konkurransegrunnlaget har anført at ethvert tilbud som er omfattet av en avvisningsgrunn, skal avvises uten en innholdsmessig vurdering. Dessuten inneholder direktivet ingen bestemmelser om omfanget av domstolskontrollen med avgjørelser fra en oppdragsgiver.

Under disse omstendighetene har Hoge Raad der Nederlanden (Nederlandenes øverste domstol) besluttet å utsette saken og forelegge Domstolen følgende prejudisielle spørsmål:

«1 a) Er EU-retten, særlig artikkel 45, nr. 2, i direktiv 2004/18 [...] til hinder for at en oppdragsgiver etter nasjonal rett er forpliktet til under anvendelse av forholdsmessighetsprinsippet å prøve om en tilbudsgiver som har begått en alvorlig feil i forbindelse med utøvelsen av sitt yrke, faktisk skal avvises?

b) Har det herved betydning at en oppdragsgiver i konkurransegrunnlaget har tatt inn en bestemmelse om at et tilbud som omfattes av en avvisningsgrunn, ikke behandles og ikke kommer i betraktning til en nærmere innholdsmessig vurdering?

2) Dersom spørsmål 1a besvares benektende, er EU-retten da til hinder for at en nasjonal domstol ikke, på grunnlag av forholdsmessighetsprinsippet, prøver den avgjørelsen som en oppdragsgiver i det konkrete tilfellet har truffet, 'fullstendig', men nøyer seg med en 'marginal' prøving av om oppdragsgiveren med rimelighet kunne komme frem til den avgjørelsen at en tilbudsgiver som har begått en alvorlig feil i forbindelse med utøvelsen av sitt yrke som omhandlet i direktivets artikkel 45, nr. 2, første avsnitt, likevel ikke skal avvises?»

Om de prejudisielle spørsmålene

Det skal innledningsvis konstateres at de faktiske omstendighetene i hovedsaken, som er sammenfatlet i nærværende doms avsnitt 12–17, fant sted før utløpet av fristen den 18. april 2016 for medlemsstatenes gjennomføring av direktiv 2014/24. Det følger herav at de prejudisielle spørsmålene tidsmessig alene skal bedømmes på grunnlag av direktiv 2004/18, slik det er fortolket i Domstolens praksis.

6ECLI:EU:C:2016:948

Spørsmål 1a)

I samsvar med Domstolens praksis gjelder at hva angår de offentlige kontrakter som henhører under anvendelsesområdet for direktiv 2004/18, overlater direktivets artikkel 45, nr. 2, anvendelsen av de syv avvisningstilfellene som er inneholdt heri, og som gjelder søkernes faglige hederighet, solvens og troverdighet, til medlemsstatenes skjønn, noe uttrykket «fra deltakelse i en anbudskonkurranse kan utelukkes» i bestemmelsens innledning vitner om (jf. for så vidt angår artikkel 29 i Rådets direktiv 92/50/EØF av 18.6.1992 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige tjenestekontrakter (EFT 1992, L 209, s. 1) dom av 9.2.2006, La Cascina m.fl., C-226/04 og C-228/04, EU:C:2006:94, avsnitt 21). Videre skal medlemsstatene i henhold til denne artikkel 45, nr. 2, annet avsnitt, på grunnlag av sin nasjonale rett og under overholdelse av EU-retten fastsette gjennomføringsbestemmelser til sistnevnte nummer (jf. i denne retning dom av 10.7.2014, Consorzio Stabile Libor Lavori Pubblici, C-358/12, EU:C:2014:2063, avsnitt 35).

Artikkel 45, nr. 2, i direktiv 2004/18 tilsikter således ikke en ensartet anvendelse av de i bestemmelsen nevnte avvisningsgrunnene innen EU, ettersom medlemsstatene har mulighet til å unnlate å anvende disse avvisningsgrunnene eller til å integrere dem i større eller mindre grad i den nasjonale lovgivningen, på bakgrunn av rettslige, økonomiske eller sosiale overveielser på nasjonalt plan. Heretter har medlemsstatene kompetanse til å lempe kriteriene i bestemmelsen eller gjøre dem mer fleksible (dom av 10.7.2014, Consorzio Stabile Libor Lavori Pubblici, C-358/12, EU:C:2014:2063, avsnitt 36 og den deri nevnte rettspraksis).

I det foreliggende tilfellet skal det bemerkes at hva angår muligheten til å avvise en næringsdrivende på grunnlag av en alvorlig feil i forbindelse med utøvelsen av den pågjeldendes yrke, har Kongeriket Nederland ikke i sin lovgivning fastsatt gjennomføringsbestemmelser til nevnte direktivs artikkel 45, nr. 2, annet avsnitt, men har ved forskrift overlatt utøvelsen av denne muligheten til oppdragsgiverne. Den i hovedsaken omhandlede nederlandske lovgivningen innrømmer således oppdragsgiverne muligheten til å bestemme at de i nevnte direktivs artikkel 45, nr. 2, fastsatte fakultative avvisningsgrunnene skal komme til anvendelse i en anbudskonkurranse.

Hva angår grunnen til å avvise en tilbudsgiver fra en kontrakt på grunn av en alvorlig feil i forbindelse med utøvelsen av den pågjeldendes yrke, fremgår det av forelæggelsesavgjørelsen at den nederlandske lovgivningen forplikter en oppdragsgiver som har fastslått at det foreligger en slik feil hos en tilbudsgiver, til under anvendelse av forholdsmessighetsprinsippet å prøve om den pågjelgende faktisk skal avvises.

Det fremgår således at denne prøvingen av om avvisningen er forholdsmessig, innebærer en oppmykning i anvendelsen av avvisningsgrunnen vedrørende en alvorlig feil i forbindelse med utøvelsen av yrket som er fastsatt i direktivets artikkel 45, nr. 2, bokstav d), i samsvar med den rettspraksis som er nevnt i nærværende doms avsnitt 29. Det følger dessuten av andre betraktning til direktiv 2004/18 at forholdsmessighetsprinsippet generelt kommer til anvendelse på anbudskonkurranser.

Spørsmål 1a) skal heretter besvares med at EU-retten, særlig artikkel 45, nr. 2, i direktiv 2004/18, ikke er til hinder for at en oppdragsgiver etter en nasjonal bestemmelse som den i hovedsaken omhandlede er forpliktet til under anvendelse av forholdsmessighetsprinsippet å prøve om en søker som har begått en alvorlig feil i forbindelse med utøvelsen av sitt yrke, faktisk skal avvises.

Spørsmål 1b)

Med spørsmål 1b) ønsker den foreleleggende retten nærmere bestemt opplyst om bestemmelsene i direktiv 2004/18, sammenholdt med likebehandlingsprinsippet og gjennomsiktighetsplikten som følger herav, skal fortolkes slik at de er til hinder for at en oppdragsgiver beslutter å tildele en offentlig kontrakt til en tilbudsgiver som har begått en alvorlig feil i forbindelse med utøvelsen av sitt yrke, med den begrunnelse at en avvisning av denne tilbudsgiveren fra anbudskonkurransen ville være i strid med forholdsmessighetsprinsippet, mens det fremgår av konkurransegrunnlaget vedrørende denne kontrakten at en tilbudsgiver som har begått en alvorlig feil i forbindelse med Ettersom behandlingen av saken for den forelæggende retten utgjør et ledd i den sak som verserer for den forelæggende retten, tilkommer det denne å treffe avgjørelse om sakskostnadene. Bortsett fra nevnte parters utgifter kan de utgifter som er påløpt i forbindelse med innlegg for Domstolen, ikke erstattes.

På grunnlag av disse premisser avsier Domstolen (Fjerde avdeling) følgende dom:

1) EU-retten, særlig artikkel 45 nr. 2 i Europaparlamentets og Rådets direktiv 2004/18/EF av 31. mars 2004 om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige varekontrakter, offentlige tjenestekontrakter og offentlige bygge- og anleggskontrakter, er ikke til hinder for at en oppdragsgiver i henhold til en nasjonal bestemmelse som den som er omhandlet i hovedsaken, er forpliktet til under anvendelse av forholdsmessighetsprinsippet å prøve om en søker som har begått en alvorlig feil i forbindelse med utøvelsen av sitt yrke, faktisk skal utelukkes.

2) Bestemmelsene i direktiv 2004/18, og særlig artikkel 2 i dette direktivet og punkt 17 i vedlegg VII A til dette, sammenholdt med likebehandlingsprinsippet og gjennomsiktighetsprinsippet som følger av dette, skal fortolkes slik at de er til hinder for at en oppdragsgiver beslutter å tildele en offentlig kontrakt til en tilbyder som har begått en alvorlig feil i forbindelse med utøvelsen av sitt yrke, med den begrunnelse at en utelukkelse av denne tilbyderen fra anbudskonkurransen ville være i strid med forholdsmessighetsprinsippet, når det fremgår av konkurransegrunnlaget for denne kontrakten at en tilbyder som har begått en alvorlig feil i forbindelse med utøvelsen av sitt yrke, nødvendigvis skal utelukkes, uten at den forholdsmessige karakter av denne sanksjonen skal tas i betraktning.

Underskrifter

10ECLI:EU:C:2016:948