Rettslig kjerne
Dommen avklarer forholdet mellom nasjonale prosessregler og de EU-rettslige kravene til effektive klagemuligheter i anskaffelsessaker. Medlemsstatene kan etter direktiv 89/665 artikkel 2 nr. 6 kreve at den anfektede beslutningen først annulleres eller at ulovligheten først fastslås før erstatning kan kreves. Denne prosessuelle autonomien er likevel begrenset av effektivitetsprinsippet. Når en leverandørs erstatningskrav i praksis bare kan fremmes dersom vedkommende først får fastslått at anskaffelsesprosedyren var ulovlig, kan ikke fristen for dette forutgående søksmålet utformes slik at retten til erstatning blir praktisk umulig eller urimelig vanskelig å utøve. Domstolen godtok at direktiv 89/665 artikkel 2f åpner for en seksmånedersfrist for søksmål om å få en kontrakt kjent uten virkning. Men denne regelen kan ikke uten videre overføres til et system der samme frist samtidig fungerer som et absolutt prosessuelt hinder for senere erstatningskrav, uavhengig av kunnskap om overtredelsen.
Faktum
Et østerriksk sosialforsikringsorgan inngikk 10. august 2010 en kontrakt om gjennomføring av et pilotprosjekt for elektronisk resepthåndtering. Kontrakten ble tildelt uten forutgående kunngjøring eller konkurranse, og ble inngått med Pharmazeutische Gehaltskasse für Österreich. MedEval begjærte 1. mars 2011 at den kompetente anskaffelsesmyndigheten skulle fastslå at prosedyren var rettsstridig. Etter østerriksk rett måtte en slik begjæring fremsettes innen seks måneder fra dagen etter kontraktstildelingen. Samme rettsordning gjorde et senere erstatningssøksmål betinget av at ulovligheten først var fastslått av kontrollorganet. Begjæringen ble avvist som for sent fremsatt, fordi fristen løp fra kontraktsinngåelsen og ikke var avhengig av om MedEval kjente til den påståtte ulovligheten. Den østerrikske forvaltningsdomstolen ba deretter EU-domstolen om en prejudisiell avklaring.
Domstolens vurdering
EU-domstolen tok utgangspunkt i at direktiv 89/665 får anvendelse dersom den aktuelle kontrakten faller inn under direktiv 2004/18, noe den nasjonale domstolen måtte kontrollere. Domstolen fremhevet deretter at medlemsstatene etter direktiv 89/665 artikkel 1 skal sikre effektive og raske klagemuligheter for personer som har eller har hatt interesse i kontrakten og som har lidt eller kan lide tap som følge av en påstått overtredelse.
Videre pekte Domstolen på at direktivet forutsetter tre typer rettsmidler: midlertidige tiltak, annullasjon og erstatning. Når det gjelder søksmål om å få en kontrakt kjent uten virkning, åpner artikkel 2f nr. 1 uttrykkelig for nasjonale frister, herunder minst seks måneder fra dagen etter kontraktsinngåelsen. En slik frist tjener rettssikkerhetshensyn og er i seg selv forenlig med direktivet for denne typen søksmål.
For andre søksmål, herunder erstatningssøksmål, følger det av artikkel 2f nr. 2 at fristene fastsettes i nasjonal rett, med forbehold for EU-rettens alminnelige krav. Domstolen la til at artikkel 2 nr. 6 tillater at erstatning gjøres avhengig av at den ulovlige beslutningen først er annullert eller ulovligheten først er fastslått av kompetent organ.
Det avgjørende var derfor om den østerrikske kombinasjonen av regler oppfylte effektivitetsprinsippet. Domstolen konstaterte at retten til erstatning i praksis ble avskåret dersom leverandøren ikke innen seks måneder hadde reist søksmål om fastsettelse av ulovlighet. Siden denne fristen begynte å løpe automatisk fra dagen etter kontraktstildelingen, også når det gjaldt manglende kunngjøring som nettopp kan gjøre overtredelsen vanskelig å oppdage, kunne leverandøren miste enhver reell adgang til erstatning før vedkommende hadde fått eller kunne få kunnskap om den påståtte overtredelsen.
Domstolen viste i denne sammenheng til at en slik ordning gjør utøvelsen av retten til erstatning urimelig vanskelig. Den var derfor i strid med effektivitetsprinsippet. Domstolen fant det ikke nødvendig å bygge avgjørelsen på ekvivalensprinsippet. Resultatet var at EU-retten er til hinder for en nasjonal ordning med en slik kunnskapsuavhengig preklusiv seksmånedersfrist når ulovlighetsfastsettelse er nødvendig for å kunne kreve erstatning.
Konklusjon
EU-domstolen slo fast at EU-retten, særlig effektivitetsprinsippet, er til hinder for en nasjonal ordning der erstatningssøksmål for anskaffelsesrettslige overtredelser avhenger av et forutgående søksmål om å få ulovligheten fastslått, når dette søksmålet er underlagt en absolutt seksmånedersfrist fra kontraktsinngåelsen. Dette gjelder når fristen løper uavhengig av om saksøkeren kjente eller burde kjenne til den påståtte overtredelsen. Dommen underkjenner dermed ikke enhver forhåndsbetingelse for erstatning, men den aktuelle kombinasjonen av betingelse og frist.
Praktisk betydning
Dommen er viktig for nasjonale regler om rettsmidler etter kontraktsinngåelse, særlig ved påståtte ulovlige direkteanskaffelser. Den viser at medlemsstatene kan ha prosessuelle vilkår for erstatning og egne frister for søksmål om å få kontrakter kjent uten virkning, men at disse reglene samlet må gi reell adgang til håndheving. For anskaffelsesretten innebærer avgjørelsen at frister ikke kan utformes slik at leverandører mister muligheten til erstatning før de faktisk kan oppdage den påståtte overtredelsen. Dommen har særlig betydning ved manglende kunngjøring, der overtredelsen ofte er skjult for markedet. Den understreker dermed samspillet mellom rettssikkerhet for oppdragsgiver og effektiv håndheving for leverandører.