Rettslig kjerne
Den rettslige kjernen er avveiningen mellom effektive og raske klageprosedyrer på den ene siden og rettssikkerhet på den andre innen forsyningsanskaffelser. EU-domstolen tolket artikkel 1 nr. 1 og 3 og artikkel 2a nr. 2 siste ledd i direktiv 92/13 slik at en nasjonal søksmålsfrist for å angripe en tildelingsbeslutning i utgangspunktet er bindende for påståtte feil som forelå før tildelingsvedtaket. Senere kunnskap om slike tidligere feil medfører ikke i seg selv at fristen begynner å løpe på nytt, med mindre nasjonal rett uttrykkelig åpner for dette i samsvar med EU-retten. Derimot må fristen starte på nytt når oppdragsgiver etter tildelingen, men før kontraktsinngåelsen, treffer et nytt vedtak som kan påvirke lovligheten av selve tildelingsbeslutningen. Starttidspunktet for den nye fristen er meddelelsen av dette vedtaket, eller dersom slik meddelelse ikke gis, tidspunktet da leverandøren faktisk fikk kjennskap til vedtaket.
Faktum
Acquedotto Pugliese, en oppdragsgiver i vannsektoren, kunngjorde en åpen konkurranse om en fireårig kontrakt for rengjøring, desinfisering og vedlikeholdsarbeider knyttet til vann- og avløpssystemer. Kontrakten skulle tildeles etter laveste pris. Etter evalueringen ble et ad hoc-konsortium ledet av Giovanni XXIII rangert først, Tundo-konsortiet som nummer to og et konsortium ledet av Idrodinamica som nummer tre. Endelig tildeling ble besluttet 7. juni 2011 og meddelt 6. juli 2011. Senere, før kontrakten ble inngått, trakk ett medlem seg fra det vinnende konsortiet. Oppdragsgiver tillot ved beslutning 28. mars 2012 denne endringen i konsortiets sammensetning, og kontrakt ble inngått 17. april 2012. Idrodinamica reiste deretter søksmål og angrep både vedtaket om å tillate endringen, kontrakten og den opprinnelige tildelingsbeslutningen. Det ble også anført at konsortiet på andreplass skulle vært avvist på grunn av en uriktig erklæring.
Domstolens vurdering
EU-domstolen tok utgangspunkt i at direktiv 92/13 skal sikre effektive og raske klageprosedyrer for beslutninger truffet av oppdragsgivere i forsyningssektorene. Samtidig må de nasjonale reglene ivareta rettssikkerhet. Domstolen aksepterte at nasjonal rett kan fastsette en særskilt søksmålsfrist for annullasjonssøksmål mot tildelingsbeslutninger.
Domstolen skilte klart mellom to typer situasjoner. For det første vurderte den et nytt vedtak truffet etter tildelingsbeslutningen, men før kontraktsinngåelsen. Et slikt vedtak kan påvirke lovligheten av tildelingen, for eksempel når oppdragsgiver tillater en endring i sammensetningen av det vinnende konsortiet. I slike tilfeller ville effektiv domstolsbeskyttelse bli svekket dersom leverandøren var bundet av den opprinnelige fristen alene. Derfor må søksmålsfristen begynne å løpe på nytt fra meddelelsen av dette nye vedtaket, eller dersom vedtaket ikke meddeles, fra det tidspunkt leverandøren fikk kjennskap til det.
For det andre vurderte Domstolen situasjonen der en leverandør først etter utløpet av den nasjonale søksmålsfristen får kjennskap til en påstått uregelmessighet som allerede forelå før tildelingsbeslutningen. Her la Domstolen vekt på rettssikkerhetsprinsippet. På grunnlag av opplysningene som skal gis etter artikkel 2a i direktiv 92/13 og artikkel 49 i direktiv 2004/17, samt opplysninger leverandøren kunne innhente ved alminnelig aktsomhet, fant Domstolen at det i slike tilfeller ikke følger av EU-retten at fristen må starte på nytt. Et annullasjonssøksmål må da i utgangspunktet være reist innen den opprinnelige fristen, med mindre nasjonal rett uttrykkelig åpner for en slik senere søksmålsadgang i samsvar med EU-retten.
Domstolen bemerket også at adgangen i nasjonal rett til å fremsette tilleggsgrunner ikke alltid gir tilstrekkelig effektiv beskyttelse dersom leverandøren måtte angripe tildelingen abstrakt uten å kjenne grunnlaget. Dette understøttet behovet for ny frist ved senere vedtak som selv kan påvirke tildelingen. Samtidig presiserte Domstolen at senere oppdagede tidligere feil fortsatt kan forfølges med erstatningssøksmål innen den alminnelige foreldelsesfristen etter nasjonal rett.
Konklusjon
EU-domstolen fastslo at klagefristen for å angripe en tildelingsbeslutning løper på nytt når oppdragsgiver, etter tildelingen men før kontrakten signeres, treffer et nytt vedtak som kan påvirke lovligheten av tildelingen. Fristen regnes da fra meddelelsen av dette vedtaket, eller fra faktisk kunnskap hvis meddelelse mangler. Derimot gir senere kunnskap om en påstått feil som skjedde før tildelingsbeslutningen, ikke i seg selv grunnlag for ny frist for annullasjonssøksmål, med mindre nasjonal rett uttrykkelig åpner for det.
Praktisk betydning
Dommen er viktig for klagefrister i offentlige anskaffelser i forsyningssektorene. Den viser at senere beslutninger fra oppdragsgiver før kontraktsinngåelse, som endrer forutsetningene for den valgte leverandøren eller ellers kan påvirke tildelingens lovlighet, må kunne angripes innen en ny frist. Samtidig bekrefter dommen at annullasjonssøksmål mot feil som forelå allerede ved tildelingen, normalt må reises innen den ordinære nasjonale fristen. For oppdragsgivere understreker avgjørelsen betydningen av klar og korrekt meddelelse av både tildelingsbeslutningen og senere relevante vedtak. For leverandører viser dommen betydningen av rask oppfølging og aktsom bruk av innsynsmuligheter.