Rettslig kjerne
Dommen klargjør for det første at kontrakter om utrykningskjøring og kvalifisert syketransport kan være offentlige tjenestekontrakter etter direktiv 92/50 og 2004/18, selv om tjenestene organiseres innenfor en offentlig redningstjeneste. At tjenestene er regulert i offentlig rett eller inngår i en offentlig oppgave, er ikke i seg selv tilstrekkelig til å føre dem utenfor anskaffelsesregelverket. For det andre presiserer dommen betydningen av reglene om blandede tjenester: Dersom kontrakten omfatter både transporttjenester i vedlegg I A/II A og helse- og sosialtjenester i vedlegg I B/II B, avgjør verdiforholdet mellom tjenesteelementene hvilke direktivregler som får anvendelse. Selv når B-tjenestene er fremherskende, gjelder plikten til å sende inn meddelelse om kontraktstildeling etter artikkel 16 i direktiv 92/50 og artikkel 35 nr. 4 i direktiv 2004/18. Dommen viser også at medlemsstaten har bevisbyrden for vilkårene etter artikkel 86 nr. 2 EF dersom den vil begrunne avvik fra anskaffelsesreglene med hensynet til tjenester av allmenn økonomisk betydning.
Faktum
Kommisjonen mottok klager om at lokale myndigheter i flere tyske delstater inngikk kontrakter om utrykningskjøring og kvalifisert syketransport uten EU-kunngjøring og uten tilstrekkelig åpenhet. Kommisjonen viste til konkrete eksempler fra Sachsen-Anhalt, Nordrhein-Westfalen, Niedersachsen og Sachsen, blant annet direkte tildelinger, forlengelser av eksisterende kontrakter og begrensede eller nasjonale prosedyrer. Kontraktene gjaldt drift av redningsvakter og tilhørende transporttjenester, med betydelige kontraktsverdier. Tyskland anførte under den administrative prosedyren at redningstjenestene var organisert på offentligrettslig grunnlag og lå innenfor statens suverene ansvarsområde, slik at det ikke forelå offentlige tjenestekontrakter i direktivenes forstand. Kommisjonen anla deretter traktatbruddssøksmål og gjorde gjeldende både brudd på direktivenes prosedyre- og kunngjøringsregler og på traktatens prinsipper om etableringsfrihet og fri bevegelighet for tjenester.
Domstolens vurdering
EU-domstolen tok først stilling til rammene for traktatbruddssaken og understreket at søksmålets gjenstand avgrenses av den administrative prosedyren. Kommisjonen kunne derfor ikke under rettssaken utvide klagepunktene utover det som fremgikk av åpningsbrev og grunngitt uttalelse.
I realiteten avviste Domstolen Tysklands hovedinnsigelse om at de aktuelle avtalene falt utenfor anskaffelsesdirektivene fordi redningstjenesten var offentlig organisert eller knyttet til statens suverene funksjoner. Det avgjørende var at det forelå gjensidig bebyrdende, skriftlige kontrakter mellom oppdragsgivere og tjenesteytere om levering av tjenester. Domstolen godtok heller ikke at unntak knyttet til myndighetsutøvelse eller artikkel 86 nr. 2 EF om tjenester av allmenn økonomisk betydning var dokumentert. Medlemsstaten måtte godtgjøre at anvendelsen av anskaffelsesreglene faktisk ville hindre utførelsen av den allmenne tjenesten, noe Tyskland ikke hadde bevist.
Domstolen vurderte deretter kontraktenes karakter som blandede tjenestekontrakter. Utrykningskjøring og kvalifisert syketransport kunne omfatte både transportelementer i vedlegg I A/II A og helse- og sosialelementer i vedlegg I B/II B. Når helseytelsen var fremherskende, gjaldt ikke hele settet av prosedyreregler, men oppdragsgiver var fortsatt bundet av de særreglene som direktivene uttrykkelig oppstiller for slike kontrakter, særlig plikten til å sende inn meddelelse om kontraktstildeling.
På dette punktet fant Domstolen at Kommisjonen hadde sannsynliggjort en generell tysk praksis i de fire delstatene med inngåelse av slike kontrakter uten å overholde artikkel 16 i direktiv 92/50 og, fra 1. februar 2006, artikkel 35 nr. 4 i direktiv 2004/18. Den begrensede mengden publiserte tildelingsmeddelelser, sammenholdt med de konkrete eksemplene, var tilstrekkelig til å fastslå traktatbrudd.
Derimot førte ikke Kommisjonen frem med sine øvrige anførsler om manglende åpen anbudskonkurranse og manglende gjennomsiktighet. Domstolen fant ikke grunnlag for å konstatere disse videre bruddene slik saken var avgrenset og dokumentert. Resultatet ble derfor delvis medhold for Kommisjonen.
Konklusjon
EU-domstolen fastslo at Tyskland hadde misligholdt sine forpliktelser ved i fire delstater å tillate en generell praksis for inngåelse av kontrakter om syketransport uten å overholde plikten til å offentliggjøre meddelelse om kontraktstildeling etter artikkel 16 i direktiv 92/50 og, fra 1. februar 2006, artikkel 35 nr. 4 i direktiv 2004/18. På de øvrige punktene ble Tyskland frifunnet. Dommen er derfor en delvis traktatbruddsdom, med særlig betydning for blandede tjenestekontrakter og rekkevidden av kunngjøringsplikten.
Praktisk betydning
Dommen er særlig relevant for anskaffelser av sammensatte helse- og transporttjenester. Den viser at offentlig organisering, lovregulering eller samfunnskritisk karakter ikke i seg selv tar kontrakten ut av anskaffelsesregelverket. For oppdragsgivere er et sentralt poeng at blandede tjenestekontrakter må klassifiseres etter hvilket tjenesteelement som er mest verdifullt, og at også kontrakter som hovedsakelig gjelder B-tjenester etter de eldre direktivene, kunne utløse plikt til tildelingskunngjøring. Dommen illustrerer også at påberopelse av unntak for tjenester av allmenn økonomisk betydning krever konkret dokumentasjon, ikke generelle antakelser om behov for én leverandør eller kryssubsidiering.