EU-dom

C-133/80 Kommisjonen mot Italia om direktiv 77/62

Saken gjelder om Italia hadde unnlatt å oppfylle sine traktatforpliktelser ved ikke å gjennomføre direktiv 77/62/EØF om offentlige innkjøp innen fristen. EU-domstolen fastslo traktatbrudd. Dommen bekrefter det grunnleggende prinsippet om at en medlemsstat ikke kan påberope seg interne lovgivningsmessige eller parlamentariske forhold som begrunnelse for manglende eller forsinket gjennomføring av et direktiv.

Hovedspørsmål

Hovedspørsmålet var om Italia hadde brutt traktaten ved ikke å vedta nødvendige gjennomføringstiltak for direktiv 77/62/EØF innen fristen. Saken reiste også spørsmålet om interne nasjonale lovgivningsforhold kunne begrunne forsinkelsen.

Saksdata: C-133/80, 1981-02-17, EU-domstolen, Kommisjonen mot Den italienske republikk, Rådsdirektiv 77/62/EØF om samordning av fremgangsmåtene ved offentlige innkjøp, samt EØF-traktaten artikkel 169, traktatbruddssak.

Rettslig kjerne

Dommens rettslige kjerne er at medlemsstatene har en ubetinget plikt til å gjennomføre direktiver innen de fristene som er fastsatt, og at denne plikten ikke kan fravikes med henvisning til forhold i den nasjonale rettsordenen. EU-domstolen la til grunn sin faste praksis om at interne bestemmelser, prosedyrer eller politiske og institusjonelle forhold ikke kan påberopes for å rettferdiggjøre manglende overholdelse av forpliktelser etter fellesskapsretten. I anskaffelsessammenheng er dette prinsipielt viktig fordi direktiv 77/62 hadde som formål å samordne nasjonale fremgangsmåter ved offentlige innkjøp, sikre like vilkår for deltakelse og bedre kontrollen med etterlevelsen av traktatens regler om fri varebevegelse. Dommen gjelder ikke tolkningen av konkrete anskaffelsesprosedyrer eller leverandørrettigheter, men medlemsstatenes plikt til rettidig og effektiv gjennomføring av anskaffelsesdirektiver.

Faktum

Kommisjonen anla traktatbruddssak mot Italia etter at fristen for å gjennomføre rådsdirektiv 77/62/EØF utløp 23. juni 1978 uten at nødvendige nasjonale tiltak var vedtatt. Direktivet gjaldt samordning av fremgangsmåtene ved offentlige innkjøp. Kommisjonen fulgte den daværende traktatbruddsprosedyren ved først å minne Italia om plikten, deretter be om merknader og til slutt avgi begrunnet uttalelse. Italia opplyste at et lovforslag om gjennomføring hadde vært behandlet i parlamentet, men at oppløsningen av deputertkammeret medførte at lovforslagene falt bort og at ny behandling måtte igangsettes. Da gjennomføring fortsatt ikke var skjedd etter den begrunnede uttalelsen, brakte Kommisjonen saken inn for EU-domstolen.

Domstolens vurdering

EU-domstolen tok utgangspunkt i at direktiv 77/62/EØF påla medlemsstatene å treffe nødvendige tiltak innen atten måneder etter meddelelse av direktivet og å underrette Kommisjonen om dette. Det var ubestridt at Italia ikke hadde vedtatt de nødvendige bestemmelsene innen fristen. Domstolen beskrev direktivets formål som å samordne nasjonale fremgangsmåter ved offentlige innkjøp for å sikre etterlevelse av forbudet mot restriksjoner på fri varebevegelse og å skape like vilkår og gjennomsiktighet i anskaffelser.

Italia viste til nasjonale lovgivningsmessige forhold, særlig at behandlingen av gjennomføringsloven var blitt avbrutt som følge av oppløsningen av deputertkammeret, og at dette hadde nødvendiggjort nytt lovforslag. Domstolen avviste at slike omstendigheter kunne ha rettslig betydning for spørsmålet om traktatbrudd. Med uttrykkelig henvisning til fast praksis uttalte den at en medlemsstat ikke kan påberope seg bestemmelser, fremgangsmåter eller forhold i sin interne rettsorden til støtte for at forpliktelser og frister etter fellesskapsdirektiver ikke overholdes.

Vurderingen er kort og prinsipiell: når gjennomføring ikke har skjedd innen fristen, og det ikke foreligger tvist om dette faktum, er traktatbrudd konstaterbart uavhengig av nasjonale forklaringer på forsinkelsen. Dommen presiserer dermed at gjennomføringsplikten er objektiv og at medlemsstaten bærer risikoen for egen intern lovgivningsprosess. På dette grunnlaget fastslo Domstolen at Italia hadde unnlatt å oppfylle en traktatforpliktelse ved ikke å vedta de nødvendige bestemmelsene innen den fastsatte fristen.

Konklusjon

EU-domstolen fastslo at Den italienske republikk hadde unnlatt å oppfylle sine forpliktelser etter traktaten ved ikke innen fristen å vedta nødvendige bestemmelser for å gjennomføre rådsdirektiv 77/62/EØF. Italias henvisning til oppløsningen av deputertkammeret og de lovgivningsmessige konsekvensene av dette kunne ikke frita staten fra ansvar. Italia ble også pålagt å dekke sakskostnadene.

Praktisk betydning

Dommen har først og fremst betydning som en grunnleggende gjennomføringsdom i anskaffelsesretten. Den viser at medlemsstater må sikre rettidig implementering av anskaffelsesdirektiver, og at interne politiske, parlamentariske eller administrative hindringer ikke er relevante som rettslig unnskyldning i en traktatbruddssak. For offentlige anskaffelser understreker avgjørelsen den systemiske betydningen av direktivene som virkemiddel for likebehandling, gjennomsiktighet og åpning av markedet. Dommen sier derimot lite om konkrete anskaffelsesprosedyrer eller om hvordan enkeltbestemmelser i direktivet skal anvendes i en konkret konkurranse.

Rettssetninger

En medlemsstat kan ikke påberope seg bestemmelser, fremgangsmåter eller forhold i sin interne rettsorden for å begrunne at plikter og frister etter et direktiv ikke er overholdt. — Dette er dommens bærende prinsipp og et generelt utgangspunkt i traktatbruddssaker om manglende gjennomføring.
Manglende vedtakelse av nødvendige gjennomføringstiltak innen direktivets frist er tilstrekkelig til å konstatere traktatbrudd. — Viktig for vurderingen av medlemsstatenes objektive ansvar for rettidig implementering.
Anskaffelsesdirektivenes formål er blant annet å samordne nasjonale innkjøpsprosedyrer, sikre like vilkår for deltakelse og fremme gjennomsiktighet. — Gir bakteppet for hvorfor rettidig gjennomføring av anskaffelsesdirektiver er sentralt.

Refererte rettskilder

Rådsdirektiv 77/62/EØF av 21. desember 1976 — Direktivet som ikke var gjennomført innen fristen; gjaldt samordning av fremgangsmåtene ved offentlige innkjøp.
EØF-traktaten artikkel 169 — Hjemmel for Kommisjonens traktatbruddssøksmål.
EØF-traktaten artikkel 30–37 — Nevnt som det traktatmessige bakteppet direktivet skulle bidra til å håndheve ved offentlige innkjøp.
Direktiv 77/62/EØF artikkel 30 og 31 — Fastsatte frist for gjennomføring og plikt til å underrette Kommisjonen om nasjonale tiltak.

Dommen i sin helhet

MEDLEMSSTATER – FORPLIKTELSE – IMPLEMENTERING AV DIREKTIVER – UNNLATELSE – BEGRUNNELSE – AVVISNING (EOEF-TRAKTATEN, ART. 169)

Sammendrag

EN MEDLEMSSTAT KAN IKKE PÅBEROPE SEG BESTEMMELSER, PRAKSIS ELLER FORHOLD I SIN INTERNE RETTSORDEN TIL STØTTE FOR AT FORPLIKTELSER OG FRISTER I HENHOLD TIL FELLESSKAPSDIREKTIVER IKKE OVERHOLDES.

Dommens premisser

1VED STEVNING, INNGITT TIL DOMSTOLENS JUSTISKONTOR DEN 2. JUNI 1980, HAR KOMMISJONEN FOR DE EUROPEISKE FELLESSKAP ANLAGT SAK I MEDHOLD AV EOEF-TRAKTATENS ARTIKKEL 169 MED PÅSTAND OM AT DET FASTSLÅS AT DEN ITALIENSKE REPUBLIKK VED IKKE INNEN DEN FASTSATTE FRIST Å VEDTA DE NØDVENDIGE BESTEMMELSER FOR Å ETTERKOMME RÅDETS DIREKTIV 77/62 AV 21. DESEMBER 1976 OM SAMORDNING AV FREMGANGSMÅTENE VED OFFENTLIGE INNKJØP (EFT L 13, 1977, S. 1) HAR UNNLATT Å OPPFYLLE DE FORPLIKTELSER SOM PÅHVILER DEN I HENHOLD TIL EOEF-TRAKTATEN.

2RÅDETS DIREKTIV 77/62 INNEHOLDER EN REKKE REGLER SOM SKAL SIKRE AT FORBUDET MOT BEGRENSNINGER I DE FRIE VAREBEVEGELSER I EOEF-TRAKTATENS ARTIKKEL 30–37 OVERHOLDES VED OFFENTLIGE INNKJØP. FORMÅLET MED DIREKTIVETS BESTEMMELSER ER Å SAMORDNE DE NASJONALE FREMGANGSMÅTENE VED OFFENTLIGE INNKJØP, SÆRLIG GJENNOM INNFØRING AV LIKE VILKÅR I ALLE MEDLEMSSTATER FOR DELTAKELSE I DE INNKJØPSAVTALER DET DERVED BLIR TALE OM, OG Å SIKRE GJENNOMSIKTIGHET, SLIK AT OVERHOLDELSEN AV DET I DE OVENNEVNTE ARTIKLER 30–37 OMHANDLEDE FORBUD BEDRE KAN KONTROLLERES.

3I HENHOLD TIL DIREKTIVETS ARTIKKEL 30 SKULLE MEDLEMSSTATENE INNEN ATTEN MÅNEDER ETTER DETS MEDDELELSE TREFFE DE NØDVENDIGE TILTAK FOR Å ETTERKOMME DET OG STRAKS DERETTER UNDERRETTE KOMMISJONEN HEROM. VIDERE SKULLE (OG SKAL) DE I HENHOLD TIL ARTIKKEL 31 MEDDELE KOMMISJONEN DE VIKTIGSTE ADMINISTRATIVT ELLER VED LOV FASTSATTE BESTEMMELSER SOM DE UTFERDIGER INNENFOR DIREKTIVETS OMRÅDE.

4DA FRISTEN I ARTIKKEL 30 UTLØP DEN 23. JUNI 1978, UTEN AT DEN ITALIENSKE REPUBLIKK HADDE TRUFFET DE NØDVENDIGE TILTAK, VAR KOMMISJONENS FØRSTE SKRITT Å GJØRE DEN OPPMERKSOM PÅ FORPLIKTELSEN HERTIL, HVILKET SKJEDDE I SKRIVELSE AV 27. OKTOBER 1978. SPØRSMÅLET HEROM BLE DERETTER PÅ NY GJORT TIL GJENSTAND FOR SÆRLIG OMTALE FRA KOMMISJONENS SIDE PÅ MØTET I DET RÅDGIVENDE UTVALG FOR OFFENTLIGE INNKJØP DEN 9. OG 10. NOVEMBER 1978.

5DA DISSE PÅMINNELSENE IKKE FØRTE TIL VEDTAKELSE AV DE NØDVENDIGE BESTEMMELSER, OPPFORDRET KOMMISJONEN DEN 13. MARS 1979 INNENFOR RAMMEN AV DEN I EOEF-TRAKTATENS ARTIKKEL 169 FASTSATTE PROSEDYRE REGJERINGEN FOR DEN ITALIENSKE REPUBLIKK TIL Å FREMLEGGE SINE MERKNADER INNEN TYVE DAGER, HVILKET SKJEDDE I TELEX AV 9. APRIL 1979. I DETTE BLE DET ANFØRT AT FORSLAGET TIL LOV OM IMPLEMENTERING AV DIREKTIVET I ITALIENSK RETT VAR BLITT VEDTATT I DEPUTERTKAMMERET DEN 27. SEPTEMBER 1978 OG I SENATET DEN 13. DESEMBER 1978, HVORETTER DET IMIDLERTID SOM FØLGE AV EN REKKE ENDRINGER HADDE VÆRT NØDVENDIG Å GJENOPPTA BEHANDLINGEN I DEPUTERTKAMMERET. DENNE BEHANDLINGEN HADDE IKKE KUNNET AVSLUTTES PÅ GRUNN AV DEPUTERTKAMMERETS OPPLØSNING. DENNE SITUASJONEN FORBLE UENDRET LANGT INN I 1979, OG KOMMISJONEN FREMLA DERFOR DEN 6. DESEMBER SAMME ÅR EN BEGRUNNET UTTALELSE, HVORI DEN FASTSLO AT DEN ITALIENSKE REPUBLIKK HADDE UNNLATT Å OPPFYLLE SINE FORPLIKTELSER I HENHOLD TIL TRAKTATEN OG OPPFORDRET DEN TIL INNEN TO MÅNEDER Å ETTERKOMME UTTALELSEN.

6DA DENNE OPPFORDRINGEN IKKE BLE FULGT, ANLA KOMMISJONEN DEN 2. JUNI 1980 SAK MED PÅSTAND OM AT DET BLE FASTSLÅTT AT TRAKTATEN VAR OVERTRÅDT. DEN ITALIENSKE REPUBLIKK HAR I TILSVARET ANFØRT AT FORSINKELSEN MED IMPLEMENTERINGEN SKYLDTES OPPLØSNINGEN AV DEPUTERTKAMMERET, SOM HADDE MEDFØRT BORTFALL AV SAMTLIGE LOVFORSLAG UNDER BEHANDLING – HVILKET HADDE NØDVENDIGGJORT ET NYTT LOVFORSLAG SOM BLE FORELAGT SENATET DEN 9. DESEMBER 1979 – MEN NOEN FRIFINNELSESPÅSTAND HAR DEN IKKE NEDLAGT.

7DE OMSTENDIGHETER DET ER HENVIST TIL, KAN IKKE BRINGE DET PÅSTÅTTE TRAKTATBRUDDET UT AV VERDEN. I HENHOLD TIL DOMSTOLENS FASTE PRAKSIS KAN EN MEDLEMSSTAT IKKE PÅBEROPE SEG BESTEMMELSER, FREMGANGSMÅTER ELLER FORHOLD I SIN NASJONALE RETTSORDEN TIL STØTTE FOR AT FORPLIKTELSER OG FRISTER I HENHOLD TIL FELLESSKAPSDIREKTIVER IKKE OVERHOLDES.

8DET MÅ DERFOR FASTSLÅS AT DEN ITALIENSKE REPUBLIKK VED IKKE INNEN DEN FASTSATTE FRIST Å VEDTA DE NØDVENDIGE BESTEMMELSER FOR Å ETTERKOMME RÅDETS DIREKTIV 77/62 AV 21. DESEMBER 1976 HAR UNNLATT Å OPPFYLLE EN FORPLIKTELSE SOM PÅHVILER DEN I HENHOLD TIL TRAKTATEN.

Avgjørelse om sakskostnader

9I MEDHOLD AV PROSESSREGLEMENTETS ARTIKKEL 69, NR. 2, DØMMES DEN PART SOM TAPER SAKEN TIL Å DEKKE SAKENS KOSTNADER. SAKSØKTE HAR TAPT SAKEN OG TILPLIKTES DERFOR Å DEKKE SAKENS KOSTNADER.

Avgjørelse

DOMSTOLEN

1. DEN ITALIENSKE REPUBLIKK HAR VED IKKE INNEN DEN FASTSATTE FRIST Å VEDTA DE NØDVENDIGE BESTEMMELSER FOR Å ETTERKOMME RÅDETS DIREKTIV 77/62 AV 21. DESEMBER 1976 OM SAMORDNING AV FREMGANGSMÅTENE VED OFFENTLIGE INNKJØP (EFT L 13, 1977, S. 1) UNNLATT Å OPPFYLLE EN FORPLIKTELSE SOM PÅHVILER DEN I HENHOLD TIL TRAKTATEN.

Emner: traktatbrudd, gjennomføring av direktiv, offentlige innkjøp, direktiv 77/62, fri varebevegelse, gjennomsiktighet, medlemsstatenes plikter, implementeringsfrist