Rettslig kjerne
Dommens rettslige kjerne er at medlemsstatene har en ubetinget plikt til å gjennomføre direktiver innen de fristene som er fastsatt, og at denne plikten ikke kan fravikes med henvisning til forhold i den nasjonale rettsordenen. EU-domstolen la til grunn sin faste praksis om at interne bestemmelser, prosedyrer eller politiske og institusjonelle forhold ikke kan påberopes for å rettferdiggjøre manglende overholdelse av forpliktelser etter fellesskapsretten. I anskaffelsessammenheng er dette prinsipielt viktig fordi direktiv 77/62 hadde som formål å samordne nasjonale fremgangsmåter ved offentlige innkjøp, sikre like vilkår for deltakelse og bedre kontrollen med etterlevelsen av traktatens regler om fri varebevegelse. Dommen gjelder ikke tolkningen av konkrete anskaffelsesprosedyrer eller leverandørrettigheter, men medlemsstatenes plikt til rettidig og effektiv gjennomføring av anskaffelsesdirektiver.
Faktum
Kommisjonen anla traktatbruddssak mot Italia etter at fristen for å gjennomføre rådsdirektiv 77/62/EØF utløp 23. juni 1978 uten at nødvendige nasjonale tiltak var vedtatt. Direktivet gjaldt samordning av fremgangsmåtene ved offentlige innkjøp. Kommisjonen fulgte den daværende traktatbruddsprosedyren ved først å minne Italia om plikten, deretter be om merknader og til slutt avgi begrunnet uttalelse. Italia opplyste at et lovforslag om gjennomføring hadde vært behandlet i parlamentet, men at oppløsningen av deputertkammeret medførte at lovforslagene falt bort og at ny behandling måtte igangsettes. Da gjennomføring fortsatt ikke var skjedd etter den begrunnede uttalelsen, brakte Kommisjonen saken inn for EU-domstolen.
Domstolens vurdering
EU-domstolen tok utgangspunkt i at direktiv 77/62/EØF påla medlemsstatene å treffe nødvendige tiltak innen atten måneder etter meddelelse av direktivet og å underrette Kommisjonen om dette. Det var ubestridt at Italia ikke hadde vedtatt de nødvendige bestemmelsene innen fristen. Domstolen beskrev direktivets formål som å samordne nasjonale fremgangsmåter ved offentlige innkjøp for å sikre etterlevelse av forbudet mot restriksjoner på fri varebevegelse og å skape like vilkår og gjennomsiktighet i anskaffelser.
Italia viste til nasjonale lovgivningsmessige forhold, særlig at behandlingen av gjennomføringsloven var blitt avbrutt som følge av oppløsningen av deputertkammeret, og at dette hadde nødvendiggjort nytt lovforslag. Domstolen avviste at slike omstendigheter kunne ha rettslig betydning for spørsmålet om traktatbrudd. Med uttrykkelig henvisning til fast praksis uttalte den at en medlemsstat ikke kan påberope seg bestemmelser, fremgangsmåter eller forhold i sin interne rettsorden til støtte for at forpliktelser og frister etter fellesskapsdirektiver ikke overholdes.
Vurderingen er kort og prinsipiell: når gjennomføring ikke har skjedd innen fristen, og det ikke foreligger tvist om dette faktum, er traktatbrudd konstaterbart uavhengig av nasjonale forklaringer på forsinkelsen. Dommen presiserer dermed at gjennomføringsplikten er objektiv og at medlemsstaten bærer risikoen for egen intern lovgivningsprosess. På dette grunnlaget fastslo Domstolen at Italia hadde unnlatt å oppfylle en traktatforpliktelse ved ikke å vedta de nødvendige bestemmelsene innen den fastsatte fristen.
Konklusjon
EU-domstolen fastslo at Den italienske republikk hadde unnlatt å oppfylle sine forpliktelser etter traktaten ved ikke innen fristen å vedta nødvendige bestemmelser for å gjennomføre rådsdirektiv 77/62/EØF. Italias henvisning til oppløsningen av deputertkammeret og de lovgivningsmessige konsekvensene av dette kunne ikke frita staten fra ansvar. Italia ble også pålagt å dekke sakskostnadene.
Praktisk betydning
Dommen har først og fremst betydning som en grunnleggende gjennomføringsdom i anskaffelsesretten. Den viser at medlemsstater må sikre rettidig implementering av anskaffelsesdirektiver, og at interne politiske, parlamentariske eller administrative hindringer ikke er relevante som rettslig unnskyldning i en traktatbruddssak. For offentlige anskaffelser understreker avgjørelsen den systemiske betydningen av direktivene som virkemiddel for likebehandling, gjennomsiktighet og åpning av markedet. Dommen sier derimot lite om konkrete anskaffelsesprosedyrer eller om hvordan enkeltbestemmelser i direktivet skal anvendes i en konkret konkurranse.