Rettslig kjerne
EU-domstolen avklarte at klagedirektivets krav om effektiv og tilgjengelig overprøving ikke gir hvert enkelt medlem av et konsortium uten rettslig personlighet en selvstendig EU-rettslig rett til å angripe tildelingsbeslutningen alene, når tilbudet er inngitt av konsortiet som sådant. Når det er konsortiet som har vist interesse for kontrakten ved å inngi tilbud, kan nasjonal rett kreve at samtlige medlemmer opptrer samlet ved søksmål. En slik prosessregel er forenlig med artikkel 1 i direktiv 89/665 så lenge den er generell, ikke diskriminerende og ikke i seg selv undergraver effektiv overprøving. Domstolen la også til grunn at et krav om samlet opptreden i retten ikke innebærer et ulovlig krav om bestemt juridisk form etter direktiv 93/37 artikkel 21, fordi regelen bare gjelder representasjon i prosess og ikke adgangen til å levere tilbud.
Faktum
FOREM kunngjorde i 1997 en offentlig kontrakt om utforming, oppføring og finansiering av en bygning i Liège. Et av tilbudene ble inngitt av konsortiet Espace Trianon-Sofibail, som var et konsortium uten rettslig personlighet. Kontrakten ble i desember 1998 tildelt et annet konsortium, og beslutningen ble bekreftet i januar 1999. Espace Trianon og Sofibail anla deretter annullasjonssøksmål mot tildelingsbeslutningene for belgisk Conseil d'État. Den nasjonale domstolen konstaterte imidlertid at Espace Trianons beslutning om å gå til søksmål var vedtatt av to styremedlemmer og ikke av styret i samsvar med selskapets vedtekter, og derfor var prosessuelt uregelmessig. Sofibails søksmål var derimot ikke bestridt. Spørsmålet ble derfor om klagedirektivet krevde at Sofibail likevel måtte kunne opprettholde søksmålet alene.
Domstolens vurdering
Domstolen tok utgangspunkt i artikkel 1 nr. 1 og nr. 3 i direktiv 89/665, som krever at oppdragsgiveres beslutninger skal kunne overprøves effektivt, og at klageprosedyrene minst skal være tilgjengelige for enhver som har eller har hatt interesse i å få den aktuelle kontrakten, og som er eller risikerer å bli skadelidende ved en påstått overtredelse.
Domstolen presiserte at i den foreliggende situasjonen var det konsortiet som sådant som hadde inngitt tilbud. Det var dermed konsortiet som hadde manifestert interessen i å få kontrakten. Tilsvarende ville alle medlemmene, dersom tilbudet hadde blitt valgt, ha vært forpliktet til å undertegne kontrakten og utføre ytelsen. Dette skilte saken fra andre avgjørelser hvor enkeltaktører var direkte berørt på en annen måte.
På denne bakgrunn fant Domstolen at en nasjonal prosessregel som krever at annullasjonssøksmål anlegges av alle medlemmene i et tilbudsgivende konsortium samlet, ikke i seg selv begrenser adgangen til klage i strid med direktiv 89/665. Domstolen la vekt på at det ikke forelå noe som hindret konsortiemedlemmene i å gå til søksmål samlet, enten som deltakere i konsortiet eller i eget navn. Etter belgisk rett kunne de dessuten på forhånd avtale internt hvordan konsortiet skulle representeres i rettslige sammenhenger.
Domstolen avviste også anførselen om at en slik regel i realiteten tvang gruppen til å anta en bestemt juridisk form i strid med artikkel 21 i direktiv 93/37. Regelen gjaldt bare prosessuell representasjon ved søksmål, ikke vilkårene for å inngi tilbud.
Videre fremhevet Domstolen at den aktuelle prosessregelen var av generell karakter og kom til anvendelse uavhengig av om kravet bygget på EU-rett eller nasjonal rett, og uavhengig av kontraktstype. Den undergravde derfor ikke kravet om effektiv overprøving. Effektivitetsprinsippet innebar heller ikke at et søksmål måtte anses tillatt når de alminnelige reglene om representasjon i rettslige sammenhenger ikke var overholdt.
Endelig uttalte Domstolen at det ikke var grunnlag for å behandle tilfeller forskjellig alt etter om bare noen av medlemmene opprinnelig anla søksmål, eller om alle gjorde det men ett medlems søksmål senere ble ansett ugyldig. I begge situasjoner førte de nasjonale reglene om representasjon til at søksmålet ikke kunne fremmes som gyldig anlagt av hele konsortiet.
Konklusjon
EU-domstolen fastslo at artikkel 1 i direktiv 89/665/EØF ikke er til hinder for nasjonal rett som krever at alle medlemmene i et konsortium uten rettslig personlighet, som har deltatt i konkurransen som én tilbyder, må opptre samlet for å angripe tildelingsbeslutningen. Enkeltmedlemmer har dermed ikke nødvendigvis en selvstendig rett etter klagedirektivet til å gå til søksmål alene i en slik situasjon. Det samme gjelder når alle medlemmene opprinnelig går til søksmål, men ett av medlemmenes søksmål er prosessuelt ugyldig.
Praktisk betydning
Dommen er viktig for spørsmål om søksmålsadgang og prosessuell legitimasjon i anskaffelsessaker der tilbud er inngitt av arbeidsfellesskap, konsortier eller andre sammenslutninger uten egen rettslig personlighet. Den viser at klagedirektivet ikke harmoniserer alle nasjonale regler om hvem som må opptre som part i domstolene. For offentlige anskaffelser innebærer dette at den prosessuelle organiseringen av et leverandørfellesskap kan få avgjørende betydning for effektiv håndheving. Dommen understreker derfor betydningen av klare avtaler om representasjon, fullmakter og beslutningskompetanse før tilbud inngis og før et eventuelt søksmål reises. Den sier derimot ikke at medlemsstatene må velge en slik modell; bare at EU-retten tillater den.