Rettslig kjerne
Den rettslige kjernen er tolkningen av self-cleaning-reglene i direktiv 2014/24 artikkel 57 nr. 6, anvendt i forsyningssektorene gjennom direktiv 2014/25 artikkel 80, samt beregningen av maksimal utelukkelsesperiode etter artikkel 57 nr. 7. Domstolen legger til grunn at vurderingen av om en økonomisk aktør igjen er pålitelig, forutsetter at oppdragsgiveren kan kontrollere om aktøren faktisk har erstattet eller forpliktet seg til å erstatte skade, redegjort for forholdene og truffet egnede forebyggende tiltak. Derfor er EU-retten ikke til hinder for nasjonale regler som krever aktivt samarbeid også med oppdragsgiveren, så lenge samarbeidet er begrenset til det som er strengt nødvendig for denne vurderingen. Videre fastslår domstolen at den treårige maksimumsperioden for fakultative avvisningsgrunner ved sanksjonert kartellatferd skal regnes fra datoen for den kompetente myndighetens avgjørelse. Dette begrunnes særlig i hensynet til sammenheng med direktivets system, forutberegnelighet og rettssikkerhet.
Faktum
Stadtwerke München hadde etablert en kvalifikasjonsordning etter direktiv 2014/25 for leveranser til jernbaneområdet. Vossloh Laeis, som produserer jernbanekomponenter, ble i mars 2016 ilagt bot av Bundeskartellamt for tidligere deltakelse i et kartell knyttet til jernbanemateriell frem til 2011. Konkurransemyndigheten tok hensyn til selskapets samarbeid ved bøteutmålingen. Etter at Vossloh Laeis deltok i en annen anskaffelsesprosedyre, stilte Stadtwerke München spørsmål ved selskapets pålitelighet. Leverandøren redegjorde for organisatoriske og personalmessige tiltak og erklærte vilje til å erstatte skade, men nektet å oversende vedtaket fra konkurransemyndigheten til oppdragsgiveren. Oppdragsgiveren mente dokumentasjonen ikke var tilstrekkelig, og utelukket selskapet fra kvalifikasjonsordningen. Tvisten for den tyske klagenemnda gjaldt både rekkevidden av samarbeidsplikten ved self-cleaning og når treårsfristen for utelukkelse begynner å løpe.
Domstolens vurdering
Domstolen tok først stilling til artikkel 80 i direktiv 2014/25 sammenholdt med artikkel 57 nr. 6 i direktiv 2014/24. Den viste til at en økonomisk aktør som er rammet av en relevant avvisningsgrunn, kan unngå avvisning dersom aktøren dokumenterer tilstrekkelige tiltak for å vise sin pålitelighet. Etter ordlyden i artikkel 57 nr. 6 annet ledd må aktøren blant annet ha erstattet eller forpliktet seg til å erstatte skader, gjort inngående rede for forholdene gjennom aktivt samarbeid med undersøkelsesmyndighetene, og truffet konkrete tekniske, organisatoriske og personalmessige tiltak.
Domstolen fremhevet at det er oppdragsgiveren som skal vurdere om dokumentasjonen er tilstrekkelig, og at aktøren skal få begrunnelse dersom tiltakene anses utilstrekkelige. I lys av dette er det ikke tilstrekkelig at leverandøren kun har samarbeidet med konkurransemyndighetene dersom oppdragsgiveren fortsatt trenger informasjon for å kunne vurdere påliteligheten. EU-retten er derfor ikke til hinder for nasjonal rett som krever aktivt samarbeid også med oppdragsgiveren, men bare innenfor rammene av oppdragsgiverens rolle og bare så langt det er strengt nødvendig for vurderingen. Domstolen presiserte at oversendelse av vedtaket fra konkurransemyndigheten i prinsippet bør være tilstrekkelig til å bevise at leverandøren har redegjort for forholdene gjennom samarbeid med myndigheten, noe den nasjonale instansen måtte kontrollere. Oppdragsgiveren kan dessuten kreve dokumentasjon for at de påberopte tiltakene faktisk er egnet til å forebygge nye overtredelser. At konkurransemyndigheten allerede har innhentet tilsvarende opplysninger, fritar ikke i seg selv leverandøren fra å dokumentere dette overfor oppdragsgiveren, med mindre forholdene klart fremgår av andre fremlagte dokumenter.
Når det gjaldt artikkel 57 nr. 7, konstaterte domstolen at bestemmelsen ikke uttrykkelig definerer «den relevante hendelsen» for fakultative avvisningsgrunner. Den la derfor vekt på direktivets system og på hensynene til forutberegnelighet og rettssikkerhet. For obligatoriske avvisningsgrunner knyttes fristen til den rettskraftige dommen, ikke til tidspunktet da de underliggende handlingene fant sted. I tilfeller der kartellatferd er sanksjonert av kompetent myndighet etter en prosedyre som fastslår overtredelsen, skal den treårige maksimumsperioden på tilsvarende måte regnes fra datoen for denne avgjørelsen. Domstolen understreket også at leverandøren i denne perioden fortsatt kan treffe self-cleaning-tiltak for å dokumentere pålitelighet.
Konklusjon
EU-domstolen slo fast at nasjonal rett kan kreve at en leverandør som vil dokumentere sin pålitelighet etter en avvisningsgrunn, samarbeider aktivt også med oppdragsgiveren, ikke bare med undersøkelsesmyndighetene, så lenge kravet er begrenset til det som er strengt nødvendig for pålitelighetsvurderingen. Domstolen fastslo videre at når en leverandør har deltatt i kartellatferd som omfattes av artikkel 57 nr. 4 bokstav d) og dette er sanksjonert av kompetent myndighet, skal den maksimale treårsperioden for utelukkelse regnes fra datoen for myndighetens avgjørelse.
Praktisk betydning
Dommen er viktig for vurderingen av self-cleaning etter konkurranseovertredelser og andre fakultative avvisningsgrunner. Den bekrefter at oppdragsgiver ikke bare kan bygge på at leverandøren har samarbeidet med tilsyns- eller undersøkelsesmyndigheter, men kan kreve tilstrekkelig informasjon til selv å vurdere om aktøren igjen er pålitelig. Samtidig setter dommen en grense: informasjons- og samarbeidskrav må være strengt nødvendige. For oppdragsgivere og leverandører gir dommen også et viktig utgangspunkt for fristberegning: ved sanksjonert kartellatferd løper maksimal utelukkelsesperiode fra myndighetens avgjørelse, ikke fra kartelldeltakelsens opphør. Dette styrker forutberegneligheten ved bruk av fakultative avvisningsgrunner.