Rettslig kjerne
Dommens kjerne er at en nasjonal eller delstatlig regel om minstelønn ved utførelse av offentlige kontrakter kan være et lovlig særlig kontraktsvilkår om sosiale hensyn etter artikkel 26 i direktiv 2004/18. EU-domstolen presiserte at et slikt vilkår må være angitt i kunngjøringen eller konkurransegrunnlaget og være forenlig med EU-retten. I denne saken ble minstelønnen ansett fastsatt ved lovbestemmelse og som en bindende minimumsbeskyttelsesregel etter utsendingsdirektivet artikkel 3 nr. 1 bokstav c). Domstolen skilte saken fra Rüffert, særlig fordi minstelønnen her fulgte av lov og ikke av en ikke-generelt anvendelig tariffavtale for én sektor. Domstolen godtok også at manglende erklæring kunne føre til utelukkelse fra konkurransen, fordi dette ikke ble behandlet som en sanksjon, men som følge av at et klart og på forhånd opplyst krav ikke var oppfylt, etter at tilbudsgiver først hadde fått anledning til å ettersende erklæringen.
Faktum
Stadt Landau i Rheinland-Pfalz kunngjorde i 2013 en EU-anskaffelse av posttjenester, organisert som en rammeavtale. Etter delstatsloven LTTG måtte tilbudsgivere og underleverandører skriftlig forplikte seg til å betale minst en fastsatt minstelønn til ansatte som utførte kontrakten. På tidspunktet for konkurransen fantes det, ifølge dommen, ikke noen bindende sektorminstelønn for posttjenester etter AEntG, og den generelle tyske minstelønnen var ennå ikke trådt i kraft. RegioPost mente erklæringskravet var i strid med anskaffelsesreglene. Selskapet leverte tilbud og erklæringer for underleverandører, men ikke egen erklæring om minstelønn. Etter oppfordring om ettersending fastholdt RegioPost sitt standpunkt. Oppdragsgiveren tok derfor ikke tilbudet i betraktning og varslet tildeling til PostCon Deutschland GmbH og Deutsche Post AG. Tvisten ble deretter brakt inn for nasjonale klageorganer og videre forelagt EU-domstolen.
Domstolens vurdering
EU-domstolen behandlet først spørsmål om realitetsbehandling. Selv om alle konkrete forhold i saken befant seg i én medlemsstat, kunne spørsmålene prøves fordi kontraktsverdien lå over terskelverdien i direktiv 2004/18, slik at direktivet fikk anvendelse. Domstolen la også til grunn at en slik kontrakt hadde klar grenseoverskridende interesse.
I realiteten slo Domstolen fast at et krav om at tilbudsgivere og underleverandører skal forplikte seg til å betale en bestemt minstelønn til arbeidstakere som utfører kontrakten, er en «særlig betingelse vedrørende kontraktens utførelse» om sosiale hensyn etter artikkel 26 i direktiv 2004/18. Kravet var angitt både i kunngjøringen og konkurransegrunnlaget, slik at gjennomsiktighetskravet var oppfylt. Det var heller ikke bestridt at ordningen ikke var direkte eller indirekte diskriminerende.
Domstolen vurderte deretter forholdet til direktiv 96/71 og artikkel 56 TEUV. Fordi artikkel 26 ikke uttømmende harmoniserer området, kunne tiltaket prøves også mot primærretten. Domstolen anså den delstatsfastsatte minstelønnen som en lovbestemt minstelønn etter utsendingsdirektivet artikkel 3 nr. 1 første ledd bokstav c). Det var sentralt at minstelønnen var fastsatt i lov, og at det på det relevante tidspunktet ikke fantes en lavere bindende minstelønn for postsektoren.
Domstolen erkjente at kravet kunne innebære en restriksjon på fri tjenesteyting ved å påføre utenlandske leverandører en ekstra kostnad. Restriksjonen kunne imidlertid i prinsippet begrunnes i arbeidstakervern. Saken ble uttrykkelig skilt fra Rüffert. I Rüffert bygget ordningen på en tariffavtale som ikke hadde generell anvendelse og bare gjaldt byggesektoren, mens minstelønnen i RegioPost-saken fulgte av lov og i prinsippet gjaldt alle offentlige kontrakter i delstaten, uavhengig av sektor. Den ga derfor et bindende minimumsvern som kunne pålegges ved offentlige kontrakter.
Når det gjaldt utelukkelse ved manglende erklæring, la Domstolen til grunn at dette ikke var en straff i egentlig forstand, men en konsekvens av at tilbudsgiver ikke oppfylte et klart oppstilt konkurransekrav. At tilbudsgiver først fikk anledning til å ettersende erklæringen, understøttet at ordningen var rimelig og forholdsmessig. Artikkel 26 var derfor heller ikke til hinder for å utelukke en leverandør eller underleverandør som nektet å avgi erklæringen.
Konklusjon
EU-domstolen kom til at artikkel 26 i direktiv 2004/18 tillater et kontraktsvilkår om at tilbudsgivere og underleverandører ved tilbudsinnleveringen skriftlig forplikter seg til å betale en lovfastsatt minstelønn til ansatte som utfører den offentlige kontrakten. Domstolen godtok også at tilbud kan avvises eller leverandører utelukkes når slik erklæring ikke avgis, forutsatt at kravet er klart angitt og leverandøren har fått anledning til å supplere tilbudet. Saken markerer et viktig skille fra Rüffert.
Praktisk betydning
Avgjørelsen viser at sosiale kontraktsvilkår om lønnsnivå kan være forenlige med anskaffelsesregelverket når de er klart kunngjort, knyttet til kontraktens utførelse og bygger på rettslig bindende nasjonale regler. For offentlige oppdragsgivere understreker dommen betydningen av å formulere slike krav tydelig i kunngjøring og konkurransegrunnlag. For leverandører viser dommen at manglende etterlevelse av formkrav knyttet til slike kontraktsvilkår kan få direkte betydning for deltakelsen i konkurransen. Dommen må leses i lys av at den gjaldt 2004-direktivet og en lovfastsatt minstelønn, ikke en tariffordning uten generell anvendelse.