Rettslig kjerne
Domstolens sentrale avklaring er at artikkel 2 i direktiv 93/37 skal tolkes selvstendig og formålsorientert for å motvirke omgåelse av anskaffelsesreglene ved offentlig finansierte, men privat inngåtte bygge- og anleggskontrakter. Begrepet «tilskudd» i artikkel 2 nr. 1 er ikke begrenset til rene positive kontantytelser, men kan også omfatte skattelettelser når disse er direkte knyttet til den aktuelle kontrakten eller investeringen. Videre fastslo Domstolen at begrepet «idrettsanlegg, rekreasjonsanlegg og anlegg til fritidsformål» i artikkel 2 nr. 2 ikke er begrenset til anlegg som dekker kollektive behov eller oppdragsgiverens ordinære behov. Bestemmelsen omfatter også nærmere bestemte ikke-offentlige kontrakter, og dens anvendelsesområde kan derfor ikke innsnevres ved å lese inn vilkår fra definisjonen av offentlige bygge- og anleggskontrakter i direktivets artikkel 1 bokstav a).
Faktum
Saken springer ut av et prosjekt for renovering og utvidelse av ferieanlegget Les Boucaniers på Martinique, drevet av Société martiniquaise des villages de vacances. Prosjektet mottok støtte fra regionen Martinique og fra EFRU, og i tillegg forelå et statlig skattelettelsestiltak. Revisjonsretten mente at prosjektet var offentlig finansiert med mer enn 50 % og derfor skulle ha vært underlagt reglene i direktiv 93/37 artikkel 2 om visse privat inngåtte bygge- og anleggskontrakter som mottar direkte offentlige tilskudd. Frankrike bestred dette og anførte særlig at skattelettelsen ikke var et «direkte tilskudd», og at ferieanlegget ikke kunne regnes som et idretts-, rekreasjons- eller fritidsanlegg etter artikkel 2 nr. 2. Kommisjonen opphevet deretter EFRU-bidraget i sin helhet. Retten ga Kommisjonen medhold, og Frankrike anket til EU-domstolen.
Domstolens vurdering
Domstolen tok først stilling til om skattelettelser kan omfattes av begrepet «tilskudd» i artikkel 2 nr. 1 i direktiv 93/37. Siden begrepet ikke er definert i direktivet og det ikke vises til nasjonal rett, må det tolkes selvstendig og ensartet i EU-retten, i lys av bestemmelsens kontekst og formål. Domstolen la til grunn at formålet med artikkel 2 er å hindre omgåelse av anskaffelsesreglene der offentlige organer i realiteten har avgjørende innflytelse gjennom finansiering av privat inngåtte bygge- og anleggskontrakter. På denne bakgrunn avviste Domstolen Frankrikes syn om at «tilskudd» bare omfatter positive ytelser. Uttrykket ble forstått bredt som tildeling av en fordel, og skattelettelser var ikke utelukket.
Domstolen vurderte deretter om skattelettelsen hadde «direkte» karakter. Den tok utgangspunkt i at anken gjaldt den rettslige kvalifikasjonen av de faktiske forholdene. Selv om den gjengitte teksten ikke inneholder en utførlig premissgjennomgang av dette punktet fra Domstolen, fremgår det av dommens resultat at Retten ikke ble ansett å ha gjort rettslig feil ved å akseptere kvalifikasjonen av skattelettelsene som direkte tilskudd når de var direkte knyttet til den aktuelle bygge- og anleggskontrakten og investeringene forbundet med den.
Når det gjaldt artikkel 2 nr. 2, avviste Domstolen at begrepet «idrettsanlegg, rekreasjonsanlegg og fritidsanlegg» kan begrenses til anlegg som oppfyller brukernes kollektive behov. En slik begrensning hadde ikke støtte i ordlyden eller forarbeidene. Heller ikke en systematisk tolkning ga grunnlag for å innfortolke et slikt vilkår.
Endelig fastslo Domstolen at artikkel 2 må tolkes selvstendig i forhold til artikkel 1 bokstav a). Det betyr at vilkår som følger av definisjonen av offentlige bygge- og anleggskontrakter, herunder kriterier knyttet til oppdragsgiverens økonomiske interesse eller ordinære behov, ikke kan brukes til å redusere rekkevidden av artikkel 2. En slik innsnevring ville undergrave bestemmelsens anti-omgåelsesformål. På denne bakgrunn forkastet Domstolen alle ankepunktene.
Konklusjon
EU-domstolen forkastet Frankrikes anke og opprettholdt dermed Rettens dom, som igjen hadde opprettholdt Kommisjonens beslutning om å oppheve EFRU-støtten til prosjektet. Dommen fastslår at artikkel 2 i direktiv 93/37 skal gis en bred og selvstendig tolkning for å sikre effektiv anvendelse av anskaffelsesreglene i offentlig finansierte byggeprosjekter. Skattelettelser kan etter omstendighetene være direkte tilskudd, og et ferieanlegg kan omfattes av kategorien idretts-, rekreasjons- og fritidsanlegg.
Praktisk betydning
Dommen er viktig for vurderingen av offentlig finansierte bygge- og anleggsprosjekter som formelt ikke inngås av en oppdragsgiver. Den viser at EU-retten kan fange opp omgåelsestilfeller også der offentlig støtte gis gjennom skatteinstrumenter, ikke bare ved kontanttilskudd. Videre understreker dommen at særregler om privat inngåtte kontrakter med omfattende offentlig finansiering kan ha et selvstendig virkeområde, uten at tradisjonelle vilkår for offentlige kontrakter nødvendigvis må være oppfylt. For anskaffelsesretten betyr dette at finansieringsstruktur, støtteform og prosjektets samlede karakter må vurderes nøye ved bruk av offentlige midler i større byggeprosjekter.