C-115/12 P Frankrike mot Kommisjonen

Samling av rettsavgjørelser

DOMSTOLENS DOM (fjerde avdeling)

26. september 2013 "Anke - Det europeiske fond for regional utvikling (EFRU) - Fellesskapets strukturstøtte i regionen Martinique - avkortning av økonomisk støtte - offentlige bygge- og anleggskontrakter - forenlighet med Transaksjonenes forenlighet med bestemmelsene i unionsretten - Samordning av prosedyrene for tildeling av offentlige bygge- og anleggskontrakter - Direktiv 93/37/EØF - Artikkel 2 - Begrepet "direkte tilskudd" - Begrepet "direkte tilskudd Begrepet "direkte tilskudd" - Begrepet "idretts-, rekreasjons- og fritidsanlegg I sak C-115/12 P, ANK i henhold til artikkel 56 i vedtektene for Den europeiske unions domstol, inngitt den 1. mars 2012, Den franske republikk, representert ved E. Belliard, N. Rouam og G. de Bergues, som partsrepresentanter

Den ankende part

Den annen part i saken

Europakommisjonen, ved F. Dintilhac og A. Steiblytė, som partsrepresentanter, med delgivningsadresse i Luxembourg med forkynningsadresse i Luxembourg, saksøkte i første instans

Den annen part i saken er

RETTEN I FØRSTE INSTANS (fjerde avdeling)

sammensatt av avdelingsleder L. Bay Larsen, avdelingsformann J. Malenovský, U. Lõhmus (referent), Safjan og Prechal Generaladvokat: Kokott Justitiesekretær: ekspedisjonssjef Ferreira, etter den skriftlige forhandling og etter rettsmøtet den 11. mars 2013 og etter at generaladvokaten har fremsatt sitt forslag til avgjørelse i rettsmøtet den 18. april 2013, avsagt følgende dom * Sakens språk: fransk

DOMAF26.9.2013–SAGC-115/12P

Dommen

Den franske republikk har i sin anke nedlagt påstand om opphevelse av EU-domstolens dom

Den europeiske unions dom av 16. desember 2011 i sak T-488/10 Frankrike mot Kommisjonen ("den "den ankede dom"), der Retten forkastet en begjæring om annullering av Kommisjonens Kommisjonens beslutning K(2010) 5229 av 28. juli 2010 om annullering av en del av støtten som opprinnelig var støtte som opprinnelig ble tildelt av Det europeiske regionale utviklingsfondet (ERDF) under det felles mål 1-enhetsdokumentet for strukturintervensjoner i regionen Martinique i Frankrike i Frankrike (heretter "den omtvistede beslutning").

Rettslige bestemmelser

Forordning (EF) nr. 1260/1999

Rådets forordning (EF) nr. 1260/1999 av 21. juni 1999 om generelle bestemmelser for strukturfondene strukturfondene (EFT 1999 L 161, s. 1) bestemmer i artikkel 12 under overskriften "Forenlighet "Operasjoner som medfinansieres av fondene [...] skal være forenlige med traktaten og de rettsakter med traktaten og de rettsakter som er vedtatt i henhold til denne, og med Fellesskapets politikk og tiltak, herunder de som gjelder vedrørende [...] offentlige anskaffelser [...]"

Direktiv 93/37/EØF

Rådets direktiv 93/37/EØF av 14. juni 1993 om samordning av fremgangsmåtene ved offentlige innkjøp prosedyrer for tildeling av offentlige bygge- og anleggskontrakter (EFT 1993 L 199, s. 54) ble opphevet og erstattet av Europaparlaments- og rådsdirektiv 2004/18/EF av 31. mars 2004 om samordning av framgangsmåtene 31. mars 2004 om fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige vare- og tjenestekontrakter og offentlige offentlige vare- og tjenestekontrakter og offentlige bygge- og anleggskontrakter (EUT 2004 L 134, s. 114), som trådte i trådte i kraft 31. januar 2006. Gitt tidspunktet for de faktiske forhold faller imidlertid den foreliggende tvist omstendighetene, inn under virkeområdet for direktiv 93/37. Artikkel 1 bokstav a) i nevnte direktiv definerer "offentlige bygge- og anleggskontrakter" som "gjensidige gjensidige gjensidig bebyrdende kontrakter som er inngått skriftlig mellom en entreprenør på den ene side og en oppdragsgiver som definert i bokstav b) på den annen side, og som har til formål enten å enten utførelse eller både utførelse og prosjektering av bygge- og anleggsarbeider knyttet til en av aktivitetene nevnt i vedlegg II aktiviteter nevnt i vedlegg II eller arbeider som definert i bokstav c), eller utførelse, uansett metode, av et arbeid som svarer til de behov som er identifisert av den offentlige oppdragsgiveren behov identifisert av den offentlige oppdragsgiveren". Artikkel 2 i direktivet lyder som følger:

"1. Medlemsstatene skal treffe de nødvendige tiltak for å sikre at oppdragsgivere myndigheter overholder eller sikrer overholdelse av bestemmelsene i dette direktiv når de gir direkte tilskudd på mer enn 50 % til en bygge- og anleggskontrakt som tildeles av andre enn dem selv. seg selv. 2. nr. 1 får bare anvendelse på kontrakter som faller inn under klasse 50, gruppe 502 i av økonomiske aktiviteter i De europeiske fellesskap (NACE) og kontrakter som gjelder oppføring av sykehus, idrettsanlegg, rekreasjons- og fritidsanlegg, skole- og universitetsbygninger universitetsbygninger og bygninger for administrative formål."

2ECLI:EU:C:2013:596

DOMAF26.9.2013–SAGC-115/12P

Bakgrunn for saken

De faktiske forhold som ligger til grunn for den foreliggende tvist, slik de foreligger beskrevet i avsnitt 1 til 13 i den ankede dom, kan oppsummeres som følger. Ved beslutning K(2000) 3493 av 21. desember 2000 godkjente Kommisjonen det samlede programmeringsdokumentet for EF-strukturintervensjoner i regionen Martinique som er omfattet av mål 1 Frankrike for perioden 1. januar 2000 til 31. desember 2006, med et tilskudd på 17150000 EUR fra Det europeiske regionale utviklingsfondet (ERDF) under tiltaket "Direkte støtte til tiltaket "Direkte støtte til bedrifter i turistsektoren og andre reiselivsaktører". I 2003 ble Société martiniquaise des villages de vacances (heretter "SMVV"), som

Club Méditerranée's feriested ("Les Boucaniers") på Martinique, besluttet å gjennomføre byggearbeider for å renovere og utvide senteret. Den 3. august 2004 vedtok regionrådet på Martinique å bevilge et regionalt tilskudd på på 2492750 euro til dette prosjektet for å renovere og utvide feriestedet Les Boucaniers Boucaniers, der SMVV var byggherre, og der totalkostnadene var anslått til 49981446 EUR. Ved beslutning K(2004) 4142 av 18. oktober 2004 besluttet Kommisjonen at Fellesskapets deltakelse i nevnte prosjekt ville beløpe seg til 12460000 EUR. Den 24. mars 2005 undertegnet regionen Martinique og SMVV den regionale utviklingsavtalen for dette prosjektet.

prosjektet. Fra 25. juni til 13. juli 2007 reviderte De europeiske fellesskaps revisjonsrett det aktuelle prosjektet. Ved brev av 11. februar 2008 oversendte den de foreløpige resultatene av revisjonen til av revisjonen til Den franske republikk. Retten påpekte særlig at den gjeldende gjeldende prosedyre for tildeling av offentlige bygge- og anleggskontrakter ikke var overholdt for bygge- og anleggsarbeidene for renoveringen og utvidelsen, ettersom de kontraherende myndighetenes tilskudd til dette prosjektet myndighetenes tilskudd til dette prosjektet var på mer enn 50 %. Tatt i betraktning tilskuddet fra ERDF, det regionale tilskuddet og det det statlige tilskuddet på 16690000 euro i form av en skattekreditt i henhold til artikkel 199 undecies B, i den franske Code général des impôts (skatteloven), var dette prosjektet ifølge Revisjonsretten hadde dette prosjektet blitt finansiert med offentlig støtte med 63,33 %. I denne forbindelse viste Revisjonsretten til artikkel 2 i blant annet til artikkel 2 i direktiv 93/37. Ved brev av 20. mai 2008 bestred Den franske republikk at den aktuelle skattereduksjonen kunne være anses som en direkte subsidie i henhold til artikkel 2 nr. 1 i direktiv 93/37. Den franske republikk gjorde videre gjeldende at byggearbeidene for renoveringen og utvidelsen av Les Boucaniers ikke utgjorde Boucaniers ikke utgjorde byggearbeider for idrettsanlegg, rekreasjonsanlegg, fritidsanlegg eller rekreasjonsanlegg i henhold til nr. 2 i nevnte artikkel. De aktuelle byggearbeidene var derfor ikke omfattet av artikkelens virkeområde. Den 28. juli 2010 besluttet Kommisjonen ved det omtvistede vedtak å kansellere støtten fra ERDF til prosjektet for renovering og utvidelse av feriekomplekset Les Boucaniers i sin helhet.

Saken for Retten og den appellerte dom

Ved stevning inngitt til Rettens kanselli den 11. oktober 2010 har Den franske republikk med påstand om at den omtvistede avgjørelse annulleres i sin helhet.

DOMAF26.9.2013–SAGC-115/12P

Til støtte for sitt søksmål påberoper Den franske republikk seg fire anførsler. Første anførsel

Tilsidesettelse av artikkel 2 nr. 1 i direktiv 93/37, idet Kommisjonen fant at bygge- og anleggskontraktene som ble inngått bygge- og anleggskontraktene for renovering og utvidelse av ferieanlegget Les Boucaniers utgjorde bygge- og anleggskontrakter bygge- og anleggskontrakter der de offentlige oppdragsgivere ga direkte tilskudd på mer enn 50%. Det andre anførselen gjelder brudd på artikkel 2 nr. 2 i direktivet, som Kommisjonen angivelig har begått ved å fastslå at de omtvistede bygge- og anleggsarbeider var omfattet av en kontrakt som gjaldt idretts-, rekreasjons- og fritidsanlegg i denne bestemmelses forstand. Bestemmelsen. Tredje anbringende om brudd på begrunnelsesplikten, idet Kommisjonen ikke klart og utvetydig har angitt årsakene til at byggearbeidene for renovering og utvidelse av renoveringen og utvidelsen av ferieanlegget Les Boucaniers tilsvarte arbeider knyttet til idretts-, rekreasjons- og idretts-, rekreasjons- og fritidsanlegg i henhold til artikkel 2 nr. 2 i direktiv 93/37. 93/37. Det fjerde anførselen, som er gjort gjeldende subsidiært, gjelder brudd på forholdsmessighetsprinsippet ved at Kommisjonen anvendte en korreksjonsfaktor på 100 % av støtten fra ERDF. Retten forkastet alle disse anførsler og forkastet søksmålet i sin helhet.

Når det gjelder det første anførselspunkt, uttalte Retten innledningsvis i den ankede dom avsnitt 25 til 33 i den ankede dom vurderte Retten først Den franske republikkens argument, basert på fast rettspraksis i rettspraksis om statsstøtte, om at begrepet "subsidie" må tolkes slik at det bare omfatter positive fordeler. I avsnitt 27 i den ankede dom bemerket Retten i denne sammenheng at selv om begrepet tilskudd er omtalt i rettspraksis om statsstøtte i forbindelse med definisjonen av begrepet statsstøtte, ikke er definert som sådan i denne rettspraksis. I avsnitt 28 i den ankede dom bemerket Retten videre at ved tolkningen av en

EU-rettslig bestemmelse ikke bare må tas hensyn til dens ordlyd, men også til den sammenheng den inngår i den inngår i, og de mål som forfølges av det system den er en del av. Retten uttalte i følgende avsnitt i dommen uttalte EFTA-domstolen at formålet med direktiv 93/37 er å eliminere risikoen for å favorisering av nasjonale tilbydere eller anbudssøkere ved offentlige oppdragsgiveres tildeling av kontrakter, og myndigheter, og å utelukke muligheten for at et organ som finansieres eller kontrolleres av staten, lokale myndigheter staten, lokale myndigheter eller andre offentligrettslige organer kan bli styrt av andre hensyn enn økonomiske. økonomiske hensyn. I avsnitt 30 og 31 i den påankede dom bemerker Retten, særlig med hensyn til det mål som fellesskapslovgiveren forfølger med artikkel 2 i direktiv 93/37, at denne artikkel har til formål å hindre at visse oppdragsgivere myndigheter søker å omgå reglene som gjelder for offentlige kontrakter ved å overlate til dem å utførelsen av bygge- og anleggsarbeider som i realiteten er omfattet av offentlige kontrakter til private organer, og kontrakter til private organer, og at disse offentlige oppdragsgivere yter direkte tilskudd på mer enn 50%. Domstolen presiserte i hovedsak at det ikke er noen forskjell mellom tilfellet der en oppdragsgiver myndighet selv inngår en kontrakt med en entreprenør, og tilfellet der myndigheten gir et direkte tilskudd på mer enn direkte tilskudd på mer enn 50 % til en bygge- og anleggskontrakt som tildeles av en annen enhet enn myndigheten selv. myndigheten selv. Ifølge EFTA-domstolen er formålet med artikkel 2 således å sikre en upartisk tildeling av kontrakter i tilfeller der offentlige organer har avgjørende innflytelse. Retten I avsnitt 32 i den påankede dom fastslo følgelig EFTA-domstolen at begrepet tilskudd i henhold til artikkel 2 nr. 1 i direktiv 93/37 må tolkes formålsbestemt og vidt.

Retten konkluderte med at virkningen av direktiv 93/37 ikke kunne bevares fullt ut, dersom anvendelsen av det system som er etablert ved direktivet kunne utelukkes utelukkende på grunn av det det faktum at kostnadene ved finansieringen av en kontrakt ikke reduseres som følge av gunstige tjenester fra en offentlig fra en offentlig enhet, men som følge av skattelettelser, og at begrepet "tilskudd" i betydningen av direktivets artikkel 2 nr. 1 ikke utelukker de aktuelle skattelettelser, som i likhet med gunstige betalinger gjør det mulig å redusere kostnadene ved finansieringen av en kontrakt.

4ECLI:EU:C:2013:596

DOMAF26.9.2013–SAGC-115/12P

I avsnitt 34 og 35 i den påankede dom viser Retten for det første til andre EU-rettsakter der begrepet tilskudd ikke er definert som en utelukkende positiv fordel, og for det andre avviste den Den franske republikkens Den franske republikkens argument om forarbeidene til den opprinnelige innføringen av bestemmelsen som nå er nå er artikkel 2 nr. 1 i direktiv 93/37. I avsnitt 36 og 37 i den ankede dom avviste Retten dernest Den franske republikkens anførsel om at

Republikkens argument om at de aktuelle skattelettelser ikke er av direkte karakter, slik det kreves etter nevnte artikkel 2 nr. 1. Retten støttet seg på det faktum at disse lettelsene var direkte direkte knyttet til den omtvistede bygge- og anleggskontrakt og de investeringer som var gjort for dette formål. for dette formål. Når det gjelder det andre anbringende, behandlet Retten i avsnitt 42 til 50 i den ankede dom først anførselen om

Den franske republikkens argument om at sports-, rekreasjons- og fritidsfasilitetene ved dette feriesenteret kun er fritidsfasilitetene bare er underordnet, og at byggearbeidene i hovedsak gjaldt et hotellkompleks med en restaurant. med en restaurant. I avsnitt 43 i den ankede dom konstaterte Retten, etter å ha lagt til grunn at byggearbeidene er en del av et overordnet prosjekt som består i en fullstendig renovering av Les Boucaniers Boucaniers - at det ikke er de utførte byggearbeidene, men det overordnede formål med feriestedet må tas i betraktning ved vurderingen av om de omtvistede bygge- og anleggskontrakter gjaldt bygge- og anleggsarbeider med sikte på slike anlegg. I denne sammenheng sa Retten seg i avsnitt 48 i den ankede dom enig med Kommisjonen at ferieanlegget Les Boucaniers er et integrert konsept som omfatter innkvartering, restaurant, restaurant overnatting, restaurant, sportsaktiviteter, rekreasjons- og fritidsaktiviteter og fellesfasiliteter. Retten bemerket at selv om det legges til grunn at arealet og antall ansatte i Les Boucaniers Boucaniers i stor grad kan tilskrives innkvarteringen og restauranten, er dette etablissementet karakterisert av de karakterisert av disse aktiviteter, som er kjernen i konseptet for dette feriested og som utgjør den vesentlige vesentlig del og under enhver omstendighet en nødvendig del av dette konsept. Retten konkluderte med at feriestedet Les Boucaniers som sådan har karakter av å være et idrettsanlegg, et rekreasjonsanlegg og et fritidsanlegg i vid forstand. Retten la også til at det i den foreliggende sak ikke er nødvendig å å fastslå gjenstanden for de aktuelle bygge- og anleggskontraktene, men å fastslå om det aktuelle om det aktuelle prosjektet faller inn under en av kategoriene nevnt i artikkel 2 nr. 2 i direktiv 93/37. direktiv 93/37. I avsnitt 50 i den ankede dom forkastet Retten deretter Den franske republikkens anførsel om at

Den franske republikkens påstand om at kun 10,6 % av byggekostnadene for renoveringen og renoveringen og utvidelsen av feriestedet Les Boucaniers gjaldt sports-, rekreasjons- og fritidsanlegg, da denne fordelingen fritidsfasiliteter, ettersom denne fordelingen er for restriktiv. I avsnitt 53 og 54 i den påankede dom fastslo Retten at NACE er irrelevant for tolkningen av begrepet idretts-, rekreasjons- og fritidsanlegg i artikkel 2 nr. 2 i direktiv 93/37. direktiv 93/37. Endelig konkluderte Underretten i avsnitt 57 i den ankede dom at begrepet idretts-, rekreasjons- og og anlegg for fritidsformål i henhold til artikkel 2 nr. 2 i direktiv 93/37 ikke krever at det foreligger en forbindelse med de ordregivende myndigheters vanlige behov eller allmennhetens behov. allmennhetens behov. I denne sammenheng bemerket Retten i avsnitt 58-64 i den ankede dom at at det aktuelle begrepet, selv om det inngår i en uttømmende liste, ikke i seg selv er begrenset av noe kriterium, og at det må gis en formålsrettet og vid tolkning for å sikre at direktiv 93/37 ikke får effektiviteten av direktiv 93/37 ikke settes i fare. En streng tolkning av begrepet begrepet idretts-, rekreasjons- og fritidsanlegg er ifølge EFTA-domstolen ikke forenlig med formålene med nevnte direktiv.

DOMAF26.9.2013–SAGC-115/12P

Når det gjelder det tredje ankepunkt, konkluderte Retten i avsnitt 69 til 71 i den appellerte dom med at

I lys av de forklaringer som ble gitt i det omtvistede vedtak og under den administrative saksbehandlingen, hadde Kommisjonen gitt en tilstrekkelig begrunnelse. Når det gjelder det fjerde anførselspunkt, fastslo Retten i avsnitt 74 i den ankede dom at siden omtvistede arbeider utgjør ett enkelt prosjekt, omfatter støttebeløpet knyttet til den uregelmessighet som er uregelmessighet omfatter det totale støttebeløp som er fastsatt for prosjektet. Følgelig er hele finansieringen av finansieringen av prosjektet er gjenstand for en uregelmessighet, slik at hele den finansielle støtten urettmessig ble mottatt fra ERDF. Retten konkluderte derfor med at det ikke var grunnlag for å begrense korreksjonen på grunnlag av forholdsmessighetsprinsippet.

Partenes påstander

Den franske republikk gjør gjeldende at EFTA-domstolen bør

• oppheve den påankede dom i sin helhet

• avsi endelig dom i selve saken og oppheve den angjeldende avgjørelse, eller hjemvise saken til Retten.

Kommisjonen gjør gjeldende at Domstolen bør

• Forkaste den andre del av det første ankegrunnlag og den første del av det tredje ankegrunnlag i nærværende anke.

Avvise den andre del av det første ankegrunn og den første del av det tredje ankegrunn i den foreliggende anke som uakseptable, subsidiært avvise dem og forkaste anken i sin helhet.

• Den ankende part tilkjennes sakens omkostninger.

Anken

Den franske republikk gjør gjeldende tre anførsler til støtte for sin anke.

Første anførsel om rettsanvendelsesfeil vedrørende anvendelsen av artikkel 2 nr. 1 i direktiv 93/37

Partenes anførsler

Det første anførselen som Den franske republikk påberoper seg til støtte for sin anke, er kategorisert som følger to deler. Med den første del av det første ankepunkt gjør Den franske republikk gjeldende at Retten har begått en rettsanvendelsesfeil, ved å legge til grunn at skattelettelsene kunne kategoriseres som "subsidier" i henhold til artikkel 2 nr. 1 i direktiv 93/37. Ifølge Den franske republikk er denne kategorisering i strid med ordlyden i direktiv 93/37 artikkel 2 nr. 1

93/37 og er i strid med EU-lovgivers intensjon om å begrense subsidieringsbegrepet til positive fordeler. For det første kritiserer Den franske republikk For det første kritiserer Den franske republikk Retten for å ha beveget seg langt bort fra den tradisjonelle definisjonen av dette begrep slik den er fastlagt av Domstolen på statsstøtteområdet. I mangel av noen i det omtvistede direktiv, må dette begrep defineres på grunnlag av den alminnelige betydning vanlige betydning av begrepet "subsidie" for å overholde rettssikkerhetsprinsippet. For det andre For det andre anfører Den franske republikk at denne medlemsstats tolkning støttes av det faktum at den endelige ordlyd av denne bestemmelse avviker fra ulike forslag i forarbeidene, der blant annet uttrykket "finansierer" ble brukt i stedet for uttrykket "subsidierer". For at

6ECLI:EU:C:2013:596

DOMAF26.9.2013–SAGC-115/12P

For det tredje anfører Den franske republikk at behovet for å bevare effektiviteten av en som Retten viser til, ikke må føre til at denne bestemmelse blir gjenstand for en formålsrettet tolkning som går ut over bestemmelsens ordlyd. Med den andre del av sitt første ankepunkt gjør Den franske republikk gjeldende at Retten har begått en rettsanvendelsesfeil, ved å legge til grunn at en skattelettelse har direkte karakter i henhold til artikkel 2 nr. 1 i direktiv 93/37 93/37, ettersom denne avgiftslettelsen ble gitt spesifikt på grunnlag av den omtvistede bygge- og anleggskontrakt, selv om den aktuelle byggekontrakt, selv om den ikke ble gitt til byggherren, entreprenøren leietakeren eller eieren av det aktuelle komplekset. Denne medlemsstat anfører at den aktuelle skattelette ble gitt til deltakere som var fysiske personer, i et partnerskap som hadde investert i bygge- og anleggskontrakten for renoveringen og og utvidelse av feriestedet Les Boucaniers. Disse skattelettelsene har riktignok hatt en insentiverende insentiv til å investere, men de førte ikke direkte til en reduksjon i byggekostnadene. Kommisjonen gjør gjeldende at den første del av det første anførselen må forkastes som ubegrunnet. Den første del av det første anførsel må forkastes som ubegrunnet.

Den andre del av anførselen må avvises, subsidiært forkastes som ubegrunnet.

Domstolens avgjørelse

Det bør bemerkes at artikkel 2 nr. 1 i direktiv 93/37 pålegger oppdragsgivere å overholde bestemmelsene i direktivet når de yter direkte tilskudd på mer enn 50 % til en bygge- og anleggskontrakt bygge- og anleggskontrakt tildelt av andre enn dem selv. Med første del av det første anførselen gjør Den franske republikk i det vesentlige gjeldende at begrepet subsidiering i denne bestemmelses forstand bare omfatter positive subsidier og ikke omfatter ikke skattelettelser. Ettersom dette begrep ikke er definert i direktiv 93/37, må det, i mangel av en henvisning til det, i mangel av en henvisning til medlemsstatenes lovgivning, gis en selvstendig og ensartet tolkning, som må være sammenhengen begrepet inngår i, og formålet med bestemmelsen det er en del av (se, i denne retning, dom av 19. juli 2012, sak C-376/11 Pie Optiek, EU:C:2012:502, avsnitt 33 og rettspraksis som det vises til der). Den franske republikk har ikke bestridt formålene med direktiv 93/37 artikkel 2 nr. 1, som Underretten i avsnitt 29 til 31 i den ankede dom, eller at disse mål rettferdiggjør en vid tolkning av begrepet subsidiering, slik generaladvokaten bemerket i punkt 43 i sitt forslag til avgjørelse. I sin anførsel kritiserer derimot Den franske republikk i det vesentlige Retten for å ha overskred grensene for hva som er tillatt i henhold til en teleologisk tolkning, ved at tribunalet tillegger dette begrep en vid og formålsrettet betydning for å inkludere skattelettelser. Begrepet "subsidy" [o.a.: på fransk "subventionner"], forstått i sin alminnelige betydning, betyr i imidlertid, i motsetning til hva Den franske republikk har hevdet, ganske enkelt å gi en fordel. Dette begrepet begrepet er således ikke generelt begrenset til positive ytelser. En slik tolkning er dessuten ikke motbevist tolkning ikke tilbakevist av noen "tradisjonell" definisjon av begrepet subsidie som denne medlemsstat medlemsstaten viser til, og som angivelig er anvendelig på statsstøtteområdet. Den franske republikks argument om at Rettens tolkning er i strid med EU-lovgiverens intensjon, for så vidt som den ikke tar hensyn til forarbeidene til artikkel 2 i direktiv 93/37, må også forkastes. må også forkastes. Bruken av begrepet "grants" i nevnte bestemmelse, og ikke verbet "finances", som

Kommisjonen brukte i sitt forslag til artikkel 1a i rådsdirektiv av 18. juli 1989 om endring av direktiv 71/305/EØF om samordning av fremgangsmåtene ved tildeling av offentlige bygge- og anleggskontrakter

DOMAF26.9.2013–SAGC-115/12P direktiv 93/37 (EFT 1993 L 210, s. 1), som tilsvarer artikkel 2 i direktiv 93/37, er i mangel av andre indikatorer, ikke er tilstrekkelig til å utlede at EU-lovgiver har hatt til hensikt å begrense uttrykket til bare å omfatte positive subsidier, med utelukkelse av blant annet skattelettelser. Under disse omstendigheter må det legges til grunn at Retten ikke begikk en rettsanvendelsesfeil da den fant at skattelettelser kunne kategoriseres som subsidier i henhold til artikkel 2 nr. 1 i direktiv 93/37. 93/37. Den første del av det første anbringende må derfor forkastes som ubegrunnet. Når det gjelder den andre del av det første anførsels første del, har Den franske republikk, i motsetning til hva

Kommisjonen, søker ikke Den franske republikk å bestride Rettens konklusjoner i den påankede dom, men ankede dom, men om den rettslige karakteristikk av de faktiske forhold som den foretok, det vil si karakteristikken av klassifiseringen av de innrømmede skattefordelene som "direkte" subsidier i henhold til artikkel 2 nr. 1 i direktiv 93/37. direktiv 93/37. Ettersom det er fast rettspraksis at Domstolen har kompetanse til å overprøve en slik rettslig kvalifikasjon (se blant annet dom av 1 juni 1994, sak C-136/92 P, Kommisjonen mot Brazzelli Lualdi m.fl., Sml. 1994 s. I-1981, avsnitt 49), må det legges til grunn at den andre del av det første anførselen kan tas opp til realitetsbehandling. tillatt. Når det gjelder realiteten, må det legges til grunn at den følger klart av ordlyden i direktiv 93/37 artikkel 2 nr. 1, at begrepet "direkte tilskudd" ikke er knyttet til en bestemt person, men til de berørte bygg- og anleggsarbeider. bygge- og anleggsarbeidene det gjelder. Videre ville en innskrenkende tolkning av dette begrep gjøre det mulig for en myndighet å omgå artikkel 2 i direktiv 93/37 og følgelig å unndra seg de forpliktelser forpliktelser som påhviler den i henhold til nevnte direktiv. I denne sammenheng bør det bemerkes at i avsnitt 36 i den ankede dom bemerket at skattelempningen var direkte knyttet til den omtvistede bygge- og anleggskontrakt, at den ikke hadde omtvistede bygge- og anleggskontrakt, at den ikke hadde til formål å redusere visse generelle byrder for de berørte berørte personer, og at de ble innvilget av Den franske republikk for et prosjekt for renovering og utvidelse av Les Boucaniers feriested nettopp med det formål å utføre disse arbeidene. Under disse omstendigheter må det legges til grunn at EFTA-domstolen med rette fant at finansieringen av prosjektet og investeringene som ble gjort for dette formål som et direkte tilskudd i henhold til artikkel 2 nr. 1 i direktiv 93/37. Under disse omstendigheter må også den andre del av Den franske republikks første ankegrunn forkastes.

forkastes, og følgelig må dette anførselen forkastes som ubegrunnet. Andre anførsel om at Retten har begått en rettsanvendelsesfeil ved å gi en uriktig fremstilling av innholdet i den omtvistede avgjørelsen og erstattet Kommisjonens begrunnelse med sin egen.

Partenes anførsler

Med sitt andre ankepunkt gjør Den franske republikk gjeldende at tribunalet har gitt en uriktig fremstilling av innholdet i omtvistede avgjørelse og erstattet Kommisjonens begrunnelse med sin egen. Ifølge Republikken Den franske republikk gjør gjeldende at den uriktige gjengivelsen består i det faktum at tribunalet fant at Kommisjonen ikke hadde lagt til grunn arten av de utførte arbeider, men på det overordnede formål med feriesenteret, for å avgjøre for å avgjøre om bygge- og anleggskontrakten for renovering og utvidelse av feriesenteret falt omfattet av anvendelsesområdet for artikkel 2 nr. 2 i direktiv 93/37. I denne sammenheng anfører Den franske republikk at det først var under den muntlige forhandling for Retten i første instans at Kommisjonen erkjente at det ikke er byggearbeidene som ble utført i Les Boucaniers Boucaniers, men det overordnede formålet med dette feriekomplekset.

8ECLI:EU:C:2013:596

DOMAF26.9.2013–SAGC-115/12P

Kommisjonen anser at denne anførsel er ubegrunnet.

EFTA-domstolens avgjørelse

Når det gjelder vurderingen av den uriktige fremstilling som Den franske republikk har gjort gjeldende, må det legges til grunn i avsnitt 43 i den ankede dom, der Kommisjonen undersøkte anvendelsen av artikkel 2 nr. 2 i artikkel 2 nr. 2 i direktiv 1993/37, ettersom den i den omtvistede avgjørelsen undersøkte prosjektet som består i en fullstendig renovering av feriekomplekset Les Boucaniers, og at denne undersøkelsen ikke var basert på byggearbeidene som ble utført, men på det overordnede formål med dette feriekompleks at det er fast rettspraksis ved Domstolen at en uriktig fremstilling må fremgå klart av saksdokumentene, uten at det er nødvendig av saksdokumentene uten at det er nødvendig å foreta en ny vurdering av de faktiske forhold og bevisene (se bl.a. fakta og bevis (se bl.a. dom av 6. april 2006, sak C-551/03 P General Motors mot Kommisjonen Kommisjonen, Sml. 2006 s. I-3173, avsnitt 54). Det må legges til grunn at selv om det er mulig å tolke det omtvistede vedtak på samme måte som

Den franske republikk, betyr ikke den ulike tolkningen som Retten har gitt, at dens innholdet er uriktig gjengitt (se i denne retning dom av 10. februar 2011, sak C-260/09 P Activision Blizzard Germany mot Kommisjonen, Sml. 2011 s. I-419, avsnitt 54). Under disse omstendigheter, og i mangel av opplysninger som tilsier at Underretten bør at Retten har begått en materiell feil i sin lesning av det omtvistede vedtak, er det ikke grunnlag for å fastslå at denne lesning utgjør en uriktig gjengivelse av avgjørelsen eller en utskifting av begrunnelsen den bygger på. Det andre anbringende må derfor forkastes som ubegrunnet.

Tredje anførsel om rettsanvendelsesfeil ved anvendelsen av artikkel 2 nr. 2 i direktiv 93/37

Partenes anførsler

Med sitt tredje anbringende, som er delt i to deler, bestrider Den franske republikk klassifiseringen av kontrakten om renovering og utvidelse av ferieanlegget Les Boucaniers som en kontrakt om bygge- og anleggsarbeider for bygge- og anleggskontrakt for sports-, rekreasjons- og fritidsanlegg i betydningen av fritidsanlegg i henhold til direktiv 93/37 artikkel 2 nr. 2. Når det gjelder den første del av det tredje ankepunkt, gjør Den franske republikk gjeldende at EFTA-domstolen bør rettsanvendelsesfeil ved å legge til grunn at begrepet idretts-, rekreasjons- og fritidsanlegg i artikkel 2 nr. 2 i direktiv 93/37 må tolkes vidt og ikke er begrenset til anlegg som er ment å dekke som er ment å dekke oppdragsgiveres vanlige behov, det vil si brukernes kollektive behov. brukernes behov. Den franske republikk anfører at en slik begrensning, selv om den ikke er uttrykkelig uttrykkelig er nevnt i artikkel 2 nr. 2 i nevnte direktiv, følger den av en systematisk tolkning i forhold til ordlyden og bestemmelsens ordlyd og formål, samt andre kategorier av kontrakter som omfattes av denne bestemmelsen. denne bestemmelse. Den franske republikk understreker at formålet med artikkel 2 nr. 2 i direktiv 93/37 93/37 er å sikre at reglene fastsatt i direktivet får anvendelse på bygge- og anleggskontrakter der det foreligger en bygge- og anleggskontrakter der det foreligger en reell risiko for at oppdragsgiverne omgår disse regler. Ifølge Den franske republikk foreligger denne risiko bare for bygge- og anleggskontrakter som har til hensikt å å oppfylle brukernes kollektive behov. Alle andre kategorier av kontrakter som faller inn under Artikkel 2 nr. 2 i direktiv 93/37 har det til felles at de gjelder bygge- og anleggsarbeider som skal dekke slike behov. Formålet er å dekke disse behovene.

DOMAF26.9.2013–SAGC-115/12P

Kommisjonen gjør gjeldende at den første del av det tredje ankepunkt ikke kan tas til realitetsbehandling fordi det søker å endre tvistegjenstanden for Retten. Subsidiært er Kommisjonen av den oppfatning at dette strekpunkt er ubegrunnet.

Med den andre del av det andre ankegrunn anfører Den franske republikk at tribunalet har begått en rettsanvendelsesfeil ved at at begrepet "bygge- og anleggskontrakt" i henhold til artikkel 2 i direktiv 93/37 må tolkes uavhengig av begrepet tolkes uavhengig av begrepet "offentlige bygge- og anleggskontrakter" i henhold til artikkel 1 bokstav a) i artikkel 1 bokstav a) i direktivet, og at Kommisjonen følgelig ikke hadde overtrådt artikkel 2 nr. 2 i direktivet. artikkel 2 nr. 2 i nevnte direktiv ved å konkludere med at bygge- og anleggskontrakten i den foreliggende sak falt inn under denne bestemmelse, selv om kontrakten ikke representerte en direkte økonomisk interesse for den oppdragsgiverens økonomiske interesse. Ifølge Den franske republikk er begrepet "bygge- og anleggskontrakt" i henhold til artikkel 2 i direktiv 93/37 må tolkes i lys av begrepet "offentlige bygge- og anleggskontrakter", som innebærer at en slik kontrakt må gi oppdragsgiveren en økonomisk fordel (dom av 25. mars 2010, sak C-451/08 Helmut Müller, Sml. 2010 s. I-2673, avsnitt 50-52). Den franske republikk har presisert at kontrakten om renovering av feriestedet Les Boucaniers ikke kan anses å utgjøre en slik økonomisk fordel en slik økonomisk fordel utelukkende med den begrunnelse at renoveringen bidrar til den turistmessige og økonomiske økonomiske utviklingen på Martinique. Den franske republikk er av den oppfatning at de eneste bygge- og anleggskontrakter som omfattes av artikkel 2 i nevnte direktiv, er de som, dersom de hadde blitt tildelt av en av en offentlig oppdragsgiver, ville falle inn under anvendelsesområdet for offentlige bygge- og anleggskontrakter i i henhold til artikkel 1 bokstav a) i nevnte direktiv. Kommisjonen gjør gjeldende at dette strekpunkt bør forkastes.

EFTA-domstolens avgjørelse

Når det gjelder spørsmålet om første del av det tredje ankepunkt må forkastes, slik Kommisjonen gjør gjeldende skal det bemerkes at det er fast rettspraksis at anerkjennelsen av en parts rett til å påberope seg et ankepunkt part til å påberope seg et ankepunkt for Domstolen som den ikke har påberopt seg for Retten, ville ville være ensbetydende med å gi denne part rett til å forelegge Domstolen - som har begrenset Domstolen - som har begrenset ankekompetanse - en tvist som er mer omfattende enn den som er forelagt for Retten, og at Domstolen i en ankesak bare har kompetanse til å ta stilling til den rettslige avgjørelse som har de anførsler som ble gjort gjeldende i første instans (dom av 1. februar 2007, Sak C-266/05 P Sison mot Rådet, Sml. 2007 s. I-1233, avsnitt 95 og den rettspraksis som det vises til der). Det fremgår imidlertid klart av dokumentene for Domstolen at begrepene brukernes kollektive behov på den ene side og oppdragsgivernes vanlige behov på den på den annen side, har blitt anvendt uten åtskillelse av Den franske republikk både i saken for Retten og i ankesaken for Domstolen. og i ankesaken for Domstolen. Selv om, som Kommisjonen bemerker, begrepet "brukernes kollektive behov" ikke var ikke ble påberopt i denne formulering i saken for Retten, fremgår det i denne sammenheng av avsnitt 55 i den ankede dom at avsnitt 55 i den ankede dom at Den franske republikkens argumenter vedrørende begrepet "oppdragsgivernes oppdragsgiveres vanlige behov" gjelder vilkåret om at bare "idrettsanlegg rekreasjons- og fritidsanlegg som er åpne for alle, og ikke anlegg som er forbeholdt private kunder" var omfattet av artikkel 2 nr. 2 i direktiv 93/37. Dette vilkåret er i realiteten knyttet til med brukernes kollektive behov. Det følger av dette at anvendelsen av begrepet brukernes kollektive behov i forbindelse med ikke endrer tvistegjenstanden for Underretten, og følgelig må første del av det tredje ankepunkts første del første del av det tredje ankegrunn kan tas til realitetsbehandling.

10ECLI:EU:C:2013:596

DOMAF26.9.2013–SAGC-115/12P

Når det gjelder sakens realitet, må det avgjøres om Retten har begått en rettsanvendelsesfeil ved ikke å legge til grunn at begrepet

"sports-, rekreasjons- og fritidsanlegg" i henhold til artikkel 2 nr. 2 i direktiv 93/37 var 93/37 var begrenset til anlegg som er ment å dekke brukernes kollektive behov. Det må legges til grunn, slik Retten i det vesentlige uttalte i avsnitt 57 i den ankede dom og 58 i den ankede dom, at en slik begrensning ikke fremgår verken av ordlyden i direktiv 93/37 eller av forarbeidene forarbeidene til direktivet. Artikkel 2 nr. 2 i direktiv 93/37 kvalifiserer ikke på noen måte begrepet "idretts-, rekreasjons- og fritidsanlegg". En slik begrensning av dette begrep kan heller ikke baseres på en systematisk tolkning av

Artikkel 2 nr. 2 i direktiv 93/37. Selv om det legges til grunn at alle kategorier av kontrakter som omfattes av denne bestemmelse som omfattes av denne bestemmelsen, har det til felles at de gjelder bygninger som, der det er hensiktsmessig, kan dekke brukernes kollektive behov, må det fastslås at det ikke følger av dette faktum alene at det er et at det er et vilkår for anvendelsen av bestemmelsen at bygningene er egnet til å oppfylle slike behov. oppfylle slike behov. Det må derfor legges til grunn at Underretten ikke begikk en rettsanvendelsesfeil da den fant at det ikke var grunnlag for å anse at begrepet "idretts-, rekreasjons- og fritidsanlegg" i artikkel 2 nr. 2 i direktiv 93/37 er begrenset til direktiv 93/37 er begrenset til anlegg som er ment å dekke brukernes kollektive behov. Det følger av dette at den første del av det tredje anbringende må forkastes som ubegrunnet. Når det gjelder den andre del av dette anbringende, må det legges til grunn at avsnitt 64 i den ankede dom, som som Den franske republikk har vist til i forbindelse med den andre del av dette anførselen, utgjør en integrert del av Rettens Rettens svar på anførselen om at artikkel 2 nr. 2 i direktiv 93/37 bare gjelder de kategorier av kontrakter som etter sin art kontrakter som etter sin art faller inn under de oppdragsgiveres vanlige behov. Det bør bemerkes at Retten i avsnitt 64 i den påankede dom med rette la til grunn at EU-lovgiver, ved å gjennom artikkel 2 i direktiv 93/37 uttrykkelig tillot at visse nærmere angitte ikke-offentlige kontrakter å falle inn under direktivets virkeområde. Artikkel 2 i direktiv 93/37 må derfor tolkes uavhengig av direktivet.

Artikkel 1 bokstav a) i nevnte direktiv. Det må erkjennes at en annen tolkning ville redusere virkeområdet for artikkel 2 i nevnte direktiv, noe som ville være i strid med målet om å hindre omgåelse som forfølges i nevnte artikkel. Det følger av dette at Underretten ikke begikk en rettsvillfarelse da den la til grunn at begrepet offentlig offentlige bygge- og anleggskontrakter som nevnt i artikkel 1 bokstav a) i direktiv 1993/37, ikke utgjør et vilkår for anvendelsen av artikkel 2 i nevnte direktiv, som er knyttet til "oppdragsgiveres vanlige behov". oppdragsgivere". Følgelig må også den andre del av det tredje anførselen forkastes, og anførselen må forkastes i sin helhet.

avvises som ubegrunnet. Ettersom ingen av anførslene fra Den franske republikk er tatt til følge, må anken forkastes i sin helhet.

Saksomkostninger

I henhold til artikkel 184(2) i rettergangsordningen skal EFTA-domstolen treffe avgjørelse om saksomkostningene dersom anken forkastes. Etter prosessreglementet artikkel 138 nr. 1, som I henhold til artikkel 184(1) i rettergangsordningen, som får anvendelse på anker, skal den tapende part pålegges å betale den tapende part til å betale saksomkostningene dersom det er nedlagt påstand om det. Siden Kommisjonen har nedlagt påstand om at EFTA-domstolen skal pålegge Den franske republikk å betale saksomkostningene, og Den franske republikk har ikke har fått medhold, bør den franske republikk dømmes til å betale saksomkostningene.

DOMAF26.9.2013–SAGC-115/12P

På grunnlag av det ovenstående treffer EFTA-domstolen (Fjerde avdeling) følgende avgjørelse 1) Anken forkastes. 2) Den franske republikk betaler sakens omkostninger.

Underskrifter

12ECLI:EU:C:2013:596