Rettslig kjerne
Dommen avklarer samspillet mellom anskaffelsesdirektivet og de grunnleggende frihetene ved organisering av akutt syketransport. Først må det avgjøres om ordningen utgjør en offentlig tjenestekontrakt etter direktiv 2004/18, herunder om avtalen er gjensidig bebyrdende og om terskelverdiene er overskredet. Ved blandede tjenester må det avgjøres om verdien av tjenester i vedlegg II A overstiger verdien av tjenester i vedlegg II B. Dersom direktivet fullt ut får anvendelse, er direkte tildeling til frivillige organisasjoner uten kunngjøring i strid med direktivet. Dersom direktivet ikke får full anvendelse, kan TEUV artikkel 49 og 56 likevel komme inn dersom kontrakten har klar grenseoverskridende interesse. I så fall kan en ordning som fortrinnsvis benytter frivillige organisasjoner aksepteres bare når den rettslige og kontraktsmessige rammen faktisk fremmer et sosialt formål og hensynene til solidaritet og budsjettmessig effektivitet, og når organisasjonene ikke oppnår fortjeneste utover dekning av nødvendige kostnader.
Faktum
Regionen Liguria vedtok en regional rammeavtale for akutte syketransporter med representanter for frivillige organisasjoner og Røde Kors. Den lokale helsemyndigheten ASL n. 5 gjennomførte deretter rammeavtalen ved å inngå konkrete avtaler med frivillige organisasjoner tilknyttet ANPAS og Croce Rossa Italiana. To kooperative foretak som også drev syketransport, San Lorenzo og Croce Verde Cogema, angrep ordningen for italienske domstoler. De anførte prinsipalt at den regionale lovgivningen diskriminerte kommersielle eller ikke-frivillige aktører ved å gi frivillige organisasjoner fortrinn. Subsidiært anførte de at ordningen ikke bare dekket rene utlegg, men også indirekte og faste kostnader, og derfor måtte anses som gjensidig bebyrdende. Den foreleggende domstolen ba EU-domstolen om å avklare både forholdet til TEUV og til reglene om offentlige kontrakter.
Domstolens vurdering
EU-domstolen tok utgangspunkt i direktiv 2004/18. Den fremhevet at direktivet gjelder offentlige tjenestekontrakter, og at det for blandede tjenester må avgjøres om tjenestene hovedsakelig faller under vedlegg II A eller vedlegg II B. Domstolen viste til at syketransport kan omfatte både transporttjenester og helse-/sosialtjenester, og at den nasjonale domstolen måtte fastslå om terskelverdien var overskredet og hvordan verdien fordelte seg mellom de to tjenestekategoriene. Dersom terskelverdien var overskredet og transportytelsene i vedlegg II A hadde høyest verdi, ville direktiv 2004/18 være til hinder for en nasjonal ordning med direkte tildeling uten kunngjøring til frivillige organisasjoner.
Dersom terskelverdien ikke var nådd, eller hvis vedlegg II B-tjenestene dominerte, ville direktivet bare delvis gjelde, og saken måtte vurderes etter de alminnelige prinsippene om gjennomsiktighet og likebehandling etter TEUV artikkel 49 og 56, forutsatt at kontrakten hadde klar grenseoverskridende interesse. Domstolen presiserte at den foreleggende domstolen selv måtte vurdere dette på grunnlag av blant annet kontraktens verdi, sted for utførelse, tekniske egenskaper og eventuelle reelle henvendelser fra aktører i andre medlemsstater.
Deretter vurderte Domstolen om en fortrinnsordning for frivillige organisasjoner kunne begrunnes. Den konstaterte at en slik ordning i utgangspunktet begrenser markedstilgangen og kan innebære indirekte forskjellsbehandling. Samtidig understreket Domstolen at medlemsstatene har et skjønn ved utformingen av sine helse- og trygdeordninger, og at hensynet til menneskers liv og helse, opprettholdelse av en stabil tjeneste og kontroll med offentlige kostnader kan utgjøre tvingende allmenne hensyn. Domstolen aksepterte at bruk av frivillige organisasjoner ved akutte syketransporter kan være forenlig med disse formålene, men bare dersom ordningen faktisk fremmer det sosiale formålet og hensynene til solidaritet og budsjettmessig effektivitet.
Domstolen stilte også materielle vilkår: organisasjonene må ikke forfølge andre formål, de må ikke oppnå fortjeneste utover dekning av variable, faste og løpende kostnader som er nødvendige for ytelsen, og nasjonale regler må forhindre misbruk. Det måtte sikres at godtgjøring ikke skjulte indirekte fortjeneste, og at bruk av arbeidstakere holdes innenfor det som er nødvendig for organisasjonenes funksjon. Den konkrete prøvingen av om disse vilkårene var oppfylt, ble overlatt til den foreleggende domstolen.
Konklusjon
EU-domstolen konkluderte med at artikkel 49 og 56 TEUV ikke er til hinder for en nasjonal ordning som fortrinnsvis og ved direkte tildeling uten kunngjøring overlater akutte syketransporter til frivillige organisasjoner som har inngått avtale med det offentlige, forutsatt at den rettslige og kontraktsmessige rammen faktisk bidrar til det sosiale formålet og til solidaritet og budsjettmessig effektivitet. Samtidig presiserte Domstolen at direktiv 2004/18 ville være til hinder for en slik ordning dersom direktivet fullt ut kom til anvendelse etter terskelverdi- og klassifiseringsvurderingen.
Praktisk betydning
Dommen er særlig viktig for anskaffelser av helse- og beredskapstjenester med ideelle eller frivillige aktører. Den viser at en direkte tildeling til slike organisasjoner ikke automatisk er ulovlig etter TEUV, men at det kreves en reell sosial og ikke-kommersielt fundert ordning med kontroll mot overkompensasjon og misbruk. Samtidig understreker dommen at oppdragsgivere først må avklare om anskaffelsen omfattes av anskaffelsesdirektivet, herunder om det er tale om en gjensidig bebyrdende kontrakt og hvordan blandede tjenester skal klassifiseres. For oppdragsgivere innebærer dette et behov for tydelig dokumentasjon av tjenestens art, verdi, eventuelt grenseoverskridende interesse og rammene for kostnadsdekning.