Rettslig kjerne
Avgjørelsen klargjør grensene for hvilke rettsvirkninger som kan utledes av et ikke gjennomført håndhevelsesdirektiv i anskaffelsesretten. Direktiv 92/13 pålegger medlemsstatene å etablere effektive klageprosedyrer i forsyningssektorene, men angir ikke at de samme organene som behandler klager etter direktiv 89/665 nødvendigvis skal ha kompetanse også i disse sektorene. Manglende gjennomføring medfører derfor ikke i seg selv at eksisterende klageorganers kompetanse utvides direkte på grunnlag av direktivet. Samtidig understreker dommen at nasjonale domstoler så langt som mulig må tolke nasjonal rett i samsvar med direktivet og sikre effektiv beskyttelse av rettigheter etter EU-retten. Dersom slik direktivkonform tolkning ikke er mulig, peker dommen på statens erstatningsansvar etter Francovich-linjen som den rettslige konsekvensen av manglende gjennomføring innen fristen.
Faktum
Bundesvergabeamt i Østerrike forela spørsmålene i en tvist mellom EvoBus Austria GmbH og Niederösterreichische Verkehrsorganisations GmbH om tildeling av en kontrakt om levering av 36–46 busser til ekspressregional rutetrafikk. EvoBus anførte at tilbudet var blitt endret i konkurransen ved at tilbakekjøpsprisen for bussene økte fra 34 % til 55 %. Da saken ble reist 18. juli 1996, var direktiv 92/13 ennå ikke gjennomført i østerriksk rett. Østerriksk lovgivning hadde derimot gjennomført direktiv 89/665 og 93/38, og etablerte klageadgang for visse anskaffelser, men de relevante bestemmelsene utelukket uttrykkelig forsyningssektorene fra den aktuelle klageordningen. Det foreleggende organet spurte derfor om direktivet likevel ga private et direkte krav på klagebehandling, og om nasjonale regler måtte settes til side.
Domstolens vurdering
Domstolen tok utgangspunkt i at medlemsstatene har plikt til å sikre effektiv beskyttelse av rettigheter etter EU-retten, men at det som hovedregel er medlemsstatene som i sin nasjonale rettsorden fastlegger hvilke organer som har kompetanse til å behandle slike tvister. Direktiv 92/13 pålegger medlemsstatene å etablere effektive og hurtige klageprosedyrer i forsyningssektorene, men det angir ikke hvilke konkrete nasjonale instanser som skal være kompetente, og heller ikke at disse må være identiske med organene som behandler klager etter direktiv 89/665 i klassisk sektor.
På denne bakgrunn avviste Domstolen at artikkel 1 og artikkel 2 i direktiv 92/13 kunne forstås slik at allerede eksisterende nasjonale klageorganer for offentlige innkjøps- og bygge- og anleggskontrakter automatisk fikk kompetanse også for forsyningssektorene når direktivet ikke var gjennomført innen fristen. Direktivet kunne altså ikke i seg selv brukes til å etablere en bestemt institusjonell kompetansefordeling som nasjonal rett ikke oppstilte.
Domstolen understreket deretter plikten til direktivkonform tolkning. Alle nasjonale myndigheter, herunder domstolene, må innenfor sin kompetanse tolke nasjonal rett så langt som mulig i lys av direktivets ordlyd og formål. Den nasjonale domstolen måtte derfor undersøke om relevante nasjonale regler likevel kunne gi klageadgang i forsyningssektorene, herunder om denne adgangen kunne utøves for de samme instansene som allerede var opprettet for klassisk sektor.
I den foreliggende saken fremhevet Domstolen at de østerrikske reglene uttrykkelig synes å utelukke slik klageadgang for de aktuelle oppdragsgiverne. Dersom nasjonal rett ikke kunne tolkes i samsvar med direktiv 92/13, var konsekvensen ikke at Domstolen påla en automatisk kompetanseutvidelse, men at berørte rettssubjekter etter nasjonale prosessregler kunne fremme erstatningskrav for tap som følge av den manglende gjennomføringen. Det tredje spørsmålet ble ikke besvart fordi dette fulgte av besvarelsen av de to første spørsmålene.
Konklusjon
EU-domstolen fastslo at direktiv 92/13 ikke kan tolkes slik at eksisterende nasjonale klageorganer for klassiske anskaffelser automatisk også får kompetanse i forsyningssektorene når direktivet ikke er gjennomført i tide. Nasjonale domstoler må likevel undersøke om nasjonal rett kan tolkes i samsvar med direktivet slik at effektiv klageadgang sikres. Hvis slik tolkning ikke er mulig, kan berørte rettssubjekter kreve erstatning for tap som følger av den forsinkede eller manglende gjennomføringen.
Praktisk betydning
Dommen er viktig for håndhevelsesreglene i anskaffelsesretten fordi den skiller mellom plikten til å etablere effektive klageordninger og spørsmålet om hvilket nasjonalt organ som skal ha kompetansen. Den viser at et håndhevelsesdirektiv ikke uten videre omformer nasjonal kompetansefordeling direkte. For offentlige anskaffelser innebærer dette at vurderingen først må knyttes til om nasjonal rett kan tolkes direktivkonformt og gi reell klageadgang. Der dette ikke lar seg gjøre, peker dommen mot statlig erstatningsansvar som rettsmiddel. Avgjørelsen har særlig betydning i overgangsperioder ved forsinket gjennomføring av EU-regler og ved spørsmål om effektiv håndhevelse i forsyningssektorene.