Rettslig kjerne
Dommen presiserer at unntaket fra de alminnelige kunngjøringsreglene i direktiv 71/305 artikkel 9 bokstav d) skal tolkes strengt. For å kunne tildele kontrakt uten forutgående kunngjøring må tre kumulative vilkår være oppfylt: det må foreligge en uforutsigelig begivenhet, en tvingende og uoppsettelig situasjon som ikke tillater å overholde fristene i de øvrige prosedyrene, og en årsakssammenheng mellom den uforutsigelige begivenheten og den påberopte hasten. Domstolen fremhever at unntaket ikke kan brukes dersom oppdragsgiver hadde tid til å følge direktivets hasteprosedyre etter artikkel 15. Dermed er det ikke nok at kontrakten gjelder et viktig eller sikkerhetsmessig pressende tiltak; det avgjørende er om tidsnøden faktisk gjorde selv den forkortede kunngjøringsprosedyren umulig. Når dette ikke er godtgjort, foreligger brudd på direktivets kunngjøringsplikt.
Faktum
Saken sprang ut av at Ufficio del Genio Civile di Bolzano, en tjeneste under det italienske ministeriet for offentlige arbeider, 18. juni 1988 inngikk kontrakt med selskapet Collini e Rabbiosi SpA om bygging av et lavinesikringsanlegg ved Colle Isarco/Brennero i Alpe Gallina-området. Kontrakten ble inngått uten at anbudsbekjentgjørelse ble sendt til Kontoret for De europeiske fellesskapers offisielle publikasjoner for kunngjøring i EF-tidende. Kommisjonen mente dette var i strid med direktiv 71/305 og innledet traktatbruddsprosedyre. Italia begrunnet fremgangsmåten med nye opplysninger i en geologisk rapport om overhengende og uforutsigelig lavinefare og anførte at arbeidene måtte igangsettes før utgangen av høsten 1988. Kommisjonen viste blant annet til at det gikk over tre måneder fra rapporten ble lagt frem til arbeidene startet, og at denne perioden ga rom for å benytte direktivets hasteprosedyre.
Domstolens vurdering
Domstolen tok utgangspunkt i direktivets system. Avsnitt III inneholder regler om kunngjøring som skal sikre at interesserte aktører i Fellesskapet får kjennskap til konkurransen og kan delta. Etter artikkel 12 skal kunngjøringer sendes til publikasjonskontoret, mens artikkel 14 oppstiller ordinære minstefrister. Artikkel 15 åpner for forkortede frister i hastetilfeller. Bare i særskilte tilfeller kan oppdragsgiver gå lenger og unnlate kunngjøring helt etter artikkel 9.
Domstolen fremhevet at artikkel 9 bokstav d) oppstiller tre kumulative vilkår for slikt unntak: en uforutsigelig begivenhet, en tvingende og uoppsettelig situasjon som ikke tillater å overholde fristene ved andre fremgangsmåter, og årsakssammenheng mellom begivenheten og hasten. Disse vilkårene må være oppfylt samtidig.
I den konkrete saken konsentrerte Domstolen seg om vilkåret om tvingende uoppsettelighet. Den viste til den tidsmessige analysen, slik også generaladvokaten hadde gjennomgått, og la til grunn at det ikke var påvist forhold som hindret Italia i å anvende direktivets hasteprosedyre. Det var derfor ikke godtgjort at situasjonen var så akutt at selv de forkortede fristene i artikkel 15 var umulige å overholde.
På dette grunnlaget ga Domstolen Kommisjonen medhold i at Italia ikke hadde bevist at det forelå en tvingende grunn av uoppsettelig karakter i artikkel 9 bokstav d)s forstand. Siden vilkårene er kumulative, og dette ene vilkåret ikke var oppfylt, fant Domstolen det unødvendig å prøve om de to øvrige vilkårene også var oppfylt. Følgen var at Italia hadde unnlatt å oppfylle sine forpliktelser etter direktivet ved ikke å sende anbudsbekjentgjøringen til offentliggjøring.
Konklusjon
EU-domstolen fastslo at Italia hadde brutt direktiv 71/305/EØF ved å unnlate å kunngjøre den aktuelle bygge- og anleggskontrakten om lavinesikring. Domstolen la avgjørende vekt på at Italia ikke hadde godtgjort at det forelå en slik tvingende og uoppsettelig situasjon som gjorde det umulig å anvende selv direktivets hasteprosedyre. Unntaket i artikkel 9 bokstav d) kunne derfor ikke påberopes. Italia ble også dømt til å betale sakskostnadene.
Praktisk betydning
Dommen er et tidlig og sentralt uttrykk for at unntaket for tvingende hastetilfeller ved anskaffelser uten kunngjøring skal praktiseres restriktivt. For offentlige oppdragsgivere viser avgjørelsen at det ikke er tilstrekkelig å vise til risiko, tidspress eller samfunnsmessig viktige tiltak. Det må konkret dokumenteres at også en forkortet kunngjøringsprosedyre var umulig. Dommen er derfor relevant ved vurderingen av direkte anskaffelser begrunnet i hastebehov, beredskap eller sikkerhetsmessige forhold. Den understreker også betydningen av å dokumentere tidslinjen og å vurdere om mindre inngripende prosessuelle alternativer, som hasteprosedyre, faktisk var tilgjengelige.