Rettslig kjerne
Domstolen avklarte skillet i direktiv 89/665 artikkel 2 nr. 8 mellom klageordninger lagt til rettsinstanser og klageordninger lagt til administrative eller andre ikke-domstolslignende organer. Dersom medlemsstaten har lagt klagebehandlingen til en rettsinstans, gjelder ikke de særskilte garantikravene i artikkel 2 nr. 8 annet ledd om blant annet utnevnelse, kvalifikasjoner og uavhengighet for en «annen instans». Disse kravene er bare aktuelle når første klageinstans ikke er en rettsinstans. Domstolen presiserte samtidig kriteriene for om et foreleggende organ er en «domstol» etter traktaten: organet må være opprettet ved lov, ha permanent karakter, ha obligatorisk kompetanse, anvende kontradiktorisk prosess, treffe avgjørelser på grunnlag av rettsregler og være uavhengig. Vurderingen er unionsrettslig og skjer konkret ut fra organets rettslige rammer, ikke ut fra nasjonal klassifisering alene.
Faktum
Bakgrunnen var en anbudskonkurranse om utvidelsesarbeider ved sykehussenteret i Schwaz i Tirol. Selskapene Josef Koellensperger GmbH & Co. KG og Atzwanger AG klaget til Tiroler Landesvergabeamt og krevde konkurransen annullert fordi den østerrikske delstatslovgivningen om anskaffelser angivelig var overtrådt. Klagen ble avvist i 1995 med den begrunnelse at kontrakten var tildelt det mest fordelaktige tilbudet, og at klagerne uansett ikke ville ha fått kontrakten. Verfassungsgerichtshof opphevet senere avgjørelsen fordi organets sammensetning på avgjørelsestidspunktet etter nasjonal vurdering ikke oppfylte kravene i direktiv 89/665 artikkel 2 nr. 8, blant annet fordi lederen ikke hadde dommerkvalifikasjoner. Under den gjenopptatte behandlingen oppstod det fortsatt tvil om organets sammensetning, og Tiroler Landesvergabeamt forela derfor spørsmål for EU-domstolen.
Domstolens vurdering
Domstolen tok først stilling til om Tiroler Landesvergabeamt kunne forelegge spørsmål etter EF-traktaten artikkel 177. Den gjentok den etablerte testen for hva som utgjør en «domstol»: om organet er opprettet ved lov, har permanent karakter, har obligatorisk jurisdiksjon, anvender kontradiktorisk prosess, avgjør på grunnlag av rettsregler og er uavhengig. De fem første kriteriene ble ansett oppfylt uten vanskelighet.
Når det gjaldt uavhengighet, konstaterte Domstolen at den relevante delstatsloven isolert sett ikke ga utførlige regler om habilitet og uttreden, og at en bestemmelse om tilbakekall av medlemmer kunne fremstå nokså ubestemt. Likevel skulle regelverket vurderes samlet. Domstolen la vekt på at den alminnelige østerrikske forvaltningsloven kom til anvendelse, og at denne inneholdt presise regler om når medlemmer måtte vike sete. Den la også vekt på at overtredelse av slike regler kunne påberopes som saksbehandlingsfeil. Videre fremhevet Domstolen at delstatsloven uttrykkelig forbød instrukser til medlemmene under utøvelsen av vervet. Samlet fant Domstolen derfor at uavhengighetskravet var oppfylt.
Deretter tolket Domstolen artikkel 2 nr. 8 i direktiv 89/665. Bestemmelsen åpner etter Domstolens syn for to modeller: enten kan medlemsstaten legge klagebehandlingen direkte til rettsinstanser, eller til organer som ikke er rettsinstanser. Bare i det sistnevnte tilfellet krever direktivet at avgjørelsene kan bringes inn for en rettsinstans eller en annen uavhengig instans som oppfyller de særskilte garantiene i artikkel 2 nr. 8 annet ledd. Siden Tiroler Landesvergabeamt ble ansett som en rettsinstans, kom disse garantibestemmelsene ikke til anvendelse på dets sammensetning og virke. Domstolen besvarte derfor spørsmålene med at artikkel 2 nr. 8 ikke gjaldt for bestemmelser som regulerte dette organet.
Konklusjon
EU-domstolen kom til at Tiroler Landesvergabeamt er en rettsinstans i traktatens forstand og derfor kan forelegge prejudisielle spørsmål. Følgen var at de særlige garantikravene i direktiv 89/665 artikkel 2 nr. 8 annet ledd ikke gjelder for organets sammensetning og virkemåte. Dommen avklarer dermed at artikkel 2 nr. 8 skiller mellom rettsinstanser og ikke-rettslige klageorganer, og at bare sistnevnte omfattes av de særskilte minimumsgarantiene i bestemmelsen.
Praktisk betydning
Dommen er viktig for organiseringen av nasjonale håndhevingssystemer i offentlige anskaffelser. Den viser at medlemsstatene har et visst institusjonelt handlingsrom, men at det avgjørende er om klageorganet etter en unionsrettslig vurdering faktisk har karakter av rettsinstans. For anskaffelsesretten betyr dette at man må skille mellom krav til domstolslignende klageorganer og krav til administrative førsteinstanser. Dommen er særlig relevant ved vurderingen av uavhengighet, habilitet og overprøvingsstruktur i nasjonale klageordninger. Den sier derimot lite om materielle anskaffelsesregler eller om når en konkurranse skal annulleres.