Rettslig kjerne
Dommens rettslige kjerne er at et direktiv ikke bare binder medlemsstaten med hensyn til målet, men også utløser en plikt til å gjennomføre direktivet innen den fristen som er fastsatt i direktivet. EU-domstolen knytter dette til artikkel 189 i EØF-traktaten og understreker at fristoverholdelse er nødvendig for å sikre ensartet gjennomføring i hele Fellesskapet. I en traktatbruddssak er det derfor tilstrekkelig å konstatere at de nødvendige nasjonale bestemmelsene ikke var vedtatt innen fristens utløp. At staten senere har fremmet et lovforslag, eller har igangsatt arbeid som i stor grad oppfyller direktivet, er ikke nok dersom tiltakene ikke er trådt i kraft på domstidspunktet. Dommen er tidlig og prinsipiell, og viser at mangelfull eller forsinket gjennomføring av anskaffelsesdirektiver i seg selv utgjør traktatbrudd.
Faktum
Kommisjonen anla sak etter EØF-traktaten artikkel 169 med påstand om at Italia ikke hadde gjennomført direktiv 71/305/EØF om offentlige bygge- og anleggskontrakter innen fristen. Direktivet skulle være gjennomført innen tolv måneder etter meddelelse, og fristen utløp 29. juli 1972. Italia vedtok 2. februar 1973 en lov som regulerte begrenset anbudskonkurranse, og denne ble meddelt Kommisjonen 16. august 1973. Kommisjonen mente loven var utilstrekkelig, blant annet fordi den ikke omfattet andre anskaffelsesprosedyrer, ikke gjennomførte regler om kunngjøring i EF-tidende, tidsfrister, tilbudsform, kontraktsfrist og kvalifikasjonskrav, og ikke tok inn bestemmelser om avvikling av ordningen med hemmelig konvolutt. Italia bestred ikke manglene og oversendte senere et lovutkast som skulle gjennomføre fellesskapsreglene fullt ut, men dette var ikke vedtatt da dommen ble avsagt.
Domstolens vurdering
Domstolen tok utgangspunkt i at saken var reist som traktatbruddssak etter artikkel 169, og at det sentrale spørsmålet var om Italia innen fristen hadde truffet de nødvendige tiltak for å etterkomme direktiv 71/305/EØF. Den la til grunn at den italienske staten ikke hadde bestridt de tilfellene av manglende etterlevelse som Kommisjonen hadde påpekt. Disse gjaldt flere sentrale deler av direktivet, blant annet prosedyreomfang, kunngjøring, tidsfrister, innholdskrav til tilbud og regler om utelukkelse og kvalifikasjon.
Domstolen bygget den rettslige vurderingen på artikkel 189 i EØF-traktaten. Etter denne bestemmelsen er et direktiv bindende for medlemsstaten med hensyn til det tilsiktede mål, selv om form og midler for gjennomføringen overlates til nasjonale myndigheter. Domstolen presiserte at denne bindende karakteren også innebærer en plikt til å overholde de frister som fastsettes i direktivet. Begrunnelsen var at bare slik kan en ensartet gjennomføring innen hele Fellesskapet sikres.
Det avgjørende var derfor ikke om Italia hadde satt i gang lovarbeid eller oversendt et lovforslag som i stor grad tilfredsstilte direktivets krav. Domstolen konstaterte uttrykkelig at lovforslaget ennå ikke var vedtatt, og at de tiltak som skulle sikre gjennomføringen dermed ikke var truffet på domstidspunktet. At nasjonal lovgivning delvis regulerte enkelte spørsmål, endret heller ikke dette, fordi de nødvendige bestemmelsene for å tilpasse seg direktivet som helhet ikke var innført innen den fastsatte fristen.
På denne bakgrunn fastslo Domstolen at Italia, ved ikke innen fristen å ha innført de nødvendige bestemmelsene for å tilpasse seg direktiv 71/305/EØF, hadde misligholdt en forpliktelse som påhvilte staten etter traktaten. Vurderingen er kort, men prinsipiell: fristoversittelse ved direktivgjennomføring er i seg selv et traktatbrudd.
Konklusjon
EU-domstolen ga Kommisjonen medhold. Italia hadde ikke innen den fastsatte fristen gjennomført de nødvendige bestemmelsene for å etterkomme direktiv 71/305/EØF om offentlige bygge- og anleggskontrakter. Dermed forelå traktatbrudd. Domstolen understreket at direktivers bindende karakter også omfatter plikten til å overholde gjennomføringsfrister. Det forhold at Italia senere hadde utarbeidet et lovforslag, kunne ikke avhjelpe at full gjennomføring ikke var skjedd innen fristen. Italia ble også dømt til å bære saksomkostningene.
Praktisk betydning
Dommen har begrenset detaljbetydning for dagens anskaffelsesregler, men stor prinsipiell verdi. Den viser at anskaffelsesdirektiver må gjennomføres fullt ut og innen fastsatte frister, og at delvis gjennomføring eller pågående lovarbeid ikke er tilstrekkelig i en traktatbruddsvurdering. For offentlige anskaffelser understøtter avgjørelsen betydningen av rettidig og komplett nasjonal implementering av EU-regler om prosedyrer, kunngjøring, kvalifikasjon og andre kjerneelementer. Dommen er derfor først og fremst en grunnavgjørelse om medlemsstatenes gjennomføringsplikt og om sammenhengen mellom fristoverholdelse og ensartet anvendelse av anskaffelsesretten i EU/EØS.