DSB: Samfunnets kritiske funksjoner

1.1 Konstitusjonelle organer og forvaltningen

Figur 1. Oversikt over utledning av kritiske samfunnsfunksjoner.

Evne til å opprettholde konstitu­ sjonelle funksjoner og virksomhet i prioriterte deler av forvaltningen

Regjeringen, Stortinget, Høyesterett, Justis- og beredskapsdepartementet (JD), Forsvarsdepartementet (FD), Statsministerens kontor (SMK), Helseog omsorgsdepartementet (HOD), Utenriksdepartementet (UD), Kommunal og moderniseringsdepartementet (KMD), øvrige departementer, Poltidirektoratet (POD), politiet, Politiets sikkerhetstjeneste (PST), Direktoratet for samfunnssikkerhet og bered­ skap (DSB), Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM), Helsedirektoratet (Hdir), Statens strå­ levern, Forsvaret, Statens kartverk, øvrige etater, fylkesmennene, kommunene

Evne til å opprettholde nasjonal beredskap, håndtere kriser og andre uønskede hendelser

Justis- og beredskapsdepartementet Øvrige departementer Direktorater mv. Forsvaret Fylkesmenn Kommunene Politiet Sivilforsvaret Kulturdepartementet NRK Frivillige organisasjoner

Evne til å overvåke fremmed aktivitet med betydning for norsk suverenitet, samt innhente, bear­ beide og analysere informasjon om aktører som kan utgjøre en trussel mot norske sikkerhetsinteresser

11.1 Forsyning av elektrisk energi Avgjørende viktig for så å si alle andre samfunnsfunksjoner 11.2 Fjernvarme

Mat til sykehus, helseinstitusjoner mv.

Drivstoff til kjøretøyer, skip, landbruk, nødstrømsaggregater mv.

Av kritisk betydning for mange virksomheter spesielt med hensyn til hygiene

Kritisk for butikker, bensinstasjoner, apotek mv.

Viktig for mange bygg og virksomheter i byer, herunder også helseinstitusjoner, forvaltningsorganer osv

Avgjørende for en rekke samfunnsfunksjoner: helse, redningstjenester, lov og orden, finans, transport osv.

Vare- og persontransport er nødvendig for mange virksomheter med kritisk samfunnsfunksjon

Kommunikasjon, posisjonering, navigasjon, tidssignaler osv. Viktig for en rekke sektorer: finans, metereologi, ekom, kraftforsyning osv.

De fleste innsatsfaktorene er avhengig av elektrisk energi og fungerende ekomtjenester som slik sett fremstår som enda viktigere i et samfunnsmessig perspektiv enn de øvrige. Ekomtjenester er for øvrig også avhengig av elektrisk energi for å fungere. For virksomheter som arbeider med å kartlegge og redusere egne sårbarheter med sikte på å opprettholde kontinuitet i egne leveranser, kan oversikten over tjene som en sjekkliste. Sårbarheten kan reduseres gjennom

egenberedskap og ved å etablere redundans der dette er mulig. I tillegg til en vurdering av avhengigheten av allmenne innsatsfaktorer må en slik vurdering ta i betraktning hvilke spesielle innsatsfaktorer virksomheten er avhengig av. Dette kan for eksempel være: Arbeidskraft

12. Elektroniske kommunikasjonsnett og tjenester 12.2 Sikkerhet i elektronisk kommunikasjon

Oppgavene til hovedansvarlig departement er å: • Ta initiativ til ansvarsavklaringer mellom relevante aktører innen det aktuelle området og identifisere eventuelle gråsoner eller overlappende ansvarsområder. • Bidra til gjennomføring av felles øvelser, evaluering og læring av disse. • Samarbeide og informere om og forelegge forslag til beredskapstiltak, -planer, regelverk og andre viktige saker for berørte myndigheter, herunder JD og JDs underlagte etater med ansvar for samordning av samfunnssikkerhet. • Utarbeide statusvurderinger/tilstandsvurderinger. • Initiere og delta på møtearenaer og annen erfaringsutveksling. • Bidra i arbeid med å identifisere behov for kompetanse. • Ved behov å bistå JD med informasjonsinnhenting/ rapportering innen området. Denne rapporten utdyper og konkretiserer den inndelingen som er gjort i Prop. 1 S og er veiledende. Oversikten over ansvar og involverte som er tatt inn etter utledningen av hvilken funksjonsevne som må opprettholdes under hver enkelt kritisk samfunnsfunksjon, er ikke uttømmende. Alle virksomheter som har ansvar for kritiske samfunnsfunksjoner må planlegge for å kunne opprettholde sin virksomhet. Som en viktig del av slik kontinuitetsplanlegging inngår det å kartlegge egen sårbarhet og iverksette tiltak for å redusere denne. Det er eierne og operatørene av infrastrukturene som er ansvarlig for sikkerheten og funksjonsdyktigheten i systemene. Myndighetenes rolle i denne sammenheng er å være pådriver, veilede, stille krav

og føre tilsyn. Samtidig er funksjonsevnen til mange myndighetsorganer også kritisk for samfunns­ sikkerheten, og de har derfor også ansvar for å sikre kontinuitet i egen virksomhet.

Svært mange samfunnsfunksjoner kan med en viss rett beskrives som kritiske fordi bortfall av dem på et eller annet tidspunkt vil kunne få alvorlige konsekvenser. I denne rapporten fokuseres det på samfunnsfunksjoner som kjennetegnes av at svikt raskt kan medføre tap og skade, og som det derfor er særlig viktig å unngå avbrudd i.

Den metodiske tilnærmingen i denne rapporten er deduktiv. Med utgangspunkt i en beskrivelse av befolkningens og samfunnets grunnleggende behov utledes hvilke samfunnsfunksjoner som er kritiske for å ivareta disse behovene. Samfunnsfunksjonene konkretiseres videre i ulike «kapabiliteter» med tilhørende definert funksjonsevne som uttrykker hvilke tjenester og leveranser som må opprettholdes for at behovene skal være ivaretatt.

Følgende forutsetninger har vært lagt til grunn: • Avgrensing i tid: Begrepet kritisk samfunns­ funksjon forbeholdes funksjoner som samfunnet ikke kan klare seg uten i syv døgn eller kortere uten at dette truer befolkningens sikkerhet og/eller trygghet. • Det forutsettes at det inntreffer hendelser som medfører at det oppstår behov for beredskaps­ ressurser i løpet av syvdøgnsperioden. Ved videre nedbryting i konkrete leveranser i sektorene og kommunene kan de samme premissene legges til grunn. Det samme gjelder ved identifisering av hvilken infrastruktur som er kritisk for opprett­holdelse av leveransene. Ut over dette har ikke premissene nevnt over betydning for bruken av dokumentet. Premisset knyttet til avgrensing i tid medfører at mange viktige samfunnsfunksjoner, for eksempel kultur, skole, utdanning, forskning med flere, ikke omfattes av begrepet «kritisk samfunnsfunksjon». Dette er ikke fordi de i et overordnet perspektiv nødvendigvis er mindre viktige enn de som inngår, men fordi det vil ta lenger tid før negative konse­ kvenser blir følbare og behovet for beredskap derfor er mindre.

Arbeidet med å definere kritiske samfunnsfunk­sjoner bygger på tidligere prosesser. De to utredningene NOU 2000:24 Et sårbart samfunn og NOU 2006:6 Når sikkerheten er viktigst er spesielt sentrale. Temaet er også omtalt i flere stortingsmeldinger og andre offentlige dokumenter. Denne rapporten bygger direkte på DSBs rapport om samme tema fra 2012, men tar dette arbeidet videre ved å gå mer i dybden i utledningene og etablere en mer konsistent oversikt. Informasjonen og utledningene i rapporten er diskutert med myndigheter med ansvar for de sektorene som er omtalt. Det ble høsten 2015 gjennom­ført en omfattende høring.

Begrepet samfunnssikkerhet er definert slik i Meld. St. 10 (2016–2017) Risiko i et trygt samfunn: «Samfunnets evne til å verne seg mot hendelser som truer grunnleggende verdier og funksjoner og setter liv og helse i fare. Slike hendelser kan være utløst av naturen, være et utslag av tekniske eller menneskelige feil eller bevisste handlinger». Vern og (om nødvendig) rask gjenoppretting av kritiske samfunnsfunksjoner står sentralt i samfunnssikkerhetsarbeidet.

Formålet med denne rapporten er å identifisere hvilke funksjoner som er kritiske og definere hvilken funksjonsevne det er nødvendig til enhver tid å opprettholde av hensyn til samfunnssikkerheten.

En tydeliggjøring av dette vil kunne gi et bedre grunnlag for et målrettet samfunnssikkerhetsarbeid både på tvers av og internt i sektorene. Samfunnsfunksjonene som beskrives i denne rapporten ivaretar grunnleggende verdier og kan derfor betraktes som grunnpilarer for samfunnets robusthet. Rapporten skal også bidra til å tydeliggjøre ansvar og slik legge grunnlag for et mer systematisk arbeid for å styrke samfunnssikkerheten.

En oversikt over kritiske samfunnsfunksjoner og kritisk funksjonsevne kan danne grunnlag for en rekke ulike aktiviteter:

Det enkelte departement har ansvar for samfunnssikkerhet i egen sektor og for å samordne arbeidet i egen sektor med øvrig relevant arbeid, jf. samordningsinstruksen, kgl. res. 15. juni 2012. Det er utarbeidet en oversikt over samfunnsfunksjoner med tilhørende plassering av hovedansvar som fra og med Prop 1 S (2013−2014) har vært tatt inn i JDs budsjettsproposisjon.

• Status- og tilstandsvurderinger, jf. Meld. St. 10 (2016–2017) Risiko i et trygt samfunn. • Analyser og utredninger • Styringsaktiviteter i departementer, hos fylkesmenn og i kommunene –– I samordningsinstruksen stilles det krav om at departementene skal ha oversikt over kritiske samfunnsfunksjoner og infrastrukturer i egen sektor • Identifisering av skjermingsverdige objekter –– I henhold til Lov om forebyggende sikkerhetstjeneste (sikkerhetsloven) § 17 skal utvelgelse av skjermingsverdig objekt skje på grunnlag av en skadevurdering, hvor det særlig tas hensyn til objektets: a) betydning for sikkerhetspolitisk krisehåndtering og forsvar av riket, b) betydning for kritiske funksjoner for det sivile samfunn, c) symbolverdi, og d) mulighet for å utgjøre en fare for miljøet eller befolkningens liv og helse • Oversikt over risiko og sårbarhet –– Departementer, fylkesmenn og kommuner er pålagt å ha oversikt over risiko og sårbarhet innenfor det området de er tillagt ansvar for. Identifisering av hvilke samfunnsfunksjoner som berøres av en hendelse innenfor eget ansvarsområde inngår i en slik oversikt. • Tilsyn –– Rapporten peker ut områder tilsynsmyndigheter med ansvar for samfunnssikkerhet og beredskap bør vurdere å legge særlig vekt på.

grunnleggende sikkerhet. Det vil si at deres primær­ funksjon er å verne mot død, fysisk skade eller sykdom, tap av demokratiske rettigheter og personlig integritet, tap av eller skade på livsmiljøet, eiendom, eller materielle verdier. C. Samfunnets funksjonalitet Funksjoner som først og fremst har indirekte betydning for samfunnets evne til å opprettholde befolkningens sikkerhet. De samfunnsfunksjonene som inngår her vil være ulike typer forsyninger og infrastrukturbaserte tjenester. Funksjonene har også betydning for samfunnsmedlemmenes trygghet, og svikt kan, uavhengig av følgekonsekvenser, utløse uro, bekymring og skape problemer i hverdagen. I andre trinn brytes disse kategoriene ned i kritiske samfunnsfunksjoner. De kritiske samfunns­ funksjonene beskrives så ved hjelp av «kapabiliteter» med tilhørende definert kritisk funksjonsevne. Dette utgjør trinn tre. Utledningen er beskrevet i kapittel 4−6 i dokumentet.

Kapabilitet er et begrep som er mye brukt i inter­ nasjonalt samfunnssikkerhetsarbeid (engelsk: capability), og det er i alminnelig bruk innenfor forsvarssektoren. Begrepet springer ut av ordet kapabel som betyr å være skikket til eller i stand til noe.9 Kapabilitet er ifølge Store norske leksikon synonymt med dugelighet, dyktighet, yteevne. På samfunnssikkerhetsområdet vil en kapabilitet angi hva samfunnet må planlegge for å opprettholde nær sagt uansett hva som skjer.

Evne til å opprettholde sikker for­ midling av kapital mellom aktører nasjonalt og til og fra utlandet

Evne til gjennomføre betalinger og andre finansielle transaksjoner på en sikker måte

Det er besluttet å overføre ansvaret for drivstofforsyning fra OED til NFD.

Olje- og energidepartementet JD NVE Statnett SF Kraft- og nettselskaper DSB KD MET

Evne til å sikre brukere tilgang til tilstrekkelig fjernvarme der dette er utbygd.

Evne til å opprettholde konfiden­ sialitet og integritet i elektronisk kommunikasjon

Samferdselsdepartementet Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) Infrastruktureiere Tilbydere FD Nødnett: Justis- og beredskapsdepartementet DSB (Direktoratet for nødkommunikasjon til 1.3.2017) Samferdselsdepartementet Nkom Infrastruktureiere Tilbydere FD Nødnett: Justis- og beredskapsdepartementet DSB (Direktoratet for nødkommunikasjon til 1.3.2017)

Evne til å opprettholde funksjonalitet i anlegg og systemer som er nødven­ dig for å ivareta samfunnets behov for transport

Samferdselsdepartementet Statens vegvesen Avinor Jernbaneverket Kystverket Havneeiere Fylkeskommuner Kommuner Statsforetak Private aktører

Evne til å overvåke infrastruktur og styre trafikk for å opprettholde akseptabelt sikkerhetsnivå

Samferdselsdepartementet Statens vegvesen Avinor Jernbaneverket Kystverket Havneeiere Luftfartstilsynet Statens jernbanetilsyn Kommuner Statsforetak Private aktører

Evne til å opprettholde akseptabelt sikkerhetsnivå ved transport med potensial for store ulykker

Samferdselsdepartementet NFD JD Statens vegvesen Luftfartstilsynet Statens jernbanetilsyn Kystverket Sjøfartsdirektoratet DSB KD MET Transportvirksomheter

Evne til ivareta sikkerheten i leveran­ sene av satellittbaserte tjenester til norsk territorium

Nærings- og fiskeridepartementet SD KD FD JD Norsk romsenter med tilknyttede virksomheter Nkom Kystverket MET NSM Sysselmannen på Svalbard Kommersielle aktører

Justis- og beredskapsdepartementet (JD) har som samordningsdepartement et ansvar for å føre tilsyn, holde oversikt over og følge opp samfunnssikkerhetsarbeidet i departementene. I samordningsinstruksen5 heter det også at JD har ansvar for å «utarbeide og vedlikeholde oversikt over hvilke funksjoner som i et tverrsektorielt perspektiv er kritisk for samfunnssikkerheten». Utgangspunktet for arbeidet er DSBs oppdrag å understøtte JD i samordningen av samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeidet .

Målgruppen for rapporten er virksomheter som har ansvar for de funksjonene som er kritiske for samfunnssikkerheten på sentralt, regionalt og lokalt nivå, for eksempel departementer, direktorater og lignende, fylkesmenn, kommuner og andre.

Infrastrukturutvalget leverte NOU 2006:6 Når sikkerheten er viktigst til Justis- og politi­departementet i april 2006. DSB har på initiativ fra JD videreført arbeidet med sikkerhet i kritisk infrastruktur og kritiske samfunnsfunksjoner og utga i 2012 rapporten «Sikkerhet i kritisk infrastruktur og kritiske samfunnsfunksjoner» (ofte omtalt som «KIKS I»). I KIKS I ble det lagt til grunn at ansvaret for sikkerheten i kritisk infrastruktur og kritiske samfunns­f unksjoner ligger hos sektormyndighetene, og at styring må skje ved hjelp av de vanlige styringsmidlene disse myndig­hetene rår over. KIKS I pekte på at det var behov for ytterligere konkretisering av de funksjonene og leveransene som er kritiske for samfunnet, og DSB har på denne bakgrunn arbeidet videre med å definere hva som inngår i samfunnets kritiske funksjoner. I denne rapporten utledes hvilke tjenester og leveranser som er nødvendig for å ivareta dem.

Oversikten over kritiske samfunnsfunksjoner i denne rapporten samsvarer i all hovedsak med den oversikten som er presentert i Prop. 1 S (2016−2017) 6 . Rapporten gir en veiledende utdypning av denne listen. Oversikten erstatter tilsvarende oversikt i KIKS I.

Instruks for departementenes arbeid med samfunnssikkerhet og beredskap, Justis- og beredskapsdepartementets samordningsrolle, tilsynsfunksjon og sentral krisehåndtering, kgl.res. 15. juni 2012 («samordningsinstruksen»). Prop. 1 S (2016−2017) Justis- og beredskapsdepartementet.

BEFOLKNINGENS GRUNNLEGGENDE BEHOV En samfunnsfunksjon ble i NOU 2006:6 definert som kritisk hvis bortfall av den får konsekvenser som truer befolkningens og samfunnets grunnleggende behov. De grunnleggende behovene ble definert som «mat, vann, varme, trygghet og lignende».7 Infrastrukturutvalget tok utgangspunkt i Abraham Maslows behovspyramide. De grunnleggende behovene definisjonen peker på knyttes til de to nederste trinnene i behovspyramiden: Fysiologiske behov og trygghetsbehov (som også omfatter orden og stabilitet). Maslow definerte trygghet som nødvendigheter som personlig sikkerhet, opplevelse av trygghet, stabilitet og orden, beskyttelse.8 Befolkningens og samfunnets grunnleggende behov kan også defineres som ivaretakelse av grunn­ leggende samfunnsverdier. I DSBs dokument Krisescenarioer – analyse av alvorlige hendelser som kan ramme Norge vurderes konsekvensene av uønskede hendelser på grunnlag av deres innvirkning på følgende fem samfunnsverdier:

Kjernen i samfunnssikkerhetsarbeidet kan – enten en tar utgangspunkt i Maslows utledning, slik Infrastrukturutvalget gjorde, eller en tar utgangspunkt i et sett med samfunnsverdier – defineres som vern om befolkningens sikkerhet og trygghet. Begrepene «sikkerhet» og «trygghet» kan ha relativt lik betydning i norsk , men vi velger her å gi dem ulikt innhold. I begrepet «sikkerhet» legger vi vern mot død, fysisk skade eller sykdom, tap av demokratiske rettigheter og personlig integritet, tap av eller skade på livsmiljøet, eiendom eller materielle verdier. I begrepet «trygghet» legger vi tilgang til nødvendige tjenester og forsyninger som er så viktige at fravær av dem vil kunne føre til alvorlig uro, bekymring og problemer i hverdagen.

Samfunnsfunksjonene står i stor grad i et avhengighetsforhold til hverandre. Svikt i en funksjon vil i mange tilfeller forplante seg til andre.

• Liv og helse. • Natur og miljø. • Økonomi. • Samfunnsstabilitet. • Styringsevne og kontroll.

Helt presist gjengitt var definisjon slik i NOU 2006:6: «Kritisk infrastruktur er de anlegg og systemer som er helt nødvendige for å opprettholde samfunnets kritiske funksjoner som igjen dekker samfunnets grunnleggende behov og befolkningens trygghetsfølelse». (NOU 2006:6 s. 32). Abraham Maslow: A Theory of Human Motivation (1943).

UTLEDNING AV KRITISKE SAMFUNNSFUNKSJONER Utledningen av hvilke samfunnsfunksjoner som er kritiske, og hva disse samfunnsfunksjonene består i, gjøres i tre trinn. Utgangspunktet er definisjonen av kritisk samfunnsfunksjon, jf. kap. 3.3. Definisjonen er knyttet til den negative effekten et bortfall av en funksjon vil ha på samfunnets evne til å ivareta befolkningens sikkerhet og trygghet. I første trinn brytes begrepet kritisk samfunnsfunksjon ned i tre kategorier som defineres på bakgrunn av hvordan svikt i funksjoner i samfunnet kan påvirke samfunnets og befolkningens grunnleggende behov: A. Styringsevne og suverenitet Funksjoner som utgjør grunnleggende rammebetingelser for at andre samfunnsfunksjoner skal kunne ivaretas, slik som opprettholdelse av terri­ to­riell og styringsmessig integritet, kontinuitet i styringsaktiviteter og overordnet evne til å møte ekstraordinære situasjoner. B. Befolkningens sikkerhet Funksjoner som først og fremst har direkte betydning for samfunnets evne til å ivareta befolkningens

14.1 Satellittjenester

Kommunikasjon, posisjonering, navigasjon, tidssignaler osv. Viktig for en

rekke sektorer: finans, metereologi, ekom, kraftforsyning osv.

De fleste innsatsfaktorene er avhengig av elektrisk energi og fungerende ekomtjenester som slik sett fremstår som

enda viktigere i et samfunnsmessig perspektiv enn de øvrige. Ekomtjenester er for øvrig også avhengig av elektrisk

energi for å fungere.

For virksomheter som arbeider med å kartlegge og redusere egne sårbarheter med sikte på å opprettholde

kontinuitet i egne leveranser, kan oversikten over tjene som en sjekkliste. Sårbarheten kan reduseres gjennom

V e dl e g g

egenberedskap og ved å etablere redundans der dette er mulig. I tillegg til en vurdering av avhengigheten av

allmenne innsatsfaktorer må en slik vurdering ta i betraktning hvilke spesielle innsatsfaktorer virksomheten

er avhengig av. Dette kan for eksempel være:

Arbeidskraft

Riktig kompetanse og kapasitet

Kapital, finansiering

Intern infrastruktur

Bygninger, maskiner, utstyr

Varer, reservedeler

Varer som er nødvendige i produksjonen, for eksempel

medisinsk forbruksmateriell i sykehus. Viktige reservedeler

Interne tjenester

Intern tjenesteyting (IT-tjenester, renholdstjenester osv.)

Spesielle eksterne tjenester

Tjenester som leveres av eksterne og som virksomheten er avhengig av,

for eksempel outsourcede tjenester

NOTATER

Direktoratet for

samfunnssikkerhet

og beredskap

Rambergveien 9

2.2 Justis- og beredskapsdepartementet

I nnl e dnin g

2.1

2.2

Justis- og beredskapsdepartementet (JD) har som

samordningsdepartement et ansvar for å føre tilsyn,

holde oversikt over og følge opp samfunnssikkerhetsarbeidet i departementene. I samordningsinstruksen5

heter det også at JD har ansvar for å «utarbeide og

vedlikeholde oversikt over hvilke funksjoner som i

et tverrsektorielt perspektiv er kritisk for samfunnssikkerheten». Utgangspunktet for arbeidet er DSBs

oppdrag å understøtte JD i samordningen av samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeidet .

Målgruppen for rapporten er virksomheter som

har ansvar for de funksjonene som er kritiske for

samfunnssikkerheten på sentralt, regionalt og lokalt

nivå, for eksempel departementer, direktorater og

lignende, fylkesmenn, kommuner og andre.

BAKGRUNN

Infrastrukturutvalget leverte NOU 2006:6 Når sikkerheten er viktigst til Justis- og politidepartementet

i april 2006. DSB har på initiativ fra JD videreført

arbeidet med sikkerhet i kritisk infrastruktur og kritiske samfunnsfunksjoner og utga i 2012 rapporten

«Sikkerhet i kritisk infrastruktur og kritiske samfunnsfunksjoner» (ofte omtalt som «KIKS I»). I KIKS

I ble det lagt til grunn at ansvaret for sikkerheten i

kritisk infrastruktur og kritiske samfunnsf unksjoner

ligger hos sektormyndighetene, og at styring må

skje ved hjelp av de vanlige styringsmidlene disse

myndighetene rår over.

KIKS I pekte på at det var behov for ytterligere konkretisering av de funksjonene og leveransene som er

kritiske for samfunnet, og DSB har på denne bakgrunn arbeidet videre med å definere hva som inngår

i samfunnets kritiske funksjoner. I denne rapporten

utledes hvilke tjenester og leveranser som er nødvendig for å ivareta dem.

Oversikten over kritiske samfunnsfunksjoner i

denne rapporten samsvarer i all hovedsak med den

oversikten som er presentert i Prop. 1 S (2016−2017) 6 .

Rapporten gir en veiledende utdypning av denne

listen. Oversikten erstatter tilsvarende oversikt i

KIKS I.

Instruks for departementenes arbeid med samfunnssikkerhet og

beredskap, Justis- og beredskapsdepartementets samordningsrolle,

tilsynsfunksjon og sentral krisehåndtering, kgl.res. 15. juni 2012

(«samordningsinstruksen»).

Prop. 1 S (2016−2017) Justis- og beredskapsdepartementet.

FORMÅL

Begrepet samfunnssikkerhet er definert slik i Meld.

St. 10 (2016–2017) Risiko i et trygt samfunn:

«Samfunnets evne til å verne seg mot hendelser

som truer grunnleggende verdier og funksjoner

og setter liv og helse i fare. Slike hendelser kan

være utløst av naturen, være et utslag av tekniske

eller menneskelige feil eller bevisste handlinger».

Vern og (om nødvendig) rask gjenoppretting

av kritiske samfunnsfunksjoner står sentralt i

samfunnssikkerhetsarbeidet.

Formålet med denne rapporten er å identifisere

hvilke funksjoner som er kritiske og definere hvilken

funksjonsevne det er nødvendig til enhver tid å

opprettholde av hensyn til samfunnssikkerheten.

En tydeliggjøring av dette vil kunne gi et bedre

grunnlag for et målrettet samfunnssikkerhetsarbeid

både på tvers av og internt i sektorene.

Samfunnsfunksjonene som beskrives i denne rapporten ivaretar grunnleggende verdier og kan derfor

betraktes som grunnpilarer for samfunnets robusthet. Rapporten skal også bidra til å tydeliggjøre

ansvar og slik legge grunnlag for et mer systematisk

arbeid for å styrke samfunnssikkerheten.

I nnl e dnin g

2.3

2.4

En oversikt over kritiske samfunnsfunksjoner og kritisk funksjonsevne kan danne grunnlag for en rekke

ulike aktiviteter:

Det enkelte departement har ansvar for samfunnssikkerhet i egen sektor og for å samordne arbeidet

i egen sektor med øvrig relevant arbeid, jf. samordningsinstruksen, kgl. res. 15. juni 2012. Det er

utarbeidet en oversikt over samfunnsfunksjoner

med tilhørende plassering av hovedansvar som fra

og med Prop 1 S (2013−2014) har vært tatt inn i JDs

budsjettsproposisjon.

ANVENDELSE

• Status- og tilstandsvurderinger, jf. Meld. St. 10

(2016–2017) Risiko i et trygt samfunn.

• Analyser og utredninger

• Styringsaktiviteter i departementer, hos fylkesmenn og i kommunene

–– I samordningsinstruksen stilles det krav om at

departementene skal ha oversikt over kritiske

samfunnsfunksjoner og infrastrukturer i egen

sektor

• Identifisering av skjermingsverdige objekter

–– I henhold til Lov om forebyggende sikkerhetstjeneste (sikkerhetsloven) § 17 skal utvelgelse av

skjermingsverdig objekt skje på grunnlag av en

skadevurdering, hvor det særlig tas hensyn til

objektets:

a) betydning for sikkerhetspolitisk krisehåndtering og forsvar av riket,

b) betydning for kritiske funksjoner for det

sivile samfunn,

c) symbolverdi, og

d) mulighet for å utgjøre en fare for miljøet

eller befolkningens liv og helse

• Oversikt over risiko og sårbarhet

–– Departementer, fylkesmenn og kommuner er

pålagt å ha oversikt over risiko og sårbarhet

innenfor det området de er tillagt ansvar for.

Identifisering av hvilke samfunnsfunksjoner som

berøres av en hendelse innenfor eget ansvarsområde inngår i en slik oversikt.

• Tilsyn

–– Rapporten peker ut områder tilsynsmyndigheter

med ansvar for samfunnssikkerhet og beredskap

3.2 Svært mange samfunnsfunksjoner kan med en viss

bør vurdere å legge særlig vekt på.

ANSVAR

Oppgavene til hovedansvarlig departement er å:

• Ta initiativ til ansvarsavklaringer mellom

relevante aktører innen det aktuelle området og

identifisere eventuelle gråsoner eller overlappende

ansvarsområder.

• Bidra til gjennomføring av felles øvelser, evaluering

og læring av disse.

• Samarbeide og informere om og forelegge forslag

til beredskapstiltak, -planer, regelverk og andre

viktige saker for berørte myndigheter, herunder JD

og JDs underlagte etater med ansvar for samordning av samfunnssikkerhet.

• Utarbeide statusvurderinger/tilstandsvurderinger.

• Initiere og delta på møtearenaer og annen

erfaringsutveksling.

• Bidra i arbeid med å identifisere behov for

kompetanse.

• Ved behov å bistå JD med informasjonsinnhenting/

rapportering innen området.

Denne rapporten utdyper og konkretiserer den

inndelingen som er gjort i Prop. 1 S og er veiledende.

Oversikten over ansvar og involverte som er tatt inn

etter utledningen av hvilken funksjonsevne som må

opprettholdes under hver enkelt kritisk samfunnsfunksjon, er ikke uttømmende.

Alle virksomheter som har ansvar for kritiske samfunnsfunksjoner må planlegge for å kunne opprettholde sin virksomhet. Som en viktig del av slik

kontinuitetsplanlegging inngår det å kartlegge egen

sårbarhet og iverksette tiltak for å redusere denne.

Det er eierne og operatørene av infrastrukturene

som er ansvarlig for sikkerheten og funksjonsdyktigheten i systemene. Myndighetenes rolle i denne

sammenheng er å være pådriver, veilede, stille krav

I nnl e dnin g

og føre tilsyn. Samtidig er funksjonsevnen til mange

myndighetsorganer også kritisk for samfunns

sikkerheten, og de har derfor også ansvar for å sikre

kontinuitet i egen virksomhet.

Metode og

begreper

M e tod e o g b e g r e p e r

3.1

3.2

Svært mange samfunnsfunksjoner kan med en viss

rett beskrives som kritiske fordi bortfall av dem på et

eller annet tidspunkt vil kunne få alvorlige konsekvenser. I denne rapporten fokuseres det på samfunnsfunksjoner som kjennetegnes av at svikt raskt

kan medføre tap og skade, og som det derfor er særlig

3.3 BEFOLKNINGENS GRUNNLEGGENDE BEHOV

viktig å unngå avbrudd i.

Den metodiske tilnærmingen i denne rapporten

er deduktiv. Med utgangspunkt i en beskrivelse av

befolkningens og samfunnets grunnleggende behov

utledes hvilke samfunnsfunksjoner som er kritiske

for å ivareta disse behovene. Samfunnsfunksjonene

konkretiseres videre i ulike «kapabiliteter» med tilhørende definert funksjonsevne som uttrykker hvilke

tjenester og leveranser som må opprettholdes for at

behovene skal være ivaretatt.

GRUNNLEGGENDE

PREMISSER

Følgende forutsetninger har vært lagt til grunn:

• Avgrensing i tid: Begrepet kritisk samfunns

funksjon forbeholdes funksjoner som samfunnet

ikke kan klare seg uten i syv døgn eller kortere

uten at dette truer befolkningens sikkerhet og/eller

trygghet.

• Det forutsettes at det inntreffer hendelser som

medfører at det oppstår behov for beredskaps

ressurser i løpet av syvdøgnsperioden.

Ved videre nedbryting i konkrete leveranser i sektorene og kommunene kan de samme premissene

legges til grunn. Det samme gjelder ved identifisering av hvilken infrastruktur som er kritisk for

opprettholdelse av leveransene. Ut over dette har

ikke premissene nevnt over betydning for bruken av

dokumentet.

Premisset knyttet til avgrensing i tid medfører at

mange viktige samfunnsfunksjoner, for eksempel

kultur, skole, utdanning, forskning med flere, ikke

omfattes av begrepet «kritisk samfunnsfunksjon».

Dette er ikke fordi de i et overordnet perspektiv

nødvendigvis er mindre viktige enn de som inngår,

men fordi det vil ta lenger tid før negative konse

kvenser blir følbare og behovet for beredskap derfor

er mindre.

PROSESS

Arbeidet med å definere kritiske samfunnsfunksjoner

bygger på tidligere prosesser. De to utredningene

NOU 2000:24 Et sårbart samfunn og NOU 2006:6 Når

sikkerheten er viktigst er spesielt sentrale. Temaet

er også omtalt i flere stortingsmeldinger og andre

offentlige dokumenter. Denne rapporten bygger

direkte på DSBs rapport om samme tema fra 2012,

men tar dette arbeidet videre ved å gå mer i dybden i

utledningene og etablere en mer konsistent oversikt.

Informasjonen og utledningene i rapporten er diskutert med myndigheter med ansvar for de sektorene

som er omtalt. Det ble høsten 2015 gjennomført en

omfattende høring.

M e tod e o g b e g r e p e r

3.3

BEFOLKNINGENS GRUNNLEGGENDE BEHOV

En samfunnsfunksjon ble i NOU 2006:6 definert som

kritisk hvis bortfall av den får konsekvenser som

truer befolkningens og samfunnets grunnleggende

behov. De grunnleggende behovene ble definert som

«mat, vann, varme, trygghet og lignende».7

Infrastrukturutvalget tok utgangspunkt i Abraham

Maslows behovspyramide. De grunnleggende behovene definisjonen peker på knyttes til de to nederste

trinnene i behovspyramiden: Fysiologiske behov og

trygghetsbehov (som også omfatter orden og stabilitet). Maslow definerte trygghet som nødvendigheter

som personlig sikkerhet, opplevelse av trygghet,

stabilitet og orden, beskyttelse.8

Befolkningens og samfunnets grunnleggende behov

kan også defineres som ivaretakelse av grunn

leggende samfunnsverdier. I DSBs dokument

Krisescenarioer – analyse av alvorlige hendelser som

kan ramme Norge vurderes konsekvensene av uønskede hendelser på grunnlag av deres innvirkning på

følgende fem samfunnsverdier:

Kjernen i samfunnssikkerhetsarbeidet kan –

enten en tar utgangspunkt i Maslows utledning,

slik Infrastrukturutvalget gjorde, eller en tar

utgangspunkt i et sett med samfunnsverdier –

defineres som vern om befolkningens sikkerhet og

trygghet.

Begrepene «sikkerhet» og «trygghet» kan ha relativt

lik betydning i norsk , men vi velger her å gi dem

ulikt innhold.

I begrepet «sikkerhet» legger vi vern mot død, fysisk

skade eller sykdom, tap av demokratiske rettigheter

og personlig integritet, tap av eller skade på

livsmiljøet, eiendom eller materielle verdier.

I begrepet «trygghet» legger vi tilgang til

nødvendige tjenester og forsyninger som er så

viktige at fravær av dem vil kunne føre til alvorlig

uro, bekymring og problemer i hverdagen.

Samfunnsfunksjonene står i stor grad i et avhengighetsforhold til hverandre. Svikt i en funksjon vil i

mange tilfeller forplante seg til andre.

• Liv og helse.

• Natur og miljø.

• Økonomi.

• Samfunnsstabilitet.

• Styringsevne og kontroll.

Helt presist gjengitt var definisjon slik i NOU 2006:6: «Kritisk

infrastruktur er de anlegg og systemer som er helt nødvendige

for å opprettholde samfunnets kritiske funksjoner som igjen

dekker samfunnets grunnleggende behov og befolkningens

trygghetsfølelse». (NOU 2006:6 s. 32).

Abraham Maslow: A Theory of Human Motivation (1943).

M e tod e o g b e g r e p e r

3.4

UTLEDNING AV KRITISKE

SAMFUNNSFUNKSJONER

Utledningen av hvilke samfunnsfunksjoner som er

kritiske, og hva disse samfunnsfunksjonene består i,

gjøres i tre trinn. Utgangspunktet er definisjonen av

kritisk samfunnsfunksjon, jf. kap. 3.3. Definisjonen

er knyttet til den negative effekten et bortfall av

en funksjon vil ha på samfunnets evne til å ivareta

befolkningens sikkerhet og trygghet.

I første trinn brytes begrepet kritisk samfunnsfunksjon ned i tre kategorier som defineres på bakgrunn

3.5 KAPABILITETER – KRITISK

Opprettholde styringsaktiviteter og

evne til å møte ekstraordinære

situasjoner.

Vern mot død, fysisk skade eller

sykdom, tap av demokratiske

rettigheter og personlig integritet, tap

av eller skade på livsmiljøet, eiendom,

eller materielle verdier.

Kontinuitet i forsyninger og

infrastrukturbaserte tjenester.

Figur 2. Kategorier av samfunnsfunksjoner.

Bokmålsordboka på nett. Universitet i Oslo, Språkrådet.

M e tod e o g b e g r e p e r

3.5

KAPABILITETER – KRITISK

FUNKSJONSEVNE

For at rammeverket skal kunne benyttes til styring

og oppfølging, er det nødvendig med en omforent forståelse og konkretisering av hvilken funksjonsevne

som er nødvendig innenfor de ulike kapabilitetene.

Den kritiske funksjonsevnen kan være knyttet til:

• Kontinuitet: Evne til å opprettholde tjenester

eller leveranser når virksomheten utsettes for en

uønsket hendelse. For noen funksjoners del vil

det være kritisk at en er i stand til å opprettholde

tilnærmet normale leveranser, mens det for andre

vil være et utvalg av oppgaver som må kunne

utføres til enhver tid. For å signalisere at rette

myndigheter i slike tilfeller må gjøre en vurdering

av hva som er kritisk nivå, benyttes adjektiv som

«prioriterte», «nødvendige» eller «tilstrekkelige»

med flere i beskrivelsene.

• Sikkerhet: Evne til å opprettholde akseptabelt

sikkerhetsnivå i virksomheter som potensielt kan

forårsake, eller utnyttes til å forårsake, skade på

liv og helse, miljø eller tap av andre samfunns

verdier. I beskrivelsen av slik funksjonsevne brukes

noen ganger begreper som «akseptabel risiko» og

«akseptabel sikkerhet» for å signalisere at rette

myndigheter må vurdere hvilket risikonivå man

finner å kunne leve med.

• Beredskap: Evne til iverksette forhåndsplanlagte

aktiviteter når det oppstår en ekstraordinær

situasjon. Alle virksomheter med ansvar for

kritiske samfunnsfunksjoner forutsettes å ha

beredskapevne. Det er derfor bare for de som har

beredskap som hovedoppgave og for forvaltningen

at en slik funksjonsevne er definert i oversikten.

Utgangspunktet for rapporten er behovet for kontinuitet i funksjoner som er kritiske for samfunns

sikkerheten uansett hva som skjer. I rapporten tas det

ikke stilling til om den funksjonsevnen samfunnet i

dag har på ulike områder er tilstrekkelig eller ikke.

Evne til å håndtere situasjoner som krever langt mer

enn å opprettholde normal funksjonsevne (f.eks.

krig) berøres heller ikke i rapporten. Virksomheter

med ansvar for kritiske samfunnsfunksjoner må

likevel legge til grunn at de også må kunne håndtere

slike hendelser.

DEL II

UTLEDNING AV

KRITISKE SAMFUNNS

FUNKSJONER OG KRITISK

FUNKSJONSEVNE

Styringsevne og

suverenitet

S t y rin g s e vn e o g s u v e r e nit e t

Under kategorien Styringeevne og suverenitet faller

funksjoner som kan beskrives som grunnleggende

rammebetingelser for at andre samfunnsfunksjoner

skal kunne ivaretas. Sentralt står opprettholdelse

av territoriell og styringsmessig integritet og å sikre

kontinuitet i styringsaktiviteter og evne til å møte

ekstraordinære situasjoner.

En grunnleggende forutsetning for å ivareta befolkningens sikkerhet og trygghet er at norske myndig

heter har kontroll over norsk territorium og kan

operere uavhengig av utilbørlig press fra fremmede

stater og andre aktører. Likeens er det grunn

leggende at myndighetene har evne til å opprettholde

normale styringsaktiviteter og til å møte ekstra

ordinære situasjoner med de ressurser som trengs.

Innenfor kategorien Styringsevne og suverenitet er

det på denne bakgrunn definert to kritiske samfunnsfunksjoner: Styring og kriseledelse og Forsvar.

I funksjonene inngår suverenitetshevdelse og sikring

av handlefrihet og autonomi i forholdet til andre

stater samt funksjonsdyktighet uavhengig av hvilke

hendelser som måtte inntreffe. Hvis disse to samfunnsfunksjonene er ivaretatt, vil staten og andre

myndigheter ha nødvendig forutsetning for å verne

om befolkningens sikkerhet og trygghet.

Befolkningens og

samfunnets grunnleggende behov

Styringsevne og suverenitet

Befolkningens sikkerhet

Styring og

kriseledelse

Forsvar

Figur 3. Samfunnsfunksjoner i kategorien Styringsevne og suverenitet.

Samfunnets funksjonalitet

S t y rin g s e vn e o g s u v e r e nit e t

4.1

Sentrale lover og forskrifter:

STYRING OG KRISELEDELSE

• Grunnloven

• Lov om kommunal beredskapsplikt,

sivile beskyttelsestiltak og Sivilforsvaret

(sivilbeskyttelsesloven)

Samfunnsfunksjonen Styring og kriseledelse er knyttet til styringen av samfunnet og omfatter både de

funksjoner som utøves av konstitusjonelle organer

som Regjeringen, Stortinget og Høyesterett og av

den offentlige forvaltningen (både i staten og i kommunal sektor). I funksjonen inngår både evne til å

opprettholde autonomi og nødvendig handlefrihet,

beskyttelse mot fysiske og digitale angrep og opprettholdelse av virksomheten under ulike former

for påkjenninger. I tillegg inngår styring og ledelse i

ekstraordinære situasjoner.

• Lov om politiet (politiloven)

• Lov om særlige rådgjerder under krig, krigsfare og

liknende forhold (beredskapsloven)

• Lov om næringsberedskap

(næringsberedskapsloven)

3.6 Fengsels- og institusjonssikkerhet

Evne til å verne mot vilkårlig, uberettiget eller på annen måte ulovlig inngripen i den enkeltes friheter og rettigheter

Justis- og beredskapsdepartementet Domstolsadministrasjonen Domstolene POD Politiet PST Riksadvokaten Sivilrettsforvaltningen Datatilsynet

Evne til å avdekke, avverge og eventuelt stanse alvorlig kriminell virksomhet, herunder virksomhet som kan true Norges eller andre lands sikkerhet

Evne til å forfølge alvorlige straff­ bare forhold i tråd med gjeldende regelverk

Evne til å gripe inn mot atferd som i alvorlig grad forstyrrer den offentlige ro og orden, hindrer lovlig virksomhet eller truer den alminnelige trygg­ heten i samfunnet.

Evne til å opprettholde et for sam­ funnet betryggende sikkerhetsnivå i fengsler, forvaringsanstalter og i institusjoner som behandler personer som er dømt til tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg.

4.1.1 BESKRIVELSE, ANSVAR, REGULERING

• Lov om produksjon, omforming, overføring,

omsetning, fordeling og bruk av energi m.m.

(energiloven)

• Lov om helsemessig og sosial beredskap

• Instruks for departementenes arbeid med

samfunnssikkerhet og beredskap m.m.

• Vedtak om Sivilt beredskapssystem (SBS) og

Vedtak om Beredskapssystem for Forsvaret (BFF)

• Instruks for Fylkesmannens og Sysselmannens

arbeid med samfunnssikkerhet

• Forskrift om kommunal beredskapsplikt

• Forskrift om virksomheten i Norsk rikskringkasting

under beredskap og krig

Styringsevne og suverenitet

Styring og

kriseledelse

Konstitusjonelle

organer og

forvaltningen

Forsvar

Beredskap og

kriseledelse

Figur 4. Samfunnsfunksjonen Styringsevne og Kriseledelse med kapabiliteter.

S t y rin g s e vn e o g s u v e r e nit e t

4.1.1

BESKRIVELSE, ANSVAR, REGULERING

Konstitusjonelle organer og forvaltningen

Grunnloven danner basis for statsforfatningen og

forvaltningen, og er et grunnlag for den norske rettsstaten. Grunnloven inneholder bl.a. bestemmelser

om statsformen, om den lovgivende makt

(Stortinget), den utøvende makt (Kongen i statsråd)

og den dømmende makt (domstolene). Grunnloven,

konstitusjonell sedvanerett, menneskerettighetene

og internasjonal rett utgjør de viktigste funda

mentene for Norges statsform, rettsforståelse og

lovverk. Annet lovverk utdyper og konkretiserer

Grunnlovens bestemmelser.

Å opprettholde et statsstyre som er i tråd med

Grunnlovens bestemmelser, er grunnleggende for

nasjonal sikkerhet. Regjeringens rolle som utøvende

makt er sentral, ikke minst i krisesituasjoner.

I siste instans er en regjering som kan handle ut

fra nasjonale interesser, en forutsetning for landets

selvstendighet. For en regjering vil det være viktig

å sikre at beslutninger kan tas uten utilbørlig press

fra fremmede makter eller sterke begrensinger av

diplomatisk eller militær art. En forutsetning for

dette er en aktiv og langsiktig utenriks-, forsvars- og

sikkerhetspolitikk.

Forvaltningen har blant annet som rolle å forberede og iverksette politiske vedtak. En fungerende

forvaltning er derfor en forutsetning for at staten

skal kunne ivareta sine oppgaver. Statsforvaltningen

4.1.2 FUNKSJONSEVNE – KAPABILITETER

Den funksjonsevnen samfunnet til enhver tid må

opprettholde innenfor området Styring og kriseledelse er beskrevet i kapabilitetene Konstitusjonelle

organer og forvaltningen og Beredskap og kriseledelse.

Ivaretakelse av personell-, informasjons- og objektsikkerhet i sivil sektor etter sikkerhetsloven inngår

også.

Ansvar og involverte:

• Regjeringen, Stortinget, Høyesterett,

• Justis- og beredskapsdepartementet

• Forsvarsdepartementet

• Statsministerens kontor

• Helse- og omsorgsdepartementet

• Kommunal- og moderniseringsdepartementet

• Øvrige departementer

• Politidirektoratet

• Politiet

• Politiets sikkerhetstjeneste

• Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap

• Nasjonal sikkerhetsmyndighet

• Helsedirektoratet

• Statens strålevern

• Statens kartverk

• Forsvaret

• Øvrige etater

• Fylkesmenn

• Kommunene

Beredskap og kriseledelse

Evne til å opprettholde nasjonal beredskap, håndtere

kriser og andre uønskede hendelser

Konstitusjonelle organer og forvaltningen

Evne til å opprettholde konstitusjonelle funksjoner

og virksomhet i prioriterte deler av forvaltningen.

Kapabiliteten omfatter opprettholdelse av konstitu

sjonelle organer som Regjeringen, Stortinget og

Høyesterett, samt de deler av forvaltningen som er

nødvendig for å ivareta daglig styring og nasjonal

sikkerhet. Her inngår opprettholdelse av statens

autonomi og handlefrihet som en forutsetning,

Med å opprettholde beredskap menes her organisasjoners evne til å planlegge, allokere ressurser

til og iverksette forhåndsplanlagte tiltak ved inntrådte fare- eller ulykkessituasjoner i den hensikt å

håndtere eller redusere skade.14 Nasjonal beredskap

brukes her i betydningen beredskap i statlige (departementer, direktorater, fylkesmenn mv.) og kommunale forvaltningsorganer. Beredskap i Forsvaret

og virksomheter med ansvar for samfunnskritiske

Norsok (2004) Risiko og beredskapsanalyse. Norsok Standard

Z-013N Rev. 5. Norwegian Technology Center. Oslo.

S t y rin g s e vn e o g s u v e r e nit e t

tjenester til befolkningen (helsevesenet, politiet,

finanssektoren osv.) inngår ikke her, men er integrert

i funksjonsevnen for disse tjenestene.

Totalforsvarsaktørenes beredskap i fredstid og i

forbindelse med sikkerhetspolitiske kriser og krig

inngår.

virksomhetens evne til å gi befolkningen samordnet

og målrettet informasjon i forkant av og ved krisesituasjoner. Målet med risikokommunikasjon er å

gjøre samfunnet mindre sårbart og å gjøre enkelt

mennesker bedre i stand til å håndtere og begrense

konsekvensene av farlige situasjoner dersom de

skulle inntreffe.

Med krise menes «en uønsket situasjon med høy grad

av usikkerhet og potensielt uakseptable konsekvenser

for de enkeltpersoner, organisasjoner eller stater som

rammes».15 Med krisehåndtering menes alle aktiviteter en organisasjon foretar seg for, så langt som

mulig, å kunne håndtere og begrense de umiddelbare

og langsiktige konsekvensene av den oppståtte situasjonen. Det akutte behovet for ressurser under en

krise kan normalt ikke dekkes av dem organisasjonen

vanligvis har tilgjengelig. Det vil derfor kunne være

nødvendig med en omprioritering og eventuelt også

tilførsel av ekstra ressurser.

Ansvar og involverte:

• Justis- og beredskapsdepartementet

• Øvrige departementer

• Direktorater mv.

• Forsvaret

• Fylkesmenn

• Kommunene

• Politiet

• Sivilforsvaret

• Kulturdepartementet

• Norsk rikskringkasting

• Frivillige organisasjoner

Sosial beredskap, jf. Lov om helsemessig og sosial

beredskap, inngår her. Helseberedskapen inngår i

samfunnsfunksjonen Helse og omsorg. Dessuten

inngår befolkningsvarsling, bl.a. ved hjelp av tyfonanlegg, og risiko- og krisekommunikasjon, det vil si

Stortinget. Foto: Colourbox.

Meld. St. 10 (2016–2017) Risiko i et trygt samfunn.

S t y rin g s e vn e o g s u v e r e nit e t

4.2

Sentrale lover og forskrifter:

FORSVAR

• Grunnloven

Samfunnsfunksjonen Forsvar er knyttet til opprettholdelse av norsk selvstendighet og forsvar

mot fremmede makters eventuelle interesse av

å ta kontroll over norsk territorium eller norske

ressurser eller legge press på norske myndigheter

i den hensikt å redusere myndighetenes handlefrihet. Samfunnsfunksjonen er i hovedsak knyttet

til oppgaver i forsvarssektoren, men også sivile

aktører inngår, herunder den delen av Politiets

sikkerhetstjenestes aktivitet som knytter seg til

overvåking av fremmede makters aktivitet i Norge.

Utenrikstjenesten, som også er viktig for å fremme

norske interesser overfor andre stater, inngår i samfunnsfunksjonen Styringsevne og kriseledelse, mens

overvåking av enkeltpersoner og organisasjoner

innenlands og forsvar mot terrorangrep hører inn

under samfunnsfunksjonen Lov og orden.

• Lov om særlige rådgjerder under krig, krigsfare og

liknende forhold (beredskapsloven)

• Lov om forebyggende sikkerhetstjeneste

(sikkerhetsloven)

• Lov om Etterretningstjenesten

• Lov om militære rekvisisjoner (rekvisisjonsloven)

• Instruks for Forsvarssjefen

• Instruks om Forsvarets bistand til politiet

• Vedtak om Beredskapssystem for forsvaret (BFF)

• Vedtak om sivilt beredskapssystem (SBS)

• Direktiver for militære befalingsmenn og militære

Den funksjonsevnen samfunnet til enhver tid må opprettholde innenfor området Styring og kriseledelse er beskrevet i kapabilitetene Konstitusjonelle organer og forvaltningen og Beredskap og kriseledelse.

Ivaretakelse av personell-, informasjons- og objektsikkerhet i sivil sektor etter sikkerhetsloven inngår også. Ansvar og involverte: • Regjeringen, Stortinget, Høyesterett, • Justis- og beredskapsdepartementet • Forsvarsdepartementet • Statsministerens kontor • Helse- og omsorgsdepartementet • Kommunal- og moderniseringsdepartementet • Øvrige departementer • Politidirektoratet • Politiet • Politiets sikkerhetstjeneste • Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap • Nasjonal sikkerhetsmyndighet • Helsedirektoratet • Statens strålevern • Statens kartverk • Forsvaret • Øvrige etater • Fylkesmenn • Kommunene Beredskap og kriseledelse Evne til å opprettholde nasjonal beredskap, håndtere kriser og andre uønskede hendelser

Konstitusjonelle organer og forvaltningen Evne til å opprettholde konstitusjonelle funksjoner og virksomhet i prioriterte deler av forvaltningen.

Kapabiliteten omfatter opprettholdelse av konstitu­ sjonelle organer som Regjeringen, Stortinget og Høyesterett, samt de deler av forvaltningen som er nødvendig for å ivareta daglig styring og nasjonal sikker­het. Her inngår opprettholdelse av statens autonomi og handlefrihet som en forutsetning,

Med å opprettholde beredskap menes her organisasjoners evne til å planlegge, allokere ressurser til og iverksette forhåndsplanlagte tiltak ved inntrådte fare- eller ulykkessituasjoner i den hensikt å håndtere eller redusere skade.14 Nasjonal beredskap brukes her i betydningen beredskap i statlige (departementer, direktorater, fylkesmenn mv.) og kommunale forvaltningsorganer. Beredskap i Forsvaret og virksomheter med ansvar for samfunnskritiske

Norsok (2004) Risiko og beredskapsanalyse. Norsok Standard Z-013N Rev. 5. Norwegian Technology Center. Oslo.

S t y rin g s e vn e o g s u v e r e nit e t

tjenester til befolkningen (helsevesenet, politiet, finanssektoren osv.) inngår ikke her, men er integrert i funksjonsevnen for disse tjenestene. Totalforsvarsaktørenes beredskap i fredstid og i forbindelse med sikkerhetspolitiske kriser og krig inngår.

virksomhetens evne til å gi befolkningen samordnet og målrettet informasjon i forkant av og ved krisesituasjoner. Målet med risikokommunikasjon er å gjøre samfunnet mindre sårbart og å gjøre enkelt­ mennesker bedre i stand til å håndtere og begrense konsekvensene av farlige situasjoner dersom de skulle inntreffe.

Med krise menes «en uønsket situasjon med høy grad av usikkerhet og potensielt uakseptable konsekvenser for de enkeltpersoner, organisasjoner eller stater som rammes».15 Med krisehåndtering menes alle aktiviteter en organisasjon foretar seg for, så langt som mulig, å kunne håndtere og begrense de umiddelbare og langsiktige konsekvensene av den oppståtte situasjonen. Det akutte behovet for ressurser under en krise kan normalt ikke dekkes av dem organisasjonen vanligvis har tilgjengelig. Det vil derfor kunne være nødvendig med en omprioritering og eventuelt også tilførsel av ekstra ressurser.

Ansvar og involverte: • Justis- og beredskapsdepartementet • Øvrige departementer • Direktorater mv. • Forsvaret • Fylkesmenn • Kommunene • Politiet • Sivilforsvaret • Kulturdepartementet • Norsk rikskringkasting • Frivillige organisasjoner

Sosial beredskap, jf. Lov om helsemessig og sosial beredskap, inngår her. Helseberedskapen inngår i samfunnsfunksjonen Helse og omsorg. Dessuten inngår befolkningsvarsling, bl.a. ved hjelp av tyfonanlegg, og risiko- og krisekommunikasjon, det vil si

Meld. St. 10 (2016–2017) Risiko i et trygt samfunn.

S t y rin g s e vn e o g s u v e r e nit e t

Samfunnsfunksjonen Forsvar er knyttet til opprettholdelse av norsk selvstendighet og forsvar mot fremmede makters eventuelle interesse av å ta kontroll over norsk territorium eller norske ressur­ser eller legge press på norske myndigheter i den hensikt å redusere myndighetenes handlefrihet. Samfunnsfunksjonen er i hovedsak knyttet til oppgaver i forsvarssektoren, men også sivile aktører inngår, herunder den delen av Politiets sikkerhetstjenestes aktivitet som knytter seg til overvåking av fremmede makters aktivitet i Norge. Utenrikstjenesten, som også er viktig for å fremme norske interesser overfor andre stater, inngår i samfunnsfunksjonen Styringsevne og kriseledelse, mens overvåking av enkeltpersoner og organisasjoner innenlands og forsvar mot terrorangrep hører inn under samfunnsfunksjonen Lov og orden.

• Lov om særlige rådgjerder under krig, krigsfare og liknende forhold (beredskapsloven) • Lov om forebyggende sikkerhetstjeneste (sikkerhetsloven) • Lov om Etterretningstjenesten • Lov om militære rekvisisjoner (rekvisisjonsloven) • Instruks for Forsvarssjefen • Instruks om Forsvarets bistand til politiet • Vedtak om Beredskapssystem for forsvaret (BFF) • Vedtak om sivilt beredskapssystem (SBS) • Direktiver for militære befalingsmenn og militære sjefer ved væpnet angrep på Norge • Instruks for Politiets sikkerhetstjeneste

4.2.1 BESKRIVELSE, ANSVAR, REGULERING (del 1)

Ivaretakelse av Norges suverenitet og suverene

rettigheter, integritet og politiske handlefrihet

er en helt grunnleggende sikkerhetsinteresse og

en av regjeringens viktigste oppgaver. Norske

sikkerhetsinteresser ivaretas ved hjelp av utenriks-,

sikkerhets- og forsvarspolitiske virkemidler, og

disse virkemidlene må sees i sammenheng. Norsk

sikkerhetspolitikk er basert på medlemskap i NATO,

men også på deltakelse i andre internasjonale organisasjoner og på bilaterale forbindelser til stater som er

viktige for Norges sikkerhet.

Den primære hensikten med militærmakt er å hevde

norsk suverenitet og suverene rettigheter, forsvare

landet mot alvorlige trusler, anslag og angrep og etablere en terskel mot maktbruk fra fremmede makter.

Å angripe Norge skal representere en betydelig risiko

for de som måtte ha intensjoner om dette.

Forsvaret er statens maktapparat for å kunne ivareta

Norges sikkerhet mot eksterne trusler. Forsvarets

grunnleggende funksjon er å beskytte og ivareta

Norges sikkerhet, interesser og verdier. Forsvaret

skal, sammen med våre allierte, bidra til å forsvare

Norges suverenitet og territorielle integritet og bidra

til å forsvare og håndheve Norges suverene rettig

heter. Forsvaret skal utøve norsk myndighet innenfor definerte områder, og har som sin mest sentrale

rolle å bidra til å forebygge og håndtere sikkerhets

utfordringer mot Norge og i norske nærområder og

derigjennom bidra til å sikre stabilitet og en utvikling

i tråd med norske interesser.16

Norske sikkerhetsinteresser er ikke bare knyttet til

beskyttelse mot tradisjonelle militære maktmidler.

Det digitale rom spiller en stadig større rolle, og

angrep i det digitale rom kan ramme systemer og

funksjoner på norsk territorium og true norsk suverenitet og statens sikkerhet. Krigføring begrenser seg

derfor ikke lenger til det fysiske domenet, men foregår også i det digitale domenet og tar andre former

enn det vi har vært vant til. Norsk sikkerhet utfordres også stadig av etterretning og sabotasje som

skjer ved hjelp av de muligheter som har åpnet seg

gjennom den globale sammenknytningen av infor

masjonsteknologiske ressurser som internett har lagt

til rette for. Utviklingen bidrar til å gjøre skillet mellom militær og sivil sektor mindre tydelig.

St.prp. nr. 48 (2007−2008).

Norsk sikkerhet påvirkes av utviklingen i våre

omgivelser, regionalt og globalt. En forutsetning for

suverenitetshevdelse og forsvarsevne er evne til å

overvåke fremmede aktørers aktiviteter på og nær

norsk territorium. Hensikten er blant annet å hevde

norsk suverenitet og vanskeliggjøre utenlandsk

etterretning. Både Etterretningstjenesten og de tre

våpengrenene Hæren, Sjøforsvaret og Luftforsvaret

spiller en viktig rolle i denne sammenheng.

Overvåking og etterretning er også viktig i det

digitale domenet. Nasjonal sikkerhetsmyndighet

(NSM) følger med på uønsket aktivitet som retter seg

mot norske sivile og militære informasjonsressurser

gjennom NorCert. I tillegg finnes det tilsvarende

kapasiteter i Forsvaret og innenfor flere sivile

sektorer.

Utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikk krever

både langsiktighet og evne til rask respons. I denne

sammenheng er det viktig å ha oversikt over ulike

utenlandske aktørers eventuelle kapasitet og intensjon til å utgjøre en trussel mot norske sikkerhetsinteresser. Etterretningstjenesten har ansvar for

sivil og militær etterretning i utlandet. Politiets

sikkerhetstjeneste overvåker utenlandske aktørers

etterretningsaktivitet i Norge.

Et av forsvarspolitikkens hovedmål er å forebygge

maktbruk fra fremmende stater og organisasjoner

mot Norge. Forebyggingen består dels i å sannsynliggjøre at slik maktbruk vil ha en meget høy kostnad

for angriperen, dels i å vanskeliggjøre maktbruk ved

å etablere ulike former for barrierer.

I det digitale domenet er forebyggende sikkerhet særlig viktig. Her er det mange sivile aktører, og angrep

på en av dem kan medføre at også andre rammes

gjennom indirekte effekter, enten ved at nye digitale

angrep tar utgangspunkt i en aktørs nettverk eller

ved at kritiske samfunnsfunksjoner settes ut av spill

og slik rammer samfunnet som helhet og derigjennom også Forsvaret.

Lov om forebyggende sikkerhetstjeneste (sikkerhetsloven) med tilhørende forskrifter gjelder for

både militære og sivile myndigheter (samt enkelte

private virksomheter) og definerer krav til informasjons-, personell- og objektsikkerhet. Nasjonal

sikkerhetsmyndighet (NSM) har tilsynsmyndighet på

området.

S t y rin g s e vn e o g s u v e r e nit e t

Overvåking og etterretning har dels som formål å

sette Forsvaret i stand til å avverge og håndtere mindre episoder og større sikkerhetspolitiske kriser.

En viktig form for suverenitetshevdelse er å være

i stand til å oppdage og avskjære skip og fly fra

fremmede makter som krenker eller tar seg til rette

på norsk territorium eller i norsk økonomisk sone.

Med Norges store petroleumsressurser og fiskeri

interesser spiller Kystvakten, som er en del av

Sjøforsvaret, en viktig rolle, og har fullmakt til utøve

politimyndighet. Forsvaret kan for øvrig også yte

bistand til politiet og andre sivile myndigheter etter

4.2.1 BESKRIVELSE, ANSVAR, REGULERING (del 2)

nærmere regler.

I en sikkerhetspolitisk krisesituasjon er Forsvarets

oppgave gjennom sin opptreden å tydeliggjøre for en

fiendtlig makt at en krenkelse av norsk territorium

vil bli møtt med våpenmakt, og at det legges til rette

for at allierte styrker kan settes inn i forsvaret av

landet.

I siste instans må Forsvaret ha evne til å forsvare

norsk territorium mot anslag og angrep innenfor

rammen av NATOs kollektive forsvar. Et slikt angrep

kan bli ledsaget av angrep mot norsk og alliert sivilt

og militært digitalt domene og muligens også med

virkemidler som er egnet til å skape forvirring i

befolkningen om hva som skjer og hvem som står

bak. Forsvaret og det sivile samfunn må også ha evne

til å møte slike trusler.

Gjennom NATO er Norge en del av et kollektivt sikkerhets- og forsvarssamarbeid, og Norge

må også være forberedt på å delta i forsvaret av

alliansepartnere.

I en krise- eller krigssituasjon vil Forsvaret og allierte styrker være avhengig av en rekke av de samfunnsfunksjonene som er pekt ut som kritiske, og

det vil være behov for å nyttiggjøre seg eksisterende

infrastruktur og logistikksystemer i langt større grad

enn det som tidligere var tilfellet. Selv om Forsvaret

fortsatt er hovedansvarlig for de oppgavene som

knytter seg til vern om landets suverenitet og handlefrihet, er det ikke mulig å vurdere samfunnets evne

til å ivareta denne funksjonen uten også å legge vekt

på i hvilken grad vi er i stand til å ivareta mange

av de andre kritiske samfunnsfunksjonene som er

omtalt i dette dokumentet.

4.2.1 BESKRIVELSE, ANSVAR, REGULERING

Overvåking og etterretning har dels som formål å sette Forsvaret i stand til å avverge og håndtere mindre episoder og større sikkerhetspolitiske kriser. En viktig form for suverenitetshevdelse er å være i stand til å oppdage og avskjære skip og fly fra fremmede makter som krenker eller tar seg til rette på norsk territorium eller i norsk økonomisk sone. Med Norges store petroleumsressurser og fiskeri­ interesser spiller Kystvakten, som er en del av Sjøforsvaret, en viktig rolle, og har fullmakt til utøve politimyndighet. Forsvaret kan for øvrig også yte bistand til politiet og andre sivile myndigheter etter nærmere regler. I en sikkerhetspolitisk krisesituasjon er Forsvarets oppgave gjennom sin opptreden å tydeliggjøre for en fiendtlig makt at en krenkelse av norsk territorium vil bli møtt med våpenmakt, og at det legges til rette for at allierte styrker kan settes inn i forsvaret av landet.

I siste instans må Forsvaret ha evne til å forsvare norsk territorium mot anslag og angrep innenfor rammen av NATOs kollektive forsvar. Et slikt angrep kan bli ledsaget av angrep mot norsk og alliert sivilt og militært digitalt domene og muligens også med virkemidler som er egnet til å skape forvirring i befolkningen om hva som skjer og hvem som står bak. Forsvaret og det sivile samfunn må også ha evne til å møte slike trusler. Gjennom NATO er Norge en del av et kollektivt sikkerhets- og forsvarssamarbeid, og Norge må også være forberedt på å delta i forsvaret av alliansepartnere. I en krise- eller krigssituasjon vil Forsvaret og allierte styrker være avhengig av en rekke av de samfunnsfunksjonene som er pekt ut som kritiske, og det vil være behov for å nyttiggjøre seg eksisterende infrastruktur og logistikksystemer i langt større grad enn det som tidligere var tilfellet. Selv om Forsvaret fortsatt er hovedansvarlig for de oppgavene som knytter seg til vern om landets suverenitet og handlefrihet, er det ikke mulig å vurdere samfunnets evne til å ivareta denne funksjonen uten også å legge vekt på i hvilken grad vi er i stand til å ivareta mange av de andre kritiske samfunnsfunksjonene som er omtalt i dette dokumentet.

Norsk sikkerhet påvirkes av utviklingen i våre omgivelser, regionalt og globalt. En forutsetning for suverenitetshevdelse og forsvarsevne er evne til å overvåke fremmede aktørers aktiviteter på og nær norsk territorium. Hensikten er blant annet å hevde norsk suverenitet og vanskeliggjøre utenlandsk etterretning. Både Etterretningstjenesten og de tre våpengrenene Hæren, Sjøforsvaret og Luftforsvaret spiller en viktig rolle i denne sammenheng. Overvåking og etterretning er også viktig i det digitale domenet. Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) følger med på uønsket aktivitet som retter seg mot norske sivile og militære informasjonsressurser gjenn­om NorCert. I tillegg finnes det til­svarende kapasiteter i Forsvaret og innenfor flere sivile sektorer. Utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikk krever både langsiktighet og evne til rask respons. I denne sammenheng er det viktig å ha oversikt over ulike utenlandske aktørers eventuelle kapasitet og intensjon til å utgjøre en trussel mot norske sikkerhetsinteresser. Etterretningstjenesten har ansvar for sivil og militær etterretning i utlandet. Politiets sikkerhets­tjeneste overvåker utenlandske aktørers etterretningsaktivitet i Norge. Et av forsvarspolitikkens hovedmål er å forebygge maktbruk fra fremmende stater og organisasjoner mot Norge. Forebyggingen består dels i å sannsynliggjøre at slik maktbruk vil ha en meget høy kostnad for angriperen, dels i å vanskeliggjøre maktbruk ved å etablere ulike former for barrierer. I det digitale domenet er forebyggende sikkerhet særlig viktig. Her er det mange sivile aktører, og angrep på en av dem kan medføre at også andre rammes gjennom indirekte effekter, enten ved at nye digitale angrep tar utgangspunkt i en aktørs nettverk eller ved at kritiske samfunnsfunksjoner settes ut av spill og slik rammer samfunnet som helhet og derigjennom også Forsvaret. Lov om forebyggende sikkerhetstjeneste (sikkerhetsloven) med tilhørende forskrifter gjelder for både militære og sivile myndigheter (samt enkelte private virksomheter) og definerer krav til informasjons-, personell- og objektsikkerhet. Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) har tilsynsmyndighet på området.

S t y rin g s e vn e o g s u v e r e nit e t

Figur 5. Samfunnfunksjonen Forsvar/totalforsvar med kapabiliteter.

S t y rin g s e vn e o g s u v e r e nit e t

Ivaretakelse av Norges suverenitet og suverene rettig­heter, integritet og politiske handlefrihet er en helt grunnleggende sikkerhetsinteresse og en av regjeringens viktigste oppgaver. Norske sikkerhets­interesser ivaretas ved hjelp av utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitiske virkemidler, og disse virke­midlene må sees i sammenheng. Norsk sikkerhets­politikk er basert på medlemskap i NATO, men også på deltakelse i andre internasjonale organisasjoner og på bilaterale forbindelser til stater som er viktige for Norges sikkerhet. Den primære hensikten med militærmakt er å hevde norsk suverenitet og suverene rettigheter, forsvare landet mot alvorlige trusler, anslag og angrep og etablere en terskel mot maktbruk fra fremmede makter. Å angripe Norge skal representere en betydelig risiko for de som måtte ha intensjoner om dette. Forsvaret er statens maktapparat for å kunne ivareta Norges sikkerhet mot eksterne trusler. Forsvarets grunnleggende funksjon er å beskytte og ivareta Norges sikkerhet, interesser og verdier. Forsvaret skal, sammen med våre allierte, bidra til å forsvare Norges suverenitet og territorielle integritet og bidra til å forsvare og håndheve Norges suverene rettig­ heter. Forsvaret skal utøve norsk myndighet innenfor definerte områder, og har som sin mest sentrale rolle å bidra til å forebygge og håndtere sikkerhets­ utfordringer mot Norge og i norske nærområder og derigjennom bidra til å sikre stabilitet og en utvikling i tråd med norske interesser.16 Norske sikkerhetsinteresser er ikke bare knyttet til beskyttelse mot tradisjonelle militære maktmidler. Det digitale rom spiller en stadig større rolle, og angrep i det digitale rom kan ramme systemer og funksjoner på norsk territorium og true norsk suverenitet og statens sikkerhet. Krigføring begrenser seg derfor ikke lenger til det fysiske domenet, men foregår også i det digitale domenet og tar andre former enn det vi har vært vant til. Norsk sikkerhet utfordres også stadig av etterretning og sabotasje som skjer ved hjelp av de muligheter som har åpnet seg gjennom den globale sammenknytningen av infor­ masjonsteknologiske ressurser som internett har lagt til rette for. Utviklingen bidrar til å gjøre skillet mellom militær og sivil sektor mindre tydelig.

4.2.2 FUNKSJONSEVNE – KAPABILITETER (del 1)

Den funksjonsevnen samfunnet til enhver tid må

opprettholde innenfor området Forsvar, er beskrevet

i kapabiliteter knyttet til overvåking og etterretning,

forebygging og militær respons.

Overvåking og etterretning

Evne til å overvåke fremmed aktivitet med betydning

for norsk suverenitet, samt innhente, bearbeide og

analysere informasjon om aktører som kan utgjøre en

trussel mot norske sikkerhetsinteresser.

Kapabiliteten omfatter

• overvåking av fremmede makters (stater, organisasjoner) aktivitet av betydning for norsk suverenitet

til lands, til sjøs og i luften

• overvåking av fremmed aktivitet som truer Norges

sikkerhetsinteresser i det digitale rom

• overvåking av fremmede makters etterretningsvirksomhet i Norge

• utenlandsetterretning for å innhente, bearbeide

og analysere informasjon om fremmede stater,

organisasjoner eller individer og deres intensjon

og kapasitet til å utgjøre en trussel mot nasjonale

sikkerhetsinteresser

Kapabiliteten har betydning for å opprettholde norsk

suverenitet både ved at den gjør det mulig for landets

myndigheter å gripe inn mot sikkerhetstruende aktivitet, og fordi den gir grunnlag for å legge planer og

gjøre forberedelser for forsvar av landet.

Ansvar og involverte:

• Forsvarsdepartementet

• Justis- og beredskapsdepartementet

• Forsvaret, herunder Etterretningstjenesten og

andre

• Politiets sikkerhetstjeneste

• Nasjonal sikkerhetsmyndighet

S t y rin g s e vn e o g s u v e r e nit e t

Forebyggende sikkerhet

Evne til å forebygge handlinger initiert av stater,

organisasjoner eller personer, som kan true norsk

sikkerhet.

Kapabiliteten innbefatter informasjons-, personellog objektsikkerhet, sikkerhetsstyring og -ledelse i

henhold til Lov om forebyggende sikkerhetstjeneste

(sikkerhetsloven) i den hensikt å motvirke etter

retning, spionasje og sabotasje. I informasjons

sikkerhetsbegrepet inngår både sikkerhet i

informasjonssystemer og sikkerhet for informasjonen i systemene og for informasjon som foreligger i

andre formater.

Ansvar og involverte:

• Forsvarsdepartementet

• Justis- og beredskapsdepartementet

• Øvrige departementer

• Nasjonal sikkerhetsmyndighet

• Sektormyndigheter og -tilsyn

• Virksomheter som omfattes av Lov om fore

byggende sikkerhetstjeneste og tilsvarende

bestemmelser i sektorlovverk

Militær respons

Evne til å avverge og håndtere episoder og

sikkerhetspolitiske kriser og om nødvendig forsvare

norsk territorium.

Forebyggende sikkerhet har ut fra gjeldende lov- og

regelverk som formål å legge forholdene til rette

for effektivt å kunne motvirke trusler mot rikets

selvstendighet og sikkerhet og andre vitale nasjonale

sikkerhetsinteresser.17

Foto: Luca Kleve-Ruud/Samfoto.

Lov om forebyggende sikkerhetstjeneste.

S t y rin g s e vn e o g s u v e r e nit e t

Kapabiliteten omfatter:

• avverging og håndtering av episoder og sikkerhets

politiske kriser med nasjonale ressurser, herunder

å legge til rette for alliert engasjement om

nødvendig

• suverenitetshevdelse og forsvar av norsk territorium og alliansepartneres territorium mot alvorlige trusler, anslag og angrep innenfor rammen av

NATOs kollektive forsvar

• deltakelse i flernasjonal krisehåndtering, herunder

fredsstøttende operasjoner

• forsvar av digitale ressurser

• det sivile samfunns støtte til Forsvaret og allierte

militære styrker på norsk jord

I siste instans må Forsvaret sammen med allierte

styrker være i stand til forsvare landet med militære

maktmidler for å opprettholde landets suverenitet eller unngå at man kommer i en situasjon der

myndighetenes handlefrihet begrenses av trusler om

bruk av militære maktmidler.

Ansvar og involverte:

• Forsvarsdepartementet

• Forsvaret

• Nasjonal sikkerhetsmyndighet

• Forsvarsbygg

• Forsvarsmateriell

• Forsvarets forskningsinstitutt

• Departementer og myndigheter med ansvar i

Totalforsvaret, herunder blant andre:

–– Nærings- og firkseridepartementet

–– Helse- og omsorgsdepartementet

–– Olje- og energidepartementet

–– Utenriksdepartementet

–– Samferdselsdepartementet

Befolkningens

sikkerhet

B e f ol k nin g e ns si k k e rh e t

Kategorien Befolkningens sikkerhet er knyttet til vern

mot død, fysisk skade eller sykdom, tap av demokratiske rettigheter og personlig integritet, tap av eller

skade på livsmiljøet, eiendom eller materielle verdier.

Svikt i de samfunnsfunksjonene som inngår i denne

kategorien vil ha direkte innvirkning på samfunnets

evne til å ivareta befolkningens sikkerhet.

Vern om befolkningens liv og helse er primærfunksjonen for helse- og omsorgssektoren og rednings

tjenesten. Også sikkerhetsarbeid knyttet til latente

farer knyttet til eksponering for farlige stoffer av

ulikt slag har vern om befolkningens liv og helse som

utgangspunkt. Det samme gjelder varsling av naturfarer knyttet til værforhold, skred og flom. En del av

politiets og kriminalomsorgens arbeid vil også ha

som formål å verne om innbyggernes liv og helse.

Innenfor de rammene som gjelder for denne utredningen, vil vern om livsmiljøet primært være knyttet

til beredskapen mot akutt forurensing.

4.2.2 FUNKSJONSEVNE – KAPABILITETER (del 2)

Vern om demokratiske rettigheter og personlig integritet er primært oppgaver for politiet, påtale

myndigheten og domstolene, men også IKTsikkerhetsarbeidet som drives av en rekke ulike

virksomheter vil ha dette som en viktig målsetning.

Innenfor kategorien Befolkningens sikkerhet er

det på denne bakgrunn definert fem samfunns

funksjoner: Lov og orden, Helse og omsorg,

Redningstjenester, IKT-sikkerhet i sivil sektor og Natur

og miljø.

Befolkningens og

samfunnets grunnleggende behov

Styringsevne og suverenitet

Befolkningens sikkerhet

Redningstjenester

Lov og orden

IKTsikkerhet

Helse og omsorg

Natur og miljø

Figur 6. Samfunnsfunksjoner i kategorien Befolkningens sikkerhet.

Samfunnets funksjonalitet

B e f ol k nin g e ns si k k e rh e t

5.1

Sentrale lover og forskrifter:

LOV OG ORDEN

Grunnloven

Lov om politiet (politiloven)

Samfunnsfunksjon Lov og orden omfatter i grove

trekk oppgaver innenfor domstolenes, politiets,

påtalemyndighetens og kriminalomsorgens ansvars

områder. I tillegg inngår oppgaver hvor ansvaret er

tillagt Tolletaten og helseforetak. Funksjonen tar

utgangspunkt i statens forpliktelse til å sikre borg

ernes rettigheter og friheter, samt beskytte dem mot

fysiske overgrep og overgrep mot eiendom, felles

goder eller lovlig virksomhet. Historisk og prinsipielt

har statsmaktens legitimitet vært nært knyttet til

dens rolle som garantist mot vilkårlighet og anarki.

Lov om forebyggende sikkerhetstjeneste

(sikkerhetsloven)

Lov om straff 2005 (straffeloven 2005)

Lov om rettergangsmåten i straffesaker

(straffeprosessloven)

Lov om utlendingers adgang til riket og deres

opphold her (utlendingsloven)

Lov om toll og vareførsel (tolloven)

Lov om gjennomføring av straff mv.

(straffegjennomføringsloven)

Lov om etablering og gjennomføring av psykisk

helsevern (psykisk helsevernloven)

Alminnelig tjenesteinstruks for politiet

Instruks for Politiets sikkerhetstjeneste

Forskrift om ordningen av påtalemyndigheten

(Påtaleinstruksen)

Befolkningens sikkerhet

Lov og

orden

Helse og

omsorg

Rettssikkerhet

Ro og orden

Kriminalitetsbekjempelse

Grensekontroll

Etterforskning og

iretteføring

Fengsels- og

institusjonssikkerhet

Redningstjenester

IKTsikkerhet

Natur og

miljø

Figur 7. Samfunnsfunksjonen Lov og orden med kapabiliteter.

4.2.2 FUNKSJONSEVNE – KAPABILITETER

Kategorien Befolkningens sikkerhet er knyttet til vern mot død, fysisk skade eller sykdom, tap av demokratiske rettigheter og personlig integritet, tap av eller skade på livsmiljøet, eiendom eller materielle verdier. Svikt i de samfunnsfunksjonene som inngår i denne kategorien vil ha direkte innvirkning på samfunnets evne til å ivareta befolkningens sikkerhet. Vern om befolkningens liv og helse er primærfunksjonen for helse- og omsorgssektoren og rednings­ tjenesten. Også sikkerhetsarbeid knyttet til latente farer knyttet til eksponering for farlige stoffer av ulikt slag har vern om befolkningens liv og helse som utgangspunkt. Det samme gjelder varsling av naturfarer knyttet til værforhold, skred og flom. En del av politiets og kriminalomsorgens arbeid vil også ha som formål å verne om innbyggernes liv og helse.

Innenfor de rammene som gjelder for denne utredningen, vil vern om livsmiljøet primært være knyttet til beredskapen mot akutt forurensing. Vern om demokratiske rettigheter og personlig integritet er primært oppgaver for politiet, på­tale­ myndigheten og domstolene, men også IKTsikkerhetsarbeidet som drives av en rekke ulike virksomheter vil ha dette som en viktig målsetning. Innenfor kategorien Befolkningens sikkerhet er det på denne bakgrunn definert fem samfunns­ funksjoner: Lov og orden, Helse og omsorg, Redningstjenester, IKT-sikkerhet i sivil sektor og Natur og miljø.

B e f ol k nin g e ns si k k e rh e t

5.1.1

BESKRIVELSE, ANSVAR, REGULERING

Et velfungerende rettsapparat er en kritisk faktor

for samfunnssikkerheten både fordi det ivaretar

befolkningens behov for sikkerhet og forutsigbarhet

i hverdagen, og fordi det i siste instans skal ivareta

enkeltmenneskets rettigheter i møte med myndig

heter, virksomheter og andre enkeltmennesker.

i samfunnet. I tillegg skal politiet yte befolkningen

hjelp og tjenester i faresituasjoner. Politiets primære

oppgaver er beskrevet i politiloven § 2. For å kunne

ivareta oppgavene er politiet gitt omfattende fullmakter i politiloven §§ 7 og 27. Utfyllende bestemmelser er gitt i politiinstruksen 21.

De sentrale aktørene innenfor samfunnsfunksjonen Lov og orden er domstolene, politiet og

påtalemyndigheten.

ØKOKRIM er både et særorgan i politiet og et statsadvokatembete med nasjonal myndighet. De formelle

reglene om ØKOKRIM finnes i påtaleinstruksen

kapittel 35.

Domstolene er en del av det offentlige styrings

systemet. Domstolenes uavhengighet av de øvrige

statsmaktene er et viktig rettsstatsprinsipp og er

nedfelt i Grunnloven § 95. De alminnelige dom

stolene i Norge er Høyesterett, lagmannsrettene og

tingrettene. Domstolene dømmer i både sivile saker

og straffesaker. Høyesterett er den øverste domstolen

og ankeinstans for dommer avsagt av domstolene

på lavere nivå. Høyesterettsavgjørelser er etter

Grunnloven endelige og kan ikke ankes.

Grensekontroll er en av politiets oppgaver. Denne

omfatter person- og passkontroll, herunder kontroll

med utlendingers adgang til riket. Gjennomføring

av grensekontroll er regulert gjennom utlendingsloven kapittel 2. Ansvaret for kontrollen med gods,

herunder tollbehandling av varer, ligger under

Tolletaten og er regulert gjennom tolloven. Etaten

har blant annet en viktig rolle i å avdekke kriminell

innførsel og utførsel av varer, og samarbeider nært

med politiet.

Påtalemyndigheten er den offentlig instans som leder

etterforskningen i straffesaker, og avgjør påtale

spørsmålet. Bruk av tvangsmidler besluttes av påtale

myndigheten under etterforskningen, herunder

pågripelse, begjæring av varetektsfengsling med

videre. Påtalemyndigheten kan avgjøre straffesaker

ved å henlegge saken, ilegge forelegg eller gi påtaleunnlatelse, eller den kan beslutte at det skal reises tiltale for domstolene. Den høyere påtalemyndigheten

består av statsadvokatene og riksadvokaten. Den

lavere påtalemyndigheten er integrert i politiet.

Riksadvokaten er øverste leder av påtalemyndigheten, og har det øverste ansvaret for politiets straffesaksbehandling. Påtalemyndighetens rettsgrunnlag

er straffeprosessloven18 kap. 6.

Fengselsstraff har flere hensikter. En av dem er å

verne samfunnet mot farlige forbrytere. Forvaring er

en reaksjonsform som spesielt har dette som hensikt

(straffeloven 200522 § 40). Lov om gjennomføring av

straff (straffegjennomføringsloven) med tilhørende

forskriftsverk regulerer virksomheten i fengslene

og forvaringsanstaltene. Personer som av retten blir

regnet som strafferettslig utilregnelige, kan overføres til tvungent psykisk helsevern dersom det er

nødvendig av hensyn til andres liv, helse eller frihet

(straffeloven 2005 § 62). Tilsvarende kan personer

med varig psykisk utviklingshemning idømmes tvungen omsorg

Prinsippet om et statlig politi er nedfelt i politiloven19

§ 1 som fastsetter at det er staten som skal sørge

for den polititjenesten samfunnet har behov for.

Politirollemeldingen 20 gir en beskrivelse av politiets

rolle og oppgaver. Politiet skal beskytte person, eiendom og fellesgoder og verne om all lovlig virksom

het, opprettholde offentlig orden og sikkerhet og,

enten alene eller sammen med andre myndigheter,

verne mot alt som truer den alminnelige tryggheten

Den funksjonsevnen samfunnet til enhver tid må

opprettholde innenfor området Lov og orden er

beskrevet i kapabiliteter knyttet til rettssikkerhet,

kriminalitetsbekjempelse, etterforskning og irette

føring, ro og orden, grensekontroll og fengsels- og

institusjonssikkerhet.

Lov om rettergangsmåten i straffesaker.

Lov 4. august 1995 nr. 53 om politiet (politiloven) en reaksjon.

St. meld. Nr. 42 (2004-2005) Politiets rolle og oppgaver.

Den funksjonsevnen samfunnet til enhver tid må opprettholde innenfor området Forsvar, er beskrevet i kapabiliteter knyttet til overvåking og etterretning, forebygging og militær respons. Overvåking og etterretning Evne til å overvåke fremmed aktivitet med betydning for norsk suverenitet, samt innhente, bearbeide og analysere informasjon om aktører som kan utgjøre en trussel mot norske sikkerhetsinteresser.

Kapabiliteten omfatter • overvåking av fremmede makters (stater, organisasjoner) aktivitet av betydning for norsk suverenitet til lands, til sjøs og i luften • overvåking av fremmed aktivitet som truer Norges sikkerhetsinteresser i det digitale rom • overvåking av fremmede makters etterretningsvirksomhet i Norge • utenlandsetterretning for å innhente, bearbeide og analysere informasjon om fremmede stater, organisasjoner eller individer og deres intensjon og kapasitet til å utgjøre en trussel mot nasjonale sikkerhetsinteresser Kapabiliteten har betydning for å opprettholde norsk suverenitet både ved at den gjør det mulig for landets myndigheter å gripe inn mot sikkerhetstruende aktivitet, og fordi den gir grunnlag for å legge planer og gjøre forberedelser for forsvar av landet. Ansvar og involverte: • Forsvarsdepartementet • Justis- og beredskapsdepartementet • Forsvaret, herunder Etterretningstjenesten og andre • Politiets sikkerhetstjeneste • Nasjonal sikkerhetsmyndighet

S t y rin g s e vn e o g s u v e r e nit e t

Forebyggende sikkerhet Evne til å forebygge handlinger initiert av stater, organisasjoner eller personer, som kan true norsk sikkerhet.

Kapabiliteten innbefatter informasjons-, personellog objektsikkerhet, sikkerhetsstyring og -ledelse i henhold til Lov om forebyggende sikkerhetstjeneste (sikkerhetsloven) i den hensikt å motvirke etter­ retning, spionasje og sabotasje. I informasjons­ sikkerhetsbegrepet inngår både sikkerhet i informasjons­systemer og sikkerhet for informasjonen i systemene og for informasjon som foreligger i andre formater.

Ansvar og involverte: • Forsvarsdepartementet • Justis- og beredskapsdepartementet • Øvrige departementer • Nasjonal sikkerhetsmyndighet • Sektormyndigheter og -tilsyn • Virksomheter som omfattes av Lov om fore­ byggende sikkerhetstjeneste og tilsvarende bestemmelser i sektorlovverk Militær respons Evne til å avverge og håndtere episoder og sikkerhetspolitiske kriser og om nødvendig forsvare norsk territorium.

Forebyggende sikkerhet har ut fra gjeldende lov- og regelverk som formål å legge forholdene til rette for effektivt å kunne motvirke trusler mot rikets selvstendighet og sikkerhet og andre vitale nasjonale sikkerhetsinteresser.17

Lov om forebyggende sikkerhetstjeneste.

S t y rin g s e vn e o g s u v e r e nit e t

Kapabiliteten omfatter: • avverging og håndtering av episoder og sikkerhets­ politiske kriser med nasjonale ressurser, herunder å legge til rette for alliert engasjement om nødvendig • suverenitetshevdelse og forsvar av norsk territorium og alliansepartneres territorium mot alvorlige trusler, anslag og angrep innenfor rammen av NATOs kollektive forsvar • deltakelse i flernasjonal krisehåndtering, herunder fredsstøttende operasjoner • forsvar av digitale ressurser • det sivile samfunns støtte til Forsvaret og allierte militære styrker på norsk jord I siste instans må Forsvaret sammen med allierte styrker være i stand til forsvare landet med militære maktmidler for å opprettholde landets suverenitet eller unngå at man kommer i en situasjon der myndighetenes handlefrihet begrenses av trusler om bruk av militære maktmidler. Ansvar og involverte: • Forsvarsdepartementet • Forsvaret • Nasjonal sikkerhetsmyndighet • Forsvarsbygg • Forsvarsmateriell • Forsvarets forskningsinstitutt • Departementer og myndigheter med ansvar i Totalforsvaret, herunder blant andre: –– Nærings- og firkseridepartementet –– Helse- og omsorgsdepartementet –– Olje- og energidepartementet –– Utenriksdepartementet –– Samferdselsdepartementet

B e f ol k nin g e ns si k k e rh e t

5.1.2 KAPABILITETER - FUNKSJONSEVNE (del 1)

Kronprinsreg. res. 22. juni 1990 nr. 3963. Alminnelig tjenesteinstruks

for politiet (politiinstruksen).

Lov om straff (2005).

B e f ol k nin g e ns si k k e rh e t

Rettsikkerhet

Kriminalitetsbekjempelse

Evne til å verne mot vilkårlig, uberettiget eller på

annen måte ulovlig inngripen i den enkeltes friheter

og rettigheter.

Evne til å avdekke, avverge og eventuelt stanse

alvorlig kriminell virksomhet, herunder virksomhet

som kan true Norges eller andres lands sikkerhet.

Utgangspunktet er at alt som ikke bryter med

gjeldende rettsregler er lovlig. Den enkeltes rettig

heter er ellers tatt inn i Grunnloven §§ 92–113

(menneskerettighetskapittelet).

Kapabilitetene som er knyttet til politiets kjernevirksomhet, tar utgangspunkt i politiloven § 2 som

beskriver de fleste av politiets oppgaver og myndig

heter. Loven omtaler oppgavene på generelt og

prinsipielt grunnlag. Ikke alle forbrytelser (eller

ordensforstyrrelser) kan gis like stor oppmerk

somhet. Noen typer saker og situasjoner må likevel

alltid kunne håndteres, for eksempel tilfeller der liv

og helse er truet. Det er evnen til å ta hånd om disse

som vil være kritisk i et samfunnssikkerhetsmessig

perspektiv. For å beskrive dette er ordet alvorlig

knyttet til kapabilitetsbeskrivelsene. Politiet har

mye erfaring med å gjøre denne typen prioriteringer.

Politiets ansvar kan ikke betraktes uavhengig av det

som ligger til Påtalemyndigheten og som er nærmere

beskrevet over.

I kapabilteten spiller domstolene en avgjørende

rolle. Politiet, som statens maktapparat, er også

viktig; for det første ved at politiet skal forholde

seg til menneskerettighetene i sin maktutøvelse;

for det andre fordi politiet skal beskytte all lovlig

virksomhet i samfunnet og har namsmyndighet.

Påtalemyndigheten er tilsvarende viktig både fordi

den har ansvar for å fremme saker for domstolene, og

fordi den har ansvar for at etterforskning og even

tuell bruk av tvangsmidler skjer i tråd med gjeldende

rettsprinsipper.

I en rettsstat er myndighetene både bundet og

begrenset av rettsregler; myndighetene kan ikke

handle slik de selv finner for godt eller på alle områder de synes de kunne handle. Opprettholdelse av

rettsstatsprinsippene er en grunnleggende funksjon

i et demokratisk samfunn. Den enkelte skal ha sikkerhet for at den utøvende makt aldri kan gripe inn

overfor landets borgere uten å ha hjemmel til dette i

gjeldende rettsregler.

Ansvar og involverte:

• Justis- og beredskapsdepartementet

• Domstolsadministrasjonen

• Domstolene

• Politidirektoratet

• Politiet

• PST

• Riksadvokaten

• Sivilrettsforvaltningen

• Datatilsynet

I kapabiliteten inngår også vern mot kriminell

virksomhet som kan true den nasjonale sikkerheten i

Norge eller andre land, herunder også internasjonalt

samarbeid for å forhindre og bekjempe internasjonal

terrorisme.

Å beskytte samfunnet mot kriminell virksomhet er

historisk og prinsipielt en av statens viktigste oppgaver og av stor betydning for at befolkningen skal

oppleve nødvendig sikkerhet i hverdagen.

Ansvar og involverte:

• Justis- og beredskapsdepartementet

• Politiet

• Politiets sikkerhetstjeneste

• Nasjonal sikkerhetsmyndighet

B e f ol k nin g e ns si k k e rh e t

Etterforskning og iretteføring

Evne til å forfølge alvorlige straffbare forhold i tråd

med gjeldende regelverk.

Kriminalitetsbekjempelse kan ikke betraktes uavhengig av etterforskning og iretteføring. Gjennom

etterforskningen av allerede utførte handlinger kan

ytterligere tidligere og eventuell planlagt frem

tidig kriminell aktivitet avdekkes. I forbindelse med

etterforskningen kan politiet benytte ulike tvangsmidler, herunder pågripelse og fremstilling for varetektsfengsling. Varetekt kan bl.a. være begrunnet i

faren for gjentakelse av straffbare forhold, jf. straffeprosessloven § 171. Straffesaksbehandling er

underlagt påtalemyndighetens ansvar, kontroll og

direktivmyndighet.

Ansvar og involverte:

• Justis- og beredskapsdepartementet

• Påtalemyndigheten

• Politiet

• Politiets sikkerhetstjeneste

• Domstolene

Ro og orden

Evne til å gripe inn mot atferd som i alvorlig grad

forstyrrer den offentlige ro og orden, hindrer lovlig

virksomhet eller truer den alminnelige tryggheten i

samfunnet.

Politiloven § 2 innledes med at politiet skal «beskytte

person, eiendom og fellesgoder og verne om all lovlig

virksomhet». Mens domstolene i siste instans avgjør

hva som er lovlig, er politiets oppgave å gripe inn i

akutte situasjoner der borgernes frihet og rettigheter

fysisk er truet.

Begreper som «ro og orden» eller «fred og orden»

eller «orden og sikkerhet» brukes for å beskrive

politiets oppgaver knyttet til å opprettholde en

trygghet for borgerne som ligger utenfor rammene

av det som er kriminalitetsbekjempelse. Av politiloven fremgår det også at politiet skal verne mot alt

som truer den alminnelige tryggheten i samfunnet.

Ifølge politiloven § 7 kan politiet gripe inn av hensyn

til «den offentlige ro og orden». Dette omfatter blant

annet adferd som virker truende på det alminnelige

publikum.

Ansvar og involverte:

• Justis- og beredskapsdepartementet

• Politidirektoratet

• Politiet

Grensekontroll

5.1.2 KAPABILITETER - FUNKSJONSEVNE (del 2)

Evne til å gjennomføre nødvendig grensekontroll av

personer og varer.

Bestemmelser om grensekontroll er gitt i utlendingsloven og utlendingsforskriften og i tolloven med forskrifter. Kapabiliteten omfatter personkontroll ved

ytre Schengengrense og ved indre Schengengrenser

hvis dette midlertidig er innført. Dette kan skje

dersom det foreligger en alvorlig trussel mot offentlig

orden eller indre sikkerhet. Kapabiliteten omfatter

også politiets alminnelige utlendingskontroll hjemlet

i utlendingsloven § 21. I tillegg omfattes tollkontroll

i den grad slik kontroll er nødvendig for å avdekke

eller vanskeliggjøre alvorlig kriminell virksomhet.

Ansvar og involverte:

• Justis- og beredskapsdepartementet

• Finansdepartementet

• Politiet

• Utlendingsdirektoratet

• Tolletaten

Fengsels- og institusjonssikkerhet

Evne til å opprettholde et for samfunnet

betryggende sikkerhetsnivå i fengsler,

forvaringsanstalter og i institusjoner som behandler

personer som er dømt til tvungent psykisk helsevern

eller tvungen omsorg.

Hensikten med fengsels- og forvaringsstraff er,

som nevnt over, delvis å beskytte samfunnet mot ny

kriminell virksomhet. Dette er også hensikten med

å idømme personer som ikke er strafferettslig til

regnelige, tvungent psykisk helsevern eller tvungen

omsorg.

B e f ol k nin g e ns si k k e rh e t

Sikkerheten i fengsler, forvaringsanstalter og institusjoner som behandler eller gir omsorg til straffe

rettslig utilregnelige, er derfor av betydning for at

befolkningens og samfunnets sikkerhet skal være

ivaretatt.

Ansvar og involverte:

• Justis- og beredskapsdepartementet

• Helse- og omsorgsdepartementet

• Kriminalomsorgen

• Regionale helseforetak

• Helseforetak

Foto. Colourbox.

B e f ol k nin g e ns si k k e rh e t

5.2

HELSE OG OMSORG

5.1.2 KAPABILITETER - FUNKSJONSEVNE

Politiloven § 2 innledes med at politiet skal «beskytte person, eiendom og fellesgoder og verne om all lovlig virksomhet». Mens domstolene i siste instans avgjør hva som er lovlig, er politiets oppgave å gripe inn i akutte situasjoner der borgernes frihet og rettigheter fysisk er truet. Begreper som «ro og orden» eller «fred og orden» eller «orden og sikkerhet» brukes for å beskrive politiets oppgaver knyttet til å opprettholde en trygghet for borgerne som ligger utenfor rammene av det som er kriminalitetsbekjempelse. Av politiloven fremgår det også at politiet skal verne mot alt som truer den alminnelige tryggheten i samfunnet. Ifølge politiloven § 7 kan politiet gripe inn av hensyn til «den offentlige ro og orden». Dette omfatter blant

annet adferd som virker truende på det alminnelige publikum. Ansvar og involverte: • Justis- og beredskapsdepartementet • Politidirektoratet • Politiet Grensekontroll Evne til å gjennomføre nødvendig grensekontroll av personer og varer.

Bestemmelser om grensekontroll er gitt i utlendingsloven og utlendingsforskriften og i tolloven med forskrifter. Kapabiliteten omfatter personkontroll ved ytre Schengengrense og ved indre Schengengrenser hvis dette midlertidig er innført. Dette kan skje dersom det foreligger en alvorlig trussel mot offentlig orden eller indre sikkerhet. Kapabiliteten omfatter også politiets alminnelige utlendingskontroll hjemlet i utlendingsloven § 21. I tillegg omfattes tollkontroll i den grad slik kontroll er nødvendig for å avdekke eller vanskeliggjøre alvorlig kriminell virksomhet. Ansvar og involverte: • Justis- og beredskapsdepartementet • Finansdepartementet • Politiet • Utlendingsdirektoratet • Tolletaten Fengsels- og institusjonssikkerhet Evne til å opprettholde et for samfunnet betryggende sikkerhetsnivå i fengsler, forvaringsanstalter og i institusjoner som behandler personer som er dømt til tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg.

Hensikten med fengsels- og forvaringsstraff er, som nevnt over, delvis å beskytte samfunnet mot ny kriminell virksomhet. Dette er også hensikten med å idømme personer som ikke er strafferettslig til­ regnelige, tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg.

B e f ol k nin g e ns si k k e rh e t

Sikkerheten i fengsler, forvaringsanstalter og institusjoner som behandler eller gir omsorg til straffe­ rettslig utilregnelige, er derfor av betydning for at befolkningens og samfunnets sikkerhet skal være ivaretatt. Ansvar og involverte: • Justis- og beredskapsdepartementet • Helse- og omsorgsdepartementet • Kriminalomsorgen • Regionale helseforetak • Helseforetak

B e f ol k nin g e ns si k k e rh e t

5.2.1 BESKRIVELSE, ANSVAR, REGULERING Samfunnsfunksjonen Helse og omsorg omfatter helse- og omsorgstjenester, folkehelsetiltak samt atomberedskapen.

Figur 8. Samfunnsfunksjonen Helse og omsorg med kapabiliteter.

Kronprinsreg. res. 22. juni 1990 nr. 3963. Alminnelig tjenesteinstruks for politiet (politiinstruksen). Lov om straff (2005).

B e f ol k nin g e ns si k k e rh e t

Evne til å verne mot vilkårlig, uberettiget eller på annen måte ulovlig inngripen i den enkeltes friheter og rettigheter.

Evne til å avdekke, avverge og eventuelt stanse alvorlig kriminell virksomhet, herunder virksomhet som kan true Norges eller andres lands sikkerhet.

Utgangspunktet er at alt som ikke bryter med gjeldende rettsregler er lovlig. Den enkeltes rettig­ heter er ellers tatt inn i Grunnloven §§ 92–113 (menneskerettighetskapittelet).

Kapabilitetene som er knyttet til politiets kjernevirksomhet, tar utgangspunkt i politiloven § 2 som beskriver de fleste av politiets oppgaver og myndig­ heter. Loven omtaler oppgavene på generelt og prinsipielt grunnlag. Ikke alle forbrytelser (eller ordensforstyrrelser) kan gis like stor oppmerk­ somhet. Noen typer saker og situasjoner må likevel alltid kunne håndteres, for eksempel tilfeller der liv og helse er truet. Det er evnen til å ta hånd om disse som vil være kritisk i et samfunnssikkerhets­messig perspektiv. For å beskrive dette er ordet alvorlig knyttet til kapabilitetsbeskrivelsene. Politiet har mye erfaring med å gjøre denne typen prioriteringer. Politiets ansvar kan ikke betraktes uavhengig av det som ligger til Påtalemyndigheten og som er nærmere beskrevet over.

I kapabilteten spiller domstolene en avgjørende rolle. Politiet, som statens maktapparat, er også viktig; for det første ved at politiet skal forholde seg til menneskerettighetene i sin maktutøvelse; for det andre fordi politiet skal beskytte all lovlig virksomhet i samfunnet og har namsmyndighet. Påtalemyndigheten er tilsvarende viktig både fordi den har ansvar for å fremme saker for domstolene, og fordi den har ansvar for at etterforskning og even­ tuell bruk av tvangs­midler skjer i tråd med gjeldende rettsprinsipper. I en rettsstat er myndighetene både bundet og begrenset av rettsregler; myndighetene kan ikke handle slik de selv finner for godt eller på alle områder de synes de kunne handle. Opprettholdelse av rettsstatsprinsippene er en grunnleggende funksjon i et demokratisk samfunn. Den enkelte skal ha sikkerhet for at den utøvende makt aldri kan gripe inn overfor landets borgere uten å ha hjemmel til dette i gjeldende rettsregler. Ansvar og involverte: • Justis- og beredskapsdepartementet • Domstolsadministrasjonen • Domstolene • Politidirektoratet • Politiet • PST • Riksadvokaten • Sivilrettsforvaltningen • Datatilsynet

I kapabiliteten inngår også vern mot kriminell virksomhet som kan true den nasjonale sikkerheten i Norge eller andre land, herunder også internasjonalt samarbeid for å forhindre og bekjempe internasjonal terrorisme. Å beskytte samfunnet mot kriminell virksomhet er historisk og prinsipielt en av statens viktigste oppgaver og av stor betydning for at befolkningen skal oppleve nødvendig sikkerhet i hverdagen. Ansvar og involverte: • Justis- og beredskapsdepartementet • Politiet • Politiets sikkerhetstjeneste • Nasjonal sikkerhetsmyndighet

B e f ol k nin g e ns si k k e rh e t

Etterforskning og iretteføring Evne til å forfølge alvorlige straffbare forhold i tråd med gjeldende regelverk.

Kriminalitetsbekjempelse kan ikke betraktes uavhengig av etterforskning og iretteføring. Gjennom etterforskningen av allerede utførte handlinger kan ytterligere tidligere og eventuell planlagt frem­ tidig kriminell aktivitet avdekkes. I forbindelse med etterforskningen kan politiet benytte ulike tvangsmidler, herunder pågripelse og fremstilling for varetektsfengsling. Varetekt kan bl.a. være begrunnet i faren for gjentakelse av straffbare forhold, jf. straffeprosessloven § 171. Straffesaksbehandling er underlagt påtalemyndighetens ansvar, kontroll og direktivmyndighet. Ansvar og involverte: • Justis- og beredskapsdepartementet • Påtalemyndigheten • Politiet • Politiets sikkerhetstjeneste • Domstolene Ro og orden Evne til å gripe inn mot atferd som i alvorlig grad forstyrrer den offentlige ro og orden, hindrer lovlig virksomhet eller truer den alminnelige tryggheten i samfunnet.

5.2.1 BESKRIVELSE, ANSVAR, REGULERING (del 1) (2)

og delta i overvåkingen av den internasjonale, epidemiologiske situasjonen, utføre helseanalyser og sikre

nødvendig vaksineforsyning og vaksineberedskap,

gjennom egen vaksineproduksjon.

FHI skal gi bistand, råd, veiledning og informasjon til kommunale, fylkeskommunale og statlige

institusjoner, helsepersonell og befolkningen om

smittsomme sykdommer, smittevern og valg av

smitteverntiltak.23

Mattilsynet er et statlig forvaltningsorgan med

en rekke ulike oppgave. I folkehelsemessig

Lov om vern mot smittsomme sykdommer §7-9.

sammenheng har de en særlig viktig oppgave i å

sikre forbrukerne trygg mat og trygt drikkevann, og

Mattilsynet har en sentral beredskapsrolle i for

bindelse med situasjoner med forurensing av drikke

vann og sykdomsutbrudd som følge av matbåren

smitte.

Norge er delt i fire helseregioner. I hver av dem har

et regionalt helseforetak ansvar for å sørge for at

befolkningen blir tilbudt spesialiserte helsetjenester.

Staten eier de regionale helseforetakene. I tillegg til

å drive sykehusene har de regionale helseforetakene

oppgaver innen forskning, utdanning og opplæring

av pasienter og pårørende. De regionale helse

foretakene løser sine pålagte oppgaver enten ved

at sykehus eid av de regionale sykehusene utfører

oppgavene, eller ved at tjenestene tilbys av private.24

De tjenestemessige forpliktelsene for foretakene

fremkommer særlig av spesialisthelsetjenesteloven.

Etter denne er det de regionale helseforetakene som

skal sørge for at befolkningen får dekket sitt behov

for spesialisthelsetjenester, mens de underliggende

helseforetakene forutsettes å besørge tjeneste

ytingen i samsvar med kravene i lovgivningen og de

rammer som settes av de regionale helseforetakene.

Sosiale tjenester grenser inn mot og overlapper

delvis den delen av omsorgstjenestene som hører inn

under helsesektoren. Utsatte grupper er avhengig

av støtte og oppfølging av Arbeids- og velferdsetaten og i noen tilfeller kan også frivillige organisasjoner spille en viktig rolle. Sosialtjenesteloven og

NAV‑loven er sentrale for sikring av sosiale ytelser

og har som formål å bidra til sosial og økonomisk

trygghet.

Atomberedskap

Den norske atomberedskapsorganisasjonen er opprettet for raskt å kunne etablere en effektiv, faglig

basert og koordinert håndtering av alvorlige atomhendelser. Atomhendelser kan gi store konsekvenser

og medføre et stort og umiddelbart informasjons

behov, et faglig krevende oppfølgingsarbeid og store

utfordringer knyttet til samordning av råd, beslutninger og informasjon.

www.regjeringen.no

B e f ol k nin g e ns si k k e rh e t

Organiseringen av atomberedskapen er forankret i

Lov om strålevern og bruk av stråling (strålevernloven). Atomberedskapsorganisasjonen består av

Kriseutvalget for atomberedskap, kriseutvalgets

rådgivere og sekretariat samt fylkesmennene og

Sysselmannen på Svalbard som kriseutvalgets regionale ledd.25 Atomberedskapsorganisasjonen er opprettet for å stille ekspertise til rådighet for å håndtere

atomhendelser og for å sørge for hurtig iverksettelse

av tiltak for å beskytte liv, helse, miljø og andre

viktige samfunnsinteresser. Atomhendelser omfatter

både ulykker og hendelser som følge av tilsiktede

handlinger i fredstid og ved sikkerhetspolitiske

kriser/krig. Mandatet omfatter også hendelser som

ikke har direkte konsekvenser på norsk territorium,

men som berører nordmenn eller norske interesser.

Kriseutvalget for atomberedskap har fullmakt til å

beslutte og iverksette konsekvensreduserende tiltak.

Følgende etater oppnevner en representant

med vararepresentant til Kriseutvalget for

atomberedskap:26

• Statens strålevern

• Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap

• Forsvaret

• Helsedirektoratet

• Kystverket

• Mattilsynet

• Politidirektoratet

• Utenriksdepartementet

I akuttfasen av en atomulykke eller annen hendelse

som kan innebære ioniserende stråling eller spredning av radioaktivitet, kan Kriseutvalget pålegge

statlige og kommunale organer å gjennomføre

evakuering, adgangsbegrensning til områder, samt

tiltak knyttet til sikring av næringsmidler, herunder

drikkevann og beskyttelse av dyr. Kriseutvalget kan

dessuten pålegge private og offentlige virksomheter

å gjennomføre analyser og innhente opplysninger

for vurdering av situasjonen. Kriseutvalgets beslut

ninger om iverksetting av tiltak krever konsensus

blant utvalgets medlemmer. Strålevernet kan som

leder av Kriseutvalget ved behov fatte beslutninger

om tiltak på vegne av Kriseutvalget i tiden fra det

Atomberedskap – sentral og regional organisering, kgl.res. 23. august

2013.

Mandat for og sammensetning av Kriseutvalget for atomberedskap

med rådgivere, samt mandat for Fylkesmannen, kgl.res. 23. august

2013.

foreligger kunnskap om en atomhendelse og til

Kriseutvalget er samlet.27

Norsk atomberedskap er konstitusjonelt underlagt

Helse- og omsorgsdepartementet. Departementene

har i samsvar med prinsippet om sektoransvar

ansvar for at beredskapen i egen sektor er tilfredsstillende og koordinert med de øvrige sektorene.

Overordnet nasjonal helse- og sosialberedskapsplan

beskriver aktørene i helse- og sosialforvaltningen

5.2.1 BESKRIVELSE, ANSVAR, REGULERING (del 1)

Samfunnsfunksjonen Helse og omsorg omfatter

helse- og omsorgstjenester, folkehelsetiltak samt

atomberedskapen.

Befolkningens sikkerhet

Lov og

orden

Helse og

omsorg

Redningstjenester

Helsetjenester

Omsorgstjenester

Folkehelsetiltak

Atomberedskap

IKTsikkerhet

Natur og

miljø

Figur 8. Samfunnsfunksjonen Helse og omsorg med kapabiliteter.

Sentrale lover og forskrifter:

• Lov om folkehelsearbeid (folkehelseloven)

• Lov om helsemessig og sosial beredskap

(helseberedskapsloven)

• Lov om matproduksjon og mattrygghet mv.

(matloven)

• Lov om spesialisthelsetjenesten m.m.

(spesialisthelsetjenesteloven)

• Lov om legemidler mv. (legemiddelloven)

• Lov om helseforetak m.m. (helseforetaksloven)

• Lov om etablering og gjennomføring av psykisk

helsevern (psykisk helsevernloven)

• Lov om pasient- og brukerrettigheter (pasient- og

brukerrettighetsloven)

• Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester

(helse- og omsorgstjenesteloven)

• Lov om sosiale tjenester (sosialtjenesteloven)

• Lov om arbeids- og velferdsforvaltningen

(arbeids- og velferdsforvaltningsloven)

(NAV‑loven)

• Lov om vern mot smittsomme sykdommer

(smittevernloven)

• Lov om apotek (apotekloven)

• Lov om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern

mv. (arbeidsmiljøloven)

• Lov om strålevern og bruk av stråling

(strålevernloven]

• Lov om atomenergivirksomhet (atomenergiloven))

• Forskrift om krav til beredskapsplanlegging og

beredskapsarbeid mv. etter lov om helsemessig og

sosial beredskap

• Forskrift om prioritering av helsetjenester, rett til

nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten,

rett til behandling i utlandet og om klagenemnd

(prioriteringsforskriften)

B e f ol k nin g e ns si k k e rh e t

• Forskrift om krav til og organisering av kommunal

legevaktordning, ambulansetjeneste, medisinsk

nødmeldetjeneste mv. (akuttmedisinforskriften)

• Forskrift om etablering og gjennomføring

av psykisk helsevern m.m. (psykisk

helsevernforskriften)

• Forskrift om prioritering av helsetjenester, rett til

nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten

mv.

• Forskrift om internkontroll i helse- og

omsorgstjenesten

• Forskrift om Meldingssystem for smittsomme

sykdommer (MSIS-forskriften)

• Forskrift om varsling av og tiltak ved alvorlige

hendelser av betydning for internasjonal

folkehelse (IHR-forskriften)

• Forskrift om vannforsyning og drikkevann

(drikkevannsforskriften)

• Forskrift om strålevern og bruk av stråling

(strålevernforskriften)

• Mandat for og sammensetning av Kriseutvalget

for atomberedskap med rådgivere, samt mandat

for fylkesmannen

• Delegering av kongens myndighet etter

strålevernsloven §16, annet ledd til Kriseutvalget

for atomberedskap

• Atomberedskap – sentral og regional organisering

Helse- og omsorgstjenester, folkehelsearbeid

Helsetjeneste eller helsevesen er fellesbetegnelse på

alle private og offentlige institusjoner og virksom

heter som har til formål å forebygge, diagnostisere og

behandle sykdom, å yte pleie og omsorg til syke mennesker eller å rehabilitere og attføre pasienter etter

sykdom og skade.

Helse- og omsorgsdepartementet har nasjonalt

ansvar for helse- og omsorgstjenestene og folkehelsearbeidet (strålevern, smittevern, miljørettet

helsevern og mattrygghet) samt ansvar for sikker forsyning av drikkevann og legemidler. Departementet

forvalter ansvaret gjennom regulering av kommunal,

statlig og privat virksomhet i regelverk, budsjett- og

tilskuddsforvaltning, organisering og styring av forvaltningen, organisering og eierstyring av regionale

helseforetak, nasjonale planer samt tilsyn. Tilsyn

med at offentlige og private aktører med ansvar for

helse- og omsorgstjenester og folkehelseområdet

følger regelverket, føres av Statens helsetilsyn,

helsetilsynet i fylket, Strålevernet, Mattilsynet,

Arbeidstilsynet, Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap og Nasjonal sikkerhetsmyndighet.

Fylkesmannen har etter kommuneloven kapittel 10 A

ansvar for å samordne statlig tilsyn med kommuner

og fylkeskommuner. Fylkesmannen er for øvrig

generelt et viktig bindeledd mellom lokalt og sentralt

nivå.

Området er regulert av bl.a. lov om helsemessig og

sosial beredskap. Formålet med loven er å verne

befolkningens liv og helse og bidra til at nødvendig

helsehjelp, helse- og omsorgstjenester og sosiale

tjenester kan tilbys befolkningen under krig og ved

kriser og katastrofer i fredstid. Aktører med ansvar

for helsemessig og sosial beredskap er definert i

lovens § 1-3. Den enkeltes rettigheter til helse- og

omsorgstjenester er regulert i pasientrettighetsloven.

Lovens formål er å bidra til å sikre befolkningen

lik tilgang på tjenester av god kvalitet. Lovens

bestemmelser skal også bidra til å fremme tillitsforholdet mellom pasient og bruker og helse- og

omsorgstjenesten, fremme sosial trygghet og ivareta

respekten for den enkelte pasients og brukers liv,

integritet og menneskeverd.

Smittevernloven har til formål å verne befolkningen

mot smittsomme sykdommer ved å forebygge dem

og motvirke at de overføres i befolkningen, samt

motvirke at slike sykdommer føres inn i Norge eller

føres ut av Norge til andre land. Loven skal sikre at

5.2.1 BESKRIVELSE, ANSVAR, REGULERING (del 2) (2)

og helse- og sosialtjenesten i planleggingsfasen og

ved krise- og katastrofesituasjoner. Beskrivelsen

omfatter lovgrunnlag mv. og aktørenes rolle og plassering i beredskapsorganisasjonen i helsesektoren,

herunder ansvar, oppgaver og ressurser, samhandling og varslingsveier i en krisesituasjon. Overordnet

nasjonal helse- og sosialberedskapsplan er ikke et

operativt planverk til bruk i en krisesituasjon. Alle

aktører omtalt i den overordnede planen har egne

beredskaps- og kriseplaner som skal legges til grunn

for krisehåndteringen.

5.2.1 BESKRIVELSE, ANSVAR, REGULERING (del 2)

helsemyndighetene og andre myndigheter setter i

verk nødvendige smitteverntiltak og samordner sin

virksomhet i smittevernarbeidet.

Miljørettet helsevern omfatter de faktorer i miljøet

som til enhver tid direkte eller indirekte kan ha

innvirkning på helsen. Disse omfatter blant annet

biologiske, kjemiske, fysiske og sosiale miljøfaktorer.

I et beredskapsperspektiv er dette særlig sentrale

deler av folkehelsearbeidet.

Spesialisthelsetjenester som tilbys eller ytes av staten

og private, reguleres av Lov om spesialisthelse

tjenesten m.m. Lovens formål er blant annet å

fremme folkehelsen og å motvirke sykdom, skade,

B e f ol k nin g e ns si k k e rh e t

lidelse og funksjonshemming. Loven skal også bidra

til å sikre tjenestetilbudets kvalitet.

Når det gjelder helse- og omsorgstjenester som tilbys

eller ytes av kommunene eller private som har avtale

med kommunene, reguleres dette av lov om helse- og

omsorgstjenester. Helse- og omsorgstjenesteloven

har bestemmelser som slår fast kommunens over

ordnede ansvar for slike tjenester. Loven har blant

annet bestemmelser om at alle personer i kommunen

skal tilbys nødvendige helse- og omsorgstjenester.

Helse- og omsorgstjenesteloven regulerer hva

kommunen skal tilby for å oppfylle sitt ansvar på

området.

Helsedirektoratet har en viktig beredskapsmessig

rolle:

• Direktoratet skal forestå overordnet koordinering

av helse- og omsorgssektorens innsats og om

nødvendig iverksette tiltak når en krisesituasjon

truer eller har inntruffet.

• I en krisesituasjon er hovedoppgaven å sikre at

befolkningen tilbys nødvendig helsehjelp, om

nødvendig også i utlandet.

• Helsedirektoratet skal i all beredskapvirksomhet

overfor den samlede helse- og omsorgstjenesten og

den sentrale helseforvaltningen bidra til å sikre at

samhandlingsbehovet blir ivaretatt både i beredskapsplanlegging og i en krisesituasjon.

Nasjonalt folkehelseinstitutt (FHI) er kompetanse

institusjon på en rekke fagområder og har beredskapsmessig spesielt stor betydning innenfor

infeksjonsovervåking og smittevern. FHI er statens

smitteverninstitutt og skal overvåke den nasjonale,

5.2.2 KAPABILITETER – FUNKSJONSEVNE (del 1) (2)

• Lov om helsemessig- og sosial beredskap

(helse- og sosialberedskapsloven)

• Lov om planlegging og byggesaksbehandling

(plan- og bygningsloven)

B e f ol k nin g e ns si k k e rh e t

• Lov om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern

mv. (arbeidsmiljøloven)

• Lov om kontroll med eksport av strategiske varer,

tjenester og teknologi mv. (eksportkontrolloven)

• Konvensjonen om forbud mot utvikling,

produksjon, lagring og bruk av kjemiske våpen

samt ødeleggelse av slike av 1993

• Organisasjonsplan for redningstjenesten

• Politiinstruksen – Alminnelig tjenesteinstruks for

politiet

• Forskrift om krav til akuttmedisinske tjenester

utenfor sykehus

• Instruks om Forsvarets bistand til politiet

• Instruks for fylkesmannens og Sysselmannen

på Svalbards arbeid med samfunnssikkerhet,

beredskap og krisehåndtering

• Forskrift om tiltak for å forebygge og

begrense konsekvensene av storulykker i

virksomheter der farlige kjemikalier forekommer

(storulykkeforskriften)

• Forskrift om håndtering av farlig stoff

• Forskrift om håndtering av eksplosjonsfarlig stoff

• Forskrift om håndtering av utgangsstoffer for

eksplosiver

• Forskrift om landtransport av farlig gods

• Forskrift om deklarering av kjemikalier til

produktregisteret

• Forskrift om registrering, vurdering, godkjenning

og begrensning av kjemikalier (REACHforskriften)

• Forskrift om klassifisering, merking og

emballering av stoffer og stoffblandinger (CLP)

• Forskrift om helse, miljø og sikkerhet i

petroleumsvirksomhet

• Forskrift om systematisk helse-, miljøog sikkerhetsarbeid i virksomheter

(Internkontrollforskriften)

• Forskrift om industrivern

• Forskrift om internkontroll

Redningstjeneste, brannvern og sivilforsvar

Redningstjenesten koordineres administrativt av

Justis- og beredskapsdepartementet og omfatter

land-, sjø- og luftredningstjeneste. Den utøves som

et samvirke mellom offentlige, frivillige og private

aktører under ledelse av en av de to hovedredningssentralene (HRS) eller underordnede lokale redningssentraler (LRS).

Organisasjonsplan for redningstjenesten er fastsatt gjennom kongelig resolusjon og trådde i kraft

2. november 2015.

Hovedredningssentralene leder og koordinerer alle

typer redningsaksjoner (land-, sjø- og luftredningstjeneste) i hver sin del av landet. Dette skjer enten

direkte fra Hovedredningssentralen Nord- Norge

eller Hovedredningssentralen Sør-Norge eller gjennom oppdrag til underlagte lokale redningssentraler.

Hovedredningssentralene leder og koordinerer

sjø- og luftredningsaksjoner. Landredningsaksjoner

ledes og koordineres normalt av de lokale

redningssentralene.

Hver av hovedredningssentralene har en redningsledelse sammensatt av de sentrale samvirke

partnerne. De statlige sentrale samvirkepartnerne

i redningsledelsen er representanter for Forsvaret,

Luftfartstilsynet, Kystverket, Sjøfartsdirektoratet,

Nasjonal kommunikasjonsmyndighet,

Helsedirektoratet og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. Representanter for Avinor,

Telenor Maritim Radio, Frivillige organisasjoners

redningsfaglige forum (FORF) og Redningsselskapet

kan også få tilbud om å delta.28

Politimesteren med ansvar for Bodø leder Hoved

redningssentralen Nord-Norge, og politimesteren

med ansvar for Sola leder Hovedredningssentralen

Sør-Norge. Denne funksjonen kommer i tillegg til

rollen som leder for politidistriktet. Myndigheten

omfatter både operative og administrative forhold.

Redningshelikoptertjenesten er et operativt element

i statens redningstjeneste med søk og redning som

primæroppgave. Tjenesten omfatter de offentlige

redningshelikoptrene som eies av Justis- og beredskapsdepartementet og opereres av Luftforsvaret,

Sysselmannens helikoptre på Svalbard samt

Organisasjonsplan for redningstjenesten, kgl.res. 19. juni 2015.

B e f ol k nin g e ns si k k e rh e t

eventuelt andre innleide redningshelikoptre for

formålet. Justis- og beredskapsdepartementet er

ansvarlig for Redningshelikoptertjenesten og står for

den løpende disponeringen av helikoptrene gjennom

hovedredningssentralene.

redningsfaglige forum (FORF). Ut over dette kan

det, forutsatt tilstrekkelig avtalegrunnlag og godkjenning fra hovedredningssentralene, gjøres lokale

tilpasninger i sammensetningen av den lokale

redningsledelsen.

Internasjonale og nasjonale organer har fastsatt

regelverk om nødkanaler, lytteplikt, nødalarm

ering og prosedyrer for varsling av nød til sjøs. Alle

skipsførere skal være kjent med dette. Det er Justisog beredskapsdepartementet som har ansvar for

ivaretakelse av nasjonale forpliktelser til å lytte på

de maritime nødkanalene. Dette ivaretas gjennom

Kystradioen, som er en del av Telenor Maritim Radio.

Ved nødanrop vil kystradiostasjonene umiddelbart formidle meldingen til vedkommende hoved

redningssentral. Kystradiostasjonene er også mottakere av meldinger om akutt forurensning til sjøs,

og i slike situasjoner varsles det videre til Kystverket.

I tillegg sendes navigasjonsvarsler til sjøfarende

gjennom Kystradioen. Telenor Maritim Radio har i

dag en VHF-infrastruktur med ca. 130 basestasjoner

langs hele kysten.29

Brann- og redningsvesenet er den største

5.2.2 KAPABILITETER – FUNKSJONSEVNE (del 1) (3)

ca. 8 000 tjenestepliktige menn og kvinner fordelt

på 20 distrikter. Sivilforsvaret støtter nødetatene

og andre som direkte håndterer store ulykker og

spesielle hendelser. Sivilforsvaret har kapasiteter

som kan være viktig for andre etaters håndtering av

en hendelse eller krise. Blant annet har Sivilforsvaret

kapasitet til å opprette provisoriske teltleire, strømforsyning, belysning og samband. Sivilforsvaret

yter også mer direkte bistand, som ved leting etter

savnede personer, ved store branner og ved håndtering av flom. Sivilforsvaret kan også brukes i

mange andre sammenhenger enn i forbindelse med

redningstjenester.

Håndtering av kjemikalier og eksplosiver

Justis- og beredskapsdepartementet er ansvarlig

for statlig samordning av den sivile kjemikalie- og

eksplosivberedskapen. Ansvaret omfatter ikke de

ordninger som er etablert innen akutt forurensning

hvor Samferdselsdepartementet og Kystverket har en

særskilt rolle (se kapittel 5.5). De viktigste operative aktørene i kjemikalie- og eksplosivberedskapen

er brann- og redningsvesen, ambulansetjeneste,

B e f ol k nin g e ns si k k e rh e t

politiet, kommunene, helseforetakene og lokalt

industrivern ved de virksomheter som har en slik

ordning.

stasjonære anlegg er plassert nær bebygde områder,

og for mange av anleggene kan konsekvensene av en

ulykkeshendelse med farlig stoff bli store.

«Samvirkeområde for kjemikalie- og eksplosivberedskap», ledet av Direktoratet for samfunnssikkerhet og

beredskap (DSB), er under etablering (2016). Gruppen

skal understøtte JDs samordningsrolle på området

og bidra til et tverrsektoriell, helhetlig og koordinert

arbeid på direktoratsnivå. Samvirkeområdet skal

utvikle faglig ekspertise og et beredskapsnettverk for

rådgivning til ansvarlige beredskapsaktører i håndterings- og normaliseringsfasen. Gruppen skal videre

bidra til at behov for faglig rådgivning og ekspertise

til sentralt, regionalt og lokalt nivå ivaretas, og at

dette inkluderes i planverk og øves.

Virksomheter som håndterer eller transporterer

farlige stoffer er underlagt strenge krav til sikkerhet,

og de er gjenstand for tilsyn og ulike regimer av tillatelser og annen oppfølging fra HMS-myndighetene.

I Norge samarbeider fem myndigheter om forvaltningen av storulykkeforskriften og oppfølging av

virksomhetene som er underlagt denne, i en koordineringsgruppe som er ledet av DSB. Transport av farlige kjemikalier er regulert av internasjonale avtaler

for hver enkelt transportmåte, som Norge har sluttet

seg til.

En rekke lover regulerer forebygging og beredskap

på kjemikalie- og eksplosivområdet, herunder brannog eksplosjonsvernloven, sivilbeskyttelsesloven,

folkehelseloven, helseberedskapsloven, politiloven,

plan- og bygningsloven, forurensningsloven, arbeidsmiljøloven og eksportkontrolloven.

Konvensjonen om forbud mot utvikling, produksjon,

lagring og bruk av kjemiske våpen samt ødeleggelse

av slike trådte i kraft 29. april 1997. DSB er nasjonal

myndighet på dette området.

I nærmere 10 000 virksomheter i Norge håndteres det farlige stoffer av et slikt omfang at det kan

utgjøre en fare for liv og helse i sine omgivelser. Om

lag 300 av disse virksomhetene håndterer så store

mengder at de omfattes av storulykkesforskriften

som på regelverksområdet utgjør den norske implementeringen av EUs Sevesodirektiv. I gjennomsnitt

transporteres det daglig 30 000 tonn farlig gods

i Norge. De som arbeider ved virksomheter som

omfattes av forskriften og befolkningen som bor og

oppholder seg i nærheten av slike potensielle farer,

må kunne ha tillit til at sikkerheten ved virksomhetene til enhver tid er ivaretatt på en god måte, og til

at virksomheter og myndigheter har planlagt for å

håndtere eventuelle hendelser som måtte oppstå.

En gjennomgang av større og mindre fare- og

ulykkeshendelser viser at det er risiko for ulykker

i Norge både knyttet til transport av farlig gods og

ved stasjonære virksomheter som håndterer farlige

stoffer. Transporten av farlig gods er omfattende,

og det geografiske nedslagsfeltet er stort. En del

Gjennom EU-direktiver og nasjonalt regelverk stilles det også krav til myndighetene både på sentralt

og lokalt nivå knyttet til saksbehandling og tilsyn,

identifisering av dominovirksomheter, beredskap for

å håndtere hendelser og krav om en langsiktig arealbrukspolitikk som sikrer akseptabel avstand mellom

slike virksomheter og omgivelsene.

Med hjemmel i forskrift om industrivern skal

virksomheter i nærmere bestemte næringer og som

sysselsetter 40 personer eller fler, etablere og ha et

robust industrivern. Industrivernet skal begrense

konsekvenser for liv, helse, miljø og materielle

verdier og bidra til rask normalisering ved uønskede

hendelser. Dersom det anses nødvendig kan også

andre virksomheter pålegges industrivern. Det er

i dag omlag 1100 virksomheter som har industrivern. Noen av disse har også forsterket industrivern

som blant annet omfatter miljø- og kjemikalievern

samt kjemikaliedykking. Det er viktig å sikre et

godt samspill mellom industriens og det offentliges

beredskapsressurser.

Ressursbedrifter for gjensidig assistanse (RFGA)

5.2.2 KAPABILITETER – FUNKSJONSEVNE (del 1)

Den funksjonsevnen samfunnet til enhver tid må

opprettholde innenfor dette området, er beskrevet

i kapabiliteter knyttet til helsetjenester, omsorgs

tjenester, folkehelsetiltak og atomberedskap.

Helsetjenester

Evne til å tilby helsetjenester som er nødvendige

for å unngå død, varig nedsatt funksjonstilstand,

alvorlig skade eller sterke smerter.

Helsetjenester innbefatter virksomhet som har forebyggende, diagnostisk, behandlende, helsebevarende

eller rehabiliterende formål, og som er utført av autorisert helsepersonell. Virksomheten vil ha varierende

grad av kritikalitet i et samfunnsperspektiv, selv

om de aller fleste helsetjenester har betydning for

befolkningens sikkerhet.

Helsetjenester som er kritiske i den forstand at selv et

kortvarig bortfall av dem vil kunne true befolkning

ens grunnleggende behov, kan omfatte:

Delegering av Kongens myndighet etter strålevernlovens § 16, annet

ledd til Kriseutvalget for atomberedskap, kgl.res. 23. august 2013.

B e f ol k nin g e ns si k k e rh e t

• Akuttmedisinske tjenester i og utenfor sykehus.

• Utredning og behandling som av hensyn til

pasienten ikke kan utsettes.

• Psykisk helsevern/psykiatrisk helsehjelp.

• Barselomsorg.

• Tilgang til og formidling av legemidler og medisinsk forbruksmateriell.

Ordlyden «for å unngå død, varig nedsatt funksjonstilstand, alvorlig skade eller sterke smerter» tar

utgangspunkt i Forskrift om prioritering av helsetjenester, rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten mv. (prioriteringsforskriften).

Ansvar og involverte:

• Helse- og omsorgsdepartementet

• Helsedirektoratet

• Nasjonalt folkehelseinstitutt

• Statens legemiddelverk

• Regionale helseforetak

• Helseforetak

• Norsk helsenett SF

• Kommunene

• Apotek

• Statens helsetilsyn

• Statens strålevern

• Justis- og beredskapsdepartementet

• Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap

• Forsvarsdepartementet

• Forsvaret

• Fylkesmennene

Omsorgstjenester

Evne til å yte nødvendig omsorg til syke og

hjelpetrengende i hjemmet og i institusjon.

Omsorgstjenester innbefatter virksomhet som har

som formål å ta seg av mennesker som ellers ikke vil

være i stand til å ivareta egne behov, for eksempel på

grunn av sykdom eller annen svekkelse av fysisk eller

psykisk art. Tjenestene kan være av kritisk betydning

fordi svikt kan medføre dødsfall eller (ytterligere)

helsetap, men også av respekt for enkeltindividets og

de pårørendes følelse av trygghet og verdighet.

Ansvar og involverte:

• Helse- og omsorgsdepartementet

• Helsedirektoratet

• Helseforetak

• Kommunene

• Statens helsetilsyn

• Arbeids- og sosialdepartementet

• Arbeids- og velferdsdirektoratet

• Justis- og beredskapsdepartementet

• Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap

• Fylkesmennene

• Frivillige organisasjoner

Folkehelsetiltak

Evne til å verne befolkningens liv og helse med

befolkningsrettede tiltak ved sykdomsutbrudd og

andre hendelser.

Folkehelsearbeidet har til formål å beskytte befolkningens liv og helse ved å forebygge sykdom og skade.

Folkehelsearbeidet omfatter blant annet smittevern,

miljørettet helsevern og mattrygghet.

Hovedelementer i kapabiliteten er:

• Holde oversikt over risikofaktorer og redusere

sårbarhet for utbrudd og hendelser

• Oppdage utbrudd/hendelse tidlig, varsle og

identifisere type smittestoff/utslipp

• Ved utbrudd/hendelse: Etablere situasjonsbilde

og vurdere konsekvenser for befolkningens helse,

gi informasjon og iverksette tiltak for å redusere

konsekvenser for befolkningens helse, oppklare

årsaken til utbrudd/utslipp og stoppe det, samt

foreta folkehelseundersøkelser og oppfølging

Ansvar og involverte:

• Helse- og omsorgsdepartementet

• Landbruks- og matdepartementet

• Helsedirektoratet

• Nasjonalt folkehelseinstitutt

• Statens strålevern

• Mattilsynet

• Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømat

forskning (Nifes),

• Vitenskapskomiteen for mattrygghet,

• Veterinærinstituttet,

• Arbeids- og velferdsetaten (NAV)

• Arbeidstilsynet

• Fylkesmennene

• Kommunene

B e f ol k nin g e ns si k k e rh e t

Atomberedskap

Evne til å håndtere atomhendelser og til å sørge for

hurtig iverksettelse av tiltak for å beskytte liv, helse,

miljø og andre viktige samfunnsinteresser.

Atomhendelser er definert som atomulykker og andre

hendelser som kan innebære ioniserende stråling

eller spredning av radioaktivitet.

Atomhendelser skal håndteres på lavest mulig nivå

som ved annen krisehåndtering. Imidlertid kan

en atomhendelse ramme store deler av landet, noe

som krever nasjonal koordinering. Atomhendelser

vil gjerne også være internasjonale hendelser som

krever internasjonal respons. I tillegg vil de fleste

alvorlige atomhendelser kreve stor faglig kompetanse

i håndteringen, berøre mange myndigheter og kreve

hurtig iverksettelse av relevante tiltak.

Ansvar og involverte:

• Helse og omsorgsdepartementet

• Utenriksdepartementet

• Klima- og miljødepartementet

• Landbruks- og matdepartementet

• Helsedirektoratet

• Statens strålevern

• Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap

• Sivilforsvaret

• Forsvaret

• Kystverket

• Mattilsynet

• Politidirektoratet

5.2.2 KAPABILITETER – FUNKSJONSEVNE (del 2) (2)

beredskapsetaten i de fleste kommuner. Etaten

utfører et omfattende forebyggende arbeid og er

den viktigste redningsressursen lokalt, ikke bare i

forbindelse med brann, men ved alle hendelser som

krever teknisk håndteringsevne. Direktoratet for

samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) er nasjonal

brannmyndighet.

De lokale redningssentralene leder og koordinerer

normalt landredningsaksjoner. Den enkelte lokale

redningssentralens virkeområde omfatter det enkelte

politidistrikt og eventuelt andre land-/sjøområder

etter pålegg fra vedkommende hovedredningssentral. Virksomheten ledes normalt fra politidistriktets operasjonssentral. De lokale rednings

sentralene er underordnet hovedredningssentralene.

Hovedredningssentralene kan om nødvendig overta

ledelses- og koordineringsansvaret fra en lokal

redningssentral under en redningsaksjon. Etter

beslutning fra hovedredningssentralen leder og

koordinerer den lokale redningssentralen også redningsaksjoner utenfor eget distrikt.

Den lokale redningssentralen består av en lokal

redningsledelse sammensatt av de viktigste

samvirkepartnerne innen landredning med politi

mesteren som leder. De statlige samvirkepartnerne

i redningsledelsen skal bestå av representanter

for Helsedirektoratet, Kystverket (der det er relevant), Forsvaret, Sivilforsvaret, og Fylkesmannens

beredskapsorganisasjon. Følgende kan også delta:

Avinor (eventuelt andre lufthavnoperatører), brannog redningsvesenet og Frivillige organisasjoners

St.meld. nr. 14 (2004−2005) På den sikre siden – sjøsikkerhet og

oljevernberedskap.

Sivilforsvaret er en uniformert sivil etat underlagt

DSB som har operativ kapasitet til å yte innsats ved

hendelser som storm og uvær, flom, jord- og snøskred, brann, søk etter savnede personer, atomulykker med mer. Sivilforsvaret har også en rolle i å bistå

sivilbefolkningen i tilfelle krig, bl.a. med varsling, tilfluktsrom og evakuering. Lov om kommunal beredskapsplikt, sivile beskyttelsestiltak og Sivilforsvaret

regulerer virksomheten.

Sivilforsvaret er landsdekkende med operative ressurser med lokal tilstedeværelse og har tilgang på

5.2.2 KAPABILITETER – FUNKSJONSEVNE (del 2) (3)

er et beredskapssamarbeid mellom en rekke store

prosessvirksomheter som har eget industrivern.

I tillegg deltar Hovedredningssentralen Sør-Norge,

Luftforsvarets 335 skvadron og Næringslivets

sikkerhetsorganisasjon. DSB og Petroleumstilsynet

er observatører. Virksomhetene har avtalt å hjelpe

hverandre med materiell og kompetanse i særskilt

krevende beredskapsmessige situasjoner.

Rådgivning ved kjemikalieuhell (RVK-ordningen) er

industriens nettverk for bistand ved transportuhell

B e f ol k nin g e ns si k k e rh e t

Foto: Geir Ellingsen, Vest-Agder sivilforsvarsdistrikt

med farlig gods. Et beredskapsnettverk av bedrifter,

først og fremst kjemisk industri, inngår i den offentlige beredskap for håndtering av landtransportuhell.

Målsettingen er å anvende bedriftenes kompetanse

på kjemikalier de vanligvis håndterer.

Redningsberedskap

5.2.2 KAPABILITETER – FUNKSJONSEVNE (del 2)

• Meteorologisk institutt

Haukeland Universitetssykehus, Bergen. Foto: Paul Sigve Amundsen/Samfoto.

B e f ol k nin g e ns si k k e rh e t

5.3

REDNINGSTJENESTE

5.3.1

BESKRIVELSE, ANSVAR, REGULERING

Redningstjenesten er den offentlige organiserte

øyeblikkelige innsatsen fra flere samvirkepartnere

for å redde mennesker fra død eller skade som følge

av akutte ulykkes- eller faresituasjoner, og som ikke

blir ivaretatt av særskilt opprettede organer.

Kapabiliteten Redningstjeneste omfatter i tillegg til

de oppgaver som formelt er knyttet til rednings

tjenesten, også vern av materielle verdier og dessuten

forsterkningsressurser som også kan benyttes i andre

sammenhenger. Ofte vil det i praksis være vanskelig å skille oppgaver som er innrettet mot vern av

liv og helse fra oppgaver som er knyttet til vern av

materielle verdier fra hverandre i praktisk utførelse.

I tillegg omfatter samfunnsfunksjonen samfunnets

forebygging av og beredskap mot ulykker knyttet til

håndtering av kjemikalier og eksplosiver.

Befolkningens sikkerhet

Lov og

orden

Helse og

omsorg

Redningstjenester

IKTsikkerhet

Redningsberedskap

Brannvern

Sivilforsvar

Kjemikalie- og

eksplosivberedskap

Natur og

miljø

Figur 9. Samfunnsfunksjonen Redningstjeneste med kapabiliteter.

Sentrale lover og forskrifter:

• Lov om Heimevernet (heimevernloven)

• Lov om politiet (politiloven)

• Lov om havner og farvann (havne- og

farvannsloven)

• Lov om vern mot brann, eksplosjon

og ulykker med farlig stoff og om

brannvesenets redningsoppgaver (brann- og

eksplosjonsvernloven)

• Lov om helsemessig og sosial beredskap

(helseberedskapsloven)

• Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester

m. m (helse- og omsorgstjenesteloven)

• Lov om spesialisthelsetjenesten m.m.

(spesialisthelsetjenesteloven)

• Lov om kommunal beredskapsplikt, sivile

beskyttelsestiltak og Sivilforsvaret

• Lov om Kystvakten (kystvaktloven)

• Lov om vern mot brann, eksplosjon

og ulykker med farlig stoff og om

brannvesenets redningsoppgaver (brann- og

eksplosjonsvernloven).

• Lov om vern mot forurensninger og om avfall

(forurensningsloven)

• Lov om petroleumsvirksomhet (petroleumsloven)

• Lov om folkehelsearbeid (folkehelseloven)

5.2.2 KAPABILITETER – FUNKSJONSEVNE

Atomhendelser er definert som atomulykker og andre hendelser som kan innebære ioniserende stråling eller spredning av radioaktivitet. Atomhendelser skal håndteres på lavest mulig nivå som ved annen krisehåndtering. Imidlertid kan en atomhendelse ramme store deler av landet, noe som krever nasjonal koordinering. Atomhendelser vil gjerne også være internasjonale hendelser som krever internasjonal respons. I tillegg vil de fleste alvorlige atomhendelser kreve stor faglig kompetanse i håndteringen, berøre mange myndigheter og kreve hurtig iverksettelse av relevante tiltak.

Ansvar og involverte: • Helse og omsorgsdepartementet • Utenriksdepartementet • Klima- og miljødepartementet • Landbruks- og matdepartementet • Helsedirektoratet • Statens strålevern • Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap • Sivilforsvaret • Forsvaret • Kystverket • Mattilsynet • Politidirektoratet • Meteorologisk institutt

Haukeland Universitetssykehus, Bergen. Foto: Paul Sigve Amundsen/Samfoto.

B e f ol k nin g e ns si k k e rh e t

Redningstjenesten er den offentlige organiserte øyeblikkelige innsatsen fra flere samvirkepartnere for å redde mennesker fra død eller skade som følge av akutte ulykkes- eller faresituasjoner, og som ikke blir ivaretatt av særskilt opprettede organer.

Kapabiliteten Redningstjeneste omfatter i tillegg til de oppgaver som formelt er knyttet til rednings­ tjenesten, også vern av materielle verdier og dessuten forsterkningsressurser som også kan benyttes i andre sammenhenger. Ofte vil det i praksis være vanskelig å skille oppgaver som er innrettet mot vern av liv og helse fra oppgaver som er knyttet til vern av materielle verdier fra hverandre i praktisk utførelse. I tillegg omfatter samfunnsfunksjonen samfunnets forebygging av og beredskap mot ulykker knyttet til håndtering av kjemikalier og eksplosiver.

Figur 9. Samfunnsfunksjonen Redningstjeneste med kapabiliteter.

Den funksjonsevnen samfunnet til enhver tid må opprettholde innenfor dette området, er beskrevet i kapabiliteter knyttet til helsetjenester, omsorgs­ tjenester, folkehelsetiltak og atomberedskap. Helsetjenester Evne til å tilby helsetjenester som er nødvendige for å unngå død, varig nedsatt funksjonstilstand, alvorlig skade eller sterke smerter.

Helsetjenester innbefatter virksomhet som har forebyggende, diagnostisk, behandlende, helsebevarende eller rehabiliterende formål, og som er utført av autorisert helsepersonell. Virksomheten vil ha varierende grad av kritikalitet i et samfunnsperspektiv, selv om de aller fleste helsetjenester har betydning for befolkningens sikkerhet. Helsetjenester som er kritiske i den forstand at selv et kortvarig bortfall av dem vil kunne true befolkning­ ens grunnleggende behov, kan omfatte:

Delegering av Kongens myndighet etter strålevernlovens § 16, annet ledd til Kriseutvalget for atomberedskap, kgl.res. 23. august 2013.

B e f ol k nin g e ns si k k e rh e t

• Akuttmedisinske tjenester i og utenfor sykehus. • Utredning og behandling som av hensyn til pasienten ikke kan utsettes. • Psykisk helsevern/psykiatrisk helsehjelp. • Barselomsorg. • Tilgang til og formidling av legemidler og medisinsk forbruksmateriell. Ordlyden «for å unngå død, varig nedsatt funksjonstilstand, alvorlig skade eller sterke smerter» tar utgangspunkt i Forskrift om prioritering av helsetjenester, rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten mv. (prioriteringsforskriften). Ansvar og involverte: • Helse- og omsorgsdepartementet • Helsedirektoratet • Nasjonalt folkehelseinstitutt • Statens legemiddelverk • Regionale helseforetak • Helseforetak • Norsk helsenett SF • Kommunene • Apotek • Statens helsetilsyn • Statens strålevern • Justis- og beredskapsdepartementet • Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap • Forsvarsdepartementet • Forsvaret • Fylkesmennene Omsorgstjenester Evne til å yte nødvendig omsorg til syke og hjelpetrengende i hjemmet og i institusjon.

Omsorgstjenester innbefatter virksomhet som har som formål å ta seg av mennesker som ellers ikke vil være i stand til å ivareta egne behov, for eksempel på grunn av sykdom eller annen svekkelse av fysisk eller psykisk art. Tjenestene kan være av kritisk betydning fordi svikt kan medføre dødsfall eller (ytterligere) helsetap, men også av respekt for enkeltindividets og de pårørendes følelse av trygghet og verdighet. Ansvar og involverte: • Helse- og omsorgsdepartementet • Helsedirektoratet

• Helseforetak • Kommunene • Statens helsetilsyn • Arbeids- og sosialdepartementet • Arbeids- og velferdsdirektoratet • Justis- og beredskapsdepartementet • Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap • Fylkesmennene • Frivillige organisasjoner Folkehelsetiltak Evne til å verne befolkningens liv og helse med befolkningsrettede tiltak ved sykdomsutbrudd og andre hendelser.

Folkehelsearbeidet har til formål å beskytte befolkningens liv og helse ved å forebygge sykdom og skade. Folkehelsearbeidet omfatter blant annet smittevern, miljørettet helsevern og mattrygghet. Hovedelementer i kapabiliteten er: • Holde oversikt over risikofaktorer og redusere sårbarhet for utbrudd og hendelser • Oppdage utbrudd/hendelse tidlig, varsle og identifisere type smittestoff/utslipp • Ved utbrudd/hendelse: Etablere situasjonsbilde og vurdere konsekvenser for befolkningens helse, gi informasjon og iverksette tiltak for å redusere konsekvenser for befolkningens helse, oppklare årsaken til utbrudd/utslipp og stoppe det, samt foreta folkehelseundersøkelser og oppfølging Ansvar og involverte: • Helse- og omsorgsdepartementet • Landbruks- og matdepartementet • Helsedirektoratet • Nasjonalt folkehelseinstitutt • Statens strålevern • Mattilsynet • Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømat­ forskning (Nifes), • Vitenskapskomiteen for mattrygghet, • Veterinærinstituttet, • Arbeids- og velferdsetaten (NAV) • Arbeidstilsynet • Fylkesmennene • Kommunene

B e f ol k nin g e ns si k k e rh e t

Atomberedskap Evne til å håndtere atomhendelser og til å sørge for hurtig iverksettelse av tiltak for å beskytte liv, helse, miljø og andre viktige samfunnsinteresser.

5.3.2 FUNKSJONSEVNE - KAPABILITETER (del 1) (2)

eksempel på private samfunnskritiske registre.

Sikkerheten i registre og arkiver kan være av stor

betydning for enkeltmenneskets sikkerhet når

registeret eller arkivet inneholder:

• taushetsbelagte og/eller sensitive personopp

lysninger som uvedkommende ikke skal ha tilgang

til (for eksempel i helseregistre, strafferegistre,

beskyttede arkivopplysninger osv), jf. Lov om

personopplysninger.

• opplysninger om rettigheter og forpliktelser

knyttet til for eksempel eiendom, finansielle

forhold, konsesjoner og sertifikater.

Databaser, registre og arkiver kan i tillegg være samfunnskritiske gjennom sin betydning for andre samfunnsfunksjoner. Kartverkets kartdatabaser er for

eksempel grunnleggende viktig for kritiske funksjoner i så vel sivil som militær sektor. Folkeregisteret er

også viktig for mange funksjoner.

Flere registre er kritiske både for enkeltmenneskets

sikkerhet og fordi de inngår som viktige innsatsfaktorer for andre kritiske samfunnsfunksjoner.

Registre og arkiver må derfor være tilgjengelige i

krisesituasjoner.

Systemer knyttet til informasjonsoverføring til, fra

og mellom databaser/registre vil også kunne være

av kritisk betydning. Sentrale i denne sammenheng

er offentlige portaler som for eksempel Altinn og

ID-porten. Elektronisk kommunikasjon vil også

være en forutsetning for denne overføringen. For

nærmere beskrivelse av ansvar i og regulering

av ekom-sektoren, se kap. 6.5. Elektroniske

kommunikasjonsnett og -tjenester.

Altinn og ID-porten er klassifisert som nasjonale

felleskomponenter og skal være fellesløsninger

for alle deler av forvaltningen som har behov for

systemer for innlegging av data over internett og

for identifisering av brukere. Andre nasjonale felleskomponenter er registrene med informasjon om

personer (Folkeregisteret), eiendom (Matrikkelen) og

virksomheter (Enhetsregisteret). Viktige nasjonale

registre er også for eksempel Foretaksregisteret,

Løsøreregisteret og Kjøretøyregisteret.

I tillegg til de som er nevnt over, er det etablert to nye

felleskomponenter som skal bidra til at innbyggerne

får digital post fra forvaltningen: Digital postkasse

for innbyggere og register over digital kontaktinformasjon og reservasjon.30

Utviklingen i retning av en elektronisk offentlig forvaltning der interaksjonen mellom offentlige myndigheter og næringsliv og befolkning i stadig større

grad skjer ved hjelp av IKT-systemer og på basis av

nasjonale felleskomponenter, gjør at sikkerheten i

slike systemer blir stadig viktigere. Finanssektoren

baserer seg også på bruk av flere av de nasjonale

felleskomponentene og andre viktige nasjonale

registre, samtidig som sektoren har egne registre og

kritisk viktige systemer for finanstransaksjoner mv.,

f.eks BankID.

IKT-sikkerhet eller informasjonssikkerhet dreier seg

om:

• at tilgang til informasjon for autoriserte brukere

sikres (tilgjengelighet)

• at informasjonen ikke utsettes for uautorisert eller

annen feilaktig endring (integritet)

• å lagre og behandle informasjon på en slik måte at

uautorisert innsyn unngås (konfidensialitet)

Begrepet omfatter både vern mot viljestyrte hand

linger som sabotasje og spionasje og vern mot svikt

som følge av logiske eller menneskelige feil eller

fysisk skade.

Uavhengig av om en hendelse er et resultat av en

bevisst handling eller er en ukontrollerbar hendelse,

må eiere av databaser, registre, arkiver og andre

systemer ha gjort seg opp en mening om hvordan

hendelsene skal håndteres. Helt grunnleggende

er det at man har systemer som gjør det mulig å

oppdage at en faktisk har vært utsatt for inntrenging

utenfra eller annen uønsket aktivitet. God beredskap

www.regjeringen.no

B e f ol k nin g e ns si k k e rh e t

og hendelseshåndtering vil bidra til å redusere

tapspotensialet i krisesituasjoner, redusere kostnader

forbundet med gjenoppretting av systemer og til å

oppfylle krav i lovverket.

De samme prinsippene som gjelder for sikkerhet for

lagret informasjon, vil gjelde for informasjonssikkerhet

mer generelt. Informasjonssikkerhet er en grunnleggende forutsetning for sikkerheten i alle virksomheter

med kritisk samfunnsfunksjon og er integrert i mange

av de kapabilitetene som er beskrevet i andre deler av

dette dokumentet.

Ansvaret for IKT-sikkerheten er knyttet til ansvaret for det enkelte systemet. Justis- og beredskaps

departementet har ansvar for å samordne arbeidet

med IKT-sikkerhet i sivil sektor i Norge.

beslutter mål for sikkerhet og etablerer intern

kontroll for å være i stand til å styre og kontrollere at

virksomheten etterlever disse målene.

Lov om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven) ligger til grunn for alle sektorvise

lover og forskrifter som omhandler lagring og bruk

av personopplysninger. Formålet med loven er å sikre

den enkeltes personvern og integritet, privatlivets

fred og at personopplysningene har tilstrekkelig

kvalitet. Med personopplysninger menes opplysninger som, direkte eller indirekte, kan knyttes til en

bestemt person.

Personopplysninger er etter loven sensitive når de

omhandler:

Innenfor forvaltningen ligger ansvaret hos

Kommunal- og moderniseringsdepartementet.

5.3.2 FUNKSJONSEVNE - KAPABILITETER (del 1)

Redningstjenestens oppgave er å gi befolkningen

økt sikkerhet for liv og helse. Kapabiliteten henter

sin ordlyd fra Instruks for redningstjenesten, og

omfatter den virksomheten som er beskrevet i denne

instruksen.

Under den kritiske samfunnsfunksjonen

Redningstjeneste er det definert fire kapabiliteter: Redningsberedskap, Brannvern, Sivilforsvar og

Kjemikalie- og eksplosivberedskap.

Evne til øyeblikkelig innsats for å redde mennesker

fra død eller skade som følge av akutte ulykkes- eller

faresituasjoner.

B e f ol k nin g e ns si k k e rh e t

Redningstjenesten er en integrert tjeneste, noe som

innebærer at den omfatter alle typer aksjoner knyttet

til land-, sjø- og luftredningstjeneste. Dette medfører

at redningstjenesten også omfatter brann- og redningsvesenenes innsats for å redde liv i forbindelse

med branner, trafikkulykker osv.

Redningstjeneste utøves som et samvirke mellom

offentlige organer, frivillige organisasjoner og private

virksomheter under ledelse og koordinering av to

hovedredningssentraler og underordnede lokale

redningssentraler. Alle offentlige organer som har

kapasitet, informasjon eller kompetanse egnet for

redningsformål, plikter å bidra i redningstjenesten

med tilgjengelige kapasiteter. Samvirkeprinsippet

innebærer at alle aktører har et selvstendig ansvar

for å sikre best mulig samvirke både i det forberedende arbeidet og under redningsaksjoner.

Ansvar og involverte:

• Justis- og beredskapsdepartementet

• Helse- og omsorgsdepartementet

• Hovedredningssentralen

• Politiet

• DSB

• Sivilforsvaret

• Fylkesmennene

• Kommunene

• Brann- og redningsvesen

• Helsedirektoratet

• Regionale helseforetak

• Helseforetak

• Kommunene

• Telenor maritim radio

• Nødmeldesentraler

• Avinor

• Forsvaret

• Frivillige organisasjoner

• Luftambulansetjenesten

• Redningshelikoptertjenesten

• Næringslivets sikkerhetsorganisasjon (NSO)

• Industrivernpliktige virksomheter

Brannvern

Evne til avverge materiell skade eller begrense

skadeomfang ved ulykkes- eller faresituasjoner.

Brann- og redningsvesenet har som hovedformål å

verne liv, helse og miljø mot brann og eksplosjon, mot

ulykker med farlig stoff og farlig gods og andre akutte

ulykker. Hovedformålet kan knyttes til kapabiliteten

Redningsberedskap. Brann- og redningsvesenet skal

imidlertid ifølge brann- og eksplosjonsvernloven

også ha evne til å verne mot og avverge materiell

skade eller begrense skadeomfang ved ulykkessituasjoner. Materielle skader rammer befolkningen og

samfunnet både praktisk og økonomisk. Et effektivt

brannvern dreier seg derfor også om å verne om eiendom og materielle verdier. Vern mot skader på miljø

omtales under kap. 5.5.

Ansvar og involverte:

• Justis- og beredskapsdepartementet

• Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap

• Kommunene

• Brann- og redningsvesen

• Sivilforsvaret

Sivilforsvar

Evne til å stille nødvendige forsterkningsressurser til

disposisjon for nød- og beredskapsetatene og andre.

I kapabiliteten inngår Sivilforsvarets arbeid med å

bistå nød- og beredskapsetatene over hele landet med

personellressurser og materiell i forbindelse med

skadeforebyggende og skadebegrensende tiltak.

System for befolkningsvarsling (tyfonanlegg) inngår i samfunnsfunksjonen Styring og kriseledelse.

Sivilforsvarets har også oppgaver knyttet til kapabiliteten Atomberedskap som inngår i denne.

Ansvar og involverte:

• Justis- og beredskapsdepartementet

• Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap

• Sivilforsvaret

B e f ol k nin g e ns si k k e rh e t

Kjemikalie- og eksplosivberedskap

Evne til å forebygge og håndtere kjemikalie- og

eksplosivhendelser og iverksette tiltak for å beskytte

liv, helse, miljø og andre viktige samfunnsinteresser.

Kapabiliteten omfatter forebygging og håndtering av

kjemikalie- og eksplosivhendelser.

Kjemikaliehendelser omfatter spredning til luft,

vann, næringsmidler eller jordsmonn av kjemikalier

(industrikjemikalier, giftige branngasser, kjemiske

stridsmidler, toksiner mv.) som kan forårsake helseskader og/eller skade på miljø og materielle verdier.

Eksplosivhendelser omfatter eksplosjoner forårsaket

av sprengstoff, pyrotekniske varer eller hjemmelagde

eksplosiver, samt meget brennbare, trykksatte eller

reaktive stoffer .

Ulykker med giftige og brannfarlige gasser kan gi

betydelige konsekvenser for liv, helse og økonomi.

I kapabiliteten inngår også evne til å forebygge, oppdage, avverge og eventuelt redusere konsekvensene

av kjemikalie- og eksplosivhendelser som kan true

liv, helse, miljø eller materielle verdier.

Vern mot miljømessige skader knyttet til akutt for

urensing er omtalt under kap. 5.5.

Tyfoner. Foto: Odd Skarbomyr/DSB

Ansvar og involverte:

• Justis- og beredskapsdepartementet

• Olje- og energidepartementet

• Helse- og omsorgsdepartementet

• Samferdselsdepartementet

• Klima- og miljødepartementet

• Arbeids- og sosialdepartementet

• Utenriksdepartementet

• DSB

• Sivilforsvaret

• Helsedirektoratet

• Nasjonalt folkehelseinstitutt

• Miljødirektoratet

• Arbeidstilsynet

• Petroleumstilsynet

• Politidirektoratet

• Tolletaten

• Politiets sikkerhetstjeneste

• Kripos

• Kystverket

5.3.2 FUNKSJONSEVNE - KAPABILITETER (del 2) (2)

Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) fører tilsyn

med registre som er klassifisert som skjermingsverdige objekter i henhold til Lov om forebyggende

sikkerhetstjeneste (sikkerhetsloven).

a) rasemessig eller etnisk bakgrunn, eller politisk, filosofisk eller religiøs oppfatning,

b) at en person har vært mistenkt, siktet,

tiltalt eller dømt for en straffbar handling,

c) helseforhold,

d) seksuelle forhold,

e) medlemskap i fagforeninger

Arbeids- og velferdsetaten (NAV), Skatteetaten,

Kartverket, Difi og Brønnøysundregistrene er viktige

eiere av registre, databaser og systemer.

En del av lovens bestemmelser er ytterlige konkretisert i forskrift om behandling av personopplysninger

(personopplysningsforskriften).

Arkivverkets viktigste oppgaver er å ta vare på arkivmateriale fra statlige virksomheter, gjøre materialet

tilgjengelig for bruk, føre tilsyn med arkivarbeidet

i staten, fylkeskommunene og kommunene og bidra

til at private arkiver blir tatt vare på.31 I tillegg har

Arkivverket som oppgave å forvalte det regelverket

som stiller krav til håndteringen av arkiver i offentlig

sektor, og se til at regelverket blir fulgt. Arkivverket

består av Riksarkivet, åtte statsarkiver, Samisk arkiv

og Norsk helsearkiv. Det finnes også andre offentlige

og private arkiver som forvalter informasjon som av

rettighetsmessige, forskningsmessige eller kulturelle

grunner må sikres.

Lov om helseregistre og behandling av helseopplysninger (helseregisterloven 2014) regulerer bruk av og

sikkerhet knyttet til lagrede helseopplysninger for å

sørge for at helse- og omsorgstjenesten og helse- og

omsorgsforvaltningen har kunnskap for å kunne gi

et forsvarlig helse- og omsorgstilbud. Formålet med

loven er å legge til rette for innsamling og annen

behandling av helseopplysninger for å fremme helse,

forebygge sykdom og skade og gi bedre helse- og

omsorgstjenester. Loven skal sikre at behandlingen

foretas på en etisk forsvarlig måte, ivaretar den

enkeltes personvern og brukes til individets og samfunnets beste.

I det følgende redegjøres det for sentrale bestemmelser knyttet til forvaltning av informasjon. Forskrift

5.3.2 FUNKSJONSEVNE - KAPABILITETER (del 2)

• Forsvarets forskningsinstitutt

• Brann- og redningsvesen

• Helseforetak

• Interkommunale utvalg for akutt forurensning

(IUA)

• Næringslivets sikkerhetsorganisasjon

• Industrivernpliktige virksomheter

• Fylkesmennene

• Kommunene

B e f ol k nin g e ns si k k e rh e t

5.4

Sentrale lover og forskrifter:

IKT-SIKKERHET I SIVIL

SEKTOR

5.4.1

• Lov om behandling av personopplysninger

(personopplysningsloven)

• Lov om elektronisk kommunikasjon (ekom-loven)

BESKRIVELSE, ANSVAR, REGULERING

Samfunnsfunksjonen IKT-sikkerhet i sivil sektor

omfatter sikkerhet for samfunnskritisk informasjon

lagret i sivile databaser, samt for systemer, funk

sjoner og tjenester som databaser og registre er

avhengig av i forbindelse med oppdatering av og/eller

tilgjengeliggjøring av informasjonen.

Funksjonen omfatter også vern av analog infor

masjon i arkiver.

• Lov om helseregistre og behandling av

helseopplysninger (helseregisterloven) (2014)

• Lov om behandling av helseopplysninger ved

ytelse av helsehjelp (pasientjournalloven)

• Lov om arkiv (arkivloven)

• Lov om forbyggende sikkerhetstjeneste

(sikkerhetsloven)

• Lov om behandlingsmåten i forvaltningssaker

(forvaltningsloven)

• Forskrift om behandling av personopplysninger

(personopplysningsforskriften).

• Forskrift om elektronisk kommunikasjon med og i

forvaltningen (eForvaltningsforskriften)

• Forskrift om objektsikkerhet

• Forskrift om informasjonssikkerhet

• Forskrift om offentlege arkiv (arkivforskrifta)

Befolkningens sikkerhet

Lov og

orden

Helse og

omsorg

Redningstjenester

Natur og

miljø

IKTsikkerhet

Sikre registre,

arkiver m.v

Personvern

Hendelseshåndtering

Figur 10. Samfunnsfunksjonen IKT-sikkerhet med kapabiliteter.

B e f ol k nin g e ns si k k e rh e t

En database er en strukturert samling av relaterte

data. Begrepet er vanligvis knyttet til elektroniske datasystemer. Et databasesystem skal kunne

behandle store mengder data effektivt, motsetningsfritt og sikkert.

Et register er normalt en database. Begrepet skal her

forstås som en samling av data om personer, selskaper, eiendommer eller løsøre ført av en myndighet

eller en privat aktør. Registre i finanssektoren er

5.3.2 FUNKSJONSEVNE - KAPABILITETER

med farlig gods. Et beredskapsnettverk av bedrifter, først og fremst kjemisk industri, inngår i den offentlige beredskap for håndtering av landtransportuhell. Målsettingen er å anvende bedriftenes kompetanse på kjemikalier de vanligvis håndterer.

Redningstjenestens oppgave er å gi befolkningen økt sikkerhet for liv og helse. Kapabiliteten henter sin ordlyd fra Instruks for redningstjenesten, og omfatter den virksomheten som er beskrevet i denne instruksen.

Under den kritiske samfunnsfunksjonen Redningstjeneste er det definert fire kapabiliteter: Redningsberedskap, Brannvern, Sivilforsvar og Kjemikalie- og eksplosivberedskap.

Evne til øyeblikkelig innsats for å redde mennesker fra død eller skade som følge av akutte ulykkes- eller faresituasjoner.

B e f ol k nin g e ns si k k e rh e t

Redningstjenesten er en integrert tjeneste, noe som innebærer at den omfatter alle typer aksjoner knyttet til land-, sjø- og luftredningstjeneste. Dette medfører at redningstjenesten også omfatter brann- og redningsvesenenes innsats for å redde liv i forbindelse med branner, trafikkulykker osv. Redningstjeneste utøves som et samvirke mellom offentlige organer, frivillige organisasjoner og private virksomheter under ledelse og koordinering av to hovedredningssentraler og underordnede lokale redningssentraler. Alle offentlige organer som har kapasitet, informasjon eller kompetanse egnet for redningsformål, plikter å bidra i redningstjenesten med tilgjengelige kapasiteter. Samvirkeprinsippet innebærer at alle aktører har et selvstendig ansvar for å sikre best mulig samvirke både i det forberedende arbeidet og under redningsaksjoner. Ansvar og involverte: • Justis- og beredskapsdepartementet • Helse- og omsorgsdepartementet • Hovedredningssentralen • Politiet • DSB • Sivilforsvaret • Fylkesmennene • Kommunene • Brann- og redningsvesen • Helsedirektoratet • Regionale helseforetak • Helseforetak • Kommunene • Telenor maritim radio • Nødmeldesentraler • Avinor • Forsvaret • Frivillige organisasjoner • Luftambulansetjenesten • Redningshelikoptertjenesten • Næringslivets sikkerhetsorganisasjon (NSO) • Industrivernpliktige virksomheter

Brannvern Evne til avverge materiell skade eller begrense skadeomfang ved ulykkes- eller faresituasjoner.

Brann- og redningsvesenet har som hovedformål å verne liv, helse og miljø mot brann og eksplosjon, mot ulykker med farlig stoff og farlig gods og andre akutte ulykker. Hovedformålet kan knyttes til kapabiliteten Redningsberedskap. Brann- og redningsvesenet skal imidlertid ifølge brann- og eksplosjonsvernloven også ha evne til å verne mot og avverge materiell skade eller begrense skadeomfang ved ulykkessituasjoner. Materielle skader rammer befolkningen og samfunnet både praktisk og økonomisk. Et effektivt brannvern dreier seg derfor også om å verne om eiendom og materielle verdier. Vern mot skader på miljø omtales under kap. 5.5. Ansvar og involverte: • Justis- og beredskapsdepartementet • Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap • Kommunene • Brann- og redningsvesen • Sivilforsvaret Sivilforsvar Evne til å stille nødvendige forsterkningsressurser til disposisjon for nød- og beredskapsetatene og andre.

I kapabiliteten inngår Sivilforsvarets arbeid med å bistå nød- og beredskapsetatene over hele landet med personellressurser og materiell i forbindelse med skadeforebyggende og skadebegrensende tiltak. System for befolkningsvarsling (tyfonanlegg) inngår i samfunnsfunksjonen Styring og kriseledelse. Sivilforsvarets har også oppgaver knyttet til kapabiliteten Atomberedskap som inngår i denne. Ansvar og involverte: • Justis- og beredskapsdepartementet • Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap • Sivilforsvaret

B e f ol k nin g e ns si k k e rh e t

Kjemikalie- og eksplosivberedskap Evne til å forebygge og håndtere kjemikalie- og eksplosivhendelser og iverksette tiltak for å beskytte liv, helse, miljø og andre viktige samfunnsinteresser.

Kapabiliteten omfatter forebygging og håndtering av kjemikalie- og eksplosivhendelser. Kjemikaliehendelser omfatter spredning til luft, vann, næringsmidler eller jordsmonn av kjemikalier (industrikjemikalier, giftige branngasser, kjemiske stridsmidler, toksiner mv.) som kan forårsake helseskader og/eller skade på miljø og materielle verdier. Eksplosivhendelser omfatter eksplosjoner forårsaket av sprengstoff, pyrotekniske varer eller hjemmelagde eksplosiver, samt meget brennbare, trykksatte eller reaktive stoffer . Ulykker med giftige og brannfarlige gasser kan gi betydelige konsekvenser for liv, helse og økonomi. I kapabiliteten inngår også evne til å forebygge, oppdage, avverge og eventuelt redusere konsekvensene av kjemikalie- og eksplosivhendelser som kan true liv, helse, miljø eller materielle verdier. Vern mot miljømessige skader knyttet til akutt for­ urensing er omtalt under kap. 5.5.

Ansvar og involverte: • Justis- og beredskapsdepartementet • Olje- og energidepartementet • Helse- og omsorgsdepartementet • Samferdselsdepartementet • Klima- og miljødepartementet • Arbeids- og sosialdepartementet • Utenriksdepartementet • DSB • Sivilforsvaret • Helsedirektoratet • Nasjonalt folkehelseinstitutt • Miljødirektoratet • Arbeidstilsynet • Petroleumstilsynet • Politidirektoratet • Tolletaten • Politiets sikkerhetstjeneste • Kripos • Kystverket • Forsvarets forskningsinstitutt • Brann- og redningsvesen • Helseforetak • Interkommunale utvalg for akutt forurensning (IUA) • Næringslivets sikkerhetsorganisasjon • Industrivernpliktige virksomheter • Fylkesmennene • Kommunene

B e f ol k nin g e ns si k k e rh e t

• Lov om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven) • Lov om elektronisk kommunikasjon (ekom-loven)

Samfunnsfunksjonen IKT-sikkerhet i sivil sektor omfatter sikkerhet for samfunnskritisk infor­masjon lagret i sivile databaser, samt for systemer, funk­ sjoner og tjenester som databaser og registre er avhengig av i forbindelse med oppdatering av og/eller tilgjengeliggjøring av informasjonen. Funksjonen omfatter også vern av analog infor­ masjon i arkiver.

• Lov om helseregistre og behandling av helseopplysninger (helseregisterloven) (2014) • Lov om behandling av helseopplysninger ved ytelse av helsehjelp (pasientjournalloven) • Lov om arkiv (arkivloven) • Lov om forbyggende sikkerhetstjeneste (sikkerhetsloven) • Lov om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven) • Forskrift om behandling av personopplysninger (personopplysningsforskriften). • Forskrift om elektronisk kommunikasjon med og i forvaltningen (eForvaltningsforskriften) • Forskrift om objektsikkerhet • Forskrift om informasjonssikkerhet • Forskrift om offentlege arkiv (arkivforskrifta)

om elektronisk kommunikasjon med og i forvaltningen (eForvaltningsforskriften) har bestemmelser om

styring og kontroll med informasjonssikkerheten.

Tilnærmingen til informasjonssikkerhet i loven er

risikobasert, men den stiller krav om at virksomheten

Lov om arkiv (arkivloven) har som formål å trygge

arkiv med kulturelt, forskningsmessig eller forvaltningsmessig eller rettslig dokumentasjon for å sikre

tilgjengeligheten til denne informasjonen.

Lov om forbyggende sikkerhetstjeneste (sikkerhetsloven) er relevant for registre og arkiver som

er vurdert å være skjermingsverdige objekter

www.arkivverket.no

B e f ol k nin g e ns si k k e rh e t

eller inneholde skjermingsverdig informasjon, og/

eller registre og arkiver som inneholder graderte

opplysninger. Skjermingsverdig informasjon klassifiseres etter sensitivitet i kategoriene begrenset,

konfidensielt, hemmelig og strengt hemmelig.

Informasjonssystemer som håndterer denne typen

informasjon må forhåndsgodkjennes av Nasjonal

sikkerhetsmyndighet (NSM). NSM er også tilsynsmyndighet for slike informasjonssystemer og kan i

tillegg foreta tester av virksomheters systemer for å

kontrollere om de bruker uautoriserte kommunikasjonskanaler for gradert informasjon.

5.4.2 FUNKSJONSEVNE – KAPABILITETER (del 1) (2)

skal den ansvarlige iverksette tiltak for å avverge

eller begrense skader og ulemper. Dersom den

ansvarlige ikke iverksetter tilstrekkelige tiltak, skal

vedkommende kommune søke å bekjempe ulykken. Kommunen skal varsle statlig forurensningsmyndighet som yter nødvendig bistand. Ved større

tilfeller av akutt forurensning eller fare for akutt

forurensning kan statlig myndighet helt eller delvis

overta ledelsen av arbeidet med å bekjempe ulykken.

Inntrer det omfattende akutt forurensning eller fare

for slik forurensning, skal forurensningsmyndigheten sammenkalle aksjonsutvalget.

Brann- og eksplosjonsvernloven fastsetter at kommunene skal sørge for etablering og drift av brannog redningsvesen som kan ivareta forebyggende

og beredskapsmessige oppgaver etter loven på en

effektiv og sikker måte. Kommunene skal gjennomføre risiko- og sårbarhetsanalyser slik at brann- og

redningsvesenet blir best mulig tilpasset de oppgaver

det kan bli stilt overfor. Dette gjelder også med hensyn til vern mot akutt forurensing.

Kystverket har beredskaps- og aksjonsplikt overfor

større tilfeller av akutt forurensning som ikke er dekket av privat eller kommunal beredskap. I hovedsak

dreier dette seg om innsats mot oljeutslipp fra skip

og skipsvrak. Kystverket har også ansvaret for at det

blir iverksatt tiltak overfor skip som utgjør en fare for

akutt forurensning, Eksempler på tiltak er: nødslep,

nødlossing og strandsetting av havarist. Kystverket

kan mobilisere beredskapsressurser fra både privat

og kommunal beredskap til en større statlig aksjon.

Internasjonale beredskapsavtaler gir mulighet til å

søke om bistand internasjonalt.

Kommunene er en del av den offentlige beredskapen.

De har beredskaps- og aksjonsplikt overfor mindre

tilfeller av akutt forurensning innenfor kommunens

grenser som ikke dekkes av privat beredskap, og

der forurenser ikke selv er i stand til å aksjonere.

Ansvaret omfatter også tilfeller hvor forurenser er

ukjent. Kommunene samarbeider om beredskapen

gjennom 32 interkommunale beredskapsregioner

ledet av interkommunale utvalg mot akutt forurensning (IUA) som dekker samtlige kommuner.

Rundt 70 landbaserte industribedrifter, som blant

annet raffinerier og tankanlegg, har mottatt særskilte

beredskapskrav fra Miljødirektoratet. Disse har etablert egne beredskapsplaner.

Oljeselskapene på kontinentalsokkelen har

beredskapskrav som følger HMS-regelverket for

petroleumsvirksomheten. For oljevirksomheten på

norsk sokkel ligger beredskaps- og aksjonsplikten

hos det enkelte operatørselskap. 30 operatørselskap

er medlemmer av NOFO, Norsk oljevernforening for

operatørselskap, som stiller materiell og teknisk personell til rådighet for selskapene. Petroleumstilsynet

(Ptil) er et selvstendig, statlig tilsynsorgan underlagt

Arbeids- og sosialdepartementet (ASD) med myndighetsansvar for sikkerhet, beredskap og arbeidsmiljø i

petroleumsvirksomheten.

Miljødirektoratet stiller krav til kommuners

og private virksomheters beredskap mot akutt

forurensning og kontrollerer at kravene overholdes.

Alle virksomheter har beredskaps- og aksjonsplikt

ved akutt forurensning som følge av egen virksomhet

og bistandsplikt når stat og kommune aksjonerer.

Kystverket kan ved hendelser med akutt forurensing

eller fare for dette føre tilsyn med den ansvarlige

forurenser. Kystverket kan delegere kompetanse til

Fylkesmannen for oppfølging av enkeltsaker.

Sivilforsvaret er en viktig forsterkningsressurs ved

oljevernaksjoner.

B e f ol k nin g e ns si k k e rh e t

Meterologiske tjenester

I Norge er Meteorologisk institutt (MET) gitt

særskilte oppgaver knyttet til meteorologiske

tjenester. I henhold til Vedtekter for Meteorologisk

institutt32 skal instituttet «[stå] for den offentlige

meteorologiske tjeneste for sivile og militære formål.

Instituttet skal arbeide for at myndigheter, næringslivet, institusjoner og allmennheten best mulig kan

ivareta sine interesser for sikring av liv og verdier,

for planlegging og for vern av miljøet. Instituttet skal

blant annet utarbeide værvarsler og levere klima

tjenester, innhente meteorologiske data i Norge, nærliggende havområder og på Svalbard, utføre forsk

nings- og utviklingsarbeid, levere flyværtjenester,

formidle resultatene av sitt arbeid, utføre oppdrag og

yte spesialtjenester og ikke minst delta i det internasjonale meteorologiske samarbeidet».

MET bidrar med meteorologiske og klimatologiske

data og tjenester som skal tjene som beslutningsstøtte for en rekke samfunnsområder - fra tradisjonell værvarsling til ulike meteorologiske og oseanografiske beregninger, istjeneste, klimaberegninger

og ulike forskningsoppdrag. Særskilt prioriterte

oppgaver er varsling ved ekstreme værforhold som

sterk vind, store nedbørmengder, høye bølger og høy

vannstand. Varsling av farlige utslipp til luft og hav,

for eksempel ved kjernefysiske ulykker, vulkanutbrudd og oljesøl, er viktige nasjonale beredskapsoppgaver, i tillegg til all varsling i forbindelse med

redningsoppdrag på land og til havs.

Forsvaret mottar en rekke tjenester fra MET.

Instituttet fungerer som Forsvarets værtjeneste

og er således forpliktet til å understøtte militære

5.4.2 FUNKSJONSEVNE – KAPABILITETER (del 1)

Funksjonsevnen innen dette området er beskrevet i tre kapabiliteter: Sikre registre, arkiver m.v,

Personvern, og Hendelseshåndtering i informasjonsog kommunikasjonssystemer.

Sikre registre, arkiver mv.

Evne til å opprettholde tilstrekkelig tilgjengelighet,

integritet og konfidensialitet i databaser, systemer,

registre og arkiver som er nødvendige for å ivareta

kritiske samfunnsfunksjoner og/eller personers og

virksomheters rettigheter.

Kapabiliteten omfatter databaser, systemer, tjenester,

funksjoner, registre og arkiver som er nødvendige

for opprettholdelsen av kritiske samfunnsfunksjoner

eller som inneholder informasjon om enkeltmenneskers eller virksomheters rettigheter og forpliktelser,

herunder eiendom, finansielle forhold, konsesjoner,

sertifikater mv.

Med «tilstrekkelig» menes at sikkerhetsnivået er

definert på grunnlag av en risikovurdering der både

informasjonens verdi og de trusler og farer som er

knyttet til systemene og driften av dem, er tatt hensyn til.

De systemene som er definert som felleskomponenter

(se omtale over), for eksempel Altinn, Folkeregisteret,

Matrikkelen mfl. inngår i kapabiliteten sammen

med en rekke andre offentlige og private registre

som enten leverer viktige data til virksomheter

med kritisk samfunnsfunksjon og/eller inneholder

informasjon om enkeltpersoners eller virksomheters

rettigheter av ulike slag.

Virksomhets- og sektorinterne systemer inngår

ikke i denne kapabiliteten hvis de ikke inneholder

rettighetsinformasjon, men inngår i stedet som

forutsetninger for ivaretakelsen av mange av de

kapabilitetene som er definert innenfor de ulike

samfunnsfunksjonene. Prinsippene for styringen av

informasjonssikkerheten i slike systemer vil imidlertid være de samme.

Informasjon i sivilie systemer som må beskyttes av

hensyn til rikets selvstendighet, sikkerhet og andre

nasjonale sikkerhetsinteresser inngår i kapabiliteten

Konstitusjonelle organer og forvaltningen, jf. kap 4.1.

Ansvar og involverte:

• Justis- og beredskapsdepartementet

• Kommunal- og moderniseringsdepartementet

• Nærings- og fiskeridepartementet

• Arbeids- og sosialdepartementet

• Samferdselsdepartementet

• Andre departementer

• Nasjonal sikkerhetsmyndighet

• NorSIS

• Arkivverket

• Nasjonal kommunikasjonsmyndighet

• Offentlige systemeiere, for eksempel Arbeidsog velferdsetaten, Skatteetaten, Kartverket,

Brønnøysundregistrene, Difi.

• Private systemeiere for eksempel i finanssektoren.

Personvern

Evne til å sikre konfidensialitet og integritet i

registre og arkiver som inneholder taushetsbelagte

personopplysninger.

Kapabiliteten omfatter registre og arkiver som

inneholder personopplysninger som i henhold til

Lov om behandling av personopplysninger er å anse

som taushetsbelagte og uavhengig av om registrene

i seg selv er å anse som kritiske for samfunns

sikkerheten. Også forvaltningsloven inneholder slike

bestemmelser.

B e f ol k nin g e ns si k k e rh e t

Personvern er knyttet til retten til å ha en egen privat

sfære som en selv kontrollerer og dreier seg om forholdet mellom individ og samfunn. Den enkelte skal

ha trygghet for at opplysninger av personlig art ikke

er tilgjengelig for uvedkommende.

Ansvar og involverte:

• Kommunal og moderniseringsdepartementet

• Datatilsynet

• Systemeiere

Hendelseshåndtering i informasjons- og

kommunikasjonssystemer

NSM NorCERT er nasjonalt IKT-responsmiljø og

skal koordinere håndteringen av alvorlige IKThendelser mot samfunnskritisk infrastruktur og

informasjon. Det er opprettet egne CERT-funksjoner

i flere sektorer, for eksempel FinansCERT og

HelseCERT.

Ansvar og involverte:

• Justis- og beredskapdepartementet

• Forsvardepartementet

• Nasjonal sikkerhetsmyndighet

• Sektormyndigheter

• Cert-funksjoner i sektorene

• Systemeiere

Evne til å avdekke informasjonssikkerhetshendelser,

begrense skade og raskt gjenopprette normal drift i

registre og systemer med kritisk samfunnsfunksjon

og/eller som inneholder taushetsbelagte

personopplysninger.

Kapabiliteten er generell i den forstand at den

omfatter alle de systemer som inngår i de tre foregående kapabilitetene under denne funksjonen. Det

vil neppe være til å unngå at det fra tid til annen

inntreffer uønskede hendelser i et IKT-system.

Det er vesentlig at enhver systemeier er i stand til

å detektere slike uønskede hendelser så snart som

mulig for å begrense skade og gjenopprette systemets

funksjona litet og sikkerhet. En inntrenger som ikke

blir oppdaget, kan utrette nærmest ubotelig skade og

også benytte systemet som utgangspunkt for inn

trenging i andre systemer.

B e f ol k nin g e ns si k k e rh e t

5.5

Sentrale lover og forskrifter:

NATUR OG MILJØ

5.5.1

• Lov om vern mot forurensinger og om avfall

(forurensingsloven)

BESKRIVELSE, ANSVAR, REGULERING

Denne samfunnsfunksjonen er knyttet til sam

funnets beredskap mot akutt forurensing av miljøet

gjennom uønskede utslipp av fast stoff, væske eller

gass til luft, vann eller i grunnen. Beredskap mot

utslipp som også medfører umiddelbar fare for menneskers liv og helse, inngår i samfunnsfunksjonen

Redningstjeneste.

I tillegg inngår meteorologiske tjenester og over

5.4.2 FUNKSJONSEVNE – KAPABILITETER (del 2) (2)

operasjoner med spesialvarsling taktisk og strategisk i fred, krise og krig. En vesentlig del av denne

støtten er den flyværtjenesten som MET yter til

Luftforsvaret og NATOs flyvåpen.

MET har ansvar for forvaltning og drift av den

meteorologiske infrastrukturen i Norge, men er

også avhengig av infrastruktur som tilhører andre

statsetater, den internasjonale infrastrukturen samt

infrastrukturen i verdensrommet, for å kunne utføre

sine tjenester.

værradarer, lidarer33, radiosonder, drivende bøyer og

satellitter, som alle samler inn værdata og rapporterer jevnlig.

Værvarsler utarbeides også av andre enn

Meteorologisk institutt og da på kommersiell basis.

Disse kommersielle aktørene er imidlertid avhengige

av det nasjonale observasjonsnettverket som drives

av MET. Det er dessuten MET som distribuerer

norske observasjoner internasjonalt og videreformidler internasjonale værdata til de som behøver dem

nasjonalt.

Varsling av flom og skred

Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) har

en sentral rolle i beredskapen mot flom og skred.

NVE har ansvaret for den nasjonale flom- og skredvarslingstjenesten og har også en døgnkontinuerlig

beredskapstelefon for flom- og skredsituasjoner.

Varslingen omfatter både jord-, sørpe- og flomskred,

og det utarbeides i tillegg vannføringsprognoser for

hele landet. Nedbørsvarsler fra Meteorologisk institutt (MET) er en viktig del av grunnlaget for overvåking og varsling av flom- og skredfare.

NVE utreder metoder og omfang for varsling og

overvåkning av skred, og siktemålet er å bygge opp

et overvåkings- og varslingssystem for å varsle økt

sannsynlighet for skred på regionalt nivå, tilsvarende

flomvarslingen. NVE har ansvaret for en regional

varslingstjeneste for snøskred.

Norges geologiske undersøkelser (NGU) bidrar

med geologisk kompetanse bl.a. i vurdering av lokal

skredfare.

I dag der det sju fjellpartier i Norge som vurderes

som høyrisikoobjekter. Joasetbergi/Stampa i Sogn

og Fjordane, Åkneset, Mannen og Hegguraksla i

Møre og Romsdal og Nordnesfjellet og Gamanjunni i

5.4.2 FUNKSJONSEVNE – KAPABILITETER (del 2)

våking og varsling av flom og skred. Naturfarer

utgjør en viktig del av det nasjonale risikobildet.

Kraftig vind og flygende gjenstander kan påføre

bygninger og annen infrastruktur betydelig skade,

og store mengder nedbør kan utløse skred og

bidra til flom. Overvåking av meteorologiske og

hydrologiske forhold og varsling av ekstremvær og

flom- og skredfare har derfor stor betydning for

samfunnssikkerheten.

• Lov om vern mot brann, eksplosjon

og ulykker med farlig stoff og om

brannvesenets redningsoppgaver (brann- og

eksplosjonsvernloven)

• Lov om folkehelsearbeid (folkehelseloven)

• Forskrift om inngrep på åpent hav og i Norges

økonomiske sone i tilfelle av havforurensning eller

fare for forurensning av olje eller andre stoffer

som følge av en sjøulykke

• Vedtekter for Meteorologisk institutt

• Forskrift om flyværtjeneste

Befolkningens sikkerhet

Lov og

orden

Helse og

omsorg

Redningstjenester

Natur og

miljø

IKTsikkerhet

Forurensningsberedskap

Overvåking av

flom- og skredfare

Meterologiske

tjenester

Figur 11. Samfunnsfunksjonen natur og miljø med kapabiliteter.

B e f ol k nin g e ns si k k e rh e t

Vern mot akutt forurensning

Lov om vern mot forurensinger og om avfall (forurensingsloven) fastsetter at den som driver virksomhet som kan medføre akutt forurensning, skal sørge

for nødvendig beredskap for å hindre, oppdage,

stanse, fjerne og begrense virkningen av forurensningen. Beredskapen skal stå i et rimelig forhold til

sannsynligheten for akutt forurensning og omfanget

av skadene og ulempene som kan inntreffe.

Loven fastsetter også krav til kommunal og statlig beredskap. Kommuner skal sørge for nødvendig

beredskap mot mindre tilfeller av akutt forurensning

som kan inntreffe eller medføre skadev irkninger

innen kommunen, og som ikke dekkes av privat

beredskap. Staten skal sørge for beredskap mot

større tilfeller av akutt forurensning som ikke

er dekket av kommunal eller privat beredskap.

Forurensningsmyndigheten skal så vidt mulig sørge

for at privat, kommunal og statlig beredskap samordnes i et nasjonalt beredskapssystem. Oppstår det

akutt forurensning eller fare for akutt forurensning,

5.4.2 FUNKSJONSEVNE – KAPABILITETER

Troms følges alle opp med døgnkontinuerlig overvåkning og har tilhørende varsling og beredskap for

evakuering før skredet går.34

Den meteorologiske infrastrukturen i Norge består

av automatiske og enkelte manuelle målestasjoner,

Lidar (Light Detection and Ranging) er et måleinstrument som

baserer seg på tilbakespredning av lys, en optisk analog til radar.

Kilde: Store norske leksikon.

DSB: Nasjonalt risikobilde 2014 og NVEs nettsider.

Vedtekter for Meteorologisk institutt, kgl.res. 9. desember 2005.

B e f ol k nin g e ns si k k e rh e t

eller inneholde skjermingsverdig informasjon, og/ eller registre og arkiver som inneholder graderte opplysninger. Skjermingsverdig informasjon klassifiseres etter sensitivitet i kategoriene begrenset, konfidensielt, hemmelig og strengt hemmelig. Informasjonssystemer som håndterer denne typen informasjon må forhåndsgodkjennes av Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM). NSM er også tilsynsmyndighet for slike informasjonssystemer og kan i tillegg foreta tester av virksomheters systemer for å kontrollere om de bruker uautoriserte kommunikasjonskanaler for gradert informasjon.

Funksjonsevnen innen dette området er beskrevet i tre kapabiliteter: Sikre registre, arkiver m.v, Personvern, og Hendelseshåndtering i informasjonsog kommunikasjonssystemer. Sikre registre, arkiver mv. Evne til å opprettholde tilstrekkelig tilgjengelighet, integritet og konfidensialitet i databaser, systemer, registre og arkiver som er nødvendige for å ivareta kritiske samfunnsfunksjoner og/eller personers og virksomheters rettigheter.

Kapabiliteten omfatter databaser, systemer, tjenester, funksjoner, registre og arkiver som er nødvendige for opprettholdelsen av kritiske samfunnsfunksjoner eller som inneholder informasjon om enkeltmenneskers eller virksomheters rettigheter og forpliktelser, herunder eiendom, finansielle forhold, konsesjoner, sertifikater mv. Med «tilstrekkelig» menes at sikkerhetsnivået er definert på grunnlag av en risikovurdering der både informasjonens verdi og de trusler og farer som er knyttet til systemene og driften av dem, er tatt hensyn til. De systemene som er definert som felleskomponenter (se omtale over), for eksempel Altinn, Folkeregisteret, Matrikkelen mfl. inngår i kapabiliteten sammen med en rekke andre offentlige og private registre som enten leverer viktige data til virksomheter med kritisk samfunnsfunksjon og/eller inneholder

informasjon om enkeltpersoners eller virksomheters rettigheter av ulike slag. Virksomhets- og sektorinterne systemer inngår ikke i denne kapabiliteten hvis de ikke inneholder rettighetsinformasjon, men inngår i stedet som forutsetninger for ivaretakelsen av mange av de kapabilitetene som er definert innenfor de ulike samfunnsfunksjonene. Prinsippene for styringen av informasjonssikkerheten i slike systemer vil imidlertid være de samme. Informasjon i sivilie systemer som må beskyttes av hensyn til rikets selvstendighet, sikkerhet og andre nasjonale sikkerhetsinteresser inngår i kapabiliteten Konstitusjonelle organer og forvaltningen, jf. kap 4.1. Ansvar og involverte: • Justis- og beredskapsdepartementet • Kommunal- og moderniseringsdepartementet • Nærings- og fiskeridepartementet • Arbeids- og sosialdepartementet • Samferdselsdepartementet • Andre departementer • Nasjonal sikkerhetsmyndighet • NorSIS • Arkivverket • Nasjonal kommunikasjonsmyndighet • Offentlige systemeiere, for eksempel Arbeidsog velferdsetaten, Skatteetaten, Kartverket, Brønnøysundregistrene, Difi. • Private systemeiere for eksempel i finanssektoren. Personvern Evne til å sikre konfidensialitet og integritet i registre og arkiver som inneholder taushetsbelagte personopplysninger.

Kapabiliteten omfatter registre og arkiver som inneholder personopplysninger som i henhold til Lov om behandling av personopplysninger er å anse som taushetsbelagte og uavhengig av om registrene i seg selv er å anse som kritiske for samfunns­ sikkerheten. Også forvaltningsloven inneholder slike bestemmelser.

B e f ol k nin g e ns si k k e rh e t

Personvern er knyttet til retten til å ha en egen privat sfære som en selv kontrollerer og dreier seg om forholdet mellom individ og samfunn. Den enkelte skal ha trygghet for at opplysninger av personlig art ikke er tilgjengelig for uvedkommende. Ansvar og involverte: • Kommunal og moderniseringsdepartementet • Datatilsynet • Systemeiere Hendelseshåndtering i informasjons- og kommunikasjonssystemer

NSM NorCERT er nasjonalt IKT-responsmiljø og skal koordinere håndteringen av alvorlige IKThendelser mot samfunnskritisk infrastruktur og informasjon. Det er opprettet egne CERT-funksjoner i flere sektorer, for eksempel FinansCERT og HelseCERT. Ansvar og involverte: • Justis- og beredskapdepartementet • Forsvardepartementet • Nasjonal sikkerhetsmyndighet • Sektormyndigheter • Cert-funksjoner i sektorene • Systemeiere

Evne til å avdekke informasjonssikkerhetshendelser, begrense skade og raskt gjenopprette normal drift i registre og systemer med kritisk samfunnsfunksjon og/eller som inneholder taushetsbelagte personopplysninger.

Kapabiliteten er generell i den forstand at den omfatter alle de systemer som inngår i de tre foregående kapabilitetene under denne funksjonen. Det vil neppe være til å unngå at det fra tid til annen inntreffer uønskede hendelser i et IKT-system. Det er vesentlig at enhver systemeier er i stand til å detektere slike uønskede hendelser så snart som mulig for å begrense skade og gjenopprette systemets funksjon­a litet og sikkerhet. En inntrenger som ikke blir oppdaget, kan utrette nærmest ubotelig skade og også benytte systemet som utgangspunkt for inn­ trenging i andre systemer.

B e f ol k nin g e ns si k k e rh e t

5.5.2 FUNKSJONSEVNE – KAPABILITETER (del 1) (2)

vedtak om forskrifter og andre tiltak som sikrer for

syningen av varer og tjenester.

Kapittel 4 i loven gir bestemmelser om oppgavene

til lokale og regionale myndigheter. Det fremgår her

at for at næringsdrivende skal kunne gjennomføre

beredskapsoppgaver, skal kommuner og fylkeskommuner bistå med planlegging, forberedelse og

gjennomføring. Kongen kan gi forskrift om plikt for

kommuner til i rimelig utstrekning og uten kom

pensasjon å forberede eller gjennomføre særskilte

tiltak ved behov for varer og tjenester, når disse

fremgår av kommunens beredskapsplaner, jf. Lov om

kommunal beredskapsplikt, sivile beskyttelsestiltak

og Sivilforsvaret (sivilbeskyttelsesloven) § 15.

Matforsyning

Å sikre befolkningen tilstrekkelig matforsyning er

grunnleggende for samfunnssikkerheten. Selv om

ernæringsmessige problemer som følge av akutt og

omfattende matmangel i Norge i dag generelt ansees

som lite sannsynlig, kan forstyrrelser i matforsyn

ingen føre til uro og utrygghet i befolkningen.

Matforsyningen kan beskrives som en kjede som

består av blant andre produsenter og importører,

næringsmiddelindustrien, grossister, transportører og butikker. Ansvaret for matforsyningen

ligger i første rekke hos markedsaktørene

(primærnæringer, industri, importører, grossister

og detaljister). Innenfor samfunnssikkerhets- og

beredskapsarbeidet er myndighetenes oppmerksomhet knyttet til mulige situasjoner der forstyrrelser

i verdikjeden gjør at de næringsdrivende ikke kan

levere nok mat til å dekke befolkningens behov. Slike

forstyrrelser kan oppstå i form etterspørselssjokk,

tilbudssvikt eller logistikkbrist.

Nærings- og fiskeridepartementet (NFD) har koordineringsansvaret for forsyningsberedskapen for matvarer. NFD har også sektoransvar for beredskapen

innen fiskeri, havbruk, matvareindustri og omsetning

av dagligvarer. NFDs rolle er å bidra til at næringslivet er i stand til å levere varer og tjenester også i

kriser. Planlegging og håndtering av forsyningskriser

innen matvaresektoren gjøres i samarbeid med andre

myndigheter og næringsdrivende. Rådet for mat

vareberedskap er for eksempel et rådgivende organ

og en del av departementets kriseorganisasjon. Rådet

består av representanter for matvaredistributørene

(grossistsammenslutningene).

Landbruks- og matdepartementets (LMDs) ansvar

på samfunnssikkerhets- og beredskapsområdet er

hovedsakelig knyttet til matproduksjon og mat

trygghet. LMD skal bidra til å gjøre landet best mulig

dekket med innenlandsk produserte landbruksvarer

i en krisesituasjon og i tillegg bidra til å opprettholde

forsyning av nødvendige landbruksvarer gjennom

import.

Sentrale myndigheters matforsyningsberedskap har

i utgangspunktet som mål å sørge for at tilstrekkelig

mengder matvarer kommer fram til detaljistleddet og

til storhusholdninger slik at befolkningen får tilgang

til dem. Å sørge for at matvarene kommer helt frem

til de delene av befolkningen som ikke selv kan skaffe

seg dem på ordinær måte, er et kommunalt ansvar.

Dette kan f.eks. gjelde hjemmeboende omsorgs

trengende. I enkelte situasjoner kan denne andelen

av befolkningen være større enn normalt, fordi forholdene gjør det vanskeligere enn ellers å klare seg

selv eller basere seg på hjelp fra naboer og familie.

S a m f u nn e ts f u n k s j onalit e t

Drivstofforsyning

Drivstoff er en samlebetegnelse for energibærende

brennstoffer i flytende form eller som gass, det vil

si stoffer som skaper energi i en forbrenningsprosess, og som derfor kan brukes til å drive maskiner.

Samfunnet er i stor grad avhengig av petroleum til

fremstilling av drivstoff. Bensin og diesel er de vanligste drivstoffene. Transport står for 51 prosent av

det totale forbruket i Norge. Bare jernbanesektoren

baserer seg i hovedsak på andre energiformer.

Alternativer til petroleumsbaserte drivstoff, som

elektrisitet, hydrogen og biodrivstoff, er imidlertid i

ferd med å få større betydning som energibærere for

kjøretøyer og skip.

Energigass er en samlebetegnelse for biogass, naturgass, propan, butan, hydrogen og andre gasser som

brukes til energiformål. Biogass og naturgass består i

hovedsak av metan. Energigasser sto i 2011 for 3,2 %

av den samlede energibruken i fastlands-Norge.35

Ansvaret for drivstofforsyningen ligger i stor grad

hos markedsaktørene, dvs. hos produsenter, distributører, transportvirksomheter og bensinstasjoner. Det

petroleumsbaserte drivstofforsyningssystemet kan

beskrives som en kjede som starter ved produksjon

og ilandføring av olje (eventuelt import), raffinering

til bensin, diesel og andre produkter og distribusjon

til bensinstasjoner via tankanlegg i landsdelene.

I Norge er det i dag to raffinerier (Slagentangen i

Vestfold og Mongstad i Hordaland) som leverer

petroleumsbasert drivstoff til næringslivet og forbrukerne. Raffinert drivstoff kan også importeres, for

eksempel fra Sverige.

Drivstofforsyningen er avhengig av sjø- og landtransport. Mangel på drivstoff vil ramme transport

bransjen, og svikt i transportbransjen vil igjen

ramme forsyninger av andre varer.

Lov om beredskapslagring av petroleumsprodukt

gir myndighetene anledning til gjennom forskrift å

5.5.2 FUNKSJONSEVNE – KAPABILITETER (del 1)

Samfunnsfunksjonen Natur og miljø er sammensatt

av kapabiliteter som omfatter vern av naturen mot

påvirkning fra menneskelig aktivitet i form av akutt

forurensing og vern av befolkningen mot naturfarer.

Innenfor samfunnsfunksjonen er det definert tre

kapabiliteter: Forurensingsberedskap, Metereologiske

tjenester og Overvåking av flom- og skredfare.

Forurensningsberedskap

Evne til å avverge eller begrense miljøskade som

følge av akutt forurensing.

I kapabiliteten inngår privat, kommunal/interkommunal og statlig beredskap mot akutt forurensing

til lands og i norske farvann og på norsk kontinentalsokkel, samt den slepebåtberedskapen som er

etablert langs deler av kysten for å kunne forhindre

ulykker med fartøyer i drift. Denne beredskapen

har også andre siktemål enn å hindre forurensing,

men forurensingsfaren er hovedbegrunnelsen for

at beredskapen er opprettet. Andre sikkerhetstiltak for skipsfarten inngår i samfunnsfunksjonen

Transport. Beredskap mot forurensing som også

truer liv og helse inngår i samfunnsfunksjonen

Redningstjenster.

Ansvar og involverte:

• Samferdselsdepartementet

• Klima- og miljødepartementet

• Landbruks- og matdepartementet

• Arbeids- og sosialdepartementet

• Helse- og omsorgsdepartementet

• Nærings- og fiskeridepartementet

• Olje- og energidepartementet

• Kystverket

• Miljødirektoratet

• Landbruksdirektoratet

• Vetrinærinstituttet

• Havforskningsinstituttet

• Petroleumstilsynet

• Helsedirektoratet

• Kommuner

• Interkommunale utvalg for akutt forurensning

(IUA)

• Private virksomheter

• Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap

• Sivilforsvaret

Meteorologiske tjenester

Evne til å opprettholde prioriterte meteorologiske

tjenester.

I kapabiliteten inngår følgende tjenester:

• Innsamling, behandling og tilgjengeliggjøring av

meteorologiske data

• Utarbeidelse og distribusjon av varsler av betydning for liv og sikkerhet

• Utarbeidelse av spesielle meteorologiske beregninger og tjenester i forbindelse med søk- og

redningsoperasjoner, kritiske operasjoner og

sikkerhetstruende hendelser

• Utarbeidelse og distribusjon av flymeteorologisk

informasjon for sivil og militær luftfart

Ansvar og involverte:

• Kunnskapsdepartementet

• Meteorologisk institutt

Overvåking av flom- og skredfare

Evne til å opprettholde nødvendig overvåking og

varsling av flom- og skredfare.

Kapabiliteten omfatter de etablerte systemene for

overvåking og varsling av flom i større og mindre

vassdrag og av flomskred samt snø-, sørpe-, jord- og

fjellskred.

Ansvar og involverte:

• Olje- og energidepartementet

• Norges vassdrags- og energidirektorat

• Meteorologisk institutt

• Norges geologiske undersøkelser

• Norsk polarinstitutt

Samfunnets

funksjonalitet

S a m f u nn e ts f u n k s j onalit e t

Felles for de funksjonene og kapabilitetene som

inngår i denne kategorien, er at de i tillegg til å

tjene befolkningen direkte, er innsatsfaktorer for

virksomheter som er ansvarlig for andre kritiske

funksjoner og kapabiliteter og for samfunnet for

øvrig. Kategorien omfatter ulike typer forsyninger og

infrastrukturbaserte tjenester.

Avhengigheten andre samfunnsfunksjoner har til

funksjonene i denne kategorien, gjør at svikt her vil

forplante seg til andre deler av samfunnet, og gjennom det også vil kunne medføre svekket styrings

evne og svekket sikkerhet for befolkningen. For

eksempel vil svikt i forsyningen av elektrisk energi

kunne gi følgeeffekter som bortfall av vann og avløp,

finansielle tjenester, elektronisk kommunikasjon

osv. og medføre betydelige utfordringer for helse- og

omsorgssektoren og for sentral krisehåndtering.

I tillegg til å medføre svikt i andre samfunnsfunk

sjoner, kan alvorlig svikt i de funksjonene som inngår

i denne kategorien, utløse konsekvenser i form av

uro, bekymring og problemer i hverdagen og dermed

innvirke på befolkningens trygghet.

Av fysisike forsyninger til befolkningen er mat, vann

og drivstoff særlig viktig. Innenfor de enkelte sektor

ene vil det i tillegg være andre varer som er viktige

innsatsfaktorer, og som må ivaretas som en del av

arbeidet med å sikre kontininuitet i leveransene fra

virksomheter med kritisk samfunnsfunksjon.

Til sammen er det definert syv samfunns

funksjoner under kategorien Samfunnets

funksjonalitet: Forsyningssikkerhet, Vann og avløp,

Finansielle tjenester, Kraftforsyning, Elektroniske

kommunikasjonsnett og -tjenester, Transport og

Satellittbaserte tjenester.

Befolkningens og

samfunnets grunnleggende behov

Styringsevne og suverenitet

Befolkningens sikkerhet

Samfunnets funksjonalitet

Kraftforsyning

Forsyningssikkerhet

Vann og avløp

Elektronisk

kommunikasjon

Transport

Finansielle

tjenester

Satellittbaserte

tjenester

Figur 12. Samfunnsfunksjoner i kategorien Samfunnets funksjonalitet.

S a m f u nn e ts f u n k s j onalit e t

6.1

Sentrale lover og forskrifter:

FORSYNINGSSIKKERHET

• Lov om næringsberedskap

(næringsberedskapsloven)

6.1.1

• Lov om særlige rådgjerder under krig, krigsfare

og liknende forhold (beredskapsloven)

BESKRIVELSE, ANSVAR, REGULERING

Denne samfunnsfunksjonen omfatter forsyning

5.5.2 FUNKSJONSEVNE – KAPABILITETER (del 2) (2)

bestemme at produsenter og importører skal lagre

petroleumsprodukter. Forskriften til samme lov fastsetter at lagringen skal tilsvare 20 dagers forbruk, og

at denne normalt skal finne sted ved produsentens

eller importørens tankanlegg i Norge.

For logistikkjeden fra produsentenes/importørenes

tankanlegg og fram til brukerne er det ingen egen

lovgivning eller beredskapsordning.

Det er besluttet å overføre ansvaret for drivstofforsyning fra Olje- og energidepartementet til Næringsog fiskeridepartementet. Etter dette har NFD det

overordnede ansvaret for beredskapsforberedelser,

finansiering og krisehåndtering knyttet til forsyning

av drivstoff i form av petroleumsprodukter.

5.5.2 FUNKSJONSEVNE – KAPABILITETER (del 2)

av kritisk nødvendige varer til befolkningen og

virksomheter med ansvar for kritiske samfunnsfunksjoner. Funksjonen omfatter hele verdikjeden

fra produksjon/import til levering til sluttbruker.

Logistikk utgjør en sentral del av de to kapabilitetene

Matforsyning og Drivstofforsyning.

• Lov om militære rekvisisjoner

• Lov om kommunal beredskapsplikt,

sivile beskyttelsestiltak og Sivilforsvaret

(sivilbeskyttelsesloven)

• Lov om petroleumsvirksomhet [petroleumsloven]

• Lov om beredskapslagring av

petroleumsprodukter

• Lov om felles regler for det indre marked for

naturgass (naturgassloven)

• Lov om næringsberedskap

(næringsberedskapsloven)

• Forskrift om beredskapslagring av

petroleumsprodukter

Samfunnets funksjonalitet

Forsynings

sikkerhet

Vann og

avløp

Finansielle

tjenester

Kraftforsyning

Elektronisk

kommunikasjon

Transport

Satellittbaserte

tjenester

Matforsyning

Drivstofforsyning

Figur 13. Samfunnsfunksjonen Forsyningssikkerhet med kapabiliteter.

S a m f u nn e ts f u n k s j onalit e t

Lov om næringsberedskap har som formål å avhjelpe

forsyningsmessige konsekvenser av kriser ved å

styrke tilgangen på varer og tjenester, og sørge for

nødvendig prioritering og omfordeling av varer og

tjenester gjennom samarbeid mellom offentlige

myndigheter og næringsdrivende. Loven åpner for

at offentlige myndigheter kan gi bestemmelser om

bl. a. prioritering, omfordeling, lagring og avståelse

av varer, utførelse av tjenester og plikt for nærings

drivende til å samarbeide med offentlige myndigheter om å finne effektive løsninger for å håndtere

manglende tilgang til varer og tjenester. Det legges

imidlertid til grunn at utfordringene skal ha vært

forsøkt løst gjennom kommersielle ordninger og frivillig samarbeid før myndighetene bruker hjemlene

loven gir for reguleringer.

Næringsberedskapsloven gir også bestemmelser om

bruk av samfunnets transportkapasitet ved forsyningskriser knyttet til etterspørselssjokk, tilbudssvikt og logistikkbrist. Loven fastsetter at offentlige

myndigheter i rimelig utstrekning har ansvar for

nødvendige beredskapsforberedelser, finansiering

og krisehåndtering på sine ansvarsområder, jf. § 5

i loven. Med utgangspunkt i loven kan det fattes

5.5.2 FUNKSJONSEVNE – KAPABILITETER

I tillegg til å medføre svikt i andre samfunnsfunk­ sjoner, kan alvorlig svikt i de funksjonene som inngår i denne kategorien, utløse konsekvenser i form av uro, bekymring og problemer i hverdagen og dermed innvirke på befolkningens trygghet. Av fysisike forsyninger til befolkningen er mat, vann og drivstoff særlig viktig. Innenfor de enkelte sektor­ ene vil det i tillegg være andre varer som er viktige innsatsfaktorer, og som må ivaretas som en del av arbeidet med å sikre kontininuitet i leveransene fra virksomheter med kritisk samfunnsfunksjon. Til sammen er det definert syv samfunns­ funk­­sjoner under kategorien Samfunnets funksjonalitet: Forsyningssikkerhet, Vann og avløp, Finansielle tjenester, Kraftforsyning, Elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester, Transport og Satellittbaserte tjenester.

B e f ol k nin g e ns si k k e rh e t

Samfunnsfunksjonen Natur og miljø er sammensatt av kapabiliteter som omfatter vern av naturen mot påvirkning fra menneskelig aktivitet i form av akutt forurensing og vern av befolkningen mot naturfarer. Innenfor samfunnsfunksjonen er det definert tre kapabiliteter: Forurensingsberedskap, Metereologiske tjenester og Overvåking av flom- og skredfare. Forurensningsberedskap Evne til å avverge eller begrense miljøskade som følge av akutt forurensing.

I kapabiliteten inngår privat, kommunal/interkommunal og statlig beredskap mot akutt forurensing til lands og i norske farvann og på norsk kontinentalsokkel, samt den slepebåtberedskapen som er etablert langs deler av kysten for å kunne forhindre ulykker med fartøyer i drift. Denne beredskapen har også andre siktemål enn å hindre forurensing, men forurensingsfaren er hovedbegrunnelsen for at beredskapen er opprettet. Andre sikkerhetstiltak for skipsfarten inngår i samfunnsfunksjonen Transport. Beredskap mot forurensing som også truer liv og helse inngår i samfunnsfunksjonen Redningstjenster. Ansvar og involverte: • Samferdselsdepartementet • Klima- og miljødepartementet • Landbruks- og matdepartementet • Arbeids- og sosialdepartementet • Helse- og omsorgsdepartementet • Nærings- og fiskeridepartementet • Olje- og energidepartementet • Kystverket • Miljødirektoratet • Landbruksdirektoratet • Vetrinærinstituttet • Havforskningsinstituttet • Petroleumstilsynet • Helsedirektoratet • Kommuner • Interkommunale utvalg for akutt forurensning (IUA) • Private virksomheter • Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap • Sivilforsvaret

Meteorologiske tjenester Evne til å opprettholde prioriterte meteorologiske tjenester.

I kapabiliteten inngår følgende tjenester: • Innsamling, behandling og tilgjengeliggjøring av meteorologiske data • Utarbeidelse og distribusjon av varsler av betydning for liv og sikkerhet • Utarbeidelse av spesielle meteorologiske beregninger og tjenester i forbindelse med søk- og redningsoperasjoner, kritiske operasjoner og sikkerhetstruende hendelser • Utarbeidelse og distribusjon av flymeteorologisk informasjon for sivil og militær luftfart Ansvar og involverte: • Kunnskapsdepartementet • Meteorologisk institutt Overvåking av flom- og skredfare Evne til å opprettholde nødvendig overvåking og varsling av flom- og skredfare.

Kapabiliteten omfatter de etablerte systemene for overvåking og varsling av flom i større og mindre vassdrag og av flomskred samt snø-, sørpe-, jord- og fjellskred. Ansvar og involverte: • Olje- og energidepartementet • Norges vassdrags- og energidirektorat • Meteorologisk institutt • Norges geologiske undersøkelser • Norsk polarinstitutt

S a m f u nn e ts f u n k s j onalit e t

Felles for de funksjonene og kapabilitetene som inngår i denne kategorien, er at de i tillegg til å tjene befolkningen direkte, er innsatsfaktorer for virksom­heter som er ansvarlig for andre kritiske funksjoner og kapabiliteter og for samfunnet for øvrig. Kategorien omfatter ulike typer forsyninger og infrastrukturbaserte tjenester. Avhengigheten andre samfunnsfunksjoner har til funksjonene i denne kategorien, gjør at svikt her vil forplante seg til andre deler av samfunnet, og gjennom det også vil kunne medføre svekket styrings­ evne og svekket sikkerhet for befolkningen. For eksempel vil svikt i forsyningen av elektrisk energi kunne gi følgeeffekter som bortfall av vann og avløp, finansielle tjenester, elektronisk kommunikasjon osv. og medføre betydelige utfordringer for helse- og omsorgssektoren og for sentral krisehåndtering.

6.1.2 FUNKSJONSEVNE – KAPABILITET

Innenfor området Forsyningssikkerhet er det definert

to kapabiliteter: Matforsyning og Drivstofforsyning.

Matforsyning

Evne til å sikre befolkningen tilgang til matvarer slik

at tilnærmet normalt kosthold kan opprettholdes.

Denne kapabiliteten er knyttet til produksjon,

import, distribusjon og omsetning av matvarer.

Tilnærmet normal ytelse i alle deler av verdikjeden

må søkes opprettholdt også ved store påkjenninger.

Samtidig må systemene også være fleksible nok til å

kunne omstilles ved behov. Ett mål på om tilstrekkelig grad av normalitet er til stede, kan være fravær av

hamstring i butikkene, eller rett og slett at et normalt

spekter av varer er tilgjengelig for forbrukerne.

Kortvarig svikt i matvareforsyningen vil neppe

utløse sult eller underernæring for folk i Norge i dag.

Det vil etter alt å dømme være så mye mat underveis

i verdikjeden og i de enkelte husholdninger at de

færreste vil oppleve alvorlig matmangel den første

uken. Manglende tilgang til vanlige varer kan imidlertid skape utrygghet og føre til uro. En situasjon

med tilløp til hamstring kan dessuten ramme deler

av befolkningen hardere enn andre, fordi ikke alle

har like forutsetninger for å delta i konkurransen

om varene. Erfaringer fra hendelser som har ført til

forstyrrelser i tilgangen på matvarer, viser at befolkningens reaksjoner er avhengig av om i hvilken grad

situasjonen oppleves som kontrollerbar.

www.energigass.no

S a m f u nn e ts f u n k s j onalit e t

Ansvar og involverte:

• Nærings- og fiskeridepartementet

• Landbruks- og matdepartementet

• Samferdselsdepartementet

• Forsvarsdepartementet

• Helse- og omsorgsdepartementet

• Arbeids- og sosialdepartementet

• Fiskeridirektoratet

• Rådet for matvareberedskap

• Landbruksdirektoratet

• Transportbransjen

• Produsenter, importører, grossister, butikker

• Kommunene

Drivstofforsyning

Evne til å sikre virksomheter og privatpersoner

tilgang til tilstrekkelig drivstoff.

Drivstoff er en viktig innsatsfaktor for næringslivet og for transportsektoren. Svikt i person- og

godstransporten vil medføre at mange virksom

heter vil måtte stenge eller begrense produksjonen.

Forstyrrelser i drivstofforsyningen kan medføre

hamstring som vil forsterke drivstoffmangelen.

Ulovlig lagring av hamstret drivstoff vil kunne medføre fare både for brann og for forurensing.

Ansvar og involverte:

• Nærings- og fiskeridepartementet36

• Olje- og energidepartementet

• Arbeids- og sosialdepartementet

• Forsvarsdepartementet

• Oljedirektoratet

• Petroleumstilsynet

• Produsenter, importører, transportører,

bensinstasjoner

• Kommunene

Kapabiliteten omfatter forsyning av petroleumsbasert drivstoff og energigasser til virksomheter og

privatpersoner tilpasset den etterspørselen som til

enhver tid er i markedet og uansett hva som måtte

inntreffe.

Tankbil fra Esso på fordekket på av ferje som anløper Mortavika på ferjestrekningen Arsvågen-Mortavika på E39 over Boknafjorden i

Rogaland. Tankbilen står alene på fordekket pga. regler for transport av farlig gods. Foto: Steinar Haugberg/Samfoto.

Det er besluttet å overføre ansvaret for drivstofforsyning fra OED til

NFD.

S a m f u nn e ts f u n k s j onalit e t

6.2

Sentrale lover og forskrifter:

VANN OG AVLØP

• Lov om folkehelsearbeid (folkehelseloven)

6.2.1 BESKRIVELSE, ANSVAR, REGULERING

• Lov om kommunal beredskapsplikt,

sivile beskyttelsestiltak og Sivilforsvaret

(sivilbeskyttelsesloven)

• Lov om kommunale vass- og avløpsanlegg

I Norge er det i hovedsak kommunene eller

kommunalt eide selskaper som sørger for vann- og

avløpstjenestene til innbyggerne og næringslivet.

Om lag 1 600 vannverk sørger for vannforsyning

til 90 prosent av befolkningen, mens de øvrige

10 prosent har egen brønn eller mindre fellesanlegg.

Om lag 2 600 kommunalt eller interkommunalt

eide avløpsa nlegg sørger for å ta hånd om avløpet

fra 83 prosent av befolkningen, mens de resterende

17 prosent har egne avløpsanlegg eller mindre,

private fellesløsninger. Siden infrastrukturen

for vann og avløp er naturlige monopol, er det i

utgangspunktet ingen overlappende systemer for

innbyggere og næringsliv dersom tjenesten svikter.

Dette forsterker behovet for robuste løsninger og god

beredskap på området.

• Lov om helsemessig og sosial beredskap

(helseberedskapsloven)

• Lov om vern mot forurensninger og om avfall

(forurensingsloven)

• Lov om planlegging og byggesaksbehandling

(plan- og bygningsloven)

• Forskrift om vannforsyning og drikkevann

• Forskrift om begrensning av forurensning

• Forskrift om miljørettet helsevern

Samfunnets funksjonalitet

Forsynings

sikkerhet

Drikkevannsforsyning

Vann og

avløp

Finansielle

tjenester

Kraftforsyning

Elektronisk

kommunikasjon

Transport

Satellittbaserte

tjenester

Avløpshåndtering

Figur 14. Samfunnsfunksjonen Vann og avløp med kapabiliteter.

S a m f u nn e ts f u n k s j onalit e t

Vann og avløpssystemene dekker hele verdikjeden

fra nedbørfelt til resipient. Dette inkluderer vannforsyningen med komponentene: Nedbørfelt/

kilde, vannbehandling (vannbehandlingsanlegg) og

vanndistribusjon (ledningsnett, tunneler, høydebasseng, pumpestasjoner). Avløpshåndtering inkluderer

innsamling/oppsamling av avløpsvann/overvann,

transport av avløpsvann (ledningsnett, tunneler,

pumpestasjoner) og avløpsrensing før utslipp til resipient (avløpsanlegg).

Vann- og avløpssektoren er regulert gjennom

bl.a. drikkevannsforskriften37 og forurensingsforskriften38. Drikkevannsforskriften stiller krav til

vannverkseier med hensyn til kvalitet, mengde og

leveringssikkerhet for drikkevann. Spesifikke kvalitetskrav er gitt i vedlegg til forskriften.

Folkehelseloven pålegger kommunene ansvar

for å sikre at befolkningen faktisk har nødvendig

tilgang til trygg og sikker vannforsyning ut fra et

folkehelseperspektiv.

I regjeringen ligger ansvaret for trygg vannforsyning

til Helse- og omsorgsdepartementet. Mattilsynet

er ansvarlig direktorat for drikkevannsforskriften

og forurensingsforskriften og har ansvar for godkjenning og tilsyn etter drikkevannsforskriften.

Nasjonalt folkehelseinstitutt er faglig rådgiver innen

helsefaglige spørsmål vedrørende bl.a. vannforsyning og drikkevann. Kommunene fører tilsyn med

vannforsyningen etter drikkevannsforskriften.

Kystverket har etter forurensingsloven myndighet til å følge opp at den ansvarlige forurenser

eller kommune iverksetter tilstrekkelige skadebegrensende tiltak ved akutt forurensing – også av

drikkevannskilder.

6.2.2 FUNKSJONSEVNE – KAPABILITETER

Innenfor samfunnsfunksjonen Vann og avløp er det definert to kapabiliteter: Drikkevannsforsyning og Avløpshåndtering. Drikkevannsforsyning Evne til å levere tilstrekkelig mengde drikkevann til befolkningen og virksomheter med kritisk samfunnsfunksjon.

Med «tilstrekkelig mengde» menes i normal­ situasjonen at vannforsyningen skal dekke den til enhver tid rådende etterspørselen fra husholdninger og næringsvirksomhet. Vannforsyningen må i tillegg ha beredskap for å sikre forsyning av et minimumskvantum drikkevann uansett hvilke hendelser som måtte inntreffe. Dette kvantumet defineres av de ansvarlige myndigheter. Beredskapen må også omfatte situasjoner der vann som leveres gjennom ledningsnettet må kokes for å kunne benyttes til drikkevann. Drikkevann er pr. definisjon ikke bare vann som drikkes, men alt vann som produseres i et vannforsyningsanlegg eller som tas ut av en vannkilde og som går til forbruk i boliger, til næringslivet (inklusiv dyrehold) eller i samfunnet for øvrig.39 Kravet er at vannet skal være «hygienisk betryggende».40 Drikkevannskildene skal også normalt kunne forsyne brann- og redningsvesenet med slukkevann til brannslukking. Det vil selvfølgelig ikke være de samme kvalitetskrav til dette vannet som til vann som skal brukes av befolkningen, i industrien, ved sykehus osv. I praksis har dette imidlertid liten betydning. Evnen til å levere drikkevann er kritisk fordi tilgang på vann er en grunnleggende fysiologisk forutsetning for alt liv og viktig også av hygieniske årsaker. Svikt i vannforsyningen vil også kunne få konsekvenser for samfunnets evne til å ivareta en rekke andre kritiske funksjoner. Både matproduksjon og helsevesenet er for eksempel avhengig av tilstrekkelig tilgang på rent vann.

Forskrift om vannforsyning og drikkevann (drikkevannsforskriften). Forskrift om begrensing av forurensing.

Jf. Drikkevannsforskriften § 3. Jf. Drikkevannsforskriften § 14.

S a m f u nn e ts f u n k s j onalit e t

Ansvar og involverte: • Helse- og omsorgsdepartementet • Klima- og miljødepartementet • Landsbruks- og matdepartementet • Mattilsynet • Nasjonalt folkehelseinstitutt • Statens strålevern • Miljødirektoratet • Kommunene • Vannverk (oftest kommunale) Avløpshåndtering Evne til bortledning og tilstrekkelig rensing av avløpsvann.

Evnen til å bortlede avløpsvann er kritisk fordi et bortfall vil kunne medføre betydelige driftsmessige og hygieniske konsekvenser for virksomheter med kritisk samfunnsfunksjon, for eksempel virksom­ heter innenfor matproduksjon og helsevesen.

Dersom en svikt i avløpssystemet blir langvarig, vil boliger i praksis måtte evakueres. Avløpsvann inn­ befatter sanitært og industrielt avløpsvann og overvann som må transporteres bort og renses forsvarlig før det slippes ut i naturen igjen. Krav til rensing av avløpsvann er differensiert ut fra definisjoner gitt i forurensingsforskriften.41 Med «tilstrekkelig» rensing menes i normal­­situa­ sjonen at rensing av avløpsvann skjer i henhold til gjeldende regelverk og tillatelser. Det må i tillegg gjøres vurderinger og gjennomføres tiltak som sikrer at risikoen for forurensing av resipient er på et akseptabelt nivå også når uønskede hendelser måtte inntreffe. Ansvar og involvering: • Klima- og miljødepartementet • Miljødirektoratet • Kommunene

S a m f u nn e ts f u n k s j onalit e t

Innenfor samfunnsfunksjonen Vann og avløp er det

definert to kapabiliteter: Drikkevannsforsyning og

Avløpshåndtering.

Drikkevannsforsyning

Evne til å levere tilstrekkelig mengde drikkevann

til befolkningen og virksomheter med kritisk

samfunnsfunksjon.

Med «tilstrekkelig mengde» menes i normal

situasjonen at vannforsyningen skal dekke den til

enhver tid rådende etterspørselen fra husholdninger

og næringsvirksomhet. Vannforsyningen må i tillegg ha beredskap for å sikre forsyning av et minimumskvantum drikkevann uansett hvilke hendelser

som måtte inntreffe. Dette kvantumet defineres av

de ansvarlige myndigheter. Beredskapen må også

omfatte situasjoner der vann som leveres gjennom

ledningsnettet må kokes for å kunne benyttes til

drikkevann.

Drikkevann er pr. definisjon ikke bare vann som

drikkes, men alt vann som produseres i et vannforsyningsanlegg eller som tas ut av en vannkilde og

som går til forbruk i boliger, til næringslivet (inklusiv

dyrehold) eller i samfunnet for øvrig.39 Kravet er at

vannet skal være «hygienisk betryggende».40

Drikkevannskildene skal også normalt kunne forsyne brann- og redningsvesenet med slukkevann

til brannslukking. Det vil selvfølgelig ikke være de

samme kvalitetskrav til dette vannet som til vann

som skal brukes av befolkningen, i industrien, ved

sykehus osv. I praksis har dette imidlertid liten

betydning.

Evnen til å levere drikkevann er kritisk fordi tilgang

på vann er en grunnleggende fysiologisk forutsetning

for alt liv og viktig også av hygieniske årsaker.

Svikt i vannforsyningen vil også kunne få konsekvenser for samfunnets evne til å ivareta en rekke

andre kritiske funksjoner. Både matproduksjon og

helsevesenet er for eksempel avhengig av tilstrekkelig tilgang på rent vann.

Forskrift om vannforsyning og drikkevann (drikkevannsforskriften).

Forskrift om begrensing av forurensing.

Jf. Drikkevannsforskriften § 3.

Jf. Drikkevannsforskriften § 14.

S a m f u nn e ts f u n k s j onalit e t

Ansvar og involverte:

• Helse- og omsorgsdepartementet

• Klima- og miljødepartementet

• Landsbruks- og matdepartementet

• Mattilsynet

• Nasjonalt folkehelseinstitutt

• Statens strålevern

• Miljødirektoratet

• Kommunene

• Vannverk (oftest kommunale)

Avløpshåndtering

Evne til bortledning og tilstrekkelig rensing av

avløpsvann.

Evnen til å bortlede avløpsvann er kritisk fordi et

bortfall vil kunne medføre betydelige driftsmessige

og hygieniske konsekvenser for virksomheter med

kritisk samfunnsfunksjon, for eksempel virksom

heter innenfor matproduksjon og helsevesen.

Dersom en svikt i avløpssystemet blir langvarig, vil

boliger i praksis måtte evakueres. Avløpsvann inn

befatter sanitært og industrielt avløpsvann og overvann som må transporteres bort og renses forsvarlig

før det slippes ut i naturen igjen. Krav til rensing av

avløpsvann er differensiert ut fra definisjoner gitt i

forurensingsforskriften.41

Med «tilstrekkelig» rensing menes i normalsitua

sjonen at rensing av avløpsvann skjer i henhold til

gjeldende regelverk og tillatelser. Det må i tillegg

gjøres vurderinger og gjennomføres tiltak som

sikrer at risikoen for forurensing av resipient er på et

akseptabelt nivå også når uønskede hendelser måtte

inntreffe.

Ansvar og involvering:

• Klima- og miljødepartementet

• Miljødirektoratet

• Kommunene

Foto: Håkon Mosvold Larsen/Scanpix

ifølge forurensningsforskriften.

S a m f u nn e ts f u n k s j onalit e t

6.3

Sentrale lover og forskrifter:

FINANSIELLE TJENESTER

• Lov om Norges Bank og pengevesenet mv.

(sentralbankloven)

6.3.1 BESKRIVELSE, ANSVAR, REGULERING (del 1)

Finansiell stabilitet er et hovedmål for myndighetenes styring av finanssektoren. Dette innebærer at det

finansielle systemet må være robust overfor forstyrrelser slik at det er i stand til å formidle finansiering,

utføre betalinger og omfordele risiko på en tilfredsstillende måte.

Det finansielle systemet består av finansmarkeder,

finansinstitusjoner og finansiell infrastruktur.

• Lov om betalingssystemer mv

(betalingssystemloven)

• Lov om tilsynet med finansinstitusjoner mv.

(finanstilsynsloven)

• Lov om verdipapirhandel (verdipapirhandelloven)

• Lov om finansforetak og finanskonsern

(finansforetaksloven)

• Lov om registrering av finansielle instrumenter

(verdipapirregisterloven)

Samfunnets funksjonalitet

Forsynings

sikkerhet

Vann og

avløp

Finansielle

tjenester

Kraftforsyning

Finansmarkedet

Betalingsmidler

Finanstransaksjoner

Figur 15. Samfunnsfunksjonen Finansielle tjenester med kapabiliteter.

Elektronisk

kommunikasjon

Transport

Satellittbaserte

tjenester

S a m f u nn e ts f u n k s j onalit e t

Ansvaret for å sikre finansiell stabilitet er i Norge

delt mellom Finansdepartementet, Norges Bank og

Finanstilsynet. Finansdepartementet har det overordnede ansvaret for å se til at det finansielle systemet fungerer godt. Norges Bank og Finanstilsynet

skal bidra til at det finansielle systemet er robust

og effektivt, og overvåker derfor finansinstitusjon

ene, verdipapirmarkedene og betalingssystemene

for å avdekke forhold som kan true stabiliteten.

Finanstilsynet fører også tilsyn med finansinstitu

sjonene og markedsplassene. Norges Bank er långiver

i siste instans.

Penge- og kapitalmarkedet42 brukes ofte som en

betegnelse på flere ulike markeder for omsetning av

fordringer og gjeld. Finansinstitusjoner og bankene

er de største aktørene i penge- og kapitalmarkedet.

Bankene står i en særstilling ved at de både har en

vesentlig rolle i innlåns- og i utlånsvirksomhet og i

betalingsformidlingen.

Norske aktørers finansielle tilpasning gir en struktur

for sparing og finansiering som medfører at banksektoren i Norge må hente inn en betydelig andel

av finansieringen fra utlandet. De internasjonale

finansmarkedene er blitt stadig mer sammenvevde.

Integrasjonen bidrar til økt økonomisk effektivitet, men gir samtidig et mer sårbart finansielt

system. Spredning av finansiell uro i et marked

eller et land til andre markeder og land skjer raskt.

Avhengigheten norske banker har overfor inter

nasjonale penge- og kapitalmarkeder gjør derfor

den norske økonomien sårbar overfor ustabilitet i de

samme markedene.

Solide banker med gode systemer for styring av

risiko vil normalt ha tillit i markedene, og derfor også

i utgangspunktet tilstrekkelig tilgang på likviditet.

I tider med finansiell uro i de internasjonale markedene vil selv solide banker i markeder med gode

underliggende økonomiske forhold, kunne oppleve

problemer med finansieringen. Særlig vil dette kunne

slå ut i mindre markeder, som det norske. Videre kan

det oppstå ulike typer aktør- og/eller systemsvikt

Pengemarkedet er markedet for kortsiktige fordringer på store beløp

(inntil 12 måneder). De viktigste instrumentene i pengemarkedet

er interbankinnskudd (en plassering en bank gjør i en annen bank),

særinnskudd i bank, innlån i finansieringsselskap, sertifikater

(omsettelige verdipapirer med løpetid inntil 12 måneder), markedslån

og valutaswapper. Kapitalmarkedet er markedet for omsetning av

verdipapirer (kapitalplasseringer eller lån) med løpetid på mer enn 12

måneder, som ihendehaverobligasjoner, pantobligasjoner, aksjer og

lignende.

som kan føre til likviditetsproblemer. Dette kan være

likviditetstørke i internasjonale penge- og kapitalmarkeder, tillitssvikt til bankers eller landets økonomi eller svikt i bankenes systemer eller de sentrale

systemene for betalingsoppgjør.

Gjennomføring av utbetalinger og andre finansielle transaksjoner er avhengig av robuste og sikre

betalingssystemer.

Betalingssystemet består i denne sammenheng

av interbanksystemer og systemer for betalings

tjenester. Interbanksystemer er systemer for overføring av penger mellom banker med felles regler

for avregning og oppgjør. Systemer for betalings

tjenester er systemer for overføring av penger mellom kundekontoer i bank eller hos andre som kan yte

betalingstjenester. Kontanter faller utenfor systemer

for betalingstjenester.

Verdipapiroppgjøret (VPO) er et system for oppgjør

av handel med finansielle instrument med felles

regler for avregning og oppgjør.

Selv om kontanter i dag utgjør en liten andel av de

samlede betalingsmidlene, har de likevel fortsatt en

viktig rolle som betalingsinstrument. Det er bare

kontanter som etter sentralbankloven er tvungne

betalingsmidler i Norge. Det vil si at forbrukere kan

kreve å få betale med kontanter hos betalingsmot

takeren. Tiltroen til at kontopenger raskt og enkelt

kan omgjøres til et tilsvarende beløp i kontanter

har i alle fall historisk vært av avgjørende betydning for kontopengers status som betalingsmiddel.

Elektroniske betalingsinstrumenter er sårbare for

6.3.1 BESKRIVELSE, ANSVAR, REGULERING (del 2)

svikt i strømforsyningen og ekomnettene, og kontanter vil derfor fortsatt lenge kunne ha en viktig

betydning som reserveløsning. I lov om finansforetak og finanskonsern (finansforetaksloven) heter

det i § 16.4: «Banker skal i samsvar med kundenes

forventninger og behov, motta kontanter fra kundene

og gjøre innskudd tilgjengelig for kundene i form av

kontanter».43

Lov om Norges Bank og pengevesenet mv. (sentral

bankloven) fastsetter at Norges Bank er landets

sentralbank. Banken skal være et utøvende og

rådgivende organ for penge-, kreditt- og valuta

politikken. Den skal utstede pengesedler og mynter,

Lov om finansforetak og finanskonsern, kap. 16.

S a m f u nn e ts f u n k s j onalit e t

fremme et effektivt betalingssystem innenlands og

overfor utlandet og overvåke penge-, kreditt- og

valutamarkedene.

Norges Banks oppgaver og ansvar på dette området

følger av sentralbanklovens § 1 som sier at banken

skal «fremme et effektivt betalingssystem innenlands og overfor utlandet». I § 3 står det: «Banken

skal underrette departementet når det etter bankens

oppfatning er behov for tiltak av penge-, kreditt- og

valutapolitisk karakter av andre enn banken.» Etter

lov om betalingssystemer, som trådte i kraft i 2000,

er Norges Bank konsesjonsmyndighet for avregn

ings- og oppgjørssystemene til bankene, de såkalte

interbanksystemene. Norges Bank er også oppgjørsbank på øverste nivå i det norske betalingssystemet.

Betalinger mellom bankene, statlige betalinger og

overføringer mellom bankene og Norges Bank gjøres

opp med endelig virkning ved postering på kontoer i

Norges Banks oppgjørssystem (NBO). For å gjennomføre betalinger raskt og sikkert er det nære forbindelser mellom NBO og annen sentral infrastruktur i

finanssektoren.

Betalingssystemer er etter lov om betalingssystemer

mv. (betalingssystemloven) systemer for overføring av midler med formelle og standardiserte

ordninger og felles regler for behandling, avregning

eller oppgjør av betalingstransaksjoner. I et betalingssystem inngår interbanksystem og systemer for

betalingstjenester.

Betalingssystemloven bygger på at finansnæringen

har et eget ansvar for å utforme robuste systemer, og

6.3.1 BESKRIVELSE, ANSVAR, REGULERING

at aktørene selv har et ansvar for å drive interbanksystemene slik at hensynet til risiko og effektivitet

blir tilstrekkelig ivaretatt.44 Tilsyn og overvåking av

interbanksystemene er også basert på internasjonale

anbefalinger.45

Etter Lov om tilsynet med finansinstitusjoner mv.

(finanstilsynsloven) § 3 skal Finanstilsynet se til at de

institusjoner det har tilsyn med virker på en hensiktsmessig og betryggende måte i samsvar med lov

og bestemmelser gitt i medhold av lov samt med den

hensikt som ligger til grunn for institusjonens opprettelse, dens formål og vedtekter.

«Rapport om finansiell infrastruktur» fra Norges Bank omhandler

dette temaet.

Særlig viktig er prinsippene fra Committee on Payment and

Settlement Systems (CPSS) og International Organization of Securities

Commissions (IOSCO), se http://www.bis.org/publ/cpss101a.pdf

Formålet til Lov om finansiell sikkerhetsstillelse er å

styrke det finansielle markedet og ivareta hensynet

til finansiell stabilitet ved å bidra til sikker, ordnet og

effektiv finansiell sikkerhetsstillelse og dermed bidra

til å styrke robustheten i systemet.

I tillegg til kravene som følger av myndighetsreguleringen gjennom lov- og forskrifter, har bankene

inngått avtaler seg imellom om selvregulering.

Selvreguleringen berører primært bankenes transaksjonsutveksling. Den omfatter felles utviklede tjenester og felles operasjonelle leveranser som anvendes av

hele banksektoren og skal bidra til effektive og sikre

transaksjonskjeder som også er robuste ved finansielle forstyrrelser.46

6.3.2 FUNKSJONSEVNE – KAPABILITETER

Den funksjonsevnen samfunnet til enhver tid må opprettholde innenfor dette området er beskrevet i kapabiliteter knyttet til finansmarkedet, finansielle transaksjoner og betalingsmidler. Finansmarkedet Evne til å opprettholde sikker formidling av kapital mellom aktører nasjonalt og til og fra utlandet.

Kapabiliteten er knyttet til myndighetenes evne til å iverksette tiltak for å opprettholde fungerende pengeog kapitalmarkeder i situasjoner der tilgangen på kapital stopper opp. Solvenskriser i bankvesenet, men også rene lik­ viditetskriser, kan ha alvorlige konsekvenser som gjør det nødvendig med tiltak fra myndighetenes side: • Långivere blir langt mer selektive i sine låne­ vurderinger, slik at kredittilgangen til store grupper i verste fall stopper opp, med de konsekvenser det har for investeringer og arbeidsplasser • Långivere stiller høyere krav til verdipapirene som kan stilles som sikkerhet for lån

Selvreguleringen er dokumentert i «Blåboka» og forvaltes av Finansnæringens fellesorganisasjon (FNO). Regelverket er tilgjengelig på FNOs nettsted, http://www.fno.no/blaboka.

S a m f u nn e ts f u n k s j onalit e t

Tiltakene myndighetene kan iverksette for å møte slike kriser, består av flere komponenter. For å dempe en solvenskrise i bankvesenet, kan myndighetene treffe tiltak for tilførsel av ny egenkapital til bankene. Ved en likviditetskrise kan det være aktuelt at sentralbanken opptrer som långiver i siste instans og tilfører banksystemet mer likviditet. Ansvar og involverte: • Finansdepartementet • Norges Bank • Finanstilsynet • Finansinstitusjoner

Betalingsmidler er en forutsetning for forbrukerhandel. Svikt i tilgangen til betalingsmidler vil derfor kunne få betydelige konsekvenser for den enkeltes tilgang til mat, drivstoff og andre viktige varer. Ansvar og involverte: • Finansdepartementet • Norges Bank • Finanstilsynet • Finansinstitusjoner

Finansielle transaksjoner Evne til å gjennomføre betalinger og andre finansielle transaksjoner på en sikker måte.

Betalingssystemene er en forutsetning for interaksjonen mellom aktørene i det økonomiske systemet. Elektroniske transaksjoner mellom konti og mellom bankene både nasjonalt og internasjonalt er viktigst i denne sammenheng. Bruken av kontanter er redusert og har liten betydning når det gjelder finansielle transaksjoner mellom næringslivsaktører. Kontanter kan likevel ha en funksjon i en beredskapssituasjon. Det er til nå ikke dokumentert at det finnes gode nok alternativer til at kontanter kan avskrives som en del av den samlede beredskapsløsningen til bankene.47 Betalingsmidler Evne til å opprettholde befolkningens tilgang til nødvendige betalingsmidler.

Betalingsmidler innbefatter kontanter og elektroniske betalingsinstrumenter som betalingskort, giro og kontobetaling. Andre betalingsinstrumenter som sjekker og remisser har bare marginal betydning i Norge i dag.

Høringsuttalelse på rapporten «Samfunnets kritiske funksjoner» fra Norges Bank, 23. november 2015.

S a m f u nn e ts f u n k s j onalit e t

• Lov om produksjon, omforming, overføring, omsetning, fordeling og bruk av energi m.m. (energiloven)

Den funksjonsevnen samfunnet til enhver tid må

opprettholde innenfor dette området er beskrevet i

kapabiliteter knyttet til finansmarkedet, finansielle

transaksjoner og betalingsmidler.

Finansmarkedet

Evne til å opprettholde sikker formidling av kapital

mellom aktører nasjonalt og til og fra utlandet.

Kapabiliteten er knyttet til myndighetenes evne til å

iverksette tiltak for å opprettholde fungerende pengeog kapitalmarkeder i situasjoner der tilgangen på

kapital stopper opp.

Solvenskriser i bankvesenet, men også rene lik

viditetskriser, kan ha alvorlige konsekvenser som gjør

det nødvendig med tiltak fra myndighetenes side:

• Långivere blir langt mer selektive i sine låne

vurderinger, slik at kredittilgangen til store grupper

i verste fall stopper opp, med de konsekvenser det

har for investeringer og arbeidsplasser

• Långivere stiller høyere krav til verdipapirene som

kan stilles som sikkerhet for lån

Selvreguleringen er dokumentert i «Blåboka» og forvaltes av

Finansnæringens fellesorganisasjon (FNO). Regelverket er

tilgjengelig på FNOs nettsted, http://www.fno.no/blaboka.

S a m f u nn e ts f u n k s j onalit e t

Tiltakene myndighetene kan iverksette for å møte

slike kriser, består av flere komponenter. For å dempe

en solvenskrise i bankvesenet, kan myndighetene

treffe tiltak for tilførsel av ny egenkapital til bankene. Ved en likviditetskrise kan det være aktuelt at

sentralbanken opptrer som långiver i siste instans og

tilfører banksystemet mer likviditet.

Ansvar og involverte:

• Finansdepartementet

• Norges Bank

• Finanstilsynet

• Finansinstitusjoner

Betalingsmidler er en forutsetning for forbrukerhandel. Svikt i tilgangen til betalingsmidler vil derfor

kunne få betydelige konsekvenser for den enkeltes

tilgang til mat, drivstoff og andre viktige varer.

Ansvar og involverte:

• Finansdepartementet

• Norges Bank

• Finanstilsynet

• Finansinstitusjoner

Finansielle transaksjoner

Evne til å gjennomføre betalinger og andre

finansielle transaksjoner på en sikker måte.

Betalingssystemene er en forutsetning for interaksjonen mellom aktørene i det økonomiske systemet.

Elektroniske transaksjoner mellom konti og mellom

bankene både nasjonalt og internasjonalt er viktigst i

denne sammenheng. Bruken av kontanter er redusert og har liten betydning når det gjelder finansielle

transaksjoner mellom næringslivsaktører. Kontanter

kan likevel ha en funksjon i en beredskapssituasjon.

Det er til nå ikke dokumentert at det finnes gode nok

alternativer til at kontanter kan avskrives som en del

av den samlede beredskapsløsningen til bankene.47

Betalingsmidler

Evne til å opprettholde befolkningens tilgang til

nødvendige betalingsmidler.

Betalingsmidler innbefatter kontanter og elektroniske betalingsinstrumenter som betalingskort, giro

og kontobetaling. Andre betalingsinstrumenter som

sjekker og remisser har bare marginal betydning i

Norge i dag.

Foto. Gorm Kallestad/NTB Scanpix.

Høringsuttalelse på rapporten «Samfunnets kritiske funksjoner» fra

Norges Bank, 23. november 2015.

S a m f u nn e ts f u n k s j onalit e t

6.4

Sentrale lover og forskrifter:

KRAFTFORSYNING

• Lov om produksjon, omforming, overføring,

omsetning, fordeling og bruk av energi m.m.

(energiloven)

6.4.1 BESKRIVELSE, ANSVAR, REGULERING (del 1)

Samfunnsfunksjonen Kraftforsyning omfatter de

systemer og leveranser som er nødvendig for å

ivareta samfunnets behov for elektrisk energi til opp

varming, husholdning, produksjon, transport med

mer, og fjernvarme der slike anlegg er utbygd.

• Lov om tilsyn med elektriske anlegg og elektrisk

utstyr (el-tilsynsloven)

• Lov om kommunal beredskapsplikt,

sivile beskyttelsestiltak og Sivilforsvaret

(sivilbeskyttelsesloven)

• Forskrift om produksjon, omforming, overføring,

omsetning, fordeling og bruk av energi m.m.

(energilovforskriften)

• Forskrift om systemansvaret i kraftsystemet

(systemansvarsforskriften)

• Forskrift om planlegging og gjennomføring

av rekvisisjon av kraft og tvangsmessige

leveringsinnskrenkninger ved kraftrasjonering

(rasjoneringsforskriften)

• Forskrift om forebyggende sikkerhet

og beredskap i energiforsyningen

(beredskapsforskriften)

• Forskrift om elektriske forsyningsanlegg

Samfunnets funksjonalitet

Forsynings

sikkerhet

Vann og

avløp

Finansielle

tjenester

Kraftforsyning

Elektrisk energi

Figur 16. Samfunnsfunksjonen Kraftforsyning med kapabiliteter.

Elektronisk

kommunikasjon

Fjernvarme

Transport

Satellittbaserte

tjenester

S a m f u nn e ts f u n k s j onalit e t

Forsyning av elektrisk energi

Viktige samfunnsoppgaver og kritiske samfunnsfunksjoner er avhengige av et velfungerende system

med pålitelig energiforsyning. I Norge er elektrisitetens andel av energibruken betydelig høyere enn i

andre land. Denne avhengigheten av én energikilde

gjør at det må stilles store krav til forsyningssikkerhet for elektrisk energi.

Elektrisk energi transporteres via forsyningsanlegg fra produsentene, som i Norge i hovedsak er

vannkraftverk, til forbrukerne. Kraftsystemer er

dimensjonert for å kunne overføre den elektriske

energien som det er behov for i de timene av året

når forbruket av elektrisk energi er høyest. For

Norges del vil dette normalt være en kald vinterdag. Energietterspørselen dekkes nasjonalt ved å ha

tilstrekkelig egen elektrisitetsproduksjon og importmuligheter fra andre land. Norge utveksler elektrisk

energi med Sverige, Danmark, Finland, Nederland og

Russland ved behov.

Forsyningsnettet i Norge har tre nivåer: sentralnett,

regionalnett og distribusjonsnett. Sentralnettet

binder sammen produksjon og forbruk i ulike landsdeler, gir aktørene adgang til en markedsplass, og

sørger for sentrale utvekslingspunkt i alle regioner.

Sentralnettet omfatter også overføringsledningene

til utlandet. Distribusjonsnett er de lokale nettene

som sørger for distribusjon av elektrisk energi til

sluttbrukere. Regionalnettene er bindeledd mellom

sentralnettet og distribusjonsnettene.

Olje- og energidepartementet har det overordnede

ansvaret for forvaltningen av energi- og vann

ressursene i Norge. Det er departementets oppgave å

påse at forvaltningen utføres etter de retningslinjene

Stortinget og regjeringen gir. Departementet har

eieransvaret for statsforetaket Statnett.

Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE)

har ansvar for å forvalte de innenlandske energi

ressursene og er nasjonal reguleringsmyndighet for elektrisitetssektoren. NVE har videre

ansvar for å forvalte Norges vannressurser og har

ansvar for forsyningssikkerheten i kraftsystemet.

Forsyningssikkerhet er definert som energi-, effektog driftssikkerhet.

(DSB) har ansvar for elsikkerhetsregelverket som

også er viktig for innretningen av forsyningssystemet og dermed for sikkerheten i dette. Gjennom

tilsyn med hvorvidt regelverket følges av aktørene,

kartlegger og analyserer DSB risiko og sårbarhet knyttet til elsikkerhet og driften av elektriske

forsyningsanlegg.

Statnett har ansvar for å bygge og drive det sentrale

strømnettet. Foretaket er operatør for hele sentralnettet og eier i overkant av 90 prosent av dette nettet.

Statnett har systemansvaret på kort og lang sikt, noe

som innebærer ansvar for å sikre momentan kraftbalanse og legge til rette for tilfredsstillende leveringskvalitet i alle deler av landet.

NVE har ansvaret for å samordne beredskapsplanleggingen og skal lede landets kraftforsyning

under beredskap og i krig. For dette formål er

det etablert en landsomfattende organisasjon –

Kraftforsyningens beredskapsorganisasjon (KBO)

– bestående av NVE og de virksomheter som står for

kraftforsyningen. Dette omfatter alle enheter som

eier eller driver kraftproduksjon med tilhørende

vassdragsregulering, overføring og distribusjon av

elektrisk kraft og fjernvarme.48 Alle enheter i KBO

har en selvstendig plikt til å sørge for effektiv sikring

og beredskap og iverksette tiltak for å forebygge,

begrense og håndtere virkningene av ekstraordinære

situasjoner.

Evne til å opprettholde konfidensialitet, integritet og

tilgjengelighet for informasjon i energiforsyningen er

grunnleggende viktig for sikkerheten. For de viktigste anleggene i energiforsyningen stilles det krav om

redundante sambandsveier for elektronisk kommunikasjon i driftskontrollsystemet.

Fjernvarme

Et fjernvarmenett er et distribusjonssystem for

oppvarmet vann som brukes til å transportere

varme til sluttbrukeren. I et fjernvarmesystem kan

6.4.1 BESKRIVELSE, ANSVAR, REGULERING (del 2)

en utnytte energiressurser som ellers ville vært

vanskelig utnyttbare. Den vannbårne varmen kan

Mer presist beskrevet slik i beredskapsforskriften: «KBOenheter er de virksomheter som eier eller driver anlegg og som

har konsesjon etter energiloven § 3-1, § 3-2 eller § 5-1, og som i

medhold av § 5-2 eller § 5-7 er klassifisert etter denne forskrift.

Beredskapsmyndigheten kan ved enkeltvedtak bestemme at også

andre virksomheter som eier eller driver anlegg eller annet som har

vesentlig betydning for drift eller gjenoppretting av eller sikkerhet

i produksjon, omforming, overføring, omsetning eller fordeling av

elektrisk energi eller fjernvarme, skal være KBO-enheter.»

S a m f u nn e ts f u n k s j onalit e t

komme fra avfallsforbrenning, biobrensel, utnyttelse

av omg ivelsesvarme gjennom varmepumper eller

spillvarme fra industri. Infrastruktur for vannbåren

varme benyttes blant annet for å ta i bruk mange

av de nye fornybare energikildene hvor utnyttelse

gir mindre miljøkonsekvenser enn bruk av fossile

energikilder. Olje og elektrisitet benyttes imidlertid også som energikilde for å dekke topplasten av

varmebehovet på kalde dager.

Levering av fjernvarme har økt vesentlig i omfang de

senere år, og fjernvarme blir av stadig større betydning i de største byene. Der kundene ikke har andre

oppvarmingsmuligheter, kan leveranse av fjernvarme

være av kritisk betydning i den kalde årstiden. For

tilknyttede helseinstitusjoner er stabil fjernvarmeforsyning av stor betydning gjennom hele året.

Lov- og forskriftsreguleringer av forsyningen av

elektrisk energi og fjernvarme

Samfunnets tilgang på elektrisk energi forutsetter regulering av produksjon, omforming, overføring, omsetning, fordeling og bruk av energi.

Nettselskapenes virksomhet er underlagt en

omfattende regulering gjennom tekniske og funk

sjonelle krav. Noen av de sentrale reguleringene

innenfor kraft- og fjernvarmeforsyningen er omtalt

under.

Lov om produksjon, omforming, overføring, omsetning, fordeling og bruk av energi m.m. (energi

loven) er det viktigste grunnlaget for reguleringer i

elektrisitetssektoren. I tråd med formålet til energiloven skal NVE kun gi konsesjon til elektriske anlegg

6.4.1 BESKRIVELSE, ANSVAR, REGULERING

driftssikker stand. Videre stilles det også krav om at selskapet må ta beredskapsmessige hensyn ved planlegging, utførelse og drift av anleggene. Bestemmelsene innebærer et krav til konsesjonærer som skal bidra til driftssikkerhet i kraftsystemet og dermed også forsyningssikkerhet for elektrisk energi. Forskrift om systemansvaret i kraftsystemet har som formål er å sikre momentan balanse mellom produksjon og forbruk, legge til rette for et effektivt kraftmarked og en tilfredsstillende leveringskvalitet i kraftsystemet. Systemansvarsforskriften beskriver systemansvarliges oppgaver for å imøtekomme den momentane etterspørselen etter kraft. I tillegg legger forskriften en plikt på systemansvarlig til å kontinuerlig utrede og utvikle nødvendige virkemidler for å håndtere perioder med en svært anstrengt kraftsituasjon hvor det er fare for energiknapphet. Forskrift om planlegging og gjennomføring av rekvisisjon av kraft og tvangsmessige leveringsinnskrenkninger ved kraftrasjonering (rasjoneringsforskriften) gir NVE/OED fullmakt til å iverksette rasjonering dersom tilbud og etterspørsel ikke lenger kan balanseres i kraftmarkedet. Forskriften skal sikre at kraftrasjonering blir gjennomført på en samfunnsmessig rasjonell måte, slik at energien blir best mulig utnyttet ut fra hensynet til allmenne og private interesser. Med hjemmel i denne forskriften pålegges nettselskapene å gjennomføre en rekke tiltak i tilknytning til planlegging og gjennomføring av rasjoneringssituasjoner. Forskrift om forebyggende sikkerhet og beredskap i energiforsyningen (beredskapsforskriften) skal sikre at energiforsyningen opprettholdes, og at normal forsyning gjenopprettes på en effektiv og sikker måte i og etter ekstraordinære situasjoner for å redusere de samfunnsmessige konsekvensene. Forskriften pålegger produksjons- og nettselskaper og fjernvarmeselskaper å gjennomføre risiko- og sårbarhetsanalyser, ha oppdaterte beredskapsplaner og øve regelmessig. Selskapene er pålagt å gjennomføre forebyggende sikkerhetstiltak ved alle anlegg og objekter av betydning for forsyningssikkerheten og ha tilgang på nødvendige ressurser og kompetanse for rask gjenoppretting ved skader og havari. Forskriften har en rekke krav til sikring av anlegg avhengig av klassifisering og beredskap rundt kritiske IKT-systemer.

S a m f u nn e ts f u n k s j onalit e t

Lov om tilsyn med elektriske anlegg og elektrisk utstyr (el-tilsynsloven) har som formål å sikre at elektriske anlegg prosjekteres, utføres, drives, vedlikeholdes og kontrolleres slik at de ikke utgjør fare for liv, helse og materielle verdier. Lovens bestemmelser pålegger nettselskapene plikter som har betydning for bygging, drift og vedlikehold av egne anlegg, og har dermed en sentral betydning for den tekniske sikkerheten samt drifts- og forsyningssikkerheten i kraftsystemet. Forskrift om elektriske forsyningsanlegg er en av forskriftene under el-tilsynsloven som har størst betydning for forsyningssikkerheten. Formålet med for­skriften er i likhet med eltilsynsloven at elektriske anlegg skal prosjekteres, utføres, driftes og ved­ likeholdes slik at de sikkert ivaretar den funksjon de er tiltenkt uten å fremby fare for liv, helse og materielle verdier. Forskriften setter blant annet krav til risiko­ vurderinger, anleggenes robusthet overfor naturhendelser med mer. Forskrift om elektriske lavspenningsanlegg setter blant annet krav til eiere av elektriske anlegg om at de på bakgrunn av faren for skade på liv, helse og materielle verdier hvis hovedforsyningen faller ut, alltid skal vurdere behovet for nødstrøm.

som er samfunnsmessig rasjonelle. I dette ligger også

en vurdering av hvordan anlegget bidrar til forsyningssikkerhet for strøm.

Leverings- og tilknytningsplikten for elektriske

produksjonsa nlegg er viktig i forsyningssammenheng. Bestemmelsene om systemansvar, rasjonering,

leveringskvalitet, energiplanlegging og beredskap

er også sentrale i reguleringen for å sikre god for

syningssikkerhet. Disse bestemmelsene er videre

utdypet i egne forskrifter.

Forskrift om produksjon, omforming, overføring,

omsetning, fordeling og bruk av energi m.m. (energilovforskriften) sier blant annet at konsesjonæren til

enhver tid plikter å holde anlegget i tilfredsstillende

driftssikker stand. Videre stilles det også krav

om at selskapet må ta beredskapsmessige hensyn

ved planlegging, utførelse og drift av anleggene.

Bestemmelsene innebærer et krav til konsesjonærer

som skal bidra til driftssikkerhet i kraftsystemet og

dermed også forsyningssikkerhet for elektrisk energi.

Forskrift om systemansvaret i kraftsystemet har

som formål er å sikre momentan balanse mellom

produksjon og forbruk, legge til rette for et effektivt

kraftmarked og en tilfredsstillende leveringskvalitet

i kraftsystemet. Systemansvarsforskriften beskriver

systemansvarliges oppgaver for å imøtekomme den

momentane etterspørselen etter kraft. I tillegg legger

forskriften en plikt på systemansvarlig til å kontinuerlig utrede og utvikle nødvendige virkemidler for å

håndtere perioder med en svært anstrengt kraftsituasjon hvor det er fare for energiknapphet.

Forskrift om planlegging og gjennomføring av

rekvisisjon av kraft og tvangsmessige leveringsinnskrenkninger ved kraftrasjonering (rasjoneringsforskriften) gir NVE/OED fullmakt til å iverksette

rasjonering dersom tilbud og etterspørsel ikke lenger

kan balanseres i kraftmarkedet. Forskriften skal

sikre at kraftrasjonering blir gjennomført på en

samfunnsmessig rasjonell måte, slik at energien blir

best mulig utnyttet ut fra hensynet til allmenne og

private interesser. Med hjemmel i denne forskriften

pålegges nettselskapene å gjennomføre en rekke

tiltak i tilknytning til planlegging og gjennomføring

av rasjoneringssituasjoner.

Forskrift om forebyggende sikkerhet og beredskap i

energiforsyningen (beredskapsforskriften) skal sikre

at energiforsyningen opprettholdes, og at normal

forsyning gjenopprettes på en effektiv og sikker måte

i og etter ekstraordinære situasjoner for å redusere

de samfunnsmessige konsekvensene.

Forskriften pålegger produksjons- og nettselskaper

og fjernvarmeselskaper å gjennomføre risiko- og

sårbarhetsanalyser, ha oppdaterte beredskapsplaner og øve regelmessig. Selskapene er pålagt å

gjennomføre forebyggende sikkerhetstiltak ved

alle anlegg og objekter av betydning for forsyningssikkerheten og ha tilgang på nødvendige ressurser

og kompetanse for rask gjenoppretting ved skader

og havari. Forskriften har en rekke krav til sikring

av anlegg avhengig av klassifisering og beredskap

rundt kritiske IKT-systemer.

S a m f u nn e ts f u n k s j onalit e t

Lov om tilsyn med elektriske anlegg og elektrisk utstyr

(el-tilsynsloven) har som formål å sikre at elektriske

anlegg prosjekteres, utføres, drives, vedlikeholdes og

kontrolleres slik at de ikke utgjør fare for liv, helse

og materielle verdier. Lovens bestemmelser pålegger

nettselskapene plikter som har betydning for bygging,

drift og vedlikehold av egne anlegg, og har dermed en

sentral betydning for den tekniske sikkerheten samt

drifts- og forsyningssikkerheten i kraftsystemet.

Forskrift om elektriske forsyningsanlegg er en av

forskriftene under el-tilsynsloven som har størst

betydning for forsyningssikkerheten. Formålet med

forskriften er i likhet med eltilsynsloven at elektriske

anlegg skal prosjekteres, utføres, driftes og ved

likeholdes slik at de sikkert ivaretar den funksjon de er

tiltenkt uten å fremby fare for liv, helse og materielle

verdier. Forskriften setter blant annet krav til risiko

vurderinger, anleggenes robusthet overfor naturhendelser med mer.

Forskrift om elektriske lavspenningsanlegg setter

blant annet krav til eiere av elektriske anlegg om at de

på bakgrunn av faren for skade på liv, helse og materielle verdier hvis hovedforsyningen faller ut, alltid skal

vurdere behovet for nødstrøm.

Samfunnsfunksjonen Kraftforsyning omfatter de systemer og leveranser som er nødvendig for å ivareta samfunnets behov for elektrisk energi til opp­ varming, husholdning, produksjon, transport med mer, og fjernvarme der slike anlegg er utbygd.

• Lov om tilsyn med elektriske anlegg og elektrisk utstyr (el-tilsynsloven) • Lov om kommunal beredskapsplikt, sivile beskyttelsestiltak og Sivilforsvaret (sivilbeskyttelsesloven) • Forskrift om produksjon, omforming, overføring, omsetning, fordeling og bruk av energi m.m. (energilovforskriften) • Forskrift om systemansvaret i kraftsystemet (systemansvarsforskriften) • Forskrift om planlegging og gjennomføring av rekvisisjon av kraft og tvangsmessige leveringsinnskrenkninger ved kraftrasjonering (rasjoneringsforskriften) • Forskrift om forebyggende sikkerhet og beredskap i energiforsyningen (beredskapsforskriften) • Forskrift om elektriske forsyningsanlegg

Figur 16. Samfunnsfunksjonen Kraftforsyning med kapabiliteter.

S a m f u nn e ts f u n k s j onalit e t

Forsyning av elektrisk energi Viktige samfunnsoppgaver og kritiske samfunnsfunksjoner er avhengige av et velfungerende system med pålitelig energiforsyning. I Norge er elektrisitetens andel av energibruken betydelig høyere enn i andre land. Denne avhengigheten av én energikilde gjør at det må stilles store krav til forsyningssikkerhet for elektrisk energi. Elektrisk energi transporteres via forsyningsanlegg fra produsentene, som i Norge i hovedsak er vannkraftverk, til forbrukerne. Kraftsystemer er dimensjonert for å kunne overføre den elektriske energien som det er behov for i de timene av året når forbruket av elektrisk energi er høyest. For Norges del vil dette normalt være en kald vinterdag. Energietterspørselen dekkes nasjonalt ved å ha tilstrekkelig egen elektrisitetsproduksjon og importmuligheter fra andre land. Norge utveksler elektrisk energi med Sverige, Danmark, Finland, Nederland og Russland ved behov. Forsyningsnettet i Norge har tre nivåer: sentralnett, regionalnett og distribusjonsnett. Sentralnettet binder sammen produksjon og forbruk i ulike landsdeler, gir aktørene adgang til en markedsplass, og sørger for sentrale utvekslingspunkt i alle regioner. Sentralnettet omfatter også overføringsledningene til utlandet. Distribusjonsnett er de lokale nettene som sørger for distribusjon av elektrisk energi til sluttbrukere. Regionalnettene er bindeledd mellom sentralnettet og distribusjonsnettene. Olje- og energidepartementet har det overordnede ansvaret for forvaltningen av energi- og vann­ ressursene i Norge. Det er departementets oppgave å påse at forvaltningen utføres etter de retningslinjene Stortinget og regjeringen gir. Departementet har eieransvaret for statsforetaket Statnett. Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) har ansvar for å forvalte de innenlandske energi­ ressursene og er nasjonal reguleringsmyndighet for elektrisitetssektoren. NVE har videre ansvar for å forvalte Norges vannressurser og har ansvar for forsyningssikkerheten i kraftsystemet. Forsyningssikkerhet er definert som energi-, effektog driftssikkerhet. (DSB) har ansvar for elsikkerhetsregelverket som

komme fra avfallsforbrenning, biobrensel, utnyttelse av om­g ivelsesvarme gjennom varmepumper eller spillvarme fra industri. Infrastruktur for vannbåren varme benyttes blant annet for å ta i bruk mange av de nye fornybare energikildene hvor utnyttelse gir mindre miljøkonsekvenser enn bruk av fossile energi­kilder. Olje og elektrisitet benyttes imidlertid også som energikilde for å dekke topplasten av varme­behovet på kalde dager. Levering av fjernvarme har økt vesentlig i omfang de senere år, og fjernvarme blir av stadig større betydning i de største byene. Der kundene ikke har andre oppvarmingsmuligheter, kan leveranse av fjernvarme være av kritisk betydning i den kalde årstiden. For tilknyttede helseinstitusjoner er stabil fjernvarmeforsyning av stor betydning gjennom hele året. Lov- og forskriftsreguleringer av forsyningen av elektrisk energi og fjernvarme Samfunnets tilgang på elektrisk energi forutsetter regulering av produksjon, omforming, overføring, omsetning, fordeling og bruk av energi.

Nettselskapenes virksomhet er underlagt en om­fattende regulering gjennom tekniske og funk­ sjonelle krav. Noen av de sentrale reguleringene innenfor kraft- og fjernvarmeforsyningen er omtalt under. Lov om produksjon, omforming, overføring, omsetning, fordeling og bruk av energi m.m. (energi­ loven) er det viktigste grunnlaget for reguleringer i elektrisitets­sektoren. I tråd med formålet til energiloven skal NVE kun gi konsesjon til elektriske anlegg som er samfunnsmessig rasjonelle. I dette ligger også en vurdering av hvordan anlegget bidrar til forsyningssikkerhet for strøm. Leverings- og tilknytningsplikten for elektriske produksjons­a nlegg er viktig i forsyningssammenheng. Bestemmelsene om systemansvar, rasjonering, leveringskvalitet, energiplanlegging og beredskap er også sentrale i reguleringen for å sikre god for­ syningssikkerhet. Disse bestemmelsene er videre utdypet i egne forskrifter.

Forskrift om produksjon, omforming, overføring, omsetning, fordeling og bruk av energi m.m. (energilovforskriften) sier blant annet at konsesjonæren til enhver tid plikter å holde anlegget i tilfredsstillende

også er viktig for innretningen av forsyningssystemet og dermed for sikkerheten i dette. Gjennom tilsyn med hvorvidt regelverket følges av aktørene, kart­legger og analyserer DSB risiko og sårbarhet knyttet til elsikkerhet og driften av elektriske forsyningsanlegg. Statnett har ansvar for å bygge og drive det sentrale strømnettet. Foretaket er operatør for hele sentralnettet og eier i overkant av 90 prosent av dette nettet. Statnett har systemansvaret på kort og lang sikt, noe som innebærer ansvar for å sikre momentan kraftbalanse og legge til rette for tilfredsstillende leveringskvalitet i alle deler av landet. NVE har ansvaret for å samordne beredskapsplanleggingen og skal lede landets kraftforsyning under beredskap og i krig. For dette formål er det etablert en landsomfattende organisasjon – Kraftforsyningens beredskapsorganisasjon (KBO) – bestående av NVE og de virksomheter som står for kraftforsyningen. Dette omfatter alle enheter som eier eller driver kraftproduksjon med tilhørende vassdragsregulering, overføring og distribusjon av elektrisk kraft og fjernvarme.48 Alle enheter i KBO har en selvstendig plikt til å sørge for effektiv sikring og beredskap og iverksette tiltak for å forebygge, begrense og håndtere virkningene av ekstraordinære situasjoner. Evne til å opprettholde konfidensialitet, integritet og tilgjengelighet for informasjon i energiforsyningen er grunnleggende viktig for sikkerheten. For de viktigste anleggene i energiforsyningen stilles det krav om redundante sambandsveier for elektronisk kommunikasjon i driftskontrollsystemet. Fjernvarme Et fjernvarmenett er et distribusjonssystem for oppvarmet vann som brukes til å transportere varme til sluttbrukeren. I et fjernvarmesystem kan en utnytte energiressurser som ellers ville vært vanskelig utnyttbare. Den vannbårne varmen kan

Mer presist beskrevet slik i beredskapsforskriften: «KBOenheter er de virksomheter som eier eller driver anlegg og som har konsesjon etter energiloven § 3-1, § 3-2 eller § 5-1, og som i medhold av § 5-2 eller § 5-7 er klassifisert etter denne forskrift. Beredskapsmyndigheten kan ved enkeltvedtak bestemme at også andre virksomheter som eier eller driver anlegg eller annet som har vesentlig betydning for drift eller gjenoppretting av eller sikkerhet i produksjon, omforming, overføring, omsetning eller fordeling av elektrisk energi eller fjernvarme, skal være KBO-enheter.»

S a m f u nn e ts f u n k s j onalit e t

6.4.2 FUNKSJONSEVNE – KAPABILITETER

Innenfor samfunnsfunksjonen Kraftforsyning er det definert to kapabiliteter: Forsyning av elektrisk energi og Forsyning av fjernvarme. Forsyning av elektrisk energi Evne til å sikre sluttbrukere tilgang til tilstrekkelig elektrisk energi.

Kapabiliteten omfatter leveranse av elektrisk energi til virksomheter og husholdninger i tråd med etterspørselen. Selv om leveringssikkerheten i det norske kraftsystemet generelt er svært god, er avbrudd ikke til å unngå. Kapabiliteten omfatter derfor også evne til raskest mulig å gjenopprette energiforsyningen når svikt oppstår. Ved mer langvarig knapphet i tilgangen på elektrisk energi i et større eller mindre område, skal energiforsyningen ha systemer for å rasjonere energi slik at virksomheter med kritisk samfunnsfunksjon ivaretas spesielt, og skadevirkningene for samfunnet minimeres.

Stabil tilgang på tilstrekkelig energi er helt grunnleggende for samfunnssikkerheten. I Norge brukes for eksempel elektrisk kraft til oppvarming av bygg i langt større grad enn i de fleste andre land. Svikt i energitilførselen vil også føre til svikt i elektronisk kommunikasjon og medføre betydelige utfordringer for den enkelte og for en rekke offentlige og private virksomheter. Følgekonsekvensene av et omfattende og langvarig bortfall vil være betydelige og til dels uoversiktlige, selv om det er mulig for å kompensere for en del av disse ved egenberedskap i form av reserve­strømforsyning som batterier og aggregater. Ansvar og involverte: • Olje- og energidepartementet • Justis- og beredskapsdepartementet • Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) • Statnett SF • Kraft- og nettselskaper • Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap • Kunnskapsdepartementet • Metereologisk institutt Forsyning av fjernvarme Evne til å sikre brukere tilgang til tilstrekkelig fjernvarme der dette er utbygd.

Kapabiliteten omfatter leveranse av fjernvarme til virksomheter og husholdninger tilknyttet slike anlegg i tråd med det til enhver tid gjeldende be­hovet. Den omfatter også evne til raskt å gjenopprette varmeforsyningen dersom svikt skulle oppstå. Fjernvarme spiller en stadig viktigere rolle som energi­bærer for oppvarming av bygg i byområder. Der kundene ikke har andre oppvarmingsmuligheter, kan leveranse av fjernvarme være av kritisk betydning i den kalde årstiden. For helseinstitusjoner og andre lignende virksomheter kan fjernvarme være spesielt viktig, og dette vil kunne gjelde også på andre tider av året. Ansvar og involverte: • Olje- og energidepartementet • Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) • Fjernvarmeselskaper

S a m f u nn e ts f u n k s j onalit e t

Innenfor samfunnsfunksjonen Kraftforsyning er det

definert to kapabiliteter: Forsyning av elektrisk energi

og Forsyning av fjernvarme.

Forsyning av elektrisk energi

Evne til å sikre sluttbrukere tilgang til tilstrekkelig

elektrisk energi.

Kapabiliteten omfatter leveranse av elektrisk energi

til virksomheter og husholdninger i tråd med etterspørselen. Selv om leveringssikkerheten i det norske

kraftsystemet generelt er svært god, er avbrudd ikke

til å unngå. Kapabiliteten omfatter derfor også evne

til raskest mulig å gjenopprette energiforsyningen

når svikt oppstår. Ved mer langvarig knapphet i

tilgangen på elektrisk energi i et større eller mindre

område, skal energiforsyningen ha systemer for å

rasjonere energi slik at virksomheter med kritisk

samfunnsfunksjon ivaretas spesielt, og skadevirkningene for samfunnet minimeres.

Stabil tilgang på tilstrekkelig energi er helt grunnleggende for samfunnssikkerheten. I Norge brukes

for eksempel elektrisk kraft til oppvarming av bygg

i langt større grad enn i de fleste andre land. Svikt i

energitilførselen vil også føre til svikt i elektronisk

kommunikasjon og medføre betydelige utfordringer

for den enkelte og for en rekke offentlige og private

virksomheter. Følgekonsekvensene av et omfattende

og langvarig bortfall vil være betydelige og til dels

uoversiktlige, selv om det er mulig for å kompensere for en del av disse ved egenberedskap i form av

reservestrømforsyning som batterier og aggregater.

Ansvar og involverte:

• Olje- og energidepartementet

• Justis- og beredskapsdepartementet

• Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE)

• Statnett SF

• Kraft- og nettselskaper

• Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap

• Kunnskapsdepartementet

• Metereologisk institutt

Forsyning av fjernvarme

Evne til å sikre brukere tilgang til tilstrekkelig

fjernvarme der dette er utbygd.

Kapabiliteten omfatter leveranse av fjernvarme

til virksomheter og husholdninger tilknyttet slike

anlegg i tråd med det til enhver tid gjeldende

behovet. Den omfatter også evne til raskt å gjenopprette varmeforsyningen dersom svikt skulle oppstå.

Fjernvarme spiller en stadig viktigere rolle som

energibærer for oppvarming av bygg i byområder.

Der kundene ikke har andre oppvarmingsmuligheter,

kan leveranse av fjernvarme være av kritisk betydning i den kalde årstiden. For helseinstitusjoner og

andre lignende virksomheter kan fjernvarme være

spesielt viktig, og dette vil kunne gjelde også på

andre tider av året.

Ansvar og involverte:

• Olje- og energidepartementet

• Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE)

• Fjernvarmeselskaper

S a m f u nn e ts f u n k s j onalit e t

6.5

Sentrale lover og forskrifter:

ELEKTRONISKE

KOMMUNIKASJONSNETT

OG -TJENESTER

• Lov om elektronisk kommunikasjon (ekomloven)

6.5.1 BESKRIVELSE, ANSVAR, REGULERING (del 1)

• Forskrift om klassifisering og sikring av

anlegg i elektroniske kommunikasjonsnett

(klassifiseringsforskriften)

• Lov om forebyggende sikkerhetstjeneste

(sikkerhetsloven)

• Forskrift om elektronisk kommunikasjonsnett

og elektronisk kommunikasjonstjeneste (ekomforskriften)

Samfunnsfunksjonen omfatter elektronisk

kommunikasjon gjennom kommersielle nett

samt Nødnett som er statens infrastruktur for

mobil kommunikasjon for nødetatene og andre

beredskapsaktører.

• Forskrift om prioritet i mobilnett

Noen aktører har egne interne kommunikasjons

løsninger, for eksempel innenfor kraftsektoren. Disse

omfattes ikke av denne samfunnsfunksjonen, men

inngår i den samfunnsfunksjonen de har som formål

å tjene.

Samfunnets funksjonalitet

Forsynings

sikkerhet

Vann og

avløp

Finansielle

tjenester

Kraftforsyning

Elektronisk

kommunikasjon

Ekom-tjenester

Figur 17. Samfunnsfunksjonen Elektronisk kommunikasjon med kapabiliteter.

Transport

Sikkerhet i

elektronisk

kommunikasjon

Satellittbaserte

tjenester

S a m f u nn e ts f u n k s j onalit e t

Foto: Colourbox.

S a m f u nn e ts f u n k s j onalit e t

I Lov om elektronisk kommunikasjon (ekomloven)

§ 1-5 defineres elektronisk kommunikasjonsnett som

system for signaltransport som muliggjør overføring

av lyd, tekst, bilder eller andre data ved hjelp av

elektromagnetiske signaler i fritt rom eller kabel der

radioutstyr, svitsjer, annet koplings- og dirigeringsutstyr, tilhørende utstyr eller funksjoner inngår.

De grunnleggende elementene i ekominfra

strukturen er transportnett, aksessnett, tjenestenett

og styringssystemer. Transportnett betegner nasjonale og regionale nett som knytter forbindelser over

lange avstander, og kan beskrives som ryggraden i et

fungerende ekomnett. Aksessnett knytter forbindelse

mellom den enkelte sluttbruker og transport- og

tjenestenettene.

Tjenestenett er ikke et selvstendig fysisk overføringsnett, men den infrastrukturen som er nødvendig

for å styre tjenester i det fysiske overføringsnettet.

Styringssystemer er IT-systemer som overvåker og

styrer ekomnett og tjenestenett. Styringssystemene

kan utgjøre en kritisk del av infrastrukturen.

Funksjonene er gjerne sentralisert og er i seg selv

avhengige av elektronisk kommunikasjon for å overvåke og styre komponentene i nettene.

Kommersielle nett

Kommersielle ekomtjenester tilbys i form av fast

telefoni, mobiltelefoni samt bredbånd i både mobilog fastnett. I ekomloven defineres ekomtjenester som

tjeneste som helt eller i det vesentlige omfatter formidling av signaler i elektronisk kommunikasjons

nett og som normalt ytes mot vederlag.

Det er en rekke tilbydere av ekomtjenester her i

landet, og de kan deles inn i tre kategorier. Den første

kategorien tilbyr tjenestene i egne nett, mens den

andre kategorien kjøper tjenesten av andre og videre

selger den til sluttbruker. Den tredje kategorien

er en kombinasjon av de to andre; noen av tjenestene produseres i eget nett, mens andre tjenester

kjøpes av andre og videreselges til sluttbruker. Til

sammen gir dette gir et marked hvor mange tilbydere

er avhengige av de tilbyderne som også er store

infrastruktureiere. Telenor er per i dag både største

tilbyder og den klart største infrastruktureieren.

Telenor alene har flere tusen anlegg i sitt trans

misjonsnettverk. Denne infrastrukturen utgjør en

viktig del av nettverket for teleoperatørene i Norge.

Nødnett så vel som kommersielle teleoperatører leier

kapasitet hos Telenor for å oppnå effektiv utnyttelse

av infrastrukturen uten å måtte etablere egne fysiske

nettverk mellom sine lokasjoner.

Samferdselsdepartementet (SD) har ansvar for

rammev ilkårene i markedet for elektronisk kom

munikasjon. Dette omfatter overordnet ansvar for

norsk ekomforvaltning. SD fastsetter forskrifter og

etatsstyrer Nasjonal kommunikasjonsmyndighet

(Nkom).

Nkom ivaretar viktige tilsynsfunksjoner innen

post- og telemarkedene. Tilsynsoppgavene omfatter

blant annet kontroll av kvaliteten på og sikkerheten i

tjenestene og sikring av konkurransen i markedet for

telekommunikasjon.

Lov om elektronisk kommunikasjon (ekomloven)

har som formål å sikre brukerne i hele landet

gode, rimelige og fremtidsrettede elektroniske

kommunikasjonstjenester. Loven fastsetter at til

byder skal tilby elektronisk kommunikasjonsnett og

-tjeneste med forsvarlig sikkerhet for brukerne i fred,

krise og krig.

Forskrift om elektronisk kommunikasjonsnett

og elektronisk kommunikasjonstjeneste (ekom

forskriften) beskriver rettigheter og plikter for

tilgang for tilbydere og andre brukere til elektronisk

kommunikasjonsnett og tilbud av elektronisk kommunikasjonstjeneste. Forskriften fastsetter bl.a. at

tilbyder skal utarbeide og vedlikeholde planer og

gjennomføre tiltak for å opprettholde forsvarlig sikkerhet i elektronisk kommunikasjonsnett, herunder

for å sikre tilfredsstillende tjenestetilbud og utførelse

av egne beredskapsoppgaver.

Forskrift om klassifisering og sikring av anlegg i elektroniske kommunikasjonsnett (klassifiseringsforskriften) har som formål å sikre nettutstyr i anlegg

mot uønsket ytre fysisk påvirkning, slik at tilbyder

6.5.1 BESKRIVELSE, ANSVAR, REGULERING (del 2)

skal kunne tilby elektronisk kommunikasjonsnett- og

tjeneste med nødvendig sikkerhet for brukere i fred,

krise og krig. Forskriften fastsetter at nettilbyder

skal klassifisere alle anlegg ut i fra hvor viktig eget

nettutstyr i anlegget vurderes å være for offentlige

elektroniske kommunikasjonstjenester.

S a m f u nn e ts f u n k s j onalit e t

Formålet med Forskrift om prioritet i mobilnettet er

å bidra til at samfunnsviktig taletrafikk prioriteres

i mobilnett når kapasiteten er for liten til å ta unna

all trafikk. Mobiltilbyder skal sørge for forsvarlig

sikkerhet for tekniske og administrative funksjoner

i prioritetsordningen, herunder opplysninger om

prioritetsabonnenter.

Nødnett

Nødnett er et digitalt kommunikasjonsnett for nødog beredskapstjenester i Norge basert på TETRA49teknologi. Utbyggingen av landsdekkende Nødnett

ble ferdigstilt i 2015. Nødnett er landsdekkende og

tilrettelegger for effektiv og sikker kommunikasjon

for nød- og beredskapsaktører i hele Norge.

I tillegg til de tre nødetatene kan samvirkeaktører til

nødetatene, virksomheter som eier eller er operatør av kritisk infrastruktur; virksomheter som har

ansvar for kritiske samfunnsfunksjoner eller som

ivaretar tjenester av stor betydning for samfunnet, og

statlige og kommunale virksomheter som har et definert ansvar innen beredskap, søke om å bli brukere.

Hovedredningssentralene, Sivilforsvaret, Forsvaret,

Tolletaten og frivillige organisasjoner er blant de som

har tatt i bruk Nødnett.

Primært tilbyr Nødnett tale i forhåndsdefinerte

grupper som defineres internt i den enkelte enhet,

på tvers av organisasjoner og geografiske områder i

henhold til felles sambandsreglement. Nødnett tilbyr

også en-til-en-samtaler, tekstmeldinger, faste statusmeldinger, posisjonering, system for utalarmering av

ressurser samt datatjenester for blant annet styringssystemer (telemetri).

Nødnett er bygd opp etter samme prinsipper som de

kommersielle mobilnettene, men har tilleggsfunk

sjoner som er viktige for nød- og beredskapsaktører

i en krisesituasjon. Dette innbefatter blant annet

direktekommunikasjon mellom terminaler i samme

6.5.1 BESKRIVELSE, ANSVAR, REGULERING

område og gruppesamtaler. Direktefunksjonen gir

kommunikasjonssamband for lokal oppgaveløsning ved en hendelse, selv om man befinner seg i et

område uten dekning. Nødnett er bygd ut med egen

infrastruktur over hele landet, men er delvis avhengig av kommersielle nett for transmisjon.

Kommunikasjonen i Nødnett er kryptert50, og

basestasjonene har generelt større reservestrøms

kapasitet enn basestasjoner i de kommersielle

nettene. 15 % av basestasjonene etableres med

48 timers reservestrøm, mens de øvrige har minimum åtte timers egen reservestrøm.

Regjeringen har besluttet at ansvaret for nød- og

beredskapskommunikasjon og Nødnett skal over

føres fra Direktoratet for nødkommunikasjon til DSB

fra 1. mars 2017.

6.5.2 FUNKSJONSEVNE – KAPABILITET

Innenfor samfunnsfunksjonen Elektronisk kommunikasjonsnett og -tjenester er det definert to kapabiliteter: Ekom-tjenester og Sikkerhet i elektronisk

kommunikasjon51.

Ekom-tjenester

Evne til å opprettholde tilgangen til elektroniske

kommunikasjonstjenester.

Evne til å opprettholde tilgangen til elektroniske

kommunikasjonstjenester

Kapabiliteten omfatter kommersielle nett og

Nødnett. Ekomnettene er sårbare for bortfall av

ekstern strømforsyning, kabelbrudd og for logiske

feil. Kapabiliteten omfatter derfor også evne til raskest mulig å gjenopprette tilgangen når svikt oppstår.

Elektronisk kommunikasjon er viktig for befolk

ningens trygghet ikke minst i krisesituasjoner, der

man har behov for hjelp fra helsetjeneste eller andre.

Den tryggheten som for mange ligger i kontakt med

familiemedlemmer og andre nærstående i det daglige, skal heller ikke undervurderes. For næringslivet

og offentlig virksomhet er tilgangen til elektronisk

kommunikasjon i mange tilfeller en forutsetning

TETRA (TErrestrial Trunked RAdio) er en standard

for digitalt radiosystem for lukket, gruppeorientert

kommunikasjonsradiosamband som er spesielt utviklet for offentlige

nød- og beredskapstjenester, men som også brukes av andre

profesjonelle brukere.

Kommunikasjon i ordinære mobilnett er normalt kryptert mellom

håndsett og basestasjon.

Denne kapabiliteteten er en sikkerhetskapabilitet og hører derfor

egentlig hjemme under kaptittel 5 Befolkningens sikkerhet. Den

er plassert her for å unngå en oppsplitting av samfunnsfunksjonen

Elektroniske kommunikasjonsnett og –tjenester.

S a m f u nn e ts f u n k s j onalit e t

for å opprettholde nødvendig funksjonsevne. Dette

gjelder ikke minst ved hendelser som krever rask og

samordnet håndtering.

Svikt i Nødnett vil medføre betydelige utfordringer

for både politiet, helsetjenesten og brann- og

redningsetatene samt andre brukere og kan sette liv

i fare.

Ansvar og involverte:

• Samferdselsdepartementet

• Nasjonal kommunikasjonsmyndighet

• Tilbydere

• Infrastruktureiere

• Forsvarsdepartmentet

Nødnett:

• Justis- og beredskaps-departementet

• Direktoratet for nødkommunikasjon til 1.3.2017

• Direktoratet for samfunnsikkerhet og beredskap

fra 1.3.2017

Sikkerhet i elektronisk kommunikasjon

Evne til å opprettholde konfidensialitet og integritet

i elektronisk kommunikasjon.

Kapabiliteten er knyttet til elektronisk kommunikasjon via kommersielle nett og Nødnett. Ulike delsystemer og bruksområder for elektronisk kommunikasjon har i utgangspunktet ulikt sikkerhetsnivå med

hensyn til hvilke muligheter det vil være for uvedkommende til for eksempel å avlytte kommunikasjon.

Kapabiliteten legger til grunn at det er det eksisterende og aksepterte tekniske sikkerhetsnivået som

skal opprettholdes. Dette medfører ikke at en skal

akseptere uautorisert avlytting eller manipulering av

informasjonen som utnytter svakheter i eksisterende

systemer, men styrking av sikkerheten ligger utenfor

det som er innretningen av dette dokumentet.

Ansvar og involverte:

• Samferdselsdepartementet

• Nasjonal kommunikasjonsmyndighet

• Infrastruktureiere

• Tilbydere

• Forsvarsdepartementet

Nødnett:

• Justis- og beredskapsdepartementet

• Direktoratet for nødkommunikasjon til 1.3.2017

• Direktoratet for samfunnsikkerhet og beredskap

fra 1.3.2017

S a m f u nn e ts f u n k s j onalit e t

6.6

Sentrale lover og forskrifter:

TRANSPORT

• Lov om vegar (veglova)

• Lov om vegtrafikk (vegtrafikkloven)

• Lov om luftfart (luftfartsloven)

6.6.1 BESKRIVELSE, ANSVAR, REGULERING (del 1)

Samfunnsfunksjonen Transport er knyttet til samfunnets ansvar for funksjonaliteten og sikkerheten

i transportsystemene. Transportsystemene som

omfattes av denne samfunnsfunksjonen, er:

• Veitransportsystemet

• Luftfartssystemet

• Jernbanesystemet

• Det maritime transportsystemet

• Lov om anlegg og drift av jernbane, herunder

sporvei, tunnelbane og forstadsbane m.m.

(jernbaneloven)

• Lov om sjøfarten (sjøloven)

• Lov om havner og farvann (havne- og

farvannsloven)

• Lov om losordningen (losloven)

• Lov om forurensing og om avfall

(forurensingsloven)

• Lov om næringsberedskap

(næringsberedskapsloven)

• Forskrift for sivil transportberedskap

Samfunnets funksjonalitet

Forsynings

sikkerhet

Vann og

avløp

Finansielle

tjenester

Kraftforsyning

Elektronisk

kommunikasjon

Transport

Satellittbaserte

tjenester

Transportevne

Sikker transport

Sikre

transportsystemer

Figur 18. Samfunnsfunksjonen Transport med kapabiliteter.

S a m f u nn e ts f u n k s j onalit e t

Ansvaret for veinettet i Norge er delt mellom

staten, fylkeskommunene og kommunene. Som vei

administrasjon for staten på riksveiene og for fylkes

kommunene på fylkesveiene, har Statens vegvesen

ansvar for å ta vare på, planlegge, utvikle, drifte og

vedlikeholde veiene for brukerne og samfunnet for

øvrig. Videre godkjenner og kontrollerer Statens

vegvesen kjøretøy, utsteder førerkort og fører tilsyn

med transportv irksomheter. Vegtilsynet, som

er underlagt Vegdirektoratet, fører tilsyn med at

sikkerhetskrav knyttet til riksveiinfrastrukturen

blir ivaretatt av Statens vegvesen. Sentrale lover

er Lov om vegar (veglova) og Lov om vegtrafikk

(vegtrafikkloven).

drift av jernbane, herunder sporvei, tunnelbane og

forstadsbane m.m. (jernbaneloven) med tilhørende

forskrifter, er sentral for sikkerheten i jernbane

systemet. Forskrift om elektriske forsyningsanlegg

gjelder også for jernbane, og DSB utfører tilsyn med

disse anleggene og deres eiere.

Fra 2016 har det statlige selskapet Nye veier AS fått

ansvar for å planlegge, bygge, drive og vedlikeholde

noen hovedveistrekninger.

Havnene er normalt i kommunalt eller interkommunalt eie, eventuelt organisert som egne foretak.

Sjøfartsdirektoratet har myndighetsansvaret for

norskregistrerte skip og mannskap og kontroll av

fremmede skip som anløper norske havner. Sentrale

lover i sjøfartssektoren er Lov om sjøfarten (sjøloven)

og Lov om havner og farvann (havne- og farvanns

loven) samt Lov om losordningen (losloven).

Luftfartsinfrastrukturen i Norge eies og drives av

Avinor som er et selvfinansiert statlig selskap.52

Ansvaret innbefatter drift av flyplasser, sikkerhets

infrastruktur og flysikringstjeneste for sivil og

militær sektor. Luftfartstilsynet har regulatorisk

myndighet og fører tilsyn med aktørene. Lov om luftfart (luftfartsloven) er viktig i sektoren. Luftfarten

har ellers et omfattende internasjonalt regelverk som

norske reguleringer er tilpasset. Luftfartstilsynet

fører tilsyn med aktørene.

Den nasjonale jernbaneinfrastrukturen eies av staten

ved Jernbaneverket. T-bane, sporvogn og lignende

systemer er eid av lokale eller regionale myndigheter.

De statlige selskapene NSB, Flytoget og CargoNet er

viktige transportaktører i det nasjonale jernbanesystemet. Det finnes også viktige private aktører i gods

trafikken på jernbane. Det gjennomføres nå (2016)

en reform i jernbanesektoren som vil ha betydning

for eierskap til infrastrukturen og togmateriell, samt

medføre at flere togselskap driver persontogtjenester

på det norske jernbanenettet. Reformen innebærer at

jernbaneverket fra 1.1.2017 blir erstattet av statsforetaket Bane NOR AS med ansvar for jernbane

infrastruktur og jernbaneeiendommer. I tillegg vil

det bli opprettet et nytt Jernbanedirektorat underlagt Samferdselsdepartementet.

Statens jernbanetilsyn er tilsynsmyndighet for

bl.a jernbane, trikk og T-bane. Lov om anlegg og

Med unntak av private lufthavner som Torp Sandefjord lufthavn mfl.

Kystverket har ansvar for den maritime infra

strukturen og maritime tjenester. Sentrale oppgaver

her knytter seg til å sørge for sikker og effektiv ferdsel langs kysten og inn til havner. Viktige virkemidler

er navigasjonsinfrastruktur som fyr og merker, losing

og overvåking av skipstrafikken for å kunne avdekke

avvik fra sikker seilas.

I tillegg til at aktørene skal etterleve de til enhver

tid gjeldende bestemmelser, stiller regelverkene i

alle deler av transportsektoren krav til profesjonelle

transportører om risikostyringssystemer, noe som

bl.a. tilsier at de skal kunne identifisere, vurdere,

håndtere og følge opp risiko slik at risikoen ved virksomheten er på et akseptabelt nivå.

Mens ansvaret for infrastrukturen i hovedsak ligger

hos offentlige myndigheter eller selskaper, er selve

transportvirksomheten i hovedsak privat.

Transportsystemene er i varierende grad redundante. Det vil si at svikt i en del av systemet kan

kompenseres ved bruk av alternative ruter eller

alternative transportører. Veitransportsystemet er

sammen med det maritime transportsystemet det

mest redundante. Riks- og fylkesveiene utgjør et

nettverk, og ved brudd et sted i infrastrukturen vil

6.6.1 BESKRIVELSE, ANSVAR, REGULERING (del 2)

det ofte være mulig å føre frem trafikken ved bruk av

andre ruter. Dette varierer likevel en god del mellom

landsdelene. I veitransportsystemet er det også et

stort antall små og store private aktører som tilbyr

vare- og persontransport. I de øvrige systemene er

aktørene færre, men bare innenfor jernbanesystemet kan svikt hos én aktør medføre at systemets

transportevne blir sterkt skadelidende.

S a m f u nn e ts f u n k s j onalit e t

Det er også en viss grad av redundans mellom

systemene ved at de ulike transportformene i noen

grad kan erstatte hverandre. Veitransport kan gi

redundans ved svikt i jernbanetrafikken og i noen

grad omvendt. Langs kysten blir båt eller ferge ofte

løsningen når veier stenges av skred eller av andre

grunner. Jernbane og flytrafikk kan i noen grad

erstatte hverandre for trafikk mellom landsdelene.

For rask transport av personer og gods over lange

avstander er imidlertid lufttransport eneste mulighet, mens sjøtransport kan være eneste egnete transportform for fremføring av gjenstander med stor vekt

og/eller stort volum. Jernbanens viktigste oppgave

er persontransport i storbyområder og godstransport

mellom landsdeler, mens veinettet veldig mange

steder er eneste lokale transportmulighet. Personer

og varer som benytter seg av andre transportformer

over lengre strekninger, vil ofte være avhengig av

veitransport til og fra transportterminalene.

Terminaler og knutepunkter for gods- og person

transport hvor flere transportformer møtes, er

spesielt viktige for påliteligheten i transportnettet.

Et pålitelig transportnett henger ellers nøye sammen

med den robustheten som bygges inn i de ulike

elementene som utgjør transportnettet, og med

hvilken beredskap man har regionalt og lokalt for å

håndtere uønskede hendelser.

Transportberedskapen i Norge er tuftet på offentligprivat samarbeid, og i en krise vil godt samvirke mellom offentlige myndigheter og private entreprenører

og transportutøvere være viktig for å kunne opprettholde tilstrekkelig transportevne.

Det rådgivende forum for sivil transportberedskap,

som er en arena for dialog og beredskapsplanlegging

6.6.1 BESKRIVELSE, ANSVAR, REGULERING

mellom transportmyndighetene og transport

næringen, skal bidra til å sikre et godt samarbeid for

å opprettholde samfunnets transportevne. SD har

videre hjemmel i henholdsvis luftfartsloven, jernbaneloven og i forskrift for sivil transportberedskap til

å pålegge transportaktører å utføre visse transportoppgaver i forbindelse med forebygging, beredskap

og krisehåndtering.

betydning for transport av varer og passasjerer til

Norge.

Etter forskrift om sivil transportberedskap har

fylkeskommunene et selvstendig ansvar for å tilrette

legge for en nødvendig og regionalt tilpasset tran

sportberedskap i fylket. Dette innebærer å avdekke

hvilke kriser som kan utløse transportbehov, hvilke

typer transportbehov det dreier seg om og hvordan

organiseringen kan gjøres hensiktsmessig. Som

veieier og kollektivtransportforvalter koordinerer

fylkeskommunen transportberedskapen i sama rbeid

med Statens vegvesen, transportørene og andre

beredskapsaktører i fylket. Fylkeskommunen har

i tillegg et ansvar for å bistå og understøtte fylkes

mannen i samordningsfunksjonen med nødvendige

vei- og transportfaglige råd ved større regionale

kriser.

Transportulykker er en stor utfordring for sam

funnet. Årlig dør mellom 100 og 200 personer og om

lag 6 000 blir skadet i veitrafikken i Norge. Innen

sjøfart, luftfart og jernbane er ulykkeshyppigheten

lavere, men når ulykker først inntreffer, blir konsekvensene ofte mer omfattende. Sjøfart, luftfart og

jernbane skiller seg også fra veisektoren ved at de

i stor grad er lukkede systemer. Praktisk talt alle

landets innbyggere er aktører i veitransportsystemet,

mens profesjonelle aktører har en dominerende

rolle i de øvrige transportsystemene. Dette er en av

årsakene til at risikoakseptnivået fremstår som ulikt

mellom systemene.

Transportsikkerheten avhenger av sikkerheten i

infrastrukturen, som med ubetydelige unntak er i

offentlig eie, og sikkerheten hos transportaktørene,

som med få unntak er private. Staten godkjenner og

fører tilsyn med transportaktørene, om enn i varierende grad og form fra system til system.

Nærings- og fiskeridepartementet (NFD) har fagansvaret for skipsfartsberedskapen. Den norske

handelsflåten opererer over hele verden og har også

S a m f u nn e ts f u n k s j onalit e t

6.6.2 FUNKSJONSEVNE – KAPABILITETER (del 1)

Innenfor samfunnsfunksjonen Transport er det

definert tre kapabiliteter: Transportevne, Sikre

transportsystemer og Sikker transport.53

Transportevne

Evne til å opprettholde funksjonalitet i anlegg

og systemer som er nødvendig for å ivareta

samfunnets behov for transport.

Transportsystemene har avgjørende betydning for

samfunnets funksjonalitet. Effektiv transport av personer og gods er grunnleggende viktig for nærings

livet og for forsyningssikkerheten.

Kapabiliteten innbefatter evne til å opprettholde

anlegg og systemer som er nødvendig for å sikre

tilstrekkelig transportevne i samfunnet:

• Kontroll-/trafikkstyringssystemer og -sentraler

(inklusiv lostjenester)

• Transportårer

• Terminaler

• For jernbaner også tilgang på rullende materiell

Med tilstrekkelig transportevne menes den evne

til fremføring av vare- og persontransport som til

enhver tid er nødvendig for å ivareta kritiske samfunnsfunksjoner og befolkningens grunnleggende

behov. I normalsituasjonen vil myndighetenes rolle

være å sørge for en funksjonell transportinfrastruktur, mens selve transporten i hovedsak ivaretas av

markedsaktører.

I kapabiliteten inngår også evne til å organisere

transport i krisesituasjoner eller ved uønskede

hendelser der tilgangen til transportmidler og

-kapasitet ikke kan ivaretas av markedet alene.

I slike situasjoner kan det også være nødvendig å gi

dispensasjoner fra gjeldende regelverk knyttet til

bruk av og brukere av transportmidler.

Ansvar og involverte:

• Samferdselsdepartementet

Den to sistnevnte kapabilitetetene er sikkerhetskapabiliteter og hører

derfor egentlig hjemme under kapittel 5 Befolkningens sikkerhet. De

er plassert her for å unngå en oppsplitting av samfunnsfunksjonen

Transport.

• Statens vegvesen

• Avinor

• Jernbaneverket

• Kystverket

• Havneeiere

• Fylkeskommuner

• Kommuner

• Statsforetak

• Private aktører

Sikre transportsystemer

Evne til å overvåke infrastruktur og styre trafikk for

å opprettholde akseptabelt sikkerhetsnivå.

Kapabiliteten omfatter styring og overvåking i alle

transportsystemer: på veinettet, ved lufthavner og i

norsk luftrom, på jernbaner og i farleder og havner.

Graden av styring og overvåking varierer mellom

de ulike systemene og er vesentlig mer rigid og

omfattende i luftfarten og i jernbanesystemet enn

for skipsfarten og veitrafikken. Risikoakseptnivået

er også ulikt. Svikt i styring og overvåking i de to

førstnevnte systemene vil medføre en helt uaksept

abel risiko for ulykker og resultere i stans i trafikken,

mens dette ikke i samme grad vil være tilfellet i de to

øvrige.

Kapabiliteten er knyttet til opprettholdelse av et

sikkerhetsnivå som er i tråd med tilsynsmyndig

hetenes regelverk inklusiv krav til sikkerhets

styringssystem som også kan fange opp risiko som

ikke er knyttet til regulerte forhold.

Ansvar og involverte:

• Samferdselsdepartementet

• Statens vegvesen

• Avinor

• Jernbaneverket

• Kystverket

• Havneeiere

• Luftfartstilsynet

• Statens jernbanetilsyn

• Kommuner

• Statsforetak

• Private aktører

S a m f u nn e ts f u n k s j onalit e t

Sikker transport

Evne til å opprettholde akseptabelt sikkerhetsnivå

ved transport med potensial for store ulykker.

Kapabiliteten omfatter sikkerheten i transport

bedrifter med potensial for store ulykker: fly

selskaper, jernbaneselskaper, skip og kollektiv- og

godstransport med tunge kjøretøyer. Med aksept

abelt sikkerhetsnivå menes et sikkerhetsnivå som er

i tråd med tilsynsmyndighetenes regelverk inklusiv

krav til sikkerhetsstyringssystemer som kan fange

opp risiko som ikke er knyttet til regulerte forhold.

Ansvar og involvering:

• Samferdselsdepartementet

• Nærings- og fiskeridepartementet

• Justis- og beredskapsdepartementet

• Statens vegvesen

• Luftfartstilsynet

• Statens jernbanetilsyn

• Kystverket

• Sjøfartsdirektoratet

• Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap

• Kunnskapsdepartementet

• Meteorologisk institutt

• Transportvirksomheter

S a m f u nn e ts f u n k s j onalit e t

6.7

Sentrale lover og forskrifter:

SATELLITTBASERTE

TJENESTER

• Lov om elektronisk kommunikasjon (ekomloven)

• Lov om forebyggende sikkerhetstjeneste

(sikkerhetsloven)

• EØS-avtalen, vedlegg XIV

6.7.1

BESKRIVELSE, ANSVAR, REGULERING

Denne samfunnsfunksjonen består av tjenester som

har et bredt spekter av bruksmuligheter, men som

har det til felles at de leveres ved hjelp av satellitter.

En satellitt er et legeme som går i bane rundt jorden.

Satellitter bærer nyttelaster til ulike formål og er

plassert i baner som er tilpasset formålet. Satellitter

kan ha nyttelaster for jordobservasjon, navigasjon,

kommunikasjon eller vitenskapelige undersøkelser,

eller en kombinasjon av disse.

• Forskrift om etablering, drift og bruk av

jordstasjon for satellitt

• Forskrift om objektsikkerhet

Samfunnets funksjonalitet

Forsynings

sikkerhet

Vann og

avløp

Finansielle

tjenester

Kraftforsyning

Elektronisk

kommunikasjon

Transport

Satellittbaserte

tjenester

Rettssikkerhet

Satelittjenester

Figur 19. Samfunnsfunksjonen Satelittbaserte tjenester med kapabilitet.

S a m f u nn e ts f u n k s j onalit e t

6.6.2 FUNKSJONSEVNE – KAPABILITETER (del 2)

Sikkerhetsutfordringen ved satellittbaserte tjenester

har sett fra norske myndigheters side flere aspekter:

• Den rollen tjenestene har i mange sammenhenger,

gjør at det er nødvendig å ha fokus på kontinuitet i

tjenestene og på samfunnets sårbarhet for bortfall

av eller forstyrrelser i signalene

• Sikkerheten for den bakkebaserte rominfrastrukturen som befinner seg på norsk territorium

• Avhengigheter mellom rombaserte tjenester og

andre kritiske tjenester og leveranser

Satellittbaserte tjenester kategoriseres ut fra bruksområdet. En vanlig inndeling er kommunikasjon,

navigasjon og observasjon, men satellitter kan også

ha andre funksjoner. I det følgende beskrives de tre

viktigste tjenestetypene og de viktigste satellitt

programmene Norge er involvert i.

Kommunikasjonssatellitter er konstruert for over

føring av fjernsynsprogrammer, telefonsamtaler,

data, bredbåndstjenester mv og er det viktigste kommersielle området for bruk av satellitter. Satellittkommunikasjon kan spille en viktig rolle for å sikre

liv og helse og gjenopprette kritiske funksjoner når

deler av bakkebaserte systemer er satt ut av spill,

for eksempel ved stormer, flom og skred. Mange

beredskapsaktører har Iridium satellittelefoner

som reserveløsning i krisesituasjoner. Dette er et

amerikansk system som norske myndigheter har

begrenset innflytelse på. Mobile brukere i de nordlige deler av Arktis er i dag uten kommunikasjonsmuligheter ut over satellittbasert telefoni og lavrate

datakommunikasjon.

Satellittnavigasjon innebærer posisjonsbestemmelse ved hjelp av signaler fra satellitter i bane

rundt jorden. Satellittnavigasjon er i utgangspunktet

utv iklet for militære formål, men brukes både av

skipsfarten og i veitransportsystemet; dessuten i

stadig større utstrekning også av luftfarten. I tillegg

har satellittbasert posisjonsbestemmelse en rekke

andre viktige bruksområder. Navigasjonssatellittene

leverer også tidssignaler som er av betydning

innenfor flere sektorer, bl.a. finans-, energi- og

IKT-sektoren.

Det europeiske behovet for satellittnavigasjonstjenester dekkes fortsatt av det amerikanske

GPS-systemet54, som er et militært system utenfor

europeisk kontroll. Det europeiske Galileo-systemet

6.6.2 FUNKSJONSEVNE – KAPABILITETER

er imidlertid under utvikling og skal bli et selvstendig, globalt satellittnavigasjonssystem på linje

med det amerikanske GPS-systemet og russiske og

kinesiske systemer. Galileo er et system under sivil

kontroll og vil være ferdig utbygget i 2020. Tre av

systemets bakkestasjoner er på norsk territorium.55

Til daglig er jordobservasjonssatellittene viktigst i værvarsling, men også i det internasjonale

klimasamarbeidet er det dataene fra disse satellittene som danner mye av faktagrunnlaget.

Værsatellittsamarbeidet gjøres gjennom organisasjonen EUMETSAT, som har sin hovedstasjon på

Svalbard. Den europeiske romfartsorganisasjonen

(ESA) og EU har i felleskap startet byggingen av en

rekke satellitter som vil utgjøre Europas fremtidige

program for jordobservasjon – Copernicus. Formålet

med Copernicus-programmet er blant annet å skaffe

til veie informasjon som har betydning for miljø- og

klimapolitikk, havovervåkning, forskning og samfunnssikkerhet. Copernicus-programmet forventes

å bli en viktig datakilde for nasjonale brukere og

nasjonale satsinger som eksempelvis overvåkingsprogrammet BarentsWatch, hvor Kystverket har et

hovedansvar.

Satellitter i polare baner er av spesielt stor nytte for

Norge på grunn av deres høye dekningsfrekvens

på høye breddegrader. Norge har brukt bilder fra

radarsatellitter for operativ havovervåkning de to

siste tiårene. Mulighetene til havovervåking vil ytterligere forsterkes gjennom Copernicus.

Småsatellitter er relativt rimelige å bygge og billige å

skyte opp, og kan romme datakommunikasjon,

utstyr for jordobservasjon og vitenskapsinstrumenter. Utviklingen av slike satellitter har gjort det

mer aktuelt for Norge å anskaffe egen rombasert

infrastruktur. Norge opererer i dag blant annet

AIS-satellitter som overvåker skipstrafikk i norske

farvann.

Norske områder i Arktis og Antarktis gir Norge

og norske aktører et fortrinn i form av gunstig

geog rafisk plassering for bakkeinfrastruktur for

NAVSTAR Global Positioning System (GPS) er et nettverk bestående

av minst 24 satellitter som er plassert i bane rundt Jorden av det

amerikanske forsvaret.

Svalbard, Jan Mayen, Antarktis.

S a m f u nn e ts f u n k s j onalit e t

satellitter. Svalbard har en spesielt gunstig plassering

for nedlesning av data fra satellitter i polar bane, noe

som har ført til at Norge er en viktig samarbeids

partner for satellittoperatører over hele verden.

er regulert gjennom Forskrift om etablering, drift

og bruk av jordstasjon for satellitt. Sysselmannen er

her gitt en rolle med hensyn til tilsyn med installa

sjonene på Svalbard.

Svalbard satellittstasjon (SvalSat) er verdens største bakkestasjon for styring og mottak av data fra

satellitter i polar bane. Mange av satellittene leverer meteorologiske data som er grunnleggende for

sikker værvarsling. Samarbeidet med NASA og den

amerikanske værvarslingen (NOAA) var utslagsgivende for at det ble lagt fiberkabel til Svalbard i 2003.

Fiberforbindelsen mellom fastlandet og Svalbard er

en viktig del av norsk rominfrastruktur, men den

betjener også en rekke andre viktige samfunnsfunksjoner på Svalbard. Det er også viktig bakke

infrastruktur for satellittjenester en rekke steder på

fastlandet.

Forsvarsdepartementet bidrar gjennom Forsvarets

forskningsinstitutt (FFI) til romforskning og jord

observasjon. Gjennom GLOBUS 2- radaren ved Vardø

bidrar Forsvaret til overvåking av romsøppel. FD

forvalter avtalen med USA om tilgang til den militære delen av GPS.

Norske myndigheter og virksomheter har ikke muligheter til på selvstendig grunnlag å håndtere sårbarheten i systemene de selv ikke eier. I stedet må det

arbeides gjennom internasjonale organisasjoner og

bilateralt mot systemeiere for å styrke leveransesikkerheten i systemene.

Norsk romsenter (NRS), som er et forvaltningsorgan

under Nærings- og firskeridepartementet, koordinerer den nasjonale romsatsingen på vegne av departementet og ivaretar norske interesser i ESA og i EUs

satellittnavigasjonsprogrammer, Galileo og EGNOS56,

samt i EUs jordobservasjonsprogram, Copernicus.

NRS forvalter også diverse romrelaterte bilaterale

avtaler.

Det norske engasjementet i værsatellittorganisasjonen EUMETSAT forvaltes gjennom Meteorologisk

institutt.

Samferdselsdepartementet (SD) har ansvar for koordineringen av den sivile radionavigasjonspolitikken

som også omfatter satellittnavigasjon. SD har gjennom Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom)

ansvar for frekvensforvaltning, herunder også for

frekvenser som brukes av satellitter og for tillatelser til etablering og drift av bakkestasjoner. Dette

European Geostationary Navigation Overlay System eller EGNOS

er en teknologi som forbedrer nøyaktigheten i bl.a. GPS-mottakere.

Det består av tre geostasjonære satellitter (i motsetning til

navigasjonssatellittene) og et nettverk av bakkestasjoner som måler

avvik i navigasjonssignalene på grunn av atmosfæriske og andre

forhold.

Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) er tillagt en særlig oppgave knyttet til oppfølgingen

av sikkerhetsa rbeidet i de europeiske satellitt

programmene Galileo og EGNOS. NSM har også

ansvar for oppfølging av avtaler om utveksling av

6.7.2 FUNKSJONSEVNE – KAPABILITETER (del 1) (2)

grunnleggende behov (og hvor stor del av befolkningen som blir berørt). Desto større konsekvensene blir, desto

mer kritisk er infrastrukturen.

Med alternativer menes her det som ofte kalles redundans i risikostyringssammenheng. En vurdering av

redundans vil ta utgangspunkt i en undersøkelse av hvilke alternative løsninger som finnes ved bortfall av

hovedinfrastrukturen. Dette kan dreie seg om intern redundans, ved at et annet delsystem eller anlegg kan ta

over ved bortfall, eller ekstern redundans ved at et annet system kan overta hele eller store deler av funksjonen

til det som har falt bort. Buss for tog er et enkelt eksempel på det siste.

«Tett kopling» er et kriterium som er hentet fra Charles Perrow: Normal Accidents. Living with High Risk

Technologies (1999). Perrow pekte på at systemer har ulik grad av sårbarhet for feil og hendelser. Et tett koplet

system kjennetegnes av at en enkelt feil raskt kan forplante seg til andre deler av systemet og sette det ut av

funksjon. Jernbanesystemet er et godt eksempel på dette. Svikt i Jernbaneverkets kommunikasjonssystem vil

for eksempel umiddelbart kunne føre til full togstopp over hele landet.

Kritikaliteten knyttet til infrastrukturene bak samfunnsfunksjonene av kategorien Samfunnets

funksjonalitet er varierende. Bildet kompliseres av at avhengighet og redundans kan variere fra sted til sted.

Veitransportsystemet er for eksempel generelt svært redundant. De fleste steder i landet kan nås via alternative

ruter, og i alle fall med alternative transportformer (for eksempel båt). Likevel finnes det strekninger som

betjener store befolkningsmengder som har lite redundans, og der et avbrudd kan få langt større konsekvenser.

Dette gjelder for eksempel for E18 i Asker og Bærum og E16 øst for Bergen. Det samme vil gjelde både i

kraftforsyningen og for elektronisk kommunikasjon. Noen deler av systemet er mer kritisk enn andre fordi

virksomheter med kritisk samfunnsfunksjon er avhengig av dem, eller fordi redundansen i det aktuelle

området er svak (eller en kombinasjon av begge).

En vurdering av hva som er kritisk infrastruktur bør derfor foretas av de myndigheter eller virksomheter

som kjenner den aktuelle infrastrukturen best. En slik vurdering kan gjøres på ulike nivåer: på et makronivå

for systemer som helhet (kraftsystemet, ekomsystemene osv) eller på et mikronivå (hvilke infrastrukturer

er sykehuset avhengig av?) eller på nivå som ligger mellom disse. Identifisering av kritisk infrastruktur

inngår som en naturlig videreutvikling av den indetifiseringen av kritiske funksjonsevne som gjøres i denne

rapporten, og bør gjøres gjennom analyser av hvilke avhengigheter som knytter seg til de ulike kapabilitetene.

Ansvaret for dette bør ligge hos sektormyndigheter, i kommunene og i den enkelte samfunnskritiske

virksomhet.

V e dl e g g

VEDLEGG 2: KRITISKE INNSATSFAKTORER – EN KILDE TIL

SÅRBARHET

I DSBs rapport fra 2012 ble det skilt mellom kritiske samfunnsfunksjoner og «kritiske allmenne innsatsfaktorer»,

der den sistnevnte gruppen innbefattet de fleste infrastrukturbaserte tjenestene som samfunnet er kritisk avhengig av. Her inngikk for eksempel kraftforsyningen, elektronisk kommunikasjon, transport mfl.

Selv om begrepet «innsatsfaktor» også er benyttet i denne rapporten, er det valgt å ikke benytte begrepet som en

egen kategori i oversikten over kritiske samfunnsfunksjoner. Det er to årsaker til dette: For det første at flere opplevde skillet mellom kritisk samfunnsfunksjon og kritisk allmenn innsatsfaktor som unødvendig kompliserende;

for det andre at de to kategoriene ikke var gjensidig utelukkende. Med andre ord var noen funksjoner både kritiske

samfunnsfunksjoner og innsatsfaktorer. Dette medførte at enkelte ble ført opp to ganger, mens denne dualismen

ble underkommunisert for andres del.

Flere av høringsinstansene til denne rapporten har påpekt at innsatsfaktorkategorien i den forrige rapporten var

nyttig, fordi den pekte ut tjenester som kan være spesielt viktige i et samfunnsmessig perspektiv. Svikt her vil

kunne ramme store deler av samfunnet samtidig. Både på samfunns- og virksomhetsnivå er det viktig å fokusere

på avhengigheten av innsatsfaktorer som en viktig kilde til sårbarhet.

I rapporten fra 2012 ble begrepet innsatsfaktor presentert slik:

«Begrepet samfunnsfunksjon knyttes ut fra definisjonen til tjenester som har direkte effekt på samfunnets og

befolkningens grunnleggende behov. For å bringe større klarhet i sammenhengen og forskjellen mellom samfunnsfunksjon og infrastruktur, benytter vi begrepet innsatsfaktor som er hentet fra samfunnsøkonomien.

Innsatsfaktorer brukes i utredningen om de eksterne leveransene virksomhetene er avhengig av for å kunne produsere og levere slik at samfunnets og befolkningens grunnleggende behov kan ivaretas. Dette kan være energi,

kapital, arbeidskraft og ulike varer og tjenester. Innsatsfaktorene atskiller seg fra kritiske samfunnsfunksjoner

ved at de i prinsippet er erstattbare eller substituerbare. Kritikaliteten for samfunnet er avhengig av hvilke

virksomheter og leveranser innsatsfaktorene bidrar til. Det vil si at en innsatsfaktor, for eksempel i form av en

6.7.2 FUNKSJONSEVNE – KAPABILITETER (del 1)

For samfunnsfunksjonen Satellittbaserte tjenester er

det definert en kapabilitet: Satellittjenester.

Satellittjenester

Evne til å ivareta sikkerheten i leveransene av

satellittbaserte tjenester til norsk territorium.

Kapabiliteten er knyttet til norske myndigheters

arbeid i internasjonale organer og gjennom bilaterale

forbindelser for å ivareta norske interesser knyttet

til posisjonerings- og navigasjonstjenester, jord

observasjonstjenester og kommunikasjonstjenester.

Kapabiliteten omfatter også ivaretakelse av kontinuiteten i, og sikkerheten for, bakkebaserte funksjoner

for satellittjenester på norsk territorium.

S a m f u nn e ts f u n k s j onalit e t

Betydningen av denne typen tjenester blir stadig større for samfunnet, og bortfall av dem vil

medføre store konsekvenser for en rekke kritiske

samfunnsfunksjoner. Dette gjelder for eksempel

nødetatene, redningstjenesten, meteorologiske

tjenester, finanssektoren, kraftsektoren, luftfarten

mfl. Satellittsignaler benyttes også i stadig økende

grad av befolkningen til navigasjon både til lands

og på sjøen. I tillegg kommer mottak av signaler fra

kringkastingssatellitter.

Kritikaliteten til installasjonene på norsk territorium

varierer, men det er naturlig å se dem som del av en

helhet der det er viktig at alle norske aktører ivaretar

sine sikkerhetsmessige forpliktelser på lik linje med

andre deltakere i nettverket.

I tillegg til å betjene romsystemene vil enkelte bakkestasjoner ha en tilleggsverdi ved at de også bearbeider satellittinformasjon og tilbyr foredlede tjenester

direkte til sluttbrukere.

Norge har inngått flere langsiktige romavtaler med

andre nasjoner, der kontinuitet i driften av installasjoner på norsk territorium er en forutsetning for at

de norske forpliktelsene overholdes.

Ansvar og involverte:

• Nærings- og fiskeridepartementet

• Samferdselsdepartementet

• Kunnskapsdepartementet

• Forsvarsdepartementet

• Justis- og beredskapsdepartementet

• Norsk romsenter med tilknyttede virksomheter

• Nasjonal kommunikasjonsmyndighet

• Kystverket

• Meteorologisk institutt

• Nasjonal sikkerhetsmyndighet

• Sysselmannen på Svalbard

• Kommersielle aktører

Vedlegg

V e dl e g g

VEDLEGG 1: KRITISK INFRASTRUKTUR

Rapporten baserer seg på definisjonene som ble utarbeidet av Infrastrukturutvalget i forbindelse med arbeidet

med NOU 2006:6 Når sikkerheten er viktigst. De sentrale definisjonene i denne rapporten er slik:

Kritisk infrastruktur er de anlegg og systemer som er nødvendige for å opprettholde eller gjenopprette

samfunnets kritiske funksjoner.

Kritiske samfunnsfunksjoner er de funksjoner som er nødvendige for å dekke samfunnets grunnleggende

behov og befolkningens trygghetsfølelse57.

Grunnleggende behov er definert som mat, vann, varme, trygghet og lignende.

I henhold til denne definisjonen er infrastruktur en fysisk størrelse «som man kan ta og føle på» og innbefatter

altså ikke mer abstrakte og sosiale forhold som organisering, prosesser og rutiner mv.58 Dette avviker fra den

måten begrepet ofte brukes på internasjonalt og også tidvis i den norske debatten. Det kan også hevdes at heller

ikke Infrastrukturutvalget var fullt ut tro mot egen definisjon av begrepet i NOU 2006:6.

Utvalgets definisjon kan imidlertid også være for vid til at den fullt ut kan benyttes som utgangspunkt for en

diskusjon om sikkerheten i tekniske systemer av betydning for samfunnssikkerheten. Alle samfunnsf unksjoner

er avhengig av «anlegg og systemer» for å opprettholde driften. Samfunnsfunksjonen Helse- og omsorg

er for eksempel avhengig av infrastrukturer som bygninger, medisinsk-teknisk utstyr (røntgen, scannere,

laboratorieutstyr osv.), ambulanser, utstyr for vask og desinfisering osv på hvert enkelt sykehus. For ledelsen på

sykehuset er de infrastrukturene som er listet opp her, kritiske og må ha mye oppmerksomhet. Men de er neppe

så kritiske på samfunnsnivå at de bør inngå i sentrale myndigheters fokusområder.

I vårt perspektiv gir en slik detaljert tilnærming til begrepet kritisk infrastruktur likevel mening fordi

robusthet i kritiske samfunnsfunksjoner må bygges fra bunnen ved at hver enkelt virksomhet kartlegger sine

sårbarheter og gjennomfører tiltak for å redusere dem, samt har planer for hvordan de likevel skal kunne

opprettholde normal drift ved svikt i infrastrukturer eller innsatsfaktorer.

Sentrale myndigheters tilnærming til begrepet kritisk infrastruktur vil imidlertid måtte være en annen. Deres

fokus må være på infrastrukturer som kan være kritiske i et samfunnsperspektiv, altså infrastrukturer som

ved svikt kan utløse en krisesituasjon på samfunnsnivå, enten det nå dreier seg om et lokalsamfunn, en del av

landet eller landet som helhet. Det man da må konsentrere seg om, er det vi kan beskrive som infrastruktur

systemer, altså infrastrukturer som utgjør et nettverk som leverer varer eller tjenester til et stort antall

mottakere, og der svikt derfor kan få mer vidtrekkende konsekvenser.

Sett i et slikt perspektiv må en vurdering av kritiske infrastrukturer ta utgangspunkt i tekniske anlegg og

6.7.2 FUNKSJONSEVNE – KAPABILITETER (del 2) (2)

tjeneste, kan være av kritisk betydning for samfunnet i noen sammenhenger, mens den i andre sammenhenger

ikke har en slik betydning.»

Det ble dessuten skilt mellom allmenne og spesielle innsatsfaktorer:

«Allmenne innsatsfaktorer er tjenester som i prinsippet er tilgjengelige for alle virksomheter og hele befolkningen innenfor et område. De kjennetegnes gjerne av å være relativt tett koplet til et infrastruktursystem, og av

at antallet tilbydere ofte er begrenset. […]

Spesielle innsatsfaktorer er kjennetegnet ved at de er tilpasset behov hos noen virksomheter og ikke leveres til

hele samfunnet, at koplingen til en spesiell infrastruktur er løsere (dvs. at innsatsfaktoren ofte kan fremføres på

flere måter), og at det kan være mange tilbydere som konkurrerer i markedet. Eksempler på spesielle innsatsfaktorer kan være it-tjenester, rengjøringstjenester osv – eller leveranse av reservedeler. Arbeidskraft og kapital kan

ut fra denne definisjonen også betraktes som spesielle innsatsfaktorer.»

Rapporten fokuserte på kritisk allmenne innsatsfaktorer fordi det først og fremst er for innsatsfaktorer med

vid og generell distribusjon det er aktuelt for samfunnet å stille krav om sikkerhet og beredskap. Selv om det

for den enkelte virksomhet til dels er mulig å kompensere for bortfall av allmenne innsatsfaktorer gjennom

V e dl e g g

egenberedskap, er den samfunnsmessige avhengigheten av disse samfunnsfunksjonene så stor at bortfall i mange

tilfeller vil true samfunnets evne til å ivareta befolkningens grunnleggende behov i betydelig grad.

Følgende kapabiliteter i oversikten i den nye rapporten er å oppfatte som kritisk allmenne innsatsfaktorer:

6.7.2 FUNKSJONSEVNE – KAPABILITETER (del 2)

systemer som er knyttet til samfunnsfunksjonene av kategorien Samfunnets funksjonalitet samt funksjonen

IKT-sikkerhet i sivil sektor i denne rapporten.

Rapporten er ikke helt konsekvent i hvordan kritisk samfunnsfunksjon defineres. «En samfunnsfunksjon er kritisk hvis den er absolutt nødvendig

for å ivareta samfunnets og befolkningens grunnleggende behov» er en annen variant.

Jf. Janne Hagen, Håvard Fridheim: Hva er kritisk infrastruktur? FFI/Notat 2005/00363 (Vedlegg til NOU 2006:6).

V e dl e g g

Under vises en enkel og overordnet oversikt over hvilke infrastrukturer disse funksjonene er avhengig av:

IKT-sikkerhet

Systemer og registre, spesielt de som er klassifisert som «nasjonale felleskomponenter»

Matforsyning

Produksjonsanlegg, distribunaler, logistikksystemer, butikker

Drivstofforsyning

Raffinerier, havneanlegg, tankanlegg, bensinstasjoner

Vann og avløp

Vannverk, renseanlegg, pumper, høydebasseng, ledninger og rør

Finansielle tjenester

Finansiell infrastruktur

Elektrisk energi

Kraftverk, transformatorer, kraftnett osv.

Fjernvarme

Fjernvarmeanlegg, pumpestasjoner, ledningsnett

Ekom

Kjernenett, regionalnett, aksessnett, svitsjer

Transport

Veinett, jernbanelinjer, havner, terminaler, trafikkstyringssystemer

Satelittjenester

Satelitter, bakkestasjoner

Dette vil utgjøre en overordnet oversikt over hva som er kritiske infrastruktursystemer på et nasjonalt nivå.

I NOU 2006:6 gis det en beskrivelse av hvilke kriterier som kan ligge til grunn for vurderingen av en

infrastrukturs kritikalitet. De tre kriteriene er avhengighet, alternativer og (grad av) tett kopling.

Samfunnets grunnleggende behov

Som blir dekket av

Kritiske samfunnsfunksjoner

som er avhengig av ulike

Infrastrukturer

som blir vurdert ut fra

Avhengighet

Alternativer

Tett kobling

som gir et utgangspunkt

for om det er

KRITISK

IKKE KRITISK

Figur 20. Modell for vurdering av en infrastrukturs kritikalitet (fra NOU 2006:6 Når sikkerheten er viktigst).

V e dl e g g

Med vurdering av avhengighet menes at det må gjøres en kartlegging av hvilke samfunnsfunksjoner som vil

bli berørt av et bortfall av infrastrukturen og hvilke konsekvenser dette vil få for ivaretakelse av befolkningens

6.7.2 FUNKSJONSEVNE – KAPABILITETER

VEDLEGG 1: KRITISK INFRASTRUKTUR Rapporten baserer seg på definisjonene som ble utarbeidet av Infrastrukturutvalget i forbindelse med arbeidet med NOU 2006:6 Når sikkerheten er viktigst. De sentrale definisjonene i denne rapporten er slik: Kritisk infrastruktur er de anlegg og systemer som er nødvendige for å opprettholde eller gjenopprette samfunnets kritiske funksjoner. Kritiske samfunnsfunksjoner er de funksjoner som er nødvendige for å dekke samfunnets grunnleggende behov og befolkningens trygghetsfølelse57. Grunnleggende behov er definert som mat, vann, varme, trygghet og lignende. I henhold til denne definisjonen er infrastruktur en fysisk størrelse «som man kan ta og føle på» og innbefatter altså ikke mer abstrakte og sosiale forhold som organisering, prosesser og rutiner mv.58 Dette avviker fra den måten begrepet ofte brukes på internasjonalt og også tidvis i den norske debatten. Det kan også hevdes at heller ikke Infrastrukturutvalget var fullt ut tro mot egen definisjon av begrepet i NOU 2006:6. Utvalgets definisjon kan imidlertid også være for vid til at den fullt ut kan benyttes som utgangspunkt for en diskusjon om sikkerheten i tekniske systemer av betydning for samfunnssikkerheten. Alle samfunns­f unksjoner er avhengig av «anlegg og systemer» for å opprettholde driften. Samfunnsfunksjonen Helse- og omsorg er for eksempel avhengig av infrastrukturer som bygninger, medisinsk-teknisk utstyr (røntgen, scannere, laboratorieutstyr osv.), ambulanser, utstyr for vask og desinfisering osv på hvert enkelt sykehus. For ledelsen på sykehuset er de infrastrukturene som er listet opp her, kritiske og må ha mye oppmerksomhet. Men de er neppe så kritiske på samfunnsnivå at de bør inngå i sentrale myndigheters fokusområder. I vårt perspektiv gir en slik detaljert tilnærming til begrepet kritisk infrastruktur likevel mening fordi robusthet i kritiske samfunnsfunksjoner må bygges fra bunnen ved at hver enkelt virksomhet kartlegger sine sårbarheter og gjennomfører tiltak for å redusere dem, samt har planer for hvordan de likevel skal kunne opprettholde normal drift ved svikt i infrastrukturer eller innsatsfaktorer. Sentrale myndigheters tilnærming til begrepet kritisk infrastruktur vil imidlertid måtte være en annen. Deres fokus må være på infrastrukturer som kan være kritiske i et samfunnsperspektiv, altså infrastrukturer som ved svikt kan utløse en krisesituasjon på samfunnsnivå, enten det nå dreier seg om et lokalsamfunn, en del av landet eller landet som helhet. Det man da må konsentrere seg om, er det vi kan beskrive som infrastruktur­ systemer, altså infrastrukturer som utgjør et nettverk som leverer varer eller tjenester til et stort antall mottakere, og der svikt derfor kan få mer vidtrekkende konsekvenser. Sett i et slikt perspektiv må en vurdering av kritiske infrastrukturer ta utgangspunkt i tekniske anlegg og systemer som er knyttet til samfunnsfunksjonene av kategorien Samfunnets funksjonalitet samt funk­sjonen IKT-sikkerhet i sivil sektor i denne rapporten.

Rapporten er ikke helt konsekvent i hvordan kritisk samfunnsfunksjon defineres. «En samfunnsfunksjon er kritisk hvis den er absolutt nødvendig for å ivareta samfunnets og befolkningens grunnleggende behov» er en annen variant. Jf. Janne Hagen, Håvard Fridheim: Hva er kritisk infrastruktur? FFI/Notat 2005/00363 (Vedlegg til NOU 2006:6).

Under vises en enkel og overordnet oversikt over hvilke infrastrukturer disse funksjonene er avhengig av: IKT-sikkerhet

Systemer og registre, spesielt de som er klassifisert som «nasjonale felleskomponenter»

For samfunnsfunksjonen Satellittbaserte tjenester er det definert en kapabilitet: Satellittjenester. Satellittjenester Evne til å ivareta sikkerheten i leveransene av satellittbaserte tjenester til norsk territorium.

Kapabiliteten er knyttet til norske myndigheters arbeid i internasjonale organer og gjennom bilaterale forbindelser for å ivareta norske interesser knyttet til posisjonerings- og navigasjonstjenester, jord­ observasjonstjenester og kommunikasjonstjenester. Kapabiliteten omfatter også ivaretakelse av kontinuiteten i, og sikkerheten for, bakkebaserte funksjoner for satellittjenester på norsk territorium.

S a m f u nn e ts f u n k s j onalit e t

Betydningen av denne typen tjenester blir stadig større for samfunnet, og bortfall av dem vil medføre store konsekvenser for en rekke kritiske samfunnsfunksjoner. Dette gjelder for eksempel nødetatene, redningstjenesten, meteorologiske tjenester, finanssektoren, kraftsektoren, luftfarten mfl. Satellittsignaler benyttes også i stadig økende grad av befolkningen til navigasjon både til lands og på sjøen. I tillegg kommer mottak av signaler fra kringkastingssatellitter. Kritikaliteten til installasjonene på norsk territorium varierer, men det er naturlig å se dem som del av en helhet der det er viktig at alle norske aktører ivaretar sine sikkerhetsmessige forpliktelser på lik linje med andre deltakere i nettverket. I tillegg til å betjene romsystemene vil enkelte bakkestasjoner ha en tilleggsverdi ved at de også bearbeider satellittinformasjon og tilbyr foredlede tjenester direkte til sluttbrukere. Norge har inngått flere langsiktige romavtaler med andre nasjoner, der kontinuitet i driften av installasjoner på norsk territorium er en forutsetning for at de norske forpliktelsene overholdes. Ansvar og involverte: • Nærings- og fiskeridepartementet • Samferdselsdepartementet • Kunnskapsdepartementet • Forsvarsdepartementet • Justis- og beredskapsdepartementet • Norsk romsenter med tilknyttede virksomheter • Nasjonal kommunikasjonsmyndighet • Kystverket • Meteorologisk institutt • Nasjonal sikkerhetsmyndighet • Sysselmannen på Svalbard • Kommersielle aktører

Befolkningens og samfunnets grunnleggende behov

Territoriell og styringsmessig integritet. Opprettholde styringsaktiviteter og evne til å møte ekstraordinære situasjoner.

Vern mot død, fysisk skade eller sykdom, tap av demokratiske rettigheter og personlig integritet, tap av eller skade på livsmiljøet, eiendom, eller materielle verdier.

Kontinuitet i forsyninger og infrastrukturbaserte tjenester.

Figur 2. Kategorier av samfunnsfunksjoner.

Bokmålsordboka på nett. Universitet i Oslo, Språkrådet.

KAPABILITETER – KRITISK FUNKSJONSEVNE For at rammeverket skal kunne benyttes til styring og oppfølging, er det nødvendig med en omforent forståelse og konkretisering av hvilken funksjonsevne som er nødvendig innenfor de ulike kapabilitetene. Den kritiske funksjonsevnen kan være knyttet til: • Kontinuitet: Evne til å opprettholde tjenester eller leveranser når virksomheten utsettes for en uønsket hendelse. For noen funksjoners del vil det være kritisk at en er i stand til å opprettholde tilnærmet normale leveranser, mens det for andre vil være et utvalg av oppgaver som må kunne utføres til enhver tid. For å signalisere at rette myndigheter i slike tilfeller må gjøre en vurdering av hva som er kritisk nivå, benyttes adjektiv som «prioriterte», «nødvendige» eller «tilstrekkelige» med flere i beskrivelsene. • Sikkerhet: Evne til å opprettholde akseptabelt sikkerhetsnivå i virksomheter som potensielt kan forårsake, eller utnyttes til å forårsake, skade på liv og helse, miljø eller tap av andre samfunns­ verdier. I beskrivelsen av slik funksjonsevne brukes noen ganger begreper som «akseptabel risiko» og «akseptabel sikkerhet» for å signalisere at rette myndigheter må vurdere hvilket risikonivå man finner å kunne leve med.

• Beredskap: Evne til iverksette forhåndsplanlagte aktiviteter når det oppstår en ekstraordinær situasjon. Alle virksomheter med ansvar for kritiske samfunnsfunksjoner forutsettes å ha bered­skapevne. Det er derfor bare for de som har beredskap som hovedoppgave og for forvaltningen at en slik funksjonsevne er definert i oversikten. Utgangspunktet for rapporten er behovet for kontinuitet i funksjoner som er kritiske for samfunns­ sikkerheten uansett hva som skjer. I rapporten tas det ikke stilling til om den funksjonsevnen samfunnet i dag har på ulike områder er tilstrekkelig eller ikke. Evne til å håndtere situasjoner som krever langt mer enn å opprettholde normal funksjonsevne (f.eks. krig) berøres heller ikke i rapporten. Virksomheter med ansvar for kritiske samfunnsfunksjoner må likevel legge til grunn at de også må kunne håndtere slike hendelser.

Figur 3. Samfunnsfunksjoner i kategorien Styringsevne og suverenitet.

S t y rin g s e vn e o g s u v e r e nit e t

• Grunnloven • Lov om kommunal beredskapsplikt, sivile beskyttelsestiltak og Sivilforsvaret (sivilbeskyttelsesloven)

Samfunnsfunksjonen Styring og kriseledelse er knyttet til styringen av samfunnet og omfatter både de funksjoner som utøves av konstitusjonelle organer som Regjeringen, Stortinget og Høyesterett og av den offentlige forvaltningen (både i staten og i kommunal sektor). I funksjonen inngår både evne til å opprettholde autonomi og nødvendig handlefrihet, beskyttelse mot fysiske og digitale angrep og opprettholdelse av virksomheten under ulike former for påkjenninger. I tillegg inngår styring og ledelse i ekstraordinære situasjoner.

• Lov om politiet (politiloven) • Lov om særlige rådgjerder under krig, krigsfare og liknende forhold (beredskapsloven) • Lov om næringsberedskap (næringsberedskapsloven) • Lov om produksjon, omforming, overføring, omsetning, fordeling og bruk av energi m.m. (energiloven) • Lov om helsemessig og sosial beredskap • Instruks for departementenes arbeid med samfunnssikkerhet og beredskap m.m. • Vedtak om Sivilt beredskapssystem (SBS) og Vedtak om Beredskapssystem for Forsvaret (BFF) • Instruks for Fylkesmannens og Sysselmannens arbeid med samfunnssikkerhet • Forskrift om kommunal beredskapsplikt • Forskrift om virksomheten i Norsk rikskringkasting under beredskap og krig

DEL II UTLEDNING AV KRITISKE SAMFUNNS­ FUNKSJONER OG KRITISK FUNKSJONSEVNE

S t y rin g s e vn e o g s u v e r e nit e t

Under kategorien Styringeevne og suverenitet faller funksjoner som kan beskrives som grunnleggende rammebetingelser for at andre samfunnsfunk­sjoner skal kunne ivaretas. Sentralt står opprettholdelse av territoriell og styringsmessig integritet og å sikre kontinuitet i styringsaktiviteter og evne til å møte ekstraordinære situasjoner. En grunnleggende forutsetning for å ivareta befolkningens sikkerhet og trygghet er at norske myndig­ heter har kontroll over norsk territorium og kan operere uavhengig av utilbørlig press fra fremmede stater og andre aktører. Likeens er det grunn­ leggende at myndighetene har evne til å opprettholde normale styringsaktiviteter og til å møte ekstra­ ordinære situasjoner med de ressurser som trengs.

Innenfor kategorien Styringsevne og suverenitet er det på denne bakgrunn definert to kritiske samfunnsfunksjoner: Styring og kriseledelse og Forsvar. I funksjonene inngår suverenitetshevdelse og sikring av handlefrihet og autonomi i forholdet til andre stater samt funksjonsdyktighet uavhengig av hvilke hendelser som måtte inntreffe. Hvis disse to samfunnsfunksjonene er ivaretatt, vil staten og andre myndigheter ha nødvendig forutsetning for å verne om befolkningens sikkerhet og trygghet.

Finansmarkedet Betalingsmidler Finanstransaksjoner

fremme et effektivt betalingssystem innenlands og overfor utlandet og overvåke penge-, kreditt- og valutamarkedene. Norges Banks oppgaver og ansvar på dette området følger av sentralbanklovens § 1 som sier at banken skal «fremme et effektivt betalingssystem innenlands og overfor utlandet». I § 3 står det: «Banken skal underrette departementet når det etter bankens oppfatning er behov for tiltak av penge-, kreditt- og valutapolitisk karakter av andre enn banken.» Etter lov om betalingssystemer, som trådte i kraft i 2000, er Norges Bank konsesjonsmyndighet for avregn­ ings- og oppgjørssystemene til bankene, de såkalte interbanksystemene. Norges Bank er også oppgjørsbank på øverste nivå i det norske betalingssystemet. Betalinger mellom bankene, statlige betalinger og overføringer mellom bankene og Norges Bank gjøres opp med endelig virkning ved postering på kontoer i Norges Banks oppgjørssystem (NBO). For å gjennomføre betalinger raskt og sikkert er det nære forbindelser mellom NBO og annen sentral infrastruktur i finanssektoren. Betalingssystemer er etter lov om betalings­systemer mv. (betalingssystemloven) systemer for overføring av midler med formelle og standardiserte ordninger og felles regler for behandling, avregning eller oppgjør av betalingstransaksjoner. I et betalingssystem inngår interbanksystem og systemer for betalingstjenester. Betalingssystemloven bygger på at finansnæringen har et eget ansvar for å utforme robuste systemer, og at aktørene selv har et ansvar for å drive interbanksystemene slik at hensynet til risiko og effektivitet blir tilstrekkelig ivaretatt.44 Tilsyn og overvåking av interbanksystemene er også basert på internasjonale anbefalinger.45 Etter Lov om tilsynet med finansinstitusjoner mv. (finanstilsynsloven) § 3 skal Finanstilsynet se til at de institusjoner det har tilsyn med virker på en hensiktsmessig og betryggende måte i samsvar med lov og bestemmelser gitt i medhold av lov samt med den hensikt som ligger til grunn for institusjonens opprettelse, dens formål og vedtekter. «Rapport om finansiell infrastruktur» fra Norges Bank omhandler dette temaet. Særlig viktig er prinsippene fra Committee on Payment and Settlement Systems (CPSS) og International Organization of Securities Commissions (IOSCO), se http://www.bis.org/publ/cpss101a.pdf

Formålet til Lov om finansiell sikkerhetsstillelse er å styrke det finansielle markedet og ivareta hensynet til finansiell stabilitet ved å bidra til sikker, ordnet og effektiv finansiell sikkerhetsstillelse og dermed bidra til å styrke robustheten i systemet. I tillegg til kravene som følger av myndighetsreguleringen gjennom lov- og forskrifter, har bankene inngått avtaler seg imellom om selvregulering. Selvreguleringen berører primært bankenes transaksjonsutveksling. Den omfatter felles utviklede tjenester og felles operasjonelle leveranser som anvendes av hele banksektoren og skal bidra til effektive og sikre transaksjonskjeder som også er robuste ved finansielle forstyrrelser.46

som kan føre til likviditetsproblemer. Dette kan være likviditetstørke i internasjonale penge- og kapitalmarkeder, tillitssvikt til bankers eller landets økonomi eller svikt i bankenes systemer eller de sentrale systemene for betalingsoppgjør. Gjennomføring av utbetalinger og andre finansielle transaksjoner er avhengig av robuste og sikre betalingssystemer. Betalingssystemet består i denne sammenheng av interbanksystemer og systemer for betalings­ tjenester. Interbanksystemer er systemer for overføring av penger mellom banker med felles regler for avregning og oppgjør. Systemer for betalings­ tjenester er systemer for overføring av penger mellom kundekontoer i bank eller hos andre som kan yte betalingstjenester. Kontanter faller utenfor systemer for betalingstjenester. Verdipapiroppgjøret (VPO) er et system for oppgjør av handel med finansielle instrument med felles regler for avregning og oppgjør. Selv om kontanter i dag utgjør en liten andel av de samlede betalingsmidlene, har de likevel fortsatt en viktig rolle som betalingsinstrument. Det er bare kontanter som etter sentralbankloven er tvungne betalingsmidler i Norge. Det vil si at forbrukere kan kreve å få betale med kontanter hos betalingsmot­ takeren. Tiltroen til at kontopenger raskt og enkelt kan omgjøres til et tilsvarende beløp i kontanter har i alle fall historisk vært av avgjørende betydning for kontopengers status som betalingsmiddel. Elektroniske betalingsinstrumenter er sårbare for svikt i strømforsyningen og ekomnettene, og kontanter vil derfor fortsatt lenge kunne ha en viktig betydning som reserveløsning. I lov om finansforetak og finanskonsern (finansforetaksloven) heter det i § 16.4: «Banker skal i samsvar med kundenes forventninger og behov, motta kontanter fra kundene og gjøre innskudd tilgjengelig for kundene i form av kontanter».43 Lov om Norges Bank og pengevesenet mv. (sentral­ bankloven) fastsetter at Norges Bank er landets sentralbank. Banken skal være et utøvende og rådgivende organ for penge-, kreditt- og valuta­ politikken. Den skal utstede pengesedler og mynter,

Lov om finansforetak og finanskonsern, kap. 16.

S a m f u nn e ts f u n k s j onalit e t

Finansiell stabilitet er et hovedmål for myndighetenes styring av finanssektoren. Dette innebærer at det finansielle systemet må være robust overfor forstyrrelser slik at det er i stand til å formidle finansiering, utføre betalinger og omfordele risiko på en tilfredsstillende måte. Det finansielle systemet består av finansmarkeder, finansinstitusjoner og finansiell infrastruktur.

• Lov om betalingssystemer mv (betalingssystemloven) • Lov om tilsynet med finansinstitusjoner mv. (finanstilsynsloven) • Lov om verdipapirhandel (verdipapirhandelloven) • Lov om finansforetak og finanskonsern (finansforetaksloven) • Lov om registrering av finansielle instrumenter (verdipapirregisterloven)

Figur 15. Samfunnsfunksjonen Finansielle tjenester med kapabiliteter.

S a m f u nn e ts f u n k s j onalit e t

Ansvaret for å sikre finansiell stabilitet er i Norge delt mellom Finansdepartementet, Norges Bank og Finanstilsynet. Finansdepartementet har det overordnede ansvaret for å se til at det finansielle systemet fungerer godt. Norges Bank og Finanstilsynet skal bidra til at det finansielle systemet er robust og effektivt, og overvåker derfor finansinstitusjon­ ene, verdipapirmarkedene og betalingssystemene for å avdekke forhold som kan true stabiliteten. Finanstilsynet fører også tilsyn med finansinstitu­ sjonene og markedsplassene. Norges Bank er långiver i siste instans. Penge- og kapitalmarkedet42 brukes ofte som en betegnelse på flere ulike markeder for omsetning av fordringer og gjeld. Finansinstitusjoner og bankene er de største aktørene i penge- og kapitalmarkedet. Bankene står i en særstilling ved at de både har en vesentlig rolle i innlåns- og i utlånsvirksomhet og i betalingsformidlingen. Norske aktørers finansielle tilpasning gir en struktur for sparing og finansiering som medfører at banksektoren i Norge må hente inn en betydelig andel av finansieringen fra utlandet. De internasjonale finansmarkedene er blitt stadig mer sammen­vevde. Integrasjonen bidrar til økt økonomisk effektivitet, men gir samtidig et mer sårbart finansielt system. Spredning av finansiell uro i et marked eller et land til andre markeder og land skjer raskt. Avhengigheten norske banker har overfor inter­ nasjonale penge- og kapitalmarkeder gjør derfor den norske økonomien sårbar overfor ustabilitet i de samme markedene. Solide banker med gode systemer for styring av risiko vil normalt ha tillit i markedene, og derfor også i utgangspunktet tilstrekkelig tilgang på likviditet. I tider med finansiell uro i de internasjonale markedene vil selv solide banker i markeder med gode underliggende økonomiske forhold, kunne oppleve problemer med finansieringen. Særlig vil dette kunne slå ut i mindre markeder, som det norske. Videre kan det oppstå ulike typer aktør- og/eller systemsvikt

Pengemarkedet er markedet for kortsiktige fordringer på store beløp (inntil 12 måneder). De viktigste instrumentene i pengemarkedet er interbankinnskudd (en plassering en bank gjør i en annen bank), særinnskudd i bank, innlån i finansieringsselskap, sertifikater (omsettelige verdipapirer med løpetid inntil 12 måneder), markedslån og valutaswapper. Kapitalmarkedet er markedet for omsetning av verdipapirer (kapitalplasseringer eller lån) med løpetid på mer enn 12 måneder, som ihendehaverobligasjoner, pantobligasjoner, aksjer og lignende.

• Forskrift om prioritet i mobilnett

• Forskrift om klassifisering og sikring av anlegg i elektroniske kommunikasjonsnett (klassifiseringsforskriften)

• Lov om forebyggende sikkerhetstjeneste (sikkerhetsloven) • Forskrift om elektronisk kommunikasjonsnett og elektronisk kommunikasjonstjeneste (ekomforskriften)

Samfunnsfunksjonen omfatter elektronisk kommunikasjon gjennom kommersielle nett samt Nødnett som er statens infrastruktur for mobil kommuni­kasjon for nødetatene og andre beredskapsaktører.

Noen aktører har egne interne kommunikasjons­ løsninger, for eksempel innenfor kraftsektoren. Disse omfattes ikke av denne samfunnsfunksjonen, men inngår i den samfunnsfunksjonen de har som formål å tjene.

Figur 17. Samfunnsfunksjonen Elektronisk kommunikasjon med kapabiliteter.

Forsvarsdepartementet JD Forsvaret, herunder Etterretningstjenesten og andre PST NSM

Evne til å forebygge handlinger initiert av stater, organisasjoner eller personer, som kan true norsk sikkerhet

Forsvarsdepartementet Justis- og beredskapsdepartementet Øvrige departementer Sektormyndigheter og -tilsyn Virksomheter som omfattes av Lov om fore­ byggende sikkerhetstjeneste og tilsvarende bestemmelser i sektorlovverk.

Evne til å avverge og håndtere epi­ soder og sikkerhetspolitiske kriser og om nødvendig forsvare norsk territorium

Forsvarsdepartementet Forsvaret Forsvarsbygg Forsvarsmateriell Forsvarets forskningsinstitutt Departementer og myndigheter med ansvar i Totalforsvaret, herunder blant andre NFD, HOD, OED, UD, SD

Oversikten over ansvar og involverte (fjerde kolonne i tabellene under) er ikke uttømmende.

Forurensningsberedskap Overvåking av flom- og skredfare Meterologiske tjenester

Meterologiske tjenester I Norge er Meteorologisk institutt (MET) gitt særskilte oppgaver knyttet til meteorologiske tjenester. I henhold til Vedtekter for Meteorologisk institutt32 skal instituttet «[stå] for den offentlige meteorologiske tjeneste for sivile og militære formål. Instituttet skal arbeide for at myndigheter, næringslivet, institusjoner og allmennheten best mulig kan ivareta sine interesser for sikring av liv og verdier, for planlegging og for vern av miljøet. Instituttet skal blant annet utarbeide værvarsler og levere klima­ tjenester, innhente meteorologiske data i Norge, nærliggende havområder og på Svalbard, utføre forsk­ nings- og utviklingsarbeid, levere flyværtjenester, formidle resultatene av sitt arbeid, utføre oppdrag og yte spesialtjenester og ikke minst delta i det internasjonale meteorologiske samarbeidet». MET bidrar med meteorologiske og klimatologiske data og tjenester som skal tjene som beslutningsstøtte for en rekke samfunnsområder - fra tradisjonell værvarsling til ulike meteorologiske og oseanografiske beregninger, istjeneste, klimaberegninger og ulike forskningsoppdrag. Særskilt prioriterte oppgaver er varsling ved ekstreme værforhold som sterk vind, store nedbørmengder, høye bølger og høy vannstand. Varsling av farlige utslipp til luft og hav, for eksempel ved kjernefysiske ulykker, vulkanutbrudd og oljesøl, er viktige nasjonale beredskapsoppgaver, i tillegg til all varsling i forbindelse med redningsoppdrag på land og til havs. Forsvaret mottar en rekke tjenester fra MET. Instituttet fungerer som Forsvarets værtjeneste og er således forpliktet til å understøtte militære opera­sjoner med spesialvarsling taktisk og strategisk i fred, krise og krig. En vesentlig del av denne støtten er den flyværtjenesten som MET yter til Luftforsvaret og NATOs flyvåpen. MET har ansvar for forvaltning og drift av den meteorologiske infrastrukturen i Norge, men er også avhengig av infrastruktur som tilhører andre statsetater, den internasjonale infrastrukturen samt infrastrukturen i verdensrommet, for å kunne utføre sine tjenester.

værradarer, lidarer33, radiosonder, drivende bøyer og satellitter, som alle samler inn værdata og rapporterer jevnlig. Værvarsler utarbeides også av andre enn Meteorologisk institutt og da på kommersiell basis. Disse kommersielle aktørene er imidlertid avhengige av det nasjonale observasjonsnettverket som drives av MET. Det er dessuten MET som distribuerer norske observasjoner internasjonalt og videreformidler internasjonale værdata til de som behøver dem nasjonalt. Varsling av flom og skred Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) har en sentral rolle i beredskapen mot flom og skred. NVE har ansvaret for den nasjonale flom- og skredvarslingstjenesten og har også en døgnkontinuerlig beredskapstelefon for flom- og skredsituasjoner. Varslingen omfatter både jord-, sørpe- og flomskred, og det utarbeides i tillegg vannføringsprognoser for hele landet. Nedbørsvarsler fra Meteorologisk institutt (MET) er en viktig del av grunnlaget for overvåking og varsling av flom- og skredfare. NVE utreder metoder og omfang for varsling og overvåkning av skred, og siktemålet er å bygge opp et overvåkings- og varslingssystem for å varsle økt sannsynlighet for skred på regionalt nivå, tilsvarende flomvarslingen. NVE har ansvaret for en regional varslingstjeneste for snøskred. Norges geologiske undersøkelser (NGU) bidrar med geologisk kompetanse bl.a. i vurdering av lokal skredfare. I dag der det sju fjellpartier i Norge som vurderes som høyrisikoobjekter. Joasetbergi/Stampa i Sogn og Fjordane, Åkneset, Mannen og Hegguraksla i Møre og Romsdal og Nordnesfjellet og Gamanjunni i Troms følges alle opp med døgnkontinuerlig overvåkning og har tilhørende varsling og beredskap for evakuering før skredet går.34

Den meteorologiske infrastrukturen i Norge består av automatiske og enkelte manuelle målestasjoner, Lidar (Light Detection and Ranging) er et måleinstrument som baserer seg på tilbakespredning av lys, en optisk analog til radar. Kilde: Store norske leksikon. DSB: Nasjonalt risikobilde 2014 og NVEs nettsider.

Vedtekter for Meteorologisk institutt, kgl.res. 9. desember 2005.

Figur 11. Samfunnsfunksjonen natur og miljø med kapabiliteter.

B e f ol k nin g e ns si k k e rh e t

Vern mot akutt forurensning Lov om vern mot forurensinger og om avfall (forurensingsloven) fastsetter at den som driver virksomhet som kan medføre akutt forurensning, skal sørge for nødvendig beredskap for å hindre, oppdage, stanse, fjerne og begrense virkningen av forurensningen. Beredskapen skal stå i et rimelig forhold til sannsynligheten for akutt forurensning og omfanget av skadene og ulempene som kan inntreffe. Loven fastsetter også krav til kommunal og statlig beredskap. Kommuner skal sørge for nødvendig beredskap mot mindre tilfeller av akutt forurensning som kan inntreffe eller medføre skade­v irkninger innen kommunen, og som ikke dekkes av privat beredskap. Staten skal sørge for beredskap mot større tilfeller av akutt forurensning som ikke er dekket av kommunal eller privat beredskap. Forurensningsmyndigheten skal så vidt mulig sørge for at privat, kommunal og statlig beredskap samordnes i et nasjonalt beredskapssystem. Oppstår det akutt forurensning eller fare for akutt forurensning, skal den ansvarlige iverksette tiltak for å avverge eller begrense skader og ulemper. Dersom den ansvarlige ikke iverksetter tilstrekkelige tiltak, skal vedkommende kommune søke å bekjempe ulykken. Kommunen skal varsle statlig forurensningsmyndighet som yter nødvendig bistand. Ved større tilfeller av akutt forurensning eller fare for akutt forurensning kan statlig myndighet helt eller delvis overta ledelsen av arbeidet med å bekjempe ulykken. Inntrer det omfattende akutt forurensning eller fare for slik forurensning, skal forurensningsmyndigheten sammenkalle aksjonsutvalget. Brann- og eksplosjonsvernloven fastsetter at kommunene skal sørge for etablering og drift av brannog redningsvesen som kan ivareta forebyggende og beredskapsmessige oppgaver etter loven på en effektiv og sikker måte. Kommunene skal gjennomføre risiko- og sårbarhetsanalyser slik at brann- og redningsvesenet blir best mulig tilpasset de oppgaver det kan bli stilt overfor. Dette gjelder også med hensyn til vern mot akutt forurensing. Kystverket har beredskaps- og aksjonsplikt overfor større tilfeller av akutt forurensning som ikke er dekket av privat eller kommunal beredskap. I hovedsak dreier dette seg om innsats mot oljeutslipp fra skip og skipsvrak. Kystverket har også ansvaret for at det blir iverksatt tiltak overfor skip som utgjør en fare for

akutt forurensning, Eksempler på tiltak er: nødslep, nødlossing og strandsetting av havarist. Kystverket kan mobilisere beredskapsressurser fra både privat og kommunal beredskap til en større statlig aksjon. Internasjonale beredskapsavtaler gir mulighet til å søke om bistand internasjonalt. Kommunene er en del av den offentlige beredskapen. De har beredskaps- og aksjonsplikt overfor mindre tilfeller av akutt forurensning innenfor kommunens grenser som ikke dekkes av privat beredskap, og der forurenser ikke selv er i stand til å aksjonere. Ansvaret omfatter også tilfeller hvor forurenser er ukjent. Kommunene samarbeider om beredskapen gjennom 32 interkommunale beredskapsregioner ledet av interkommunale utvalg mot akutt forurensning (IUA) som dekker samtlige kommuner. Rundt 70 landbaserte industribedrifter, som blant annet raffinerier og tankanlegg, har mottatt særskilte beredskapskrav fra Miljødirektoratet. Disse har etablert egne beredskapsplaner. Oljeselskapene på kontinentalsokkelen har beredskaps­krav som følger HMS-regelverket for petro­leumsvirksomheten. For oljevirksomheten på norsk sokkel ligger beredskaps- og aksjonsplikten hos det enkelte operatørselskap. 30 operatørselskap er medlemmer av NOFO, Norsk oljevernforening for operatørselskap, som stiller materiell og teknisk personell til rådighet for selskapene. Petroleumstilsynet (Ptil) er et selvstendig, statlig tilsynsorgan underlagt Arbeids- og sosialdepartementet (ASD) med myndighetsansvar for sikkerhet, beredskap og arbeidsmiljø i petroleumsvirksomheten. Miljødirektoratet stiller krav til kommuners og private virksomheters beredskap mot akutt forurensning og kontrollerer at kravene overholdes. Alle virksomheter har beredskaps- og aksjonsplikt ved akutt forurensning som følge av egen virksomhet og bistandsplikt når stat og kommune aksjonerer. Kystverket kan ved hendelser med akutt forurensing eller fare for dette føre tilsyn med den ansvarlige forurenser. Kystverket kan delegere kompetanse til Fylkesmannen for oppfølging av enkeltsaker. Sivilforsvaret er en viktig forsterkningsressurs ved oljevernaksjoner.

B e f ol k nin g e ns si k k e rh e t

Grunnloven Lov om politiet (politiloven)

Redningstjenester Lov og orden IKT­sikkerhet Helse og omsorg Natur og miljø

Figur 6. Samfunnsfunksjoner i kategorien Befolkningens sikkerhet.

B e f ol k nin g e ns si k k e rh e t

Samfunnsfunksjon Lov og orden omfatter i grove trekk oppgaver innenfor domstolenes, politiets, påtalemyndighetens og kriminalomsorgens ansvars­ områder. I tillegg inngår oppgaver hvor ansvaret er tillagt Tolletaten og helseforetak. Funksjonen tar utgangspunkt i statens forpliktelse til å sikre borg­ ernes rettigheter og friheter, samt beskytte dem mot fysiske overgrep og overgrep mot eiendom, felles­ goder eller lovlig virksomhet. Historisk og prinsipielt har statsmaktens legitimitet vært nært knyttet til dens rolle som garantist mot vilkårlighet og anarki.

Lov om forebyggende sikkerhetstjeneste (sikkerhetsloven) Lov om straff 2005 (straffeloven 2005) Lov om rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosessloven) Lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven) Lov om toll og vareførsel (tolloven) Lov om gjennomføring av straff mv. (straffegjennomføringsloven) Lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (psykisk helsevernloven) Alminnelig tjenesteinstruks for politiet Instruks for Politiets sikkerhetstjeneste Forskrift om ordningen av påtalemyndigheten (Påtaleinstruksen)

Figur 7. Samfunnsfunksjonen Lov og orden med kapabiliteter.

B e f ol k nin g e ns si k k e rh e t

Et velfungerende rettsapparat er en kritisk faktor for samfunnssikkerheten både fordi det ivaretar befolkningens behov for sikkerhet og forutsigbarhet i hverdagen, og fordi det i siste instans skal ivareta enkeltmenneskets rettigheter i møte med myndig­ heter, virksomheter og andre enkeltmennesker.

i samfunnet. I tillegg skal politiet yte befolkningen hjelp og tjenester i faresituasjoner. Politiets primære oppgaver er beskrevet i politiloven § 2. For å kunne ivareta oppgavene er politiet gitt omfattende fullmakter i politiloven §§ 7 og 27. Utfyllende bestemmelser er gitt i politiinstruksen 21.

De sentrale aktørene innenfor samfunnsfunksjonen Lov og orden er domstolene, politiet og påtalemyndigheten.

ØKOKRIM er både et særorgan i politiet og et statsadvokatembete med nasjonal myndighet. De formelle reglene om ØKOKRIM finnes i påtaleinstruksen kapittel 35.

Domstolene er en del av det offentlige styrings­ systemet. Domstolenes uavhengighet av de øvrige statsmaktene er et viktig rettsstatsprinsipp og er nedfelt i Grunnloven § 95. De alminnelige dom­ stolene i Norge er Høyesterett, lagmannsrettene og tingrettene. Domstolene dømmer i både sivile saker og straffe­saker. Høyesterett er den øverste dom­stolen og ankeinstans for dommer avsagt av dom­stolene på lavere nivå. Høyesterettsavgjørelser er etter Grunnloven endelige og kan ikke ankes.

Grensekontroll er en av politiets oppgaver. Denne omfatter person- og passkontroll, herunder kontroll med utlendingers adgang til riket. Gjennomføring av grensekontroll er regulert gjennom utlendingsloven kapittel 2. Ansvaret for kontrollen med gods, herunder tollbehandling av varer, ligger under Tolletaten og er regulert gjennom tolloven. Etaten har blant annet en viktig rolle i å avdekke kriminell innførsel og utførsel av varer, og samarbeider nært med politiet.

Påtalemyndigheten er den offentlig instans som leder etterforskningen i straffesaker, og avgjør påtale­ spørsmålet. Bruk av tvangsmidler besluttes av påtale­ myndigheten under etterforskningen, herunder pågripelse, begjæring av varetektsfengsling med videre. Påtalemyndigheten kan avgjøre straffe­saker ved å henlegge saken, ilegge forelegg eller gi påtaleunnlatelse, eller den kan beslutte at det skal reises tiltale for domstolene. Den høyere påtale­myndigheten består av statsadvokatene og riksadvokaten. Den lavere påtalemyndigheten er integrert i politiet. Riksadvokaten er øverste leder av påtalemyndigheten, og har det øverste ansvaret for politiets straffesaksbehandling. Påtalemyndighetens rettsgrunnlag er straffeprosessloven18 kap. 6.

Fengselsstraff har flere hensikter. En av dem er å verne samfunnet mot farlige forbrytere. Forvaring er en reaksjonsform som spesielt har dette som hensikt (straffeloven 200522 § 40). Lov om gjennomføring av straff (straffegjennomføringsloven) med tilhørende forskriftsverk regulerer virksomheten i fengslene og forvaringsanstaltene. Personer som av retten blir regnet som strafferettslig utilregnelige, kan overføres til tvungent psykisk helsevern dersom det er nød­vendig av hensyn til andres liv, helse eller frihet (straffeloven 2005 § 62). Tilsvarende kan personer med varig psykisk utviklingshemning idømmes tvungen omsorg

Prinsippet om et statlig politi er nedfelt i politi­loven19 § 1 som fastsetter at det er staten som skal sørge for den polititjenesten samfunnet har behov for. Politirollemeldingen 20 gir en beskrivelse av politiets rolle og oppgaver. Politiet skal beskytte person, eiendom og fellesgoder og verne om all lovlig virksom­ het, opprettholde offentlig orden og sikkerhet og, enten alene eller sammen med andre myndigheter, verne mot alt som truer den alminnelige tryggheten

Den funksjonsevnen samfunnet til enhver tid må opprettholde innenfor området Lov og orden er beskrevet i kapabiliteter knyttet til rettssikkerhet, kriminalitetsbekjempelse, etterforskning og irette­ føring, ro og orden, grensekontroll og fengsels- og institusjonssikkerhet.

Lov om rettergangsmåten i straffesaker. Lov 4. august 1995 nr. 53 om politiet (politiloven) en reaksjon. St. meld. Nr. 42 (2004-2005) Politiets rolle og oppgaver.

Innledning (del 1)

består av departementene, direktorater med ytre

etater, samt fylkesmennene og andre myndighetsorganer. Hver statsråd er konstitusjonelt ansvarlig

overfor Stortinget innenfor sitt ansvarsområde.

Departementene har et selvstendig ansvar for å

ivareta sikkerheten for og kontinuiteten i egen

virksomhet. Kommunal- og moderniserings

departementet har overordnet ansvar for ytre

sikring av regjeringens bygninger, bygningenes infrastruktur og for sikkerheten i felles

løsninger, for eksempel på IKT-området, som tilbys

departementene.

I norsk statsadministrasjon er en rekke faglige virke

felt skilt ut og lagt til direktorater. Direktoratenes

rolle er å understøtte departementene faglig og iverksette politikk vedtatt av regjeringen

og Stortinget. Mange direktorater har delegert

reguleringsmyndighet og ansvar for oversikt og

styring i sektoren, og spiller en sentral rolle ved

krisehåndtering. Tilsynsfunksjoner kan være knyttet

til direktorater eller være skilt ut i egne tilsynsetater,

for eksempel Statens helsetilsyn.

Fylkesmannen er statens representant i fylket og har

ansvar for å følge opp vedtak, mål og retningslinjer

fra Stortinget og regjeringen. I tillegg ivaretar fylkes

mennene ansvar på vegne av flere departementer og

direktorater. Veiledning, oppfølging og tilsyn med

kommunene er en viktig oppgave. Det samme er

samordning.

En rekke viktige samfunnsoppgaver er delegert til

kommunene. En stor del av befolkningens sikkerhets- og velferdsbehov ivaretas av kommunene, og

kommunale virksomheter og til dels også den kommunale forvaltningen spiller en svært viktig rolle i

mange krisesituasjoner.

En velfungerende statsforvaltning hviler på en rekke

forutsetninger. Viktigheten av statens autonomi

og handlefrihet er beskrevet over. I forlengelsen av

dette ligger behovet for å sikre seg mot spionasje,

manipulering og sabotasje. Lov om forebyggende

sikkerhet (sikkerhetsloven) gjelder både for militær

og sivil sektor.

I tillegg til fraværet av ytre press vil en rimelig grad

av økonomisk handlefrihet være viktig.

22. juli-hendelsen i 2011 viste viktigheten av å sikre

bygninger og personell mot fysiske angrep. Ut over

dette er det en rekke mer praktiske forutsetninger

som må være til stede for at virksomheten skal kunne

skje uhindret, for eksempel tilgang til elektrisk

energi, elektronisk kommunikasjon, tilstrekkelig

personell, lokaler, IT-systemer osv.

Beredskap og krisehåndtering

Regjeringen og forvaltningen må ikke bare være i

stand til å ivareta løpende virksomhet, men også å

håndtere ekstraordinære situasjoner hvor de ressurser som normalt står til rådighet og den organiser

ingen som gjelder i det daglige, ikke er tilstrekkelig.

Regjeringen har det øverste ansvaret for den nasjonale beredskapen og håndteringen av hendelser

som rammer samfunnet. Ansvar for å forberede og

iverksette tiltak som er nødvendige for å håndtere

S t y rin g s e vn e o g s u v e r e nit e t

uønskede hendelser, er tillagt det enkelte departement og underlagte etater. Regionalt og lokalt ligger

ansvaret hos fylkesmenn og kommuner. Politiet leder

redningssentralene og er i henhold til politiloven § 27

normalt ansvarlig for å iverksette og organisere redningsinnsats der menneskers liv eller helse er truet.

Justis- og beredskapsdepartementet er ut over sitt

sektoransvar tillagt en samordningsrolle for å sikre

en helhetlig og koordinert beredskap i sivil sektor.

Det nasjonale samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeidet er basert på prinsippene om ansvar, nærhet, likhet og samvirke, jf. for eksempel Meld. St. 10

(2016−2017).

Ansvar og oppgaver ved sivil krisehåndtering er i

noen grad lov- og instruksfestet. Det samme gjelder

militær krisehåndtering, hvor også internasjonal rett

(folkeretten) har stor betydning.

Kravene til sentral krisehåndtering fremgår av

Instruks for departementenes arbeid med samfunnssikkerhet og beredskap (samordningsinstruksen).

Instruksen regulerer det administrative systemet for

sentral krisehåndtering, herunder ansvar og utøvelse

av krisestyring i lederdepartementet, krisekoordinering gjennom Kriserådet og Krisestøtteenhetens

(KSE) bistand med støttefunksjoner til lederdepartement og Kriserådet. Det fremgår av instruksen at

departementene skal utøve kontinuitets- og beredskapsplanlegging, utarbeide plan for krisekommunikasjon og være forberedt på å håndtere alle typer

kriser med mer.

Forsvarskommisjonen av 1946 understreket betydningen av å styrke sikkerheten gjennom å se til at

samfunnets samlede ressurser kan mobiliseres for å

håndtere akutte og prekære sikkerhetsutfordringer

i væpnet konflikt eller når væpnet konflikt truer.

Forsvaret av Norge skulle bygge både på et militært

forsvar og på en bred sivil beredskap. Målsettingen

var både å verne om Norges territorium, selvstendighet og nasjonale verdier, og å verne om sivilbefolkningen.10 Totalforsvarskonseptet var følgelig nært

knyttet til beredskapslovgivningen og bygde på idéen

om best mulig utnyttelse av samfunnets begrensede

ressurser.

Konseptet er i dag utvidet og omfatter nå gjensidig

støtte og samarbeid mellom Forsvaret og det sivile

Innledning (del 2) (2)

samfunn i forbindelse med forebygging, beredskapsplanlegging, krisehåndtering og konsekvenshåndtering i hele krisespekteret fra fred via sikkerhetspolitisk krise til væpnet konflikt. Det er ikke lenger en

forutsetning at beredskapslovgivningen trer i kraft,

for at støtten kan sies å være innenfor rammen av

totalforsvarskonseptet, selv om omfattende pliktmessig sivil støtte til Forsvaret i alvorlige krisesituasjoner fortsatt vil forutsette bruk av lovverket.

Hovedprinsippet i dag er likevel at sivil støtte til

Forsvaret i størst mulig grad baseres på kommersielle

ordninger og samarbeid med sivil beredskap. Dette

gjelder også i tilfeller hvor beredskapslovgivningen

kan anvendes.11

Kraftforsyningen har svært stor betydning for den

nasjonale styringsevnen. Samfunnsfunksjonen er

nærmere omtalt i kap.6.4. Olje- og energidepartementet kan under beredskap og i krig underlegge

forsyningen av elektrisk energi og fjernvarme

Kraftforsyningens beredskapsorganisasjon (KBO).

Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) er

beredskapsmyndighet og overtar, med deltakelse fra

Statnett SF, ledelsen av KBO.12 Alle landets nettselskaper, de største kraftprodusentene og fjernvarmeselskapene inngår i KBO.

NRK er pålagt beredskap for å sikre at informasjon

fra regjeringen når befolkningen under beredskap og

i krig.13 Kringkastingsloven pålegger alle kringkastere å sende meldinger fra statsmyndigheter når det

har vesentlig betydning. DSB har ansvar for

kriseinfo.no som er en portal som samler myndighetsinformasjon i kriser og lenker til relevant informasjon hos andre aktører.

Fylkesmannen er bindeledd mellom kommunene og

sentrale myndigheter. Fylkesmannens ansvar innen

beredskap og krisehåndtering reguleres av Instruks

for Fylkesmannens arbeid med samfunnssikkerhet

og beredskap og for Fylkesmannens ansvar for samordning av krisehåndtering ved uønskede hendelser

i fylket. Instruksen beskriver blant annet fylkes

mannens ansvar for egen beredskapsplanlegging,

det regionale samordningsansvaret ved håndtering

Ibid.

Forskrift om forebyggende sikkerhet og beredskap

Innledning (del 2)

av hvordan svikt i funksjoner i samfunnet kan

påvirke samfunnets og befolkningens grunnleggende

behov:

A. Styringsevne og suverenitet

Funksjoner som utgjør grunnleggende rammebetingelser for at andre samfunnsfunksjoner skal

kunne ivaretas, slik som opprettholdelse av terri

toriell og styringsmessig integritet, kontinuitet i

styringsaktiviteter og overordnet evne til å møte

ekstraordinære situasjoner.

B. Befolkningens sikkerhet

Funksjoner som først og fremst har direkte betydning for samfunnets evne til å ivareta befolkningens

grunnleggende sikkerhet. Det vil si at deres primær

funksjon er å verne mot død, fysisk skade eller

sykdom, tap av demokratiske rettigheter og personlig

integritet, tap av eller skade på livsmiljøet, eiendom,

eller materielle verdier.

C. Samfunnets funksjonalitet

Funksjoner som først og fremst har indirekte

betydning for samfunnets evne til å opprettholde

befolkningens sikkerhet. De samfunnsfunksjonene

som inngår her vil være ulike typer forsyninger og

infrastrukturbaserte tjenester. Funksjonene har også

betydning for samfunnsmedlemmenes trygghet, og

svikt kan, uavhengig av følgekonsekvenser, utløse

uro, bekymring og skape problemer i hverdagen.

I andre trinn brytes disse kategoriene ned i kritiske

samfunnsfunksjoner. De kritiske samfunns

funksjonene beskrives så ved hjelp av «kapabiliteter»

med tilhørende definert kritisk funksjonsevne. Dette

utgjør trinn tre. Utledningen er beskrevet i kapittel

4−6 i dokumentet.

Kapabilitet er et begrep som er mye brukt i inter

nasjonalt samfunnssikkerhetsarbeid (engelsk:

capability), og det er i alminnelig bruk innenfor

forsvarssektoren. Begrepet springer ut av ordet

kapabel som betyr å være skikket til eller i stand

til noe.9 Kapabilitet er ifølge Store norske leksikon

synonymt med dugelighet, dyktighet, yteevne. På

samfunnssikkerhetsområdet vil en kapabilitet angi

hva samfunnet må planlegge for å opprettholde nær

sagt uansett hva som skjer.

Befolkningens og

samfunnets grunnleggende behov

Styringsevne og suverenitet

Befolkningens sikkerhet

Samfunnets funksjonalitet

Territoriell og styringsmessig integritet.

Innledning

(beredskapsforskriften) §3-5, hjemlet i energiloven.

Forskrift om virksomheten i Norsk rikskringkasting under beredskap

og i krig.

Støtte og samarbeid. En beskrivelse av totalforsvaret i dag. (Justis- og

beredskapsdepartementet/Forsvarsdepartementet 2015).

S t y rin g s e vn e o g s u v e r e nit e t

av uønskede hendelser, samt fylkesberedskapsrådets

sammensetning.

herunder også sivil etterretningsaktivitet, jf. omtale

under samfunnsfunksjonen Forsvar.

Lov om kommunal beredskapsplikt, sivile beskyttelsestiltak og Sivilforsvaret (sivilbeskyttelsesloven)

regulerer kommunens generelle ansvar innen beredskap og krisehåndtering, og utfyller bestemmelser

gitt i sektorlovverket. Formålet med sivilbeskyttelsesloven er å beskytte liv, helse, miljø, materielle

verdier og kritisk infrastruktur ved bruk av ikkemilitær makt når riket er i krig, når krig truer, når

rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare, og

ved uønskede hendelser i fredstid. Loven regulerer

Sivilforsvarets oppgaver og ansvar. Blant annet er

det Sivilforsvarets oppgave å planlegge og iverksette

tiltak for beskyttelse av sivilbefolkningen, miljø og

materielle verdier. Sivilbeskyttelsesloven regulerer

også kommunal beredskapsplikt. Kommunen plikter

blant annet å utarbeide en beredskapsplan som inneholder en oversikt over hvilke tiltak som er forberedt

for å håndtere uønskede hendelser, herunder plan for

kommunens kriseledelse, evakueringsplan og plan

for informasjon til befolkningen og media med mer.

Kommunene har for øvrig en viktig rolle i samfunnets helsemessige og sosiale beredskap.

Både statlig og kommunal forvaltning er omfattet.

Med prioriterte deler menes at forvaltningsorganer

må definere hvilke oppgaver som må kunne ivaretas

til enhver tid og planlegge ut fra dette.

Innenfor områdene atomberedskap og beredskap mot

akutt forurensing er det særlige ordninger. Disse er

nærmere omtalt i kap. 5.2.1 og 5.5.1

Intern tjenesteyting (IT-tjenester, renholdstjenester osv.)

Varer som er nødvendige i produksjonen, for eksempel medisinsk forbruksmateriell i sykehus. Viktige reservedeler

Tjenester som leveres av eksterne og som virksomheten er avhengig av, for eksempel outsourcede tjenester

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Rambergveien 9 3115 Tønsberg Telefon 33 41 25 00 Faks 33 31 06 60 postmottak@dsb.no www.dsb.no ISBN 978-82-7768-412-3 (PDF) HR 2350 Desember 2016

Justis- og beredskapsdepartementet DSB Sivilforsvaret

Evne til å stille nødvendige for­ sterkningsressurser til disposisjon for nød- og beredskapsetatene og andre

Evne til å forebygge og håndtere kjemikalie- og eksplosivhendelser og iverksette tiltak for å beskytte liv, helse, miljø og andre viktige samfunnsinteresser

Justis- og beredskapsdepartementet OED HOD SD ASD UD KLD DSB Sivilforsvaret POD PST Kripos Hdir Nasjonalt folkehelseinstitutt Helseforetak Kystverket Statens strålevern Miljødirektoratet Arbeidstilsynet Petroleumstilsynet Forsvarets forskningsinstitutt Brann- og redningsvesen Næringslivets sikkerhetsorgansisasjon Industrivernpliktige virksomheter Fylkesmennene Kommunene

Evne til å opprettholde tilstrek­ kelig tilgjengelighet, integritet og konfidensialitet i databaser, systemer, registre og arkiver som er nødven­ dige for å ivareta kritiske samfunns­ funksjoner og/eller personers og virksomheters rettigheter

Justis- og beredskapsdepartementet KMD NFD ASD SD Andre departementer NSM NorSIS Arkivverket Nkom Offentlige systemeiere, for eksempel Arbeids- og velferds­ etaten, Skatteetaten, Kartverket, Brønnøysundregistrene, Difi Private systemeiere, for eksempel i finanssektoren.

Evne til å sikre konfidensialitet og integritet i registre og arkiver som inneholder taushetsbelagte personopplysninger

Justis- og beredskapsdepartementet Helse- og omsorgsdepartementet Kriminalomsorgen Regionale helseforetak Helseforetak

Evne til å tilby helsetjenester som er nødvendige for å unngå død, varig nedsatt funksjonstilstand, alvorlig skade eller sterke smerter

Helse- og omsorgsdepartementet Hdir Nasjonalt folkehelseinstitutt Statens legemiddelverk Regionale helseforetak Helseforetak Norsk helsenett SF Kommunene Apotek Statens helsetilsyn Statens strålevern JD DSB FD Forsvaret Fylkesmennene

Evne til å yte nødvendig omsorg til syke og hjelpetrengende i hjemmet og i institusjon

Helse- og omsorgsdepartementet Hdir Helseforetak Kommunene Statens helsetilsyn ASD Arbeids- og velferdsdirektoratet JD DSB Fylkesmennene Frivillige organisasjoner

Evne til å verne befolkningens liv og helse med befolkningsrettede tiltak ved sykdomsutbrudd og andre hendelser

Helse- og omsorgsdepartementet Landbruks- og matdepartementet (LMD) Hdir Nasjonalt folkehelseinstitutt Statens strålevern Mattilsynet Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning (Nifes), Vitenskapskomiteen for mattrygghet, Veterinærinstituttet, Arbeids- og vel­ ferdsetaten (NAV) Arbeidstilsynet Fylkesmennene Kommunene

Evne til å håndtere atomhendelser og til å sørge for hurtig iverksettelse av tiltak for å beskytte liv, helse, miljø og andre viktige samfunnsinteresser

Helse og omsorgsdepartementet Hdir Statens strålevern Mattilsynet UD KLD LMD JD POD DSB Sivilforsvaret Forsvaret Kystverket Meteorologisk institutt (MET)

Evne til øyeblikkelig innsats for å redde mennesker fra død eller skade som følge av akutte ulykkes- eller faresituasjoner

Justis- og beredskapsdepartementet Helse- og omsorgsdepartementet Hovedredningssentralene Politiet DSB Sivilforsvaret Fylkesmennene Kommunene Brann- og redningsvesen Helsedirektoratet Regionale helseforetak Helseforetak Telenor maritim radio Nødmeldesentraler Avinor Forsvaret Frivillige organisasjoner Luftambulansetjenesten Redningshelikoptertjenesten Næringslivets sikkerhetsorganisasjon (NSO) Industrivernpliktige virksomheter

Evne til avverge materiell skade eller begrense skadeomfang ved ulykkeseller faresituasjoner

Konstitusjonelle organer og forvaltningen

Figur 4. Samfunnsfunksjonen Styringsevne og Kriseledelse med kapabiliteter.

S t y rin g s e vn e o g s u v e r e nit e t

Konstitusjonelle organer og forvaltningen Grunnloven danner basis for statsforfatningen og forvaltningen, og er et grunnlag for den norske rettsstaten. Grunnloven inneholder bl.a. bestemmelser om statsformen, om den lovgivende makt (Stortinget), den utøvende makt (Kongen i statsråd) og den dømmende makt (domstolene). Grunnloven, konstitusjonell sedvanerett, menneskerettighetene og internasjonal rett utgjør de viktigste funda­ mentene for Norges statsform, rettsforståelse og lovverk. Annet lovverk utdyper og konkretiserer Grunnlovens bestemmelser. Å opprettholde et statsstyre som er i tråd med Grunnlovens bestemmelser, er grunnleggende for nasjonal sikkerhet. Regjeringens rolle som ut­øvende makt er sentral, ikke minst i krisesituasjoner. I siste instans er en regjering som kan handle ut fra nasjonale interesser, en forutsetning for landets selvstendighet. For en regjering vil det være viktig å sikre at beslutninger kan tas uten utilbørlig press fra fremmede makter eller sterke begrensinger av diplomatisk eller militær art. En forutsetning for dette er en aktiv og langsiktig utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikk. Forvaltningen har blant annet som rolle å forberede og iverksette politiske vedtak. En fungerende forvaltning er derfor en forutsetning for at staten skal kunne ivareta sine oppgaver. Statsforvaltningen består av departementene, direktorater med ytre etater, samt fylkesmennene og andre myndighetsorganer. Hver statsråd er konstitusjonelt ansvarlig overfor Stortinget innenfor sitt ansvarsområde. Departementene har et selvstendig ansvar for å ivare­ta sikkerheten for og kontinuiteten i egen virksomhet. Kommunal- og moderniserings­ departementet har overordnet ansvar for ytre sikring av regjeringens bygninger, bygningenes infra­struktur og for sikkerheten i felles­ løsninger, for eksempel på IKT-området, som tilbys departementene. I norsk statsadministrasjon er en rekke faglige virke­ felt skilt ut og lagt til direktorater. Direktoratenes rolle er å understøtte departementene faglig og iverksette politikk vedtatt av regjeringen og Stortinget. Mange direktorater har delegert regulerings­myndighet og ansvar for oversikt og

Konseptet er i dag utvidet og omfatter nå gjensidig støtte og samarbeid mellom Forsvaret og det sivile samfunn i forbindelse med forebygging, beredskapsplanlegging, krisehåndtering og konsekvenshåndtering i hele krisespekteret fra fred via sikkerhetspolitisk krise til væpnet konflikt. Det er ikke lenger en forutsetning at beredskapslovgivningen trer i kraft, for at støtten kan sies å være innenfor rammen av totalforsvarskonseptet, selv om omfattende pliktmessig sivil støtte til Forsvaret i alvorlige krisesituasjoner fortsatt vil forutsette bruk av lovverket. Hovedprinsippet i dag er likevel at sivil støtte til Forsvaret i størst mulig grad baseres på kommersielle ordninger og samarbeid med sivil beredskap. Dette gjelder også i tilfeller hvor beredskapslovgivningen kan anvendes.11 Kraftforsyningen har svært stor betydning for den nasjonale styringsevnen. Samfunnsfunksjonen er nærmere omtalt i kap.6.4. Olje- og energidepartementet kan under beredskap og i krig underlegge forsyningen av elektrisk energi og fjernvarme Kraftforsyningens beredskapsorganisasjon (KBO). Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) er beredskapsmyndighet og overtar, med deltakelse fra Statnett SF, ledelsen av KBO.12 Alle landets nettselskaper, de største kraftprodusentene og fjernvarmeselskapene inngår i KBO. NRK er pålagt beredskap for å sikre at informasjon fra regjeringen når befolkningen under beredskap og i krig.13 Kringkastingsloven pålegger alle kringkastere å sende meldinger fra statsmyndigheter når det har vesentlig betydning. DSB har ansvar for kriseinfo.no som er en portal som samler myndighetsinformasjon i kriser og lenker til relevant informasjon hos andre aktører. Fylkesmannen er bindeledd mellom kommunene og sentrale myndigheter. Fylkesmannens ansvar innen beredskap og krisehåndtering reguleres av Instruks for Fylkesmannens arbeid med samfunnssikkerhet og beredskap og for Fylkesmannens ansvar for samordning av krisehåndtering ved uønskede hendelser i fylket. Instruksen beskriver blant annet fylkes­ mannens ansvar for egen beredskapsplanlegging, det regionale samordningsansvaret ved håndtering Ibid. Forskrift om forebyggende sikkerhet og beredskap (beredskapsforskriften) §3-5, hjemlet i energiloven. Forskrift om virksomheten i Norsk rikskringkasting under beredskap og i krig.

Støtte og samarbeid. En beskrivelse av totalforsvaret i dag. (Justis- og beredskapsdepartementet/Forsvarsdepartementet 2015).

S t y rin g s e vn e o g s u v e r e nit e t

av uønskede hendelser, samt fylkesberedskapsrådets sammensetning.

herunder også sivil etterretningsaktivitet, jf. omtale under samfunnsfunksjonen Forsvar.

Lov om kommunal beredskapsplikt, sivile beskyttelsestiltak og Sivilforsvaret (sivilbeskyttelsesloven) regulerer kommunens generelle ansvar innen beredskap og krisehåndtering, og utfyller bestemmelser gitt i sektorlovverket. Formålet med sivilbeskyttelsesloven er å beskytte liv, helse, miljø, materielle verdier og kritisk infrastruktur ved bruk av ikkemilitær makt når riket er i krig, når krig truer, når rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare, og ved uønskede hendelser i fredstid. Loven regulerer Sivilforsvarets oppgaver og ansvar. Blant annet er det Sivilforsvarets oppgave å planlegge og iverksette tiltak for beskyttelse av sivilbefolkningen, miljø og materielle verdier. Sivilbeskyttelsesloven regulerer også kommunal beredskapsplikt. Kommunen plikter blant annet å utarbeide en beredskapsplan som inneholder en oversikt over hvilke tiltak som er forberedt for å håndtere uønskede hendelser, herunder plan for kommunens kriseledelse, evakueringsplan og plan for informasjon til befolkningen og media med mer. Kommunene har for øvrig en viktig rolle i samfunnets helsemessige og sosiale beredskap.

Både statlig og kommunal forvaltning er omfattet. Med prioriterte deler menes at forvaltningsorganer må definere hvilke oppgaver som må kunne ivaretas til enhver tid og planlegge ut fra dette.

Innenfor områdene atomberedskap og beredskap mot akutt forurensing er det særlige ordninger. Disse er nærmere omtalt i kap. 5.2.1 og 5.5.1

styring i sektoren, og spiller en sentral rolle ved krisehånd­tering. Tilsynsfunksjoner kan være knyttet til direktorater eller være skilt ut i egne tilsynsetater, for eksempel Statens helsetilsyn. Fylkesmannen er statens representant i fylket og har ansvar for å følge opp vedtak, mål og retningslinjer fra Stortinget og regjeringen. I tillegg ivaretar fylkes­ mennene ansvar på vegne av flere departe­menter og direktorater. Veiledning, oppfølging og tilsyn med kommunene er en viktig oppgave. Det samme er samordning. En rekke viktige samfunnsoppgaver er delegert til kommunene. En stor del av befolkningens sikkerhets- og velferdsbehov ivaretas av kommunene, og kommunale virksomheter og til dels også den kommunale forvaltningen spiller en svært viktig rolle i mange krisesituasjoner. En velfungerende statsforvaltning hviler på en rekke forutsetninger. Viktigheten av statens autonomi og handlefrihet er beskrevet over. I forlengelsen av dette ligger behovet for å sikre seg mot spionasje, manipulering og sabotasje. Lov om forebyggende sikkerhet (sikkerhetsloven) gjelder både for militær og sivil sektor. I tillegg til fraværet av ytre press vil en rimelig grad av økonomisk handlefrihet være viktig. 22. juli-hendelsen i 2011 viste viktigheten av å sikre bygninger og personell mot fysiske angrep. Ut over dette er det en rekke mer praktiske forutsetninger som må være til stede for at virksomheten skal kunne skje uhindret, for eksempel tilgang til elektrisk energi, elektronisk kommunikasjon, tilstrekkelig personell, lokaler, IT-systemer osv. Beredskap og krisehåndtering Regjeringen og forvaltningen må ikke bare være i stand til å ivareta løpende virksomhet, men også å håndtere ekstraordinære situasjoner hvor de ressurser som normalt står til rådighet og den organiser­ ingen som gjelder i det daglige, ikke er tilstrekkelig. Regjeringen har det øverste ansvaret for den nasjonale beredskapen og håndteringen av hendelser som rammer samfunnet. Ansvar for å forberede og iverksette tiltak som er nødvendige for å håndtere

S t y rin g s e vn e o g s u v e r e nit e t

uønskede hendelser, er tillagt det enkelte departement og underlagte etater. Regionalt og lokalt ligger ansvaret hos fylkesmenn og kommuner. Politiet leder redningssentralene og er i henhold til politiloven § 27 normalt ansvarlig for å iverksette og organisere redningsinnsats der menneskers liv eller helse er truet. Justis- og beredskapsdepartementet er ut over sitt sektoransvar tillagt en samordningsrolle for å sikre en helhetlig og koordinert beredskap i sivil sektor. Det nasjonale samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeidet er basert på prinsippene om ansvar, nærhet, likhet og samvirke, jf. for eksempel Meld. St. 10 (2016−2017). Ansvar og oppgaver ved sivil krisehåndtering er i noen grad lov- og instruksfestet. Det samme gjelder militær krisehåndtering, hvor også internasjonal rett (folkeretten) har stor betydning. Kravene til sentral krisehåndtering fremgår av Instruks for departementenes arbeid med samfunnssikkerhet og beredskap (samordningsinstruksen). Instruksen regulerer det administrative systemet for sentral krisehåndtering, herunder ansvar og utøvelse av krisestyring i lederdepartementet, krisekoordinering gjennom Kriserådet og Krisestøtteenhetens (KSE) bistand med støttefunksjoner til lederdepartement og Kriserådet. Det fremgår av instruksen at departementene skal utøve kontinuitets- og beredskapsplanlegging, utarbeide plan for krisekommunikasjon og være forberedt på å håndtere alle typer kriser med mer. Forsvarskommisjonen av 1946 understreket betydningen av å styrke sikkerheten gjennom å se til at samfunnets samlede ressurser kan mobiliseres for å håndtere akutte og prekære sikkerhetsutfordringer i væpnet konflikt eller når væpnet konflikt truer. Forsvaret av Norge skulle bygge både på et militært forsvar og på en bred sivil beredskap. Målsettingen var både å verne om Norges territorium, selvstendighet og nasjonale verdier, og å verne om sivilbefolkningen.10 Totalforsvarskonseptet var følgelig nært knyttet til beredskapslovgivningen og bygde på idéen om best mulig utnyttelse av samfunnets begrensede ressurser.

• Lov om havner og farvann (havne- og farvannsloven)

• Lov om vern mot brann, eksplosjon og ulykker med farlig stoff og om brannvesenets redningsoppgaver (brann- og eksplosjonsvernloven) • Lov om helsemessig og sosial beredskap (helseberedskapsloven) • Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m. m (helse- og omsorgstjenesteloven) • Lov om spesialisthelsetjenesten m.m. (spesialisthelsetjenesteloven) • Lov om kommunal beredskapsplikt, sivile beskyttelsestiltak og Sivilforsvaret • Lov om Kystvakten (kystvaktloven)

• Lov om vern mot brann, eksplosjon og ulykker med farlig stoff og om brannvesenets redningsoppgaver (brann- og eksplosjonsvernloven). • Lov om vern mot forurensninger og om avfall (forurensningsloven) • Lov om petroleumsvirksomhet (petroleumsloven) • Lov om folkehelsearbeid (folkehelseloven) • Lov om helsemessig- og sosial beredskap (helse- og sosialberedskapsloven) • Lov om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven)

B e f ol k nin g e ns si k k e rh e t

• Lov om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven) • Lov om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi mv. (eksportkontrolloven) • Konvensjonen om forbud mot utvikling, produksjon, lagring og bruk av kjemiske våpen samt ødeleggelse av slike av 1993 • Organisasjonsplan for redningstjenesten • Politiinstruksen – Alminnelig tjenesteinstruks for politiet • Forskrift om krav til akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus • Instruks om Forsvarets bistand til politiet • Instruks for fylkesmannens og Sysselmannen på Svalbards arbeid med samfunnssikkerhet, beredskap og krisehåndtering • Forskrift om tiltak for å forebygge og begrense konsekvensene av storulykker i virksomheter der farlige kjemikalier forekommer (storulykkeforskriften) • Forskrift om håndtering av farlig stoff • Forskrift om håndtering av eksplosjonsfarlig stoff • Forskrift om håndtering av utgangsstoffer for eksplosiver • Forskrift om landtransport av farlig gods • Forskrift om deklarering av kjemikalier til produktregisteret • Forskrift om registrering, vurdering, godkjenning og begrensning av kjemikalier (REACHforskriften) • Forskrift om klassifisering, merking og emballering av stoffer og stoffblandinger (CLP) • Forskrift om helse, miljø og sikkerhet i petroleumsvirksomhet • Forskrift om systematisk helse-, miljøog sikkerhetsarbeid i virksomheter (Internkontrollforskriften) • Forskrift om industrivern • Forskrift om internkontroll

De lokale redningssentralene leder og ko­ordinerer normalt landredningsaksjoner. Den enkelte lokale redningssentralens virkeområde omfatter det enkelte politidistrikt og eventuelt andre land-/sjøområder etter pålegg fra vedkommende hovedredningssentral. Virksomheten ledes normalt fra politidistriktets operasjonssentral. De lokale rednings­ sentralene er underordnet hovedredningssentralene. Hovedredningssentralene kan om nødvendig overta ledelses- og koordineringsansvaret fra en lokal redningssentral under en redningsaksjon. Etter beslutning fra hovedredningssentralen leder og ko­ordinerer den lokale redningssentralen også redningsaksjoner utenfor eget distrikt. Den lokale redningssentralen består av en lokal redningsledelse sammensatt av de viktigste samvirke­partnerne innen landredning med politi­ mesteren som leder. De statlige samvirkepartnerne i redningsledelsen skal bestå av representanter for Helsedirektoratet, Kystverket (der det er relevant), Forsvaret, Sivilforsvaret, og Fylkesmannens beredskapsorganisasjon. Følgende kan også delta: Avinor (eventuelt andre lufthavnoperatører), brannog redningsvesenet og Frivillige organisasjoners

St.meld. nr. 14 (2004−2005) På den sikre siden – sjøsikkerhet og oljevernberedskap.

Sivilforsvaret er en uniformert sivil etat underlagt DSB som har operativ kapasitet til å yte innsats ved hendelser som storm og uvær, flom, jord- og snøskred, brann, søk etter savnede personer, atomulykker med mer. Sivilforsvaret har også en rolle i å bistå sivilbefolkningen i tilfelle krig, bl.a. med varsling, tilfluktsrom og evakuering. Lov om kommunal beredskapsplikt, sivile beskyttelsestiltak og Sivilforsvaret regulerer virksomheten. Sivilforsvaret er landsdekkende med operative ressurser med lokal tilstedeværelse og har tilgang på ca. 8 000 tjenestepliktige menn og kvinner fordelt på 20 distrikter. Sivilforsvaret støtter nødetatene og andre som direkte håndterer store ulykker og spesielle hendelser. Sivilforsvaret har kapasiteter som kan være viktig for andre etaters håndtering av en hendelse eller krise. Blant annet har Sivilforsvaret kapasitet til å opprette provisoriske teltleire, strømforsyning, belysning og samband. Sivilforsvaret yter også mer direkte bistand, som ved leting etter savnede personer, ved store branner og ved håndtering av flom. Sivilforsvaret kan også brukes i mange andre sammenhenger enn i forbindelse med redningstjenester. Håndtering av kjemikalier og eksplosiver Justis- og beredskapsdepartementet er ansvarlig for statlig samordning av den sivile kjemikalie- og eksplosivberedskapen. Ansvaret omfatter ikke de ordninger som er etablert innen akutt forurensning hvor Samferdselsdepartementet og Kystverket har en særskilt rolle (se kapittel 5.5). De viktigste operative aktørene i kjemikalie- og eksplosivberedskapen er brann- og redningsvesen, ambulansetjeneste,

B e f ol k nin g e ns si k k e rh e t

politiet, kommunene, helseforetakene og lokalt industrivern ved de virksomheter som har en slik ordning.

stasjonære anlegg er plassert nær bebygde områder, og for mange av anleggene kan konsekvensene av en ulykkeshendelse med farlig stoff bli store.

«Samvirkeområde for kjemikalie- og eksplosivberedskap», ledet av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB), er under etablering (2016). Gruppen skal understøtte JDs samordningsrolle på området og bidra til et tverrsektoriell, helhetlig og koordinert arbeid på direktoratsnivå. Samvirkeområdet skal utvikle faglig ekspertise og et beredskapsnettverk for rådgivning til ansvarlige beredskapsaktører i håndterings- og normaliseringsfasen. Gruppen skal videre bidra til at behov for faglig rådgivning og ekspertise til sentralt, regionalt og lokalt nivå ivaretas, og at dette inkluderes i planverk og øves.

Virksomheter som håndterer eller transporterer farlige stoffer er underlagt strenge krav til sikkerhet, og de er gjenstand for tilsyn og ulike regimer av tillatelser og annen oppfølging fra HMS-myndighetene. I Norge samarbeider fem myndigheter om forvaltningen av storulykkeforskriften og oppfølging av virksomhetene som er underlagt denne, i en koordineringsgruppe som er ledet av DSB. Transport av farlige kjemikalier er regulert av internasjonale avtaler for hver enkelt transportmåte, som Norge har sluttet seg til.

En rekke lover regulerer forebygging og beredskap på kjemikalie- og eksplosivområdet, herunder brannog eksplosjonsvernloven, sivilbeskyttelsesloven, folkehelseloven, helseberedskapsloven, politiloven, plan- og bygningsloven, forurensningsloven, arbeidsmiljøloven og eksportkontrolloven. Konvensjonen om forbud mot utvikling, produksjon, lagring og bruk av kjemiske våpen samt ødeleggelse av slike trådte i kraft 29. april 1997. DSB er nasjonal myndighet på dette området. I nærmere 10 000 virksomheter i Norge håndteres det farlige stoffer av et slikt omfang at det kan utgjøre en fare for liv og helse i sine omgivelser. Om lag 300 av disse virksomhetene håndterer så store mengder at de omfattes av storulykkesforskriften som på regelverksområdet utgjør den norske implementeringen av EUs Sevesodirektiv. I gjennomsnitt transporteres det daglig 30 000 tonn farlig gods i Norge. De som arbeider ved virksomheter som omfattes av forskriften og befolkningen som bor og oppholder seg i nærheten av slike potensielle farer, må kunne ha tillit til at sikkerheten ved virksomhetene til enhver tid er ivaretatt på en god måte, og til at virksomheter og myndigheter har planlagt for å håndtere eventuelle hendelser som måtte oppstå. En gjennomgang av større og mindre fare- og ulykkeshendelser viser at det er risiko for ulykker i Norge både knyttet til transport av farlig gods og ved stasjonære virksomheter som håndterer farlige stoffer. Transporten av farlig gods er omfattende, og det geografiske nedslagsfeltet er stort. En del

Gjennom EU-direktiver og nasjonalt regelverk stilles det også krav til myndighetene både på sentralt og lokalt nivå knyttet til saksbehandling og tilsyn, identifisering av dominovirksomheter, beredskap for å håndtere hendelser og krav om en langsiktig arealbrukspolitikk som sikrer akseptabel avstand mellom slike virksomheter og omgivelsene. Med hjemmel i forskrift om industrivern skal virksomheter i nærmere bestemte næringer og som sysselsetter 40 personer eller fler, etablere og ha et robust industrivern. Industrivernet skal begrense konsekvenser for liv, helse, miljø og materielle verdier og bidra til rask normalisering ved uønskede hendelser. Dersom det anses nødvendig kan også andre virksomheter pålegges industrivern. Det er i dag omlag 1100 virksomheter som har industrivern. Noen av disse har også forsterket industrivern som blant annet omfatter miljø- og kjemikalievern samt kjemikaliedykking. Det er viktig å sikre et godt samspill mellom industriens og det offentliges beredskapsressurser. Ressursbedrifter for gjensidig assistanse (RFGA) er et beredskapssamarbeid mellom en rekke store prosessvirksomheter som har eget industrivern. I tillegg deltar Hovedredningssentralen Sør-Norge, Luftforsvarets 335 skvadron og Næringslivets sikker­hets­organisasjon. DSB og Petroleumstilsynet er observatører. Virksomhetene har avtalt å hjelpe hverandre med materiell og kompetanse i særskilt krevende beredskapsmessige situasjoner. Rådgivning ved kjemikalieuhell (RVK-ordningen) er industriens nettverk for bistand ved transportuhell

B e f ol k nin g e ns si k k e rh e t

Redningstjeneste, brannvern og sivilforsvar Redningstjenesten koordineres administrativt av Justis- og beredskapsdepartementet og omfatter land-, sjø- og luftredningstjeneste. Den utøves som et samvirke mellom offentlige, frivillige og private aktører under ledelse av en av de to hovedredningssentralene (HRS) eller underordnede lokale redningssentraler (LRS). Organisasjonsplan for redningstjenesten er fastsatt gjennom kongelig resolusjon og trådde i kraft 2. november 2015. Hovedredningssentralene leder og koordinerer alle typer redningsaksjoner (land-, sjø- og luftredningstjeneste) i hver sin del av landet. Dette skjer enten direkte fra Hovedredningssentralen Nord- Norge eller Hovedredningssentralen Sør-Norge eller gjennom oppdrag til underlagte lokale redningssen­traler. Hovedredningssentralene leder og koordinerer sjø- og luftredningsaksjoner. Landredningsaksjoner ledes og koordineres normalt av de lokale redningssentralene. Hver av hovedredningssentralene har en redningsledelse sammensatt av de sentrale samvirke­ partnerne. De statlige sentrale samvirkepartnerne i redningsledelsen er representanter for Forsvaret, Luftfartstilsynet, Kystverket, Sjøfartsdirektoratet, Nasjonal kommunikasjonsmyndighet, Helsedirektoratet og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. Representanter for Avinor, Telenor Maritim Radio, Frivillige organisasjoners redningsfaglige forum (FORF) og Redningsselskapet kan også få tilbud om å delta.28 Politimesteren med ansvar for Bodø leder Hoved­ redningssentralen Nord-Norge, og politimesteren med ansvar for Sola leder Hoved­rednings­sentralen Sør-Norge. Denne funksjonen kommer i tillegg til rollen som leder for politi­distriktet. Myndigheten omfatter både operative og administrative forhold. Redningshelikoptertjenesten er et operativt element i statens redningstjeneste med søk og redning som primæroppgave. Tjenesten omfatter de offentlige redningshelikoptrene som eies av Justis- og beredskapsdepartementet og opereres av Luftforsvaret, Sysselmannens helikoptre på Svalbard samt

Organisasjonsplan for redningstjenesten, kgl.res. 19. juni 2015.

B e f ol k nin g e ns si k k e rh e t

eventuelt andre innleide redningshelikoptre for formålet. Justis- og beredskapsdepartementet er ansvarlig for Redningshelikoptertjenesten og står for den løpende disponeringen av helikoptrene gjennom hovedredningssentralene.

rednings­faglige forum (FORF). Ut over dette kan det, forutsatt tilstrekkelig avtalegrunnlag og godkjenning fra hovedredningssentralene, gjøres lokale tilpasninger i sammensetningen av den lokale redningsledelsen.

Internasjonale og nasjonale organer har fastsatt regelverk om nødkanaler, lytteplikt, nødalarm­ ering og prosedyrer for varsling av nød til sjøs. Alle skipsførere skal være kjent med dette. Det er Justisog beredskapsdepartementet som har ansvar for ivaretakelse av nasjonale forpliktelser til å lytte på de maritime nødkanalene. Dette ivaretas gjennom Kystradioen, som er en del av Telenor Maritim Radio. Ved nødanrop vil kystradiostasjonene umiddelbart formidle meldingen til vedkommende hoved­ redningssentral. Kystradiostasjonene er også mottakere av meldinger om akutt forurensning til sjøs, og i slike situasjoner varsles det videre til Kystverket. I tillegg sendes navigasjonsvarsler til sjøfarende gjennom Kystradioen. Telenor Maritim Radio har i dag en VHF-infrastruktur med ca. 130 basestasjoner langs hele kysten.29

Brann- og redningsvesenet er den største beredskaps­etaten i de fleste kommuner. Etaten utfører et omfattende forebyggende arbeid og er den viktigste redningsressursen lokalt, ikke bare i forbindelse med brann, men ved alle hendelser som krever teknisk håndteringsevne. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) er nasjonal brannmyndighet.

• Lov om kommunale vass- og avløpsanlegg

I Norge er det i hovedsak kommunene eller kommunalt eide selskaper som sørger for vann- og av­løps­tjenestene til innbyggerne og næringslivet. Om lag 1 600 vannverk sørger for vannforsyning til 90 prosent av befolkningen, mens de øvrige 10 prosent har egen brønn eller mindre fellesanlegg. Om lag 2 600 kommunalt eller interkommunalt eide avløps­a nlegg sørger for å ta hånd om avløpet fra 83 prosent av befolkningen, mens de resterende 17 prosent har egne avløpsanlegg eller mindre, private felles­løsninger. Siden infrastrukturen for vann og avløp er naturlige monopol, er det i utgangspunktet ingen overlappende systemer for innbyggere og næringsliv dersom tjenesten svikter. Dette forsterker behovet for robuste løsninger og god beredskap på området.

• Lov om helsemessig og sosial beredskap (helseberedskapsloven) • Lov om vern mot forurensninger og om avfall (forurensingsloven) • Lov om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven) • Forskrift om vannforsyning og drikkevann • Forskrift om begrensning av forurensning • Forskrift om miljørettet helsevern

Figur 14. Samfunnsfunksjonen Vann og avløp med kapabiliteter.

S a m f u nn e ts f u n k s j onalit e t

Vann og avløpssystemene dekker hele verdi­kjeden fra nedbørfelt til resipient. Dette inkluderer vannforsyningen med komponentene: Nedbørfelt/ kilde, vannbehandling (vannbehandlingsanlegg) og vanndistribusjon (ledningsnett, tunneler, høydebasseng, pumpestasjoner). Avløpshåndtering inkluderer innsamling/oppsamling av avløpsvann/overvann, transport av avløpsvann (ledningsnett, tunneler, pumpestasjoner) og avløpsrensing før utslipp til resipient (avløpsanlegg). Vann- og avløpssektoren er regulert gjennom bl.a. drikkevannsforskriften37 og forurensingsforskriften38. Drikkevannsforskriften stiller krav til vannverkseier med hensyn til kvalitet, mengde og leveringssikkerhet for drikkevann. Spesifikke kvalitetskrav er gitt i vedlegg til forskriften. Folkehelseloven pålegger kommunene ansvar for å sikre at befolkningen faktisk har nødvendig tilgang til trygg og sikker vannforsyning ut fra et folkehelseperspektiv. I regjeringen ligger ansvaret for trygg vannforsyning til Helse- og omsorgsdepartementet. Mattilsynet er ansvarlig direktorat for drikkevannsforskriften og forurensingsforskriften og har ansvar for godkjenning og tilsyn etter drikkevannsforskriften. Nasjonalt folkehelseinstitutt er faglig rådgiver innen helsefaglige spørsmål vedrørende bl.a. vannforsyning og drikkevann. Kommunene fører tilsyn med vannforsyningen etter drikkevannsforskriften. Kystverket har etter forurensingsloven myndighet til å følge opp at den ansvarlige forurenser eller kommune iverksetter tilstrekkelige skadebegrensende tiltak ved akutt forurensing – også av drikkevannskilder.

• Lov om legemidler mv. (legemiddelloven)

helseforetak, nasjonale planer samt tilsyn. Tilsyn med at offentlige og private aktører med ansvar for helse- og omsorgstjenester og folkehelse­området følger regelverket, føres av Statens helsetilsyn, helsetilsynet i fylket, Strålevernet, Mattilsynet, Arbeidstilsynet, Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap og Nasjonal sikkerhetsmyndighet. Fylkesmannen har etter kommuneloven kapittel 10 A ansvar for å samordne statlig tilsyn med kommuner og fylkeskommuner. Fylkesmannen er for øvrig generelt et viktig bindeledd mellom lokalt og sentralt nivå. Området er regulert av bl.a. lov om helsemessig og sosial beredskap. Formålet med loven er å verne befolkningens liv og helse og bidra til at nødvendig helsehjelp, helse- og omsorgstjenester og sosiale tjenester kan tilbys befolkningen under krig og ved kriser og katastrofer i fredstid. Aktører med ansvar for helsemessig og sosial beredskap er definert i lovens § 1-3. Den enkeltes rettigheter til helse- og omsorgstjenester er regulert i pasientrettighets­loven. Lovens formål er å bidra til å sikre befolkning­en lik tilgang på tjenester av god kvalitet. Lovens be­stemmelser skal også bidra til å fremme tillitsforholdet mellom pasient og bruker og helse- og omsorgstjenesten, fremme sosial trygghet og ivareta respekten for den enkelte pasients og brukers liv, integritet og menneskeverd. Smittevernloven har til formål å verne befolkningen mot smittsomme sykdommer ved å forebygge dem og motvirke at de overføres i befolkningen, samt motvirke at slike sykdommer føres inn i Norge eller føres ut av Norge til andre land. Loven skal sikre at helsemyndighetene og andre myndigheter setter i verk nødvendige smitteverntiltak og samordner sin virksomhet i smittevernarbeidet. Miljørettet helsevern omfatter de faktorer i miljøet som til enhver tid direkte eller indirekte kan ha innvirkning på helsen. Disse omfatter blant annet biologiske, kjemiske, fysiske og sosiale miljøfaktorer. I et beredskapsperspektiv er dette særlig sentrale deler av folkehelsearbeidet. Spesialisthelsetjenester som tilbys eller ytes av staten og private, reguleres av Lov om spesialisthelse­ tjenesten m.m. Lovens formål er blant annet å fremme folkehelsen og å motvirke sykdom, skade,

B e f ol k nin g e ns si k k e rh e t

lidelse og funksjonshemming. Loven skal også bidra til å sikre tjenestetilbudets kvalitet. Når det gjelder helse- og omsorgstjenester som tilbys eller ytes av kommunene eller private som har avtale med kommunene, reguleres dette av lov om helse- og omsorgstjenester. Helse- og omsorgs­tjenesteloven har bestemmelser som slår fast kommunens over­ ordnede ansvar for slike tjenester. Loven har blant annet bestemmelser om at alle personer i kommunen skal tilbys nødvendige helse- og omsorgs­tjenester. Helse- og omsorgstjenesteloven regulerer hva kommunen skal tilby for å oppfylle sitt ansvar på området. Helsedirektoratet har en viktig beredskapsmessig rolle: • Direktoratet skal forestå overordnet koordinering av helse- og omsorgssektorens innsats og om nødvendig iverksette tiltak når en krisesituasjon truer eller har inntruffet. • I en krisesituasjon er hovedoppgaven å sikre at befolkningen tilbys nødvendig helsehjelp, om nødvendig også i utlandet. • Helsedirektoratet skal i all beredskapvirksomhet overfor den samlede helse- og omsorgstjenesten og den sentrale helseforvaltningen bidra til å sikre at samhandlingsbehovet blir ivaretatt både i beredskapsplanlegging og i en krisesituasjon. Nasjonalt folkehelseinstitutt (FHI) er kompetanse­ institusjon på en rekke fagområder og har beredskapsmessig spesielt stor betydning innenfor infeksjonsovervåking og smittevern. FHI er statens smitteverninstitutt og skal overvåke den nasjonale, og delta i overvåkingen av den internasjonale, epidemiologiske situasjonen, utføre helseanalyser og sikre nødvendig vaksineforsyning og vaksineberedskap, gjennom egen vaksineproduksjon. FHI skal gi bistand, råd, veiledning og informasjon til kommunale, fylkeskommunale og statlige institusjoner, helsepersonell og befolkningen om smittsomme sykdommer, smitte­vern og valg av smitteverntiltak.23 Mattilsynet er et statlig forvaltningsorgan med en rekke ulike oppgave. I folkehelsemessig

foreligger kunnskap om en atomhendelse og til Kriseutvalget er samlet.27 Norsk atomberedskap er konstitusjonelt underlagt Helse- og omsorgsdepartementet. Departementene har i samsvar med prinsippet om sektoransvar ansvar for at beredskapen i egen sektor er tilfredsstillende og koordinert med de øvrige sektorene. Overordnet nasjonal helse- og sosialberedskapsplan beskriver aktørene i helse- og sosialforvaltningen og helse- og sosialtjenesten i planleggingsfasen og ved krise- og katastrofesituasjoner. Beskrivelsen om­fatter lovgrunnlag mv. og aktørenes rolle og plassering i beredskapsorganisasjonen i helsesektoren, herunder ansvar, oppgaver og ressurser, samhandling og varslingsveier i en krisesituasjon. Overordnet nasjonal helse- og sosialberedskapsplan er ikke et operativt planverk til bruk i en krisesituasjon. Alle aktører omtalt i den overordnede planen har egne beredskaps- og kriseplaner som skal legges til grunn for krisehåndteringen.

• Lov om helseforetak m.m. (helseforetaksloven) • Lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (psykisk helsevernloven) • Lov om pasient- og brukerrettigheter (pasient- og brukerrettighetsloven) • Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester (helse- og omsorgstjenesteloven) • Lov om sosiale tjenester (sosialtjenesteloven) • Lov om arbeids- og velferdsforvaltningen (arbeids- og velferdsforvaltningsloven) (NAV‑loven) • Lov om vern mot smittsomme sykdommer (smittevernloven)

• Lov om apotek (apotekloven) • Lov om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven) • Lov om strålevern og bruk av stråling (strålevernloven] • Lov om atomenergivirksomhet (atomenergiloven)) • Forskrift om krav til beredskapsplanlegging og beredskapsarbeid mv. etter lov om helsemessig og sosial beredskap • Forskrift om prioritering av helsetjenester, rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, rett til behandling i utlandet og om klagenemnd (prioriteringsforskriften)

B e f ol k nin g e ns si k k e rh e t

• Forskrift om krav til og organisering av kommunal legevaktordning, ambulansetjeneste, medisinsk nødmeldetjeneste mv. (akuttmedisinforskriften) • Forskrift om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern m.m. (psykisk helsevernforskriften) • Forskrift om prioritering av helsetjenester, rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten mv. • Forskrift om internkontroll i helse- og omsorgstjenesten • Forskrift om Meldingssystem for smittsomme sykdommer (MSIS-forskriften) • Forskrift om varsling av og tiltak ved alvorlige hendelser av betydning for internasjonal folkehelse (IHR-forskriften) • Forskrift om vannforsyning og drikkevann (drikkevannsforskriften) • Forskrift om strålevern og bruk av stråling (strålevernforskriften) • Mandat for og sammensetning av Kriseutvalget for atomberedskap med rådgivere, samt mandat for fylkesmannen • Delegering av kongens myndighet etter strålevernsloven §16, annet ledd til Kriseutvalget for atomberedskap • Atomberedskap – sentral og regional organisering

Helse- og omsorgstjenester, folkehelsearbeid Helsetjeneste eller helsevesen er fellesbetegnelse på alle private og offentlige institusjoner og virksom­ heter som har til formål å forebygge, diagnostisere og behandle sykdom, å yte pleie og omsorg til syke mennesker eller å rehabilitere og attføre pasienter etter sykdom og skade. Helse- og omsorgsdepartementet har nasjonalt ansvar for helse- og omsorgstjenestene og folkehelsearbeidet (strålevern, smittevern, miljørettet helsevern og mattrygghet) samt ansvar for sikker forsyning av drikkevann og legemidler. Departementet forvalter ansvaret gjennom regulering av kommunal, statlig og privat virksomhet i regelverk, budsjett- og tilskuddsforvaltning, organisering og styring av forvaltningen, organisering og eierstyring av regionale

Lov om vern mot smittsomme sykdommer §7-9.

sammenheng har de en særlig viktig oppgave i å sikre forbrukerne trygg mat og trygt drikkevann, og Mattilsynet har en sentral beredskapsrolle i for­ bindelse med situasjoner med forurensing av drikke­ vann og sykdomsutbrudd som følge av matbåren smitte. Norge er delt i fire helseregioner. I hver av dem har et regionalt helseforetak ansvar for å sørge for at befolkningen blir tilbudt spesialiserte helsetjenester. Staten eier de regionale helseforetakene. I tillegg til å drive sykehusene har de regionale helseforetakene oppgaver innen forskning, utdanning og opplæring av pasienter og pårørende. De regionale helse­ foretakene løser sine pålagte oppgaver enten ved at sykehus eid av de regionale sykehusene utfører oppgavene, eller ved at tjenestene tilbys av private.24 De tjenestemessige forpliktelsene for foretakene fremkommer særlig av spesialisthelsetjenesteloven. Etter denne er det de regionale helseforetakene som skal sørge for at befolkningen får dekket sitt behov for spesialisthelsetjenester, mens de underliggende helseforetakene forutsettes å besørge tjeneste­ ytingen i samsvar med kravene i lovgivningen og de rammer som settes av de regionale helseforetakene. Sosiale tjenester grenser inn mot og overlapper delvis den delen av omsorgstjenestene som hører inn under helsesektoren. Utsatte grupper er avhengig av støtte og oppfølging av Arbeids- og velferdsetaten og i noen tilfeller kan også frivillige organisasjoner spille en viktig rolle. Sosialtjenesteloven og NAV‑loven er sentrale for sikring av sosiale ytelser og har som formål å bidra til sosial og økonomisk trygghet. Atomberedskap Den norske atomberedskapsorganisasjonen er opprettet for raskt å kunne etablere en effektiv, faglig basert og koordinert håndtering av alvorlige atomhendelser. Atomhendelser kan gi store konsekvenser og medføre et stort og umiddelbart informasjons­ behov, et faglig krevende oppfølgingsarbeid og store utfordringer knyttet til samordning av råd, beslutninger og informasjon.

B e f ol k nin g e ns si k k e rh e t

Organiseringen av atomberedskapen er forankret i Lov om strålevern og bruk av stråling (strålevernloven). Atomberedskapsorganisasjonen består av Kriseutvalget for atomberedskap, kriseutvalgets rådgivere og sekretariat samt fylkesmennene og Sysselmannen på Svalbard som kriseutvalgets regionale ledd.25 Atomberedskapsorganisasjonen er opprettet for å stille ekspertise til rådighet for å håndtere atomhendelser og for å sørge for hurtig iverksettelse av tiltak for å beskytte liv, helse, miljø og andre viktige samfunnsinteresser. Atomhendelser om­fatter både ulykker og hendelser som følge av tilsiktede handlinger i fredstid og ved sikkerhetspolitiske kriser/krig. Mandatet omfatter også hendelser som ikke har direkte konsekvenser på norsk territorium, men som berører nordmenn eller norske interesser. Kriseutvalget for atomberedskap har fullmakt til å beslutte og iverksette konsekvensreduserende tiltak. Følgende etater oppnevner en representant med vararepresentant til Kriseutvalget for atomberedskap:26 • Statens strålevern • Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap • Forsvaret • Helsedirektoratet • Kystverket • Mattilsynet • Politidirektoratet • Utenriksdepartementet I akuttfasen av en atomulykke eller annen hendelse som kan innebære ioniserende stråling eller spredning av radioaktivitet, kan Kriseutvalget pålegge statlige og kommunale organer å gjennomføre evakuering, adgangsbegrensning til områder, samt tiltak knyttet til sikring av næringsmidler, herunder drikkevann og beskyttelse av dyr. Kriseutvalget kan dessuten pålegge private og offentlige virksomheter å gjennomføre analyser og innhente opplysninger for vurdering av situasjonen. Kriseutvalgets beslut­ ninger om iverksetting av tiltak krever konsensus blant utvalgets medlemmer. Strålevernet kan som leder av Kriseutvalget ved behov fatte beslut­ninger om tiltak på vegne av Kriseutvalget i tiden fra det

Atomberedskap – sentral og regional organisering, kgl.res. 23. august 2013. Mandat for og sammensetning av Kriseutvalget for atomberedskap med rådgivere, samt mandat for Fylkesmannen, kgl.res. 23. august 2013.

• Lov om næringsberedskap (næringsberedskapsloven)

Matforsyningen kan beskrives som en kjede som består av blant andre produsenter og importører, næringsmiddelindustrien, grossister, transportører og butikker. Ansvaret for matforsyning­en ligger i første rekke hos markedsaktørene (primærnær­inger, industri, importører, grossister og detaljister). Innenfor samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeid­et er myndighetenes oppmerksomhet knyttet til mulige situasjoner der forstyrrelser i verdikjeden gjør at de næringsdrivende ikke kan levere nok mat til å dekke befolkningens behov. Slike forstyrrelser kan oppstå i form etterspørselssjokk, tilbudssvikt eller logistikkbrist. Nærings- og fiskeridepartementet (NFD) har koordineringsansvaret for forsyningsberedskapen for matvarer. NFD har også sektoransvar for beredskapen innen fiskeri, havbruk, matvareindustri og omsetning av dagligvarer. NFDs rolle er å bidra til at næringslivet er i stand til å levere varer og tjenester også i kriser. Planlegging og håndtering av forsyningskriser innen matvaresektoren gjøres i samarbeid med andre myndigheter og næringsdrivende. Rådet for mat­ vareberedskap er for eksempel et rådgivende organ og en del av departementets kriseorganisasjon. Rådet består av representanter for matvaredistributørene (grossistsammenslutningene). Landbruks- og matdepartementets (LMDs) ansvar på samfunnssikkerhets- og beredskapsområdet er hovedsakelig knyttet til matproduksjon og mat­ trygghet. LMD skal bidra til å gjøre landet best mulig dekket med innenlandsk produserte landbruksvarer i en krisesituasjon og i tillegg bidra til å opprettholde forsyning av nødvendige landbruksvarer gjennom import. Sentrale myndigheters matforsyningsberedskap har i utgangspunktet som mål å sørge for at tilstrekkelig mengder matvarer kommer fram til detaljistleddet og til storhusholdninger slik at befolkningen får tilgang til dem. Å sørge for at matvarene kommer helt frem til de delene av befolkningen som ikke selv kan skaffe seg dem på ordinær måte, er et kommunalt ansvar. Dette kan f.eks. gjelde hjemmeboende omsorgs­ trengende. I enkelte situasjoner kan denne andelen av befolkningen være større enn normalt, fordi forholdene gjør det vanskeligere enn ellers å klare seg selv eller basere seg på hjelp fra naboer og familie.

S a m f u nn e ts f u n k s j onalit e t

Ansvar og involverte: • Nærings- og fiskeridepartementet • Landbruks- og matdepartementet • Samferdselsdepartementet • Forsvarsdepartementet • Helse- og omsorgsdepartementet • Arbeids- og sosialdepartementet • Fiskeridirektoratet • Rådet for matvareberedskap • Landbruksdirektoratet • Transportbransjen • Produsenter, importører, grossister, butikker • Kommunene Drivstofforsyning Evne til å sikre virksomheter og privatpersoner tilgang til tilstrekkelig drivstoff.

Drivstoff er en viktig innsatsfaktor for næringslivet og for transportsektoren. Svikt i person- og gods­transporten vil medføre at mange virksom­ heter vil måtte stenge eller begrense produksjonen. Forstyrrelser i drivstofforsyningen kan medføre hamstring som vil forsterke drivstoffmangelen. Ulovlig lagring av hamstret drivstoff vil kunne medføre fare både for brann og for forurensing. Ansvar og involverte: • Nærings- og fiskeridepartementet36 • Olje- og energidepartementet • Arbeids- og sosialdepartementet • Forsvarsdepartementet • Oljedirektoratet • Petroleumstilsynet • Produsenter, importører, transportører, bensinstasjoner • Kommunene

Kapabiliteten omfatter forsyning av petroleumsbasert drivstoff og energigasser til virksomheter og privatpersoner tilpasset den etterspørselen som til enhver tid er i markedet og uansett hva som måtte inntreffe.

Tankbil fra Esso på fordekket på av ferje som anløper Mortavika på ferjestrekningen Arsvågen-Mortavika på E39 over Boknafjorden i Rogaland. Tankbilen står alene på fordekket pga. regler for transport av farlig gods. Foto: Steinar Haugberg/Samfoto.

Det er besluttet å overføre ansvaret for drivstofforsyning fra OED til NFD.

S a m f u nn e ts f u n k s j onalit e t

Drivstofforsyning Drivstoff er en samlebetegnelse for energibærende brennstoffer i flytende form eller som gass, det vil si stoffer som skaper energi i en forbrenningsprosess, og som derfor kan brukes til å drive maskiner. Samfunnet er i stor grad avhengig av petroleum til fremstilling av drivstoff. Bensin og diesel er de vanligste drivstoffene. Transport står for 51 prosent av det totale forbruket i Norge. Bare jernbane­sektoren baserer seg i hovedsak på andre energiformer. Alternativer til petroleumsbaserte drivstoff, som elektrisitet, hydrogen og biodrivstoff, er imidlertid i ferd med å få større betydning som energibærere for kjøretøyer og skip. Energigass er en samlebetegnelse for biogass, naturgass, propan, butan, hydrogen og andre gasser som brukes til energiformål. Biogass og naturgass består i hovedsak av metan. Energigasser sto i 2011 for 3,2 % av den samlede energibruken i fastlands-Norge.35 Ansvaret for drivstofforsyningen ligger i stor grad hos markedsaktørene, dvs. hos produsenter, distributører, transportvirksomheter og bensinstasjoner. Det petroleumsbaserte drivstofforsyningssystemet kan beskrives som en kjede som starter ved produksjon og ilandføring av olje (eventuelt import), raffinering til bensin, diesel og andre produkter og distribusjon til bensinstasjoner via tankanlegg i landsdelene. I Norge er det i dag to raffinerier (Slagentangen i Vestfold og Mongstad i Hordaland) som leverer petroleumsbasert drivstoff til næringslivet og forbrukerne. Raffinert drivstoff kan også importeres, for eksempel fra Sverige. Drivstofforsyningen er avhengig av sjø- og landtransport. Mangel på drivstoff vil ramme transport­ bransjen, og svikt i transportbransjen vil igjen ramme forsyninger av andre varer. Lov om beredskapslagring av petroleumsprodukt gir myndighetene anledning til gjennom forskrift å bestemme at produsenter og importører skal lagre petroleumsprodukter. Forskriften til samme lov fastsetter at lagringen skal tilsvare 20 dagers forbruk, og at denne normalt skal finne sted ved produsentens eller importørens tankanlegg i Norge.

For logistikkjeden fra produsentenes/importørenes tankanlegg og fram til brukerne er det ingen egen lovgivning eller beredskapsordning. Det er besluttet å overføre ansvaret for drivstofforsyning fra Olje- og energidepartementet til Næringsog fiskeridepartementet. Etter dette har NFD det overordnede ansvaret for beredskapsforberedelser, finansiering og krisehåndtering knyttet til forsyning av drivstoff i form av petroleumsprodukter.

Innenfor området Forsyningssikkerhet er det definert to kapabiliteter: Matforsyning og Drivstofforsyning. Matforsyning Evne til å sikre befolkningen tilgang til matvarer slik at tilnærmet normalt kosthold kan opprettholdes.

Denne kapabiliteten er knyttet til produksjon, import, distribusjon og omsetning av matvarer. Tilnærmet normal ytelse i alle deler av verdikjeden må søkes opprettholdt også ved store påkjenninger. Samtidig må systemene også være fleksible nok til å kunne omstilles ved behov. Ett mål på om tilstrekkelig grad av normalitet er til stede, kan være fravær av hamstring i butikkene, eller rett og slett at et normalt spekter av varer er tilgjengelig for forbrukerne. Kortvarig svikt i matvareforsyningen vil neppe utløse sult eller underernæring for folk i Norge i dag. Det vil etter alt å dømme være så mye mat underveis i verdikjeden og i de enkelte husholdninger at de færreste vil oppleve alvorlig matmangel den første uken. Manglende tilgang til vanlige varer kan imidlertid skape utrygghet og føre til uro. En situasjon med tilløp til hamstring kan dessuten ramme deler av befolkningen hardere enn andre, fordi ikke alle har like forutsetninger for å delta i konkurransen om varene. Erfaringer fra hendelser som har ført til forstyrrelser i tilgangen på matvarer, viser at befolkningens reaksjoner er avhengig av om i hvilken grad situasjonen oppleves som kontrollerbar.

S a m f u nn e ts f u n k s j onalit e t

Figur 12. Samfunnsfunksjoner i kategorien Samfunnets funksjonalitet.

S a m f u nn e ts f u n k s j onalit e t

• Lov om særlige rådgjerder under krig, krigsfare og liknende forhold (beredskapsloven)

Denne samfunnsfunksjonen omfatter forsyning av kritisk nødvendige varer til befolkningen og virksomheter med ansvar for kritiske samfunnsfunksjoner. Funksjonen omfatter hele verdikjeden fra produksjon/import til levering til sluttbruker. Logistikk utgjør en sentral del av de to kapabilitetene Matforsyning og Drivstofforsyning.

• Lov om militære rekvisisjoner • Lov om kommunal beredskapsplikt, sivile beskyttelsestiltak og Sivilforsvaret (sivilbeskyttelsesloven) • Lov om petroleumsvirksomhet [petroleumsloven] • Lov om beredskapslagring av petroleumsprodukter • Lov om felles regler for det indre marked for naturgass (naturgassloven) • Lov om næringsberedskap (næringsberedskapsloven) • Forskrift om beredskapslagring av petroleumsprodukter

Figur 13. Samfunnsfunksjonen Forsyningssikkerhet med kapabiliteter.

S a m f u nn e ts f u n k s j onalit e t

Lov om næringsberedskap har som formål å avhjelpe forsyningsmessige konsekvenser av kriser ved å styrke tilgangen på varer og tjenester, og sørge for nødvendig prioritering og omfordeling av varer og tjenester gjennom samarbeid mellom offentlige myndigheter og næringsdrivende. Loven åpner for at offentlige myndigheter kan gi bestemmelser om bl. a. prioritering, omfordeling, lagring og avståelse av varer, utførelse av tjenester og plikt for nærings­ drivende til å samarbeide med offentlige myndigheter om å finne effektive løsninger for å håndtere manglende tilgang til varer og tjenester. Det legges imidlertid til grunn at utfordringene skal ha vært forsøkt løst gjennom kommersielle ordninger og frivillig samarbeid før myndighetene bruker hjemlene loven gir for reguleringer. Næringsberedskapsloven gir også bestemmelser om bruk av samfunnets transportkapasitet ved forsyningskriser knyttet til etterspørselssjokk, tilbudssvikt og logistikkbrist. Loven fastsetter at offentlige myndigheter i rimelig utstrekning har ansvar for nødvendige beredskapsforberedelser, finansiering og krisehåndtering på sine ansvarsområder, jf. § 5 i loven. Med utgangspunkt i loven kan det fattes vedtak om forskrifter og andre tiltak som sikrer for­ syningen av varer og tjenester. Kapittel 4 i loven gir bestemmelser om oppgavene til lokale og regionale myndigheter. Det fremgår her at for at næringsdrivende skal kunne gjennomføre beredskapsoppgaver, skal kommuner og fylkeskommuner bistå med planlegging, forberedelse og gjennomføring. Kongen kan gi forskrift om plikt for kommuner til i rimelig utstrekning og uten kom­ pensasjon å forberede eller gjennomføre særskilte tiltak ved behov for varer og tjenester, når disse fremgår av kommunens beredskapsplaner, jf. Lov om kommunal beredskapsplikt, sivile beskyttelsestiltak og Sivilforsvaret (sivilbeskyttelsesloven) § 15. Matforsyning Å sikre befolkningen tilstrekkelig matforsyning er grunnleggende for samfunnssikkerheten. Selv om ernæringsmessige problemer som følge av akutt og omfattende matmangel i Norge i dag generelt ansees som lite sannsynlig, kan forstyrrelser i matforsyn­ ingen føre til uro og utrygghet i befolkningen.

• Lov om vern mot forurensinger og om avfall (forurensingsloven)

Denne samfunnsfunksjonen er knyttet til sam­ funnets beredskap mot akutt forurensing av miljøet gjennom uønskede utslipp av fast stoff, væske eller gass til luft, vann eller i grunnen. Beredskap mot utslipp som også medfører umiddelbar fare for menneskers liv og helse, inngår i samfunnsfunksjonen Redningstjeneste. I tillegg inngår meteorologiske tjenester og over­ våking og varsling av flom og skred. Naturfarer utgjør en viktig del av det nasjonale risikobildet. Kraftig vind og flygende gjenstander kan påføre bygninger og annen infrastruktur betydelig skade, og store mengder nedbør kan utløse skred og bidra til flom. Overvåking av meteorologiske og hydrologiske forhold og varsling av ekstremvær og flom- og skredfare har derfor stor betydning for samfunnssikkerheten.

• Lov om vern mot brann, eksplosjon og ulykker med farlig stoff og om brannvesenets redningsoppgaver (brann- og eksplosjonsvernloven) • Lov om folkehelsearbeid (folkehelseloven) • Forskrift om inngrep på åpent hav og i Norges økonomiske sone i tilfelle av havforurensning eller fare for forurensning av olje eller andre stoffer som følge av en sjøulykke • Vedtekter for Meteorologisk institutt • Forskrift om flyværtjeneste

SAMFUNNETS FUNKSJONALITET:4 SAMFUNNS­ KRITISK FUNKSJON

Evne til å avdekke informasjonssikkerhetshendelser, begrense skade og raskt gjenopprette normal drift i registre og systemer med kritisk samfunnsfunksjon og/eller som inneholder taushetsbelagte personopplysninger

Evne til å avverge eller begrense miljøskade som følge av akutt forurensing

Samferdselsdepartementet Klima- og miljødepartementet (KLD) LMD ASD HOD NFD OED Kystverket Miljødirektoratet Landbruksdirektoratatet Veterinærinstituttet Fiskeridirektoratet Havforskningsinstituttet Petroleumstilsynet Hdir Kommuner Interkommunale selskaper Private virksomheter DSB Sivilforsvaret

Evne til å opprettholde nødvendig overvåking og varsling av flom- og skredfare

Evne til å sikre befolkningen tilgang til matvarer slik at tilnærmet normalt kosthold kan opprettholdes

Nærings- og fiskeridepartementet LMD SD FD HOD ASD Fiskeridirektoratet Rådet for matvareberedskap Landbruksdirektoratet Transportbransjen Produsenter, importører, grossister, butikker Kommunene

Evne til å sikre virksomheter og privatpersoner tilgang til tilstrekkelig drivstoff

Nærings- og fiskeridepartementet OED ASD FD Oljedirektoratet Ptil Produsenter, importører, transportører, bensinstasjoner Kommunene

Evne til å levere tilstrekkelig mengde drikkevann til befolkning­ en og virksomheter med kritisk samfunnsfunksjon

Helse- og omsorgsdepartementet KLD LMD Mattilsynet Nasjonalt folkehelseinstitutt Miljødirektoratet Kommunene Vannverk (oftest kommunale) Statens strålevern

Sammendrag – oversikt over kritiske samfunnsfunksjoner og kapabiliteter (del 1) (2)

som er dømt til tvungent psykisk

helsevern eller tvungen omsorg.

Justis- og beredskapsdepartementet

Helse- og omsorgsdepartementet

Kriminalomsorgen

Regionale helseforetak

Helseforetak

3.1

Rettssikkerhet

3.

Lov og orden

FUNKSJONSEVNE

SAMFUNNS

KRITISK

FUNKSJON

KAPABILITET

NAVN

4.1

Helsetjenester

4.

Helse og

omsorg

4.2

Omsorgstjenester

4.3

Folkehelsetiltak

FUNKSJONSEVNE

ANSVAR OG INVOLVERTE

Evne til å tilby helsetjenester som er

nødvendige for å unngå død, varig

nedsatt funksjonstilstand, alvorlig

skade eller sterke smerter

Helse- og omsorgsdepartementet

Hdir

Nasjonalt folkehelseinstitutt

Statens legemiddelverk

Regionale helseforetak

Helseforetak

Norsk helsenett SF

Kommunene

Apotek

Statens helsetilsyn

Statens strålevern

JD

DSB

FD

Forsvaret

Fylkesmennene

Evne til å yte nødvendig omsorg til

syke og hjelpetrengende i hjemmet

og i institusjon

Helse- og omsorgsdepartementet

Hdir

Helseforetak

Kommunene

Statens helsetilsyn

ASD

Arbeids- og velferdsdirektoratet

JD

DSB

Fylkesmennene

Frivillige organisasjoner

Evne til å verne befolkningens liv

og helse med befolkningsrettede

tiltak ved sykdomsutbrudd og andre

hendelser

Helse- og omsorgsdepartementet

Landbruks- og matdepartementet

(LMD)

Hdir

Nasjonalt folkehelseinstitutt

Statens strålevern

Mattilsynet

Nasjonalt institutt for ernærings- og

sjømatforskning (Nifes),

Vitenskapskomiteen for mattrygghet,

Veterinærinstituttet, Arbeids- og vel

ferdsetaten (NAV)

Arbeidstilsynet

Fylkesmennene

Kommunene

SAMFUNNS

KRITISK

FUNKSJON

4.

Helse og

omsorg

KAPABILITET

NAVN

FUNKSJONSEVNE

ANSVAR OG INVOLVERTE

Evne til å håndtere atomhendelser og

til å sørge for hurtig iverksettelse av

tiltak for å beskytte liv, helse, miljø og

andre viktige samfunnsinteresser

Helse og omsorgsdepartementet

Hdir

Statens strålevern

Mattilsynet

UD

KLD

LMD

JD

POD

DSB

Sivilforsvaret

Forsvaret

Kystverket

Meteorologisk institutt (MET)

5.1

Redningsberedskap

Evne til øyeblikkelig innsats for å

redde mennesker fra død eller skade

som følge av akutte ulykkes- eller

faresituasjoner

Justis- og beredskapsdepartementet

Helse- og omsorgsdepartementet

Hovedredningssentralene

Politiet

DSB

Sivilforsvaret

Fylkesmennene

Kommunene

Brann- og redningsvesen

Helsedirektoratet

Regionale helseforetak

Helseforetak

Telenor maritim radio

Nødmeldesentraler

Avinor

Forsvaret

Frivillige organisasjoner

Luftambulansetjenesten

Redningshelikoptertjenesten

Næringslivets sikkerhetsorganisasjon

(NSO)

Industrivernpliktige virksomheter

5.2

Brannvern

Evne til avverge materiell skade eller

begrense skadeomfang ved ulykkeseller faresituasjoner

Justis- og beredskapsdepartementet

DSB

Kommunene

Brann- og redningsvesen

Sivilforsvaret

5.3

Sivilforsvar

Evne til å stille nødvendige for

sterkningsressurser til disposisjon for

nød- og beredskapsetatene og andre

Justis- og beredskapsdepartementet

DSB

Sivilforsvaret

4.4

Atomberedskap

5.

Redningstjeneste

SAMFUNNS

KRITISK

FUNKSJON

5.

Redningstjeneste

6.

IKT-sikkerhet i

sivil sektor

KAPABILITET

NAVN

FUNKSJONSEVNE

ANSVAR OG INVOLVERTE

Evne til å forebygge og håndtere

kjemikalie- og eksplosivhendelser

og iverksette tiltak for å beskytte

liv, helse, miljø og andre viktige

samfunnsinteresser

Justis- og beredskapsdepartementet

OED

HOD

SD

ASD

UD

KLD

DSB

Sivilforsvaret

POD

PST

Kripos

Hdir

Nasjonalt folkehelseinstitutt

Helseforetak

Kystverket

Statens strålevern

Miljødirektoratet

Arbeidstilsynet

Petroleumstilsynet

Forsvarets forskningsinstitutt

Brann- og redningsvesen

Næringslivets sikkerhetsorgansisasjon

Industrivernpliktige virksomheter

Fylkesmennene

Kommunene

6.1

Sikre registre,

arkiver mv.

Evne til å opprettholde tilstrek

kelig tilgjengelighet, integritet og

konfidensialitet i databaser, systemer,

registre og arkiver som er nødven

dige for å ivareta kritiske samfunns

funksjoner og/eller personers og

virksomheters rettigheter

Justis- og beredskapsdepartementet

KMD

NFD

ASD

SD

Andre departementer

NSM

NorSIS

Arkivverket

Nkom

Offentlige systemeiere, for

eksempel Arbeids- og velferds

etaten, Skatteetaten, Kartverket,

Brønnøysundregistrene, Difi

Private systemeiere, for eksempel i

finanssektoren.

6.2

Personvern

Evne til å sikre konfidensialitet

og integritet i registre og arkiver

som inneholder taushetsbelagte

personopplysninger

Kommunal og

moderniserings-departementet

Datatilsynet

Systemeiere

5.4

Kjemikalie- og

eksplosivbered

skap

SAMFUNNS

KRITISK

FUNKSJON

6.

IKT-sikkerhet i

sivil sektor

KAPABILITET

NAVN

FUNKSJONSEVNE

6.3

Hendelseshåndtering i

informasjons- og

kommunikasjonssystemer

Evne til å avdekke informasjonssikkerhetshendelser, begrense

skade og raskt gjenopprette normal

drift i registre og systemer med

kritisk samfunnsfunksjon og/eller

som inneholder taushetsbelagte

personopplysninger

Justis- og beredskapdepartementet

Forsvardepartementet

NSM

Sektormyndigheter

Cert-funksjoner i sektorene

Systemeiere

7.1

Forurensningsberedskap

Evne til å avverge eller begrense

miljøskade som følge av akutt

forurensing

Samferdselsdepartementet

Sammendrag – oversikt over kritiske samfunnsfunksjoner og kapabiliteter (del 2)

Forsvaret, herunder Etterretningstjenesten

og andre

PST

NSM

Evne til å forebygge handlinger

initiert av stater, organisasjoner

eller personer, som kan true norsk

sikkerhet

Forsvarsdepartementet

Justis- og beredskapsdepartementet

Øvrige departementer

Sektormyndigheter og -tilsyn

Virksomheter som omfattes av Lov om fore

byggende sikkerhetstjeneste og tilsvarende

bestemmelser i sektorlovverk.

Evne til å avverge og håndtere epi

soder og sikkerhetspolitiske kriser

og om nødvendig forsvare norsk

territorium

Forsvarsdepartementet

Forsvaret

Forsvarsbygg

Forsvarsmateriell

Forsvarets forskningsinstitutt

Departementer og myndigheter med ansvar

i Totalforsvaret, herunder blant andre NFD,

HOD, OED, UD, SD

1. Styring og

kriseledelse

1.2.

Beredskap og

kriseledelse

2.1

Overvåking og

etterretning

2. Forsvar

2.2

Forebyggende

sikkerhet

2.3

Militær respons

Oversikten over ansvar og involverte (fjerde kolonne i tabellene under) er ikke uttømmende.

BEFOLKNINGENS SIKKERHET:

SAMFUNNS

KRITISK

FUNKSJON

KAPABILITET

NAVN

ANSVAR OG INVOLVERTE

Evne til å verne mot vilkårlig,

uberettiget eller på annen måte

ulovlig inngripen i den enkeltes

friheter og rettigheter

Justis- og beredskapsdepartementet

Domstolsadministrasjonen

Domstolene

POD

Politiet

PST

Riksadvokaten

Sivilrettsforvaltningen

Datatilsynet

3.2

Kriminalitetsbekjempelse

Evne til å avdekke, avverge og

eventuelt stanse alvorlig kriminell

virksomhet, herunder virksomhet

som kan true Norges eller andre

lands sikkerhet

Justis- og beredskapsdepartementet

POD

Politiet

PST

NSM

3.3

Etterforskning

og iretteføring

Evne til å forfølge alvorlige straff

bare forhold i tråd med gjeldende

regelverk

Justis- og beredskapsdepartementet

Påtalemyndigheten

Politiet

PST

Domstolene

3.4

Ro og orden

Evne til å gripe inn mot atferd som i

alvorlig grad forstyrrer den offentlige

ro og orden, hindrer lovlig virksomhet

eller truer den alminnelige trygg

heten i samfunnet.

Justis- og beredskapsdepartementet

POD

Politiet

3.5

Grensekontroll

Evne til å gjennomføre nødvendig

grensekontroll av personer og varer

Justis- og beredskapsdepartementet

Finansdepartementet

POD

Politiet

Utlendingsdirektoratet

Tolletaten

3.6

Fengsels- og

institusjonssikkerhet

Evne til å opprettholde et for sam

funnet betryggende sikkerhetsnivå

i fengsler, forvaringsanstalter og i

institusjoner som behandler personer

Sammendrag – oversikt over kritiske samfunnsfunksjoner og kapabiliteter (del 2) (2)

Klima- og miljødepartementet (KLD)

LMD

ASD

HOD

NFD

OED

Kystverket

Miljødirektoratet

Landbruksdirektoratatet

Veterinærinstituttet

Fiskeridirektoratet

Havforskningsinstituttet

Petroleumstilsynet

Hdir

Kommuner

Interkommunale selskaper

Private virksomheter

DSB

Sivilforsvaret

7.2

Meteorologiske

tjenester

Evne til å opprettholde prioriterte

meteorologiske tjenester

Kunnskapsdepartementet (KD)

MET

7.3

Overvåking

av flom- og

skredfare

Evne til å opprettholde nødvendig

overvåking og varsling av flom- og

skredfare

Olje- og energidepartementet

NVE

MET

Norges geologiske undersøkelser

Norsk Polarinstitutt

7.

Natur og miljø

ANSVAR OG INVOLVERTE

SAMFUNNETS FUNKSJONALITET:4

SAMFUNNS

KRITISK

FUNKSJON

KAPABILITET

NAVN

FUNKSJONSEVNE

Evne til å sikre befolkningen tilgang

til matvarer slik at tilnærmet normalt

kosthold kan opprettholdes

Nærings- og fiskeridepartementet

LMD

SD

FD

HOD

ASD

Fiskeridirektoratet

Rådet for matvareberedskap

Landbruksdirektoratet

Transportbransjen

Produsenter, importører, grossister,

butikker

Kommunene

Evne til å sikre virksomheter og

privatpersoner tilgang til tilstrekkelig

drivstoff

Nærings- og fiskeridepartementet

OED

ASD

FD

Oljedirektoratet

Ptil

Produsenter, importører, transportører,

bensinstasjoner

Kommunene

9.1

Drikkevannsforsyning

Evne til å levere tilstrekkelig

mengde drikkevann til befolkning

en og virksomheter med kritisk

samfunnsfunksjon

Helse- og omsorgsdepartementet

KLD

LMD

Mattilsynet

Nasjonalt folkehelseinstitutt

Miljødirektoratet

Kommunene

Vannverk (oftest kommunale)

Statens strålevern

9.2

Avløpshåndtering

Evne til bortledning og tilstrekkelig

rensing av avløpsvann

Klima- og miljødepartementet

Miljødirektoratet

Kommunene

10.1

Finansmarkedet

Evne til å opprettholde sikker for

midling av kapital mellom aktører

nasjonalt og til og fra utlandet

10.2

Finanstransaksjoner

Evne til gjennomføre betalinger og

andre finansielle transaksjoner på en

sikker måte

10.3

Betalingsmidler

Evne til å opprettholde befolk

ningens tilgang til nødvendige

betalingsmidler

8.1

Matforsyning

8.

Forsyningssikkerhet

8.2

Drivstoffforsyning4

9.

Vann og avløp

10.

Finansielle

tjenester

Det er besluttet å overføre ansvaret for drivstofforsyning fra OED til NFD.

ANSVAR OG INVOLVERTE

Finansdepartementet

Norges Bank

Finanstilsynet

Finansinstitusjoner

SAMFUNNS

KRITISK

FUNKSJON

11.

Kraftforsyning

KAPABILITET

NAVN

FUNKSJONSEVNE

ANSVAR OG INVOLVERTE

11.1

Forsyning av

elektrisk energi

Evne til å sikre sluttbrukere tilgang til

tilstrekkelig elektrisk energi

Olje- og energidepartementet

JD

NVE

Statnett SF

Sammendrag – oversikt over kritiske samfunnsfunksjoner og kapabiliteter (del 1)

En rekke utfordringer innenfor samfunns

sikkerhetsfeltet er sektorovergripende. Slike

utfordringer kan ikke håndteres innenfor en sektor

alene eller på et enkelt nivå i forvaltningen. Det er

nødvendig med koordinering og samarbeid på tvers

av sektorg rensene og mellom ansvarlige myndigheter

og andre aktører på lokalt, regionalt og sentralt nivå.

Justis- og beredskapsdepartementet har ansvar for å

«uta rbeide og vedlikeholde oversikt over hvilke funksjoner som i et tverrsektorielt perspektiv er kritisk

for samfunnssikkerheten.1 Dette er utgangspunktet

for denne rapporten.

Formålet er å identifisere hvilke funksjoner som

er kritiske og definere hvilken funksjonsevne det er

nødvendig til enhver tid å opprettholde. En tydeliggjøring av dette vil kunne gi et bedre grunnlag for et

målrettet samfunnssikkerhetsarbeid både på tvers av

og internt i sektorene.

Begrepet kritisk samfunnsfunksjon ble i NOU 2006:6

Når sikkerheten er viktigst definert som de funksjoner

som er nødvendige for å ivareta befolkningens og

samfunnets grunnleggende behov.2 Grunnleggende

behov ble igjen definert som «mat, vann, varme,

trygghet og lignende».

Instruks for departmentenes arbeid med samfunnssikkerhet og

beredskap mv., kgl.res. 15. juni 2012, kap. IV.

Helt presist: «Kritisk infrastruktur er de anlegg og systemer som er

helt nødvendige for å opprettholde samfunnets kritiske funksjoner

som igjen dekker samfunnets grunnleggende behov og befolkningens

trygghetsfølelse». (NOU 2006:6 s. 32).

I rapporten er samfunnsfunksjonene gruppert etter

på hvilken måte de bidrar til å ivareta befolkningens sikkerhet og trygghet. De tre kategoriene er:

Styringsevne og suverenitet, Befolkningens sikkerhet

og Samfunnets funksjonalitet. Innenfor hver samfunnsfunksjon er det definert «kapabiliteter» som

beskriver den funksjonsevnen samfunnet må være

i stand til å opprettholde til enhver tid. Til grunn

for vurderingene ligger to premisser: en samfunns

funksjon anses som kritisk dersom et avbrudd

i sju døgn eller mindre vil true befolkningens

grunnleggende behov, og det legges til grunn at

beredskapsressurser blir utfordret innenfor denne

perioden.

Definerte kritiske samfunnsfunksjoner og til

hørende funksjonsevne framgår av tabellene

under. Rapporten kan betraktes som en veiledende

utdypning og konkretisering av den tilsvarende

inndelingen som er gjort i Prop. 1 S. Justis- og

beredskapsdepartementet (2016−2017).

Befolkningens og

samfunnets

grunnleggende behov

Styringsevne og

suverenitet

Styring

og kriseledelse

Befolkningens

sikkerhet

Forsvar

Lov og orden

Helse og omsorg

Redningstjenester

IKT-sikkerhet

Natur og miljø

Konsitusjonelle

organer og

forvaltningen

Overvåking og

etterretning

Rettssikkerhet

Helsetjenester

Redningsberedskap

Sikre registre,

arkiver m.v.

Beredskap og

kriseledelse

Forebyggende

sikkerhet

Kriminalitetsbekjempelse

Omsorgstjenester

Brannvern

Personvern

Meteorologiske

tjenester

Militær respons

Etterforskning og

iretteføring

Folkehelsetiltak

Sivilforsvar

Hendelseshåndtering

i IKT-systemer

Overvåking av

flom- og skredfare

Ro og orden

Atomberedskap

Kjemikalie- og

eksplosivberedskap

Forurensningsberedskap

Grensekontroll

Fengsels- og

institusjonssikkerhet

Samfunnets

funksjonalitet

Forsyningssikkerhet

Vann og avløp

Finansielle

tjenester

Kraftforsyning

Elektroniske

kommunikasjonstjenester

Transport

Matvareforsyning

Vannforsyning

Finansmarkedet

Forsyning av

elektrisk energi

Ekom-tjenester

Transportevne

Drivstofforsyning

Avløpshåndtering

Finanstransaksjoner

Fjernvarme

Sikkerhet i

elektronisk

kommunikasjon

Sikre

transportsystemer

Betalingsmidler

Satelittbaserte

tjenester

Satelittjenester

Sikker transport

Figur 1. Oversikt over utledning av kritiske samfunnsfunksjoner.

STYRINGSEVNE OG SUVERENITET:3

SAMFUNNS

KRITISK

FUNKSJON

KAPABILITET

NAVN

1.1

Konstitusjonelle

organer og

forvaltningen

FUNKSJONSEVNE

ANSVAR OG INVOLVERTE 3

Evne til å opprettholde konstitu

sjonelle funksjoner og virksomhet i

prioriterte deler av forvaltningen

Regjeringen, Stortinget, Høyesterett,

Justis- og beredskapsdepartementet (JD),

Forsvarsdepartementet (FD),

Statsministerens kontor (SMK), Helseog omsorgsdepartementet (HOD),

Utenriksdepartementet (UD), Kommunal og

moderniseringsdepartementet (KMD), øvrige

departementer, Poltidirektoratet (POD),

politiet, Politiets sikkerhetstjeneste (PST),

Direktoratet for samfunnssikkerhet og bered

skap (DSB), Nasjonal sikkerhetsmyndighet

(NSM), Helsedirektoratet (Hdir), Statens strå

levern, Forsvaret, Statens kartverk, øvrige

etater, fylkesmennene, kommunene

Evne til å opprettholde nasjonal

beredskap, håndtere kriser og

andre uønskede hendelser

Justis- og beredskapsdepartementet

Øvrige departementer

Direktorater mv.

Forsvaret

Fylkesmenn

Kommunene

Politiet

Sivilforsvaret

Kulturdepartementet

NRK

Frivillige organisasjoner

Evne til å overvåke fremmed

aktivitet med betydning for norsk

suverenitet, samt innhente, bear

beide og analysere informasjon om

aktører som kan utgjøre en trussel

mot norske sikkerhetsinteresser

Forsvarsdepartementet

JD

Sammendrag – oversikt over kritiske samfunnsfunksjoner og kapabiliteter

Kraft- og nettselskaper

DSB

KD

MET

11.2

Forsyning av

fjernvarme

Evne til å sikre brukere tilgang til

tilstrekkelig fjernvarme der dette er

utbygd.

Olje- og energidepartementet

NVE

Fjernvarmeselskaper

12.1

Ekom-tjenester

Evne til å opprettholde til

gangen til elektroniske

kommunikasjonstjenester

12.

Elektroniske

kommunikasjonsnett og

tjenester

12.2

Sikkerhet i

elektronisk

kommunikasjon

Evne til å opprettholde konfiden

sialitet og integritet i elektronisk

kommunikasjon

Samferdselsdepartementet

Nasjonal kommunikasjonsmyndighet

(Nkom)

Infrastruktureiere

Tilbydere

FD

Nødnett:

Justis- og beredskapsdepartementet

DSB

(Direktoratet for nødkommunikasjon til

1.3.2017)

Samferdselsdepartementet

Nkom

Infrastruktureiere

Tilbydere

FD

Nødnett:

Justis- og beredskapsdepartementet

DSB

(Direktoratet for nødkommunikasjon til

1.3.2017)

SAMFUNNS

KRITISK

FUNKSJON

KAPABILITET

NAVN

13.1

Transportevne

13.

Transport

13.2

Sikre transportsystemer

13.3

Sikker transport

14.

Satellittbaserte

tjenester

14.1

Satellittjenester

FUNKSJONSEVNE

ANSVAR OG INVOLVERTE

Evne til å opprettholde funksjonalitet

i anlegg og systemer som er nødven

dig for å ivareta samfunnets behov

for transport

Samferdselsdepartementet

Statens vegvesen

Avinor

Jernbaneverket

Kystverket

Havneeiere

Fylkeskommuner

Kommuner

Statsforetak

Private aktører

Evne til å overvåke infrastruktur

og styre trafikk for å opprettholde

akseptabelt sikkerhetsnivå

Samferdselsdepartementet

Statens vegvesen

Avinor

Jernbaneverket

Kystverket

Havneeiere

Luftfartstilsynet

Statens jernbanetilsyn

Kommuner

Statsforetak

Private aktører

Evne til å opprettholde akseptabelt

sikkerhetsnivå ved transport med

potensial for store ulykker

Samferdselsdepartementet

NFD

JD

Statens vegvesen

Luftfartstilsynet

Statens jernbanetilsyn

Kystverket

Sjøfartsdirektoratet

DSB

KD

MET

Transportvirksomheter

Evne til ivareta sikkerheten i leveran

sene av satellittbaserte tjenester til

norsk territorium

Nærings- og fiskeridepartementet SD

KD

FD

JD

Norsk romsenter med

tilknyttede virksomheter

Nkom

Kystverket

MET

NSM

Sysselmannen på Svalbard

Kommersielle aktører

DEL I

BAKGRUNN, FORMÅL,

METODE MV.

En rekke utfordringer innenfor samfunns­ sikkerhetsfeltet er sektorovergripende. Slike ut­fordringer kan ikke håndteres innenfor en sektor alene eller på et enkelt nivå i forvaltningen. Det er nødvendig med koordinering og samarbeid på tvers av sektor­g rensene og mellom ansvarlige myndigheter og andre aktører på lokalt, regionalt og sentralt nivå. Justis- og beredskapsdepartementet har ansvar for å «ut­a rbeide og vedlikeholde oversikt over hvilke funksjoner som i et tverrsektorielt perspektiv er kritisk for samfunnssikkerheten.1 Dette er utgangspunktet for denne rapporten. Formålet er å identifisere hvilke funksjoner som er kritiske og definere hvilken funksjonsevne det er nødvendig til enhver tid å opprettholde. En tydeliggjøring av dette vil kunne gi et bedre grunnlag for et målrettet samfunnssikkerhetsarbeid både på tvers av og internt i sektorene. Begrepet kritisk samfunnsfunksjon ble i NOU 2006:6 Når sikkerheten er viktigst definert som de funksjoner som er nødvendige for å ivareta befolkningens og samfunnets grunnleggende behov.2 Grunnleggende behov ble igjen definert som «mat, vann, varme, trygghet og lignende».

Instruks for departmentenes arbeid med samfunnssikkerhet og beredskap mv., kgl.res. 15. juni 2012, kap. IV. Helt presist: «Kritisk infrastruktur er de anlegg og systemer som er helt nødvendige for å opprettholde samfunnets kritiske funksjoner som igjen dekker samfunnets grunnleggende behov og befolkningens trygghetsfølelse». (NOU 2006:6 s. 32).

I rapporten er samfunnsfunksjonene gruppert etter på hvilken måte de bidrar til å ivareta befolkningens sikkerhet og trygghet. De tre kategoriene er: Styringsevne og suverenitet, Befolkningens sikkerhet og Samfunnets funksjonalitet. Innenfor hver samfunnsfunksjon er det definert «kapabiliteter» som beskriver den funksjonsevnen samfunnet må være i stand til å opprettholde til enhver tid. Til grunn for vurderingene ligger to premisser: en samfunns­ funksjon anses som kritisk dersom et avbrudd i sju døgn eller mindre vil true befolk­ningens grunn­leggende behov, og det legges til grunn at beredskapsressurser blir utfordret innenfor denne perioden. Definerte kritiske samfunnsfunksjoner og til­ hørende funksjonsevne framgår av tabellene under. Rapporten kan betraktes som en veiledende utdypning og konkretisering av den tilsvarende inn­delingen som er gjort i Prop. 1 S. Justis- og beredskaps­departementet (2016−2017).

Sikkerhet i elektronisk kommunikasjon

viktig del av nettverket for tele­operatørene i Norge. Nødnett så vel som kommersielle tele­operatører leier kapasitet hos Telenor for å oppnå effektiv utnyttelse av infrastrukturen uten å måtte etablere egne fysiske nettverk mellom sine lokasjoner. Samferdselsdepartementet (SD) har ansvar for ramme­v ilkårene i markedet for elektronisk kom­ munikasjon. Dette omfatter overordnet ansvar for norsk ekomforvaltning. SD fastsetter forskrifter og etatsstyrer Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom). Nkom ivaretar viktige tilsynsfunksjoner innen post- og telemarkedene. Tilsynsoppgavene omfatter blant annet kontroll av kvaliteten på og sikkerheten i tjenestene og sikring av konkurransen i markedet for telekommunikasjon. Lov om elektronisk kommunikasjon (ekom­loven) har som formål å sikre brukerne i hele landet gode, rimelige og fremtidsrettede elektroniske kommunikasjons­tjenester. Loven fastsetter at til­ byder skal tilby elektronisk kommunikasjonsnett og -tjeneste med forsvarlig sikkerhet for brukerne i fred, krise og krig. Forskrift om elektronisk kommunikasjonsnett og elektronisk kommunikasjonstjeneste (ekom­ forskriften) beskriver rettigheter og plikter for tilgang for tilbydere og andre brukere til elektronisk kommunikasjonsnett og tilbud av elektronisk kommunikasjonstjeneste. Forskriften fastsetter bl.a. at tilbyder skal utarbeide og vedlikeholde planer og gjennomføre tiltak for å opprettholde forsvarlig sikkerhet i elektronisk kommunikasjonsnett, herunder for å sikre tilfredsstillende tjenestetilbud og utførelse av egne beredskapsoppgaver. Forskrift om klassifisering og sikring av anlegg i elektroniske kommunikasjonsnett (klassifiseringsforskriften) har som formål å sikre nettutstyr i anlegg mot uønsket ytre fysisk påvirkning, slik at tilbyder skal kunne tilby elektronisk kommunikasjonsnett- og tjeneste med nødvendig sikkerhet for brukere i fred, krise og krig. Forskriften fastsetter at nettilbyder skal klassifisere alle anlegg ut i fra hvor viktig eget nettutstyr i anlegget vurderes å være for offentlige elektroniske kommunikasjonstjenester.

S a m f u nn e ts f u n k s j onalit e t

Formålet med Forskrift om prioritet i mobilnettet er å bidra til at samfunnsviktig taletrafikk prioriteres i mobilnett når kapasiteten er for liten til å ta unna all trafikk. Mobiltilbyder skal sørge for forsvarlig sikkerhet for tekniske og administrative funksjoner i prioritetsordningen, herunder opplysninger om prioritetsabonnenter. Nødnett Nødnett er et digitalt kommunikasjonsnett for nødog beredskapstjenester i Norge basert på TETRA49teknologi. Utbyggingen av landsdekkende Nødnett ble ferdigstilt i 2015. Nødnett er landsdekkende og tilrettelegger for effektiv og sikker kommunikasjon for nød- og beredskapsaktører i hele Norge. I tillegg til de tre nødetatene kan samvirkeaktører til nødetatene, virksomheter som eier eller er operatør av kritisk infrastruktur; virksomheter som har ansvar for kritiske samfunnsfunksjoner eller som ivaretar tjenester av stor betydning for samfunnet, og statlige og kommunale virksom­heter som har et definert ansvar innen beredskap, søke om å bli brukere. Hovedredningssentralene, Sivilforsvaret, Forsvaret, Tolletaten og frivillige organisasjoner er blant de som har tatt i bruk Nødnett. Primært tilbyr Nødnett tale i forhåndsdefinerte grupper som defineres internt i den enkelte enhet, på tvers av organisasjoner og geografiske områder i henhold til felles sambandsreglement. Nødnett tilbyr også en-til-en-samtaler, tekstmeldinger, faste statusmeldinger, posisjonering, system for utalarmering av ressurser samt datatjenester for blant annet styringssystemer (telemetri). Nødnett er bygd opp etter samme prinsipper som de kommersielle mobilnettene, men har tilleggsfunk­ sjoner som er viktige for nød- og beredskapsaktører i en krisesituasjon. Dette innbefatter blant annet direktekommunikasjon mellom terminaler i samme område og gruppesamtaler. Direktefunksjonen gir kommunikasjonssamband for lokal oppgaveløsning ved en hendelse, selv om man befinner seg i et område uten dekning. Nødnett er bygd ut med egen

infrastruktur over hele landet, men er delvis avhengig av kommersielle nett for transmisjon. Kommunikasjonen i Nødnett er kryptert50, og basestasjonene har generelt større reservestrøms­ kapasitet enn basestasjoner i de kommersielle nettene. 15 % av basestasjonene etableres med 48 timers reservestrøm, mens de øvrige har minimum åtte timers egen reservestrøm. Regjeringen har besluttet at ansvaret for nød- og beredskapskommunikasjon og Nødnett skal over­ føres fra Direktoratet for nødkommunikasjon til DSB fra 1. mars 2017.

Innenfor samfunnsfunksjonen Elektronisk kommunikasjonsnett og -tjenester er det definert to kapabiliteter: Ekom-tjenester og Sikkerhet i elektronisk kommunikasjon51. Ekom-tjenester Evne til å opprettholde tilgangen til elektroniske kommunikasjonstjenester.

Evne til å opprettholde tilgangen til elektroniske kommunikasjonstjenester Kapabiliteten omfatter kommersielle nett og Nødnett. Ekomnettene er sårbare for bortfall av ekstern strømforsyning, kabelbrudd og for logiske feil. Kapabiliteten omfatter derfor også evne til raskest mulig å gjenopprette tilgangen når svikt oppstår. Elektronisk kommunikasjon er viktig for befolk­ ningens trygghet ikke minst i krisesituasjoner, der man har behov for hjelp fra helsetjeneste eller andre. Den tryggheten som for mange ligger i kontakt med familiemedlemmer og andre nærstående i det daglige, skal heller ikke undervurderes. For næringslivet og offentlig virksomhet er tilgangen til elektronisk kommunikasjon i mange tilfeller en forutsetning

TETRA (TErrestrial Trunked RAdio) er en standard for digitalt radiosystem for lukket, gruppeorientert kommunikasjonsradiosamband som er spesielt utviklet for offentlige nød- og beredskapstjenester, men som også brukes av andre profesjonelle brukere.

Kommunikasjon i ordinære mobilnett er normalt kryptert mellom håndsett og basestasjon. Denne kapabiliteteten er en sikkerhetskapabilitet og hører derfor egentlig hjemme under kaptittel 5 Befolkningens sikkerhet. Den er plassert her for å unngå en oppsplitting av samfunnsfunksjonen Elektroniske kommunikasjonsnett og –tjenester.

S a m f u nn e ts f u n k s j onalit e t

for å opprettholde nødvendig funksjonsevne. Dette gjelder ikke minst ved hendelser som krever rask og samordnet håndtering. Svikt i Nødnett vil medføre betydelige utfordring­er for både politiet, helsetjenesten og brann- og rednings­etatene samt andre brukere og kan sette liv i fare. Ansvar og involverte: • Samferdselsdepartementet • Nasjonal kommunikasjonsmyndighet • Tilbydere • Infrastruktureiere • Forsvarsdepartmentet Nødnett: • Justis- og beredskaps-departementet • Direktoratet for nødkommunikasjon til 1.3.2017 • Direktoratet for samfunnsikkerhet og beredskap fra 1.3.2017 Sikkerhet i elektronisk kommunikasjon Evne til å opprettholde konfidensialitet og integritet i elektronisk kommunikasjon.

Kapabiliteten er knyttet til elektronisk kommunikasjon via kommersielle nett og Nødnett. Ulike delsystemer og bruksområder for elektronisk kommunikasjon har i utgangspunktet ulikt sikkerhetsnivå med hensyn til hvilke muligheter det vil være for uvedkommende til for eksempel å avlytte kommunikasjon. Kapabiliteten legger til grunn at det er det eksisterende og aksepterte tekniske sikkerhetsnivået som skal opprettholdes. Dette medfører ikke at en skal akseptere uautorisert avlytting eller manipulering av informasjonen som utnytter svakheter i eksisterende systemer, men styrking av sikkerheten ligger utenfor det som er innretningen av dette dokumentet. Ansvar og involverte: • Samferdselsdepartementet • Nasjonal kommunikasjonsmyndighet • Infrastruktureiere • Tilbydere • Forsvarsdepartementet

Nødnett: • Justis- og beredskapsdepartementet • Direktoratet for nødkommunikasjon til 1.3.2017 • Direktoratet for samfunnsikkerhet og beredskap fra 1.3.2017

S a m f u nn e ts f u n k s j onalit e t

• Lov om vegar (veglova) • Lov om vegtrafikk (vegtrafikkloven) • Lov om luftfart (luftfartsloven)

S a m f u nn e ts f u n k s j onalit e t

S a m f u nn e ts f u n k s j onalit e t

I Lov om elektronisk kommunikasjon (ekomloven) § 1-5 defineres elektronisk kommunikasjonsnett som system for signaltransport som muliggjør over­føring av lyd, tekst, bilder eller andre data ved hjelp av elektromagnetiske signaler i fritt rom eller kabel der radioutstyr, svitsjer, annet koplings- og dirigeringsutstyr, tilhørende utstyr eller funksjoner inngår. De grunnleggende elementene i ekominfra­ strukturen er transportnett, aksessnett, tjenestenett og styringssystemer. Transportnett betegner nasjonale og regionale nett som knytter forbindelser over lange avstander, og kan beskrives som ryggraden i et fungerende ekomnett. Aksessnett knytter forbindelse mellom den enkelte sluttbruker og transport- og tjenestenettene. Tjenestenett er ikke et selvstendig fysisk overføringsnett, men den infrastrukturen som er nødvendig for å styre tjenester i det fysiske overføringsnettet. Styringssystemer er IT-systemer som overvåker og styrer ekomnett og tjenestenett. Styringssystemene kan utgjøre en kritisk del av infrastrukturen. Funksjonene er gjerne sentralisert og er i seg selv avhengige av elektronisk kommunikasjon for å overvåke og styre komponentene i nettene. Kommersielle nett Kommersielle ekomtjenester tilbys i form av fast­ telefoni, mobiltelefoni samt bredbånd i både mobilog fastnett. I ekomloven defineres ekomtjenester som tjeneste som helt eller i det vesentlige omfatter formidling av signaler i elektronisk kommunikasjons­ nett og som normalt ytes mot vederlag. Det er en rekke tilbydere av ekomtjenester her i landet, og de kan deles inn i tre kategorier. Den første kategorien tilbyr tjenestene i egne nett, mens den andre kategorien kjøper tjenesten av andre og videre­ selger den til sluttbruker. Den tredje kategorien er en kombinasjon av de to andre; noen av tjenestene produseres i eget nett, mens andre tjenester kjøpes av andre og videreselges til sluttbruker. Til sammen gir dette gir et marked hvor mange til­bydere er av­hengige av de tilbyderne som også er store infrastruktur­eiere. Telenor er per i dag både største tilbyder og den klart største infrastruktureieren. Telenor alene har flere tusen anlegg i sitt trans­ misjons­­­­nettverk. Denne infrastrukturen utgjør en

Sikre registre, arkiver m.v Personvern Hendelseshåndtering

og hendelseshåndtering vil bidra til å redusere tapspotensialet i krisesituasjoner, redusere kostnader forbundet med gjenoppretting av systemer og til å oppfylle krav i lovverket. De samme prinsippene som gjelder for sikkerhet for lagret informasjon, vil gjelde for informasjonssikkerhet mer generelt. Informasjonssikkerhet er en grunnleggende forutsetning for sikkerheten i alle virksomheter med kritisk samfunnsfunksjon og er integrert i mange av de kapabilitetene som er beskrevet i andre deler av dette dokumentet. Ansvaret for IKT-sikkerheten er knyttet til ansvaret for det enkelte systemet. Justis- og beredskaps­ departementet har ansvar for å samordne arbeidet med IKT-sikkerhet i sivil sektor i Norge.

beslutter mål for sikkerhet og etablerer intern­ kontroll for å være i stand til å styre og kontrollere at virksomheten etterlever disse målene. Lov om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven) ligger til grunn for alle sektorvise lover og forskrifter som omhandler lagring og bruk av personopplysninger. Formålet med loven er å sikre den enkeltes personvern og integritet, privatlivets fred og at personopplysningene har tilstrekkelig kvalitet. Med personopplysninger menes opplysninger som, direkte eller indirekte, kan knyttes til en bestemt person. Personopplysninger er etter loven sensitive når de omhandler:

Innenfor forvaltningen ligger ansvaret hos Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) fører tilsyn med registre som er klassifisert som skjermingsverdige objekter i henhold til Lov om forebyggende sikkerhetstjeneste (sikkerhetsloven).

a) rasemessig eller etnisk bakgrunn, eller politisk, filosofisk eller religiøs oppfatning, b) at en person har vært mistenkt, siktet, tiltalt eller dømt for en straffbar handling, c) helseforhold, d) seksuelle forhold, e) medlemskap i fagforeninger

Arbeids- og velferdsetaten (NAV), Skatteetaten, Kartverket, Difi og Brønnøysundregistrene er viktige eiere av registre, databaser og systemer.

En del av lovens bestemmelser er ytterlige konkretisert i forskrift om behandling av personopplysninger (personopplysningsforskriften).

Arkivverkets viktigste oppgaver er å ta vare på arkivmateriale fra statlige virksomheter, gjøre materialet tilgjengelig for bruk, føre tilsyn med arkivarbeidet i staten, fylkeskommunene og kommunene og bidra til at private arkiver blir tatt vare på.31 I tillegg har Arkivverket som oppgave å forvalte det regelverket som stiller krav til håndteringen av arkiver i offentlig sektor, og se til at regelverket blir fulgt. Arkivverket består av Riksarkivet, åtte statsarkiver, Samisk arkiv og Norsk helsearkiv. Det finnes også andre offentlige og private arkiver som forvalter informasjon som av rettighetsmessige, forskningsmessige eller kulturelle grunner må sikres.

Lov om helseregistre og behandling av helseopplysninger (helseregisterloven 2014) regulerer bruk av og sikkerhet knyttet til lagrede helseopplysninger for å sørge for at helse- og omsorgstjenesten og helse- og omsorgsforvaltningen har kunnskap for å kunne gi et forsvarlig helse- og omsorgstilbud. Formålet med loven er å legge til rette for innsamling og annen behandling av helseopplysninger for å fremme helse, forebygge sykdom og skade og gi bedre helse- og omsorgstjenester. Loven skal sikre at behandling­en foretas på en etisk forsvarlig måte, ivaretar den enkeltes personvern og brukes til individets og samfunnets beste.

I det følgende redegjøres det for sentrale bestemmelser knyttet til forvaltning av informasjon. Forskrift om elektronisk kommunikasjon med og i forvaltningen (eForvaltningsforskriften) har bestemmelser om styring og kontroll med informasjonssikkerheten. Tilnærmingen til informasjonssikkerhet i loven er risikobasert, men den stiller krav om at virksom­heten

Lov om arkiv (arkivloven) har som formål å trygge arkiv med kulturelt, forskningsmessig eller forvaltningsmessig eller rettslig dokumentasjon for å sikre tilgjengeligheten til denne informasjonen.

Lov om forbyggende sikkerhetstjeneste (sikkerhetsloven) er relevant for registre og arkiver som er vurdert å være skjermingsverdige objekter

B e f ol k nin g e ns si k k e rh e t

Figur 10. Samfunnsfunksjonen IKT-sikkerhet med kapabiliteter.

B e f ol k nin g e ns si k k e rh e t

En database er en strukturert samling av relaterte data. Begrepet er vanligvis knyttet til elektroniske datasystemer. Et databasesystem skal kunne behandle store mengder data effektivt, motsetningsfritt og sikkert. Et register er normalt en database. Begrepet skal her forstås som en samling av data om personer, selskaper, eiendommer eller løsøre ført av en myndighet eller en privat aktør. Registre i finanssektoren er eksempel på private samfunnskritiske registre. Sikkerheten i registre og arkiver kan være av stor betydning for enkeltmenneskets sikkerhet når registeret eller arkivet inneholder: • taushetsbelagte og/eller sensitive personopp­ lysninger som uvedkommende ikke skal ha tilgang til (for eksempel i helseregistre, strafferegistre, beskyttede arkivopplysninger osv), jf. Lov om personopplysninger. • opplysninger om rettigheter og forpliktelser knyttet til for eksempel eiendom, finansielle forhold, konsesjoner og sertifikater. Databaser, registre og arkiver kan i tillegg være samfunnskritiske gjennom sin betydning for andre samfunnsfunksjoner. Kartverkets kartdatabaser er for eksempel grunnleggende viktig for kritiske funksjoner i så vel sivil som militær sektor. Folkeregisteret er også viktig for mange funksjoner. Flere registre er kritiske både for enkeltmenneskets sikkerhet og fordi de inngår som viktige innsatsfaktorer for andre kritiske samfunnsfunksjoner. Registre og arkiver må derfor være tilgjengelige i krisesituasjoner. Systemer knyttet til informasjonsoverføring til, fra og mellom databaser/registre vil også kunne være av kritisk betydning. Sentrale i denne sammenheng er offentlige portaler som for eksempel Altinn og ID-porten. Elektronisk kommunikasjon vil også være en forutsetning for denne overføringen. For nærmere beskrivelse av ansvar i og regulering av ekom-sektoren, se kap. 6.5. Elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester. Altinn og ID-porten er klassifisert som nasjonale felleskomponenter og skal være fellesløsninger for alle deler av forvaltningen som har behov for

systemer for innlegging av data over internett og for identifisering av brukere. Andre nasjonale felleskomponenter er registrene med informasjon om personer (Folkeregisteret), eiendom (Matrikkelen) og virksomheter (Enhetsregisteret). Viktige nasjonale registre er også for eksempel Foretaksregisteret, Løsøreregisteret og Kjøretøyregisteret. I tillegg til de som er nevnt over, er det etablert to nye felleskomponenter som skal bidra til at innbyggerne får digital post fra forvaltningen: Digital postkasse for innbyggere og register over digital kontaktinformasjon og reservasjon.30 Utviklingen i retning av en elektronisk offentlig forvaltning der interaksjonen mellom offentlige myndigheter og næringsliv og befolkning i stadig større grad skjer ved hjelp av IKT-systemer og på basis av nasjonale felleskomponenter, gjør at sikkerheten i slike systemer blir stadig viktigere. Finanssektoren baserer seg også på bruk av flere av de nasjonale felles­komponentene og andre viktige nasjonale registre, samtidig som sektoren har egne registre og kritisk viktige systemer for finanstransaksjoner mv., f.eks BankID. IKT-sikkerhet eller informasjonssikkerhet dreier seg om: • at tilgang til informasjon for autoriserte brukere sikres (tilgjengelighet) • at informasjonen ikke utsettes for uautorisert eller annen feilaktig endring (integritet) • å lagre og behandle informasjon på en slik måte at uautorisert innsyn unngås (konfidensialitet) Begrepet omfatter både vern mot viljestyrte hand­ linger som sabotasje og spionasje og vern mot svikt som følge av logiske eller menneskelige feil eller fysisk skade. Uavhengig av om en hendelse er et resultat av en bevisst handling eller er en ukontrollerbar hendelse, må eiere av databaser, registre, arkiver og andre systemer ha gjort seg opp en mening om hvordan hendelsene skal håndteres. Helt grunnleggende er det at man har systemer som gjør det mulig å oppdage at en faktisk har vært utsatt for inntrenging utenfra eller annen uønsket aktivitet. God beredskap

B e f ol k nin g e ns si k k e rh e t

som gir et utgangspunkt for om det er KRITISK

Kraftverk, transformatorer, kraftnett osv.

Dette vil utgjøre en overordnet oversikt over hva som er kritiske infrastruktursystemer på et nasjonalt nivå. I NOU 2006:6 gis det en beskrivelse av hvilke kriterier som kan ligge til grunn for vurderingen av en infrastrukturs kritikalitet. De tre kriteriene er avhengighet, alternativer og (grad av) tett kopling.

Samfunnets grunnleggende behov Som blir dekket av Kritiske samfunnsfunksjoner som er avhengig av ulike Infrastrukturer som blir vurdert ut fra Avhengighet

Figur 20. Modell for vurdering av en infrastrukturs kritikalitet (fra NOU 2006:6 Når sikkerheten er viktigst).

Med vurdering av avhengighet menes at det må gjøres en kartlegging av hvilke samfunnsfunksjoner som vil bli berørt av et bortfall av infrastrukturen og hvilke konsekvenser dette vil få for ivaretakelse av befolkningens grunnleggende behov (og hvor stor del av befolkningen som blir berørt). Desto større konsekvensene blir, desto mer kritisk er infrastrukturen. Med alternativer menes her det som ofte kalles redundans i risikostyringssammenheng. En vurdering av redundans vil ta utgangspunkt i en undersøkelse av hvilke alternative løsninger som finnes ved bortfall av hovedinfrastrukturen. Dette kan dreie seg om intern redundans, ved at et annet delsystem eller anlegg kan ta over ved bortfall, eller ekstern redundans ved at et annet system kan overta hele eller store deler av funksjonen til det som har falt bort. Buss for tog er et enkelt eksempel på det siste. «Tett kopling» er et kriterium som er hentet fra Charles Perrow: Normal Accidents. Living with High Risk Technologies (1999). Perrow pekte på at systemer har ulik grad av sårbarhet for feil og hendelser. Et tett koplet system kjennetegnes av at en enkelt feil raskt kan forplante seg til andre deler av systemet og sette det ut av funksjon. Jernbanesystemet er et godt eksempel på dette. Svikt i Jernbaneverkets kommunikasjonssystem vil for eksempel umiddelbart kunne føre til full togstopp over hele landet. Kritikaliteten knyttet til infrastrukturene bak samfunnsfunksjonene av kategorien Samfunnets funksjonalitet er varierende. Bildet kompliseres av at avhengighet og redundans kan variere fra sted til sted. Veitransportsystemet er for eksempel generelt svært redundant. De fleste steder i landet kan nås via alternative ruter, og i alle fall med alternative transportformer (for eksempel båt). Likevel finnes det strekninger som betjener store befolkningsmengder som har lite redundans, og der et avbrudd kan få langt større konsekvenser. Dette gjelder for eksempel for E18 i Asker og Bærum og E16 øst for Bergen. Det samme vil gjelde både i kraftforsyningen og for elektronisk kommunikasjon. Noen deler av systemet er mer kritisk enn andre fordi virksomheter med kritisk samfunnsfunksjon er avhengig av dem, eller fordi redundansen i det aktuelle området er svak (eller en kombinasjon av begge). En vurdering av hva som er kritisk infrastruktur bør derfor foretas av de myndigheter eller virksomheter som kjenner den aktuelle infrastrukturen best. En slik vurdering kan gjøres på ulike nivåer: på et makronivå for systemer som helhet (kraftsystemet, ekomsystemene osv) eller på et mikronivå (hvilke infrastrukturer er sykehuset avhengig av?) eller på nivå som ligger mellom disse. Identifisering av kritisk infrastruktur inngår som en naturlig videreutvikling av den indetifiseringen av kritiske funksjonsevne som gjøres i denne rapporten, og bør gjøres gjennom analyser av hvilke avhengigheter som knytter seg til de ulike kapabilitetene. Ansvaret for dette bør ligge hos sektormyndigheter, i kommunene og i den enkelte samfunnskritiske virksomhet.

VEDLEGG 2: KRITISKE INNSATSFAKTORER – EN KILDE TIL SÅRBARHET I DSBs rapport fra 2012 ble det skilt mellom kritiske samfunnsfunksjoner og «kritiske allmenne innsatsfaktorer», der den sistnevnte gruppen innbefattet de fleste infrastrukturbaserte tjenestene som samfunnet er kritisk avhengig av. Her inngikk for eksempel kraftforsyningen, elektronisk kommunikasjon, transport mfl. Selv om begrepet «innsatsfaktor» også er benyttet i denne rapporten, er det valgt å ikke benytte begrepet som en egen kategori i oversikten over kritiske samfunnsfunksjoner. Det er to årsaker til dette: For det første at flere opplevde skillet mellom kritisk samfunnsfunksjon og kritisk allmenn innsatsfaktor som unødvendig kompliserende; for det andre at de to kategoriene ikke var gjensidig utelukkende. Med andre ord var noen funksjoner både kritiske samfunnsfunksjoner og innsatsfaktorer. Dette medførte at enkelte ble ført opp to ganger, mens denne dualismen ble underkommunisert for andres del. Flere av høringsinstansene til denne rapporten har påpekt at innsatsfaktorkategorien i den forrige rapporten var nyttig, fordi den pekte ut tjenester som kan være spesielt viktige i et samfunnsmessig perspektiv. Svikt her vil kunne ramme store deler av samfunnet samtidig. Både på samfunns- og virksomhetsnivå er det viktig å fokusere på avhengigheten av innsatsfaktorer som en viktig kilde til sårbarhet. I rapporten fra 2012 ble begrepet innsatsfaktor presentert slik: «Begrepet samfunnsfunksjon knyttes ut fra definisjonen til tjenester som har direkte effekt på samfunnets og befolkningens grunnleggende behov. For å bringe større klarhet i sammenhengen og forskjellen mellom samfunnsfunksjon og infrastruktur, benytter vi begrepet innsatsfaktor som er hentet fra samfunnsøkonomien. Innsatsfaktorer brukes i utredningen om de eksterne leveransene virksomhetene er avhengig av for å kunne produsere og levere slik at samfunnets og befolkningens grunnleggende behov kan ivaretas. Dette kan være energi, kapital, arbeidskraft og ulike varer og tjenester. Innsatsfaktorene atskiller seg fra kritiske samfunnsfunksjoner ved at de i prinsippet er erstattbare eller substituerbare. Kritikaliteten for samfunnet er avhengig av hvilke virksomheter og leveranser innsatsfaktorene bidrar til. Det vil si at en innsatsfaktor, for eksempel i form av en tjeneste, kan være av kritisk betydning for samfunnet i noen sammenhenger, mens den i andre sammenhenger ikke har en slik betydning.» Det ble dessuten skilt mellom allmenne og spesielle innsatsfaktorer: «Allmenne innsatsfaktorer er tjenester som i prinsippet er tilgjengelige for alle virksomheter og hele befolkningen innenfor et område. De kjennetegnes gjerne av å være relativt tett koplet til et infrastruktursystem, og av at antallet tilbydere ofte er begrenset. […] Spesielle innsatsfaktorer er kjennetegnet ved at de er tilpasset behov hos noen virksomheter og ikke leveres til hele samfunnet, at koplingen til en spesiell infrastruktur er løsere (dvs. at innsatsfaktoren ofte kan fremføres på flere måter), og at det kan være mange tilbydere som konkurrerer i markedet. Eksempler på spesielle innsatsfaktorer kan være it-tjenester, rengjøringstjenester osv – eller leveranse av reservedeler. Arbeidskraft og kapital kan ut fra denne definisjonen også betraktes som spesielle innsatsfaktorer.» Rapporten fokuserte på kritisk allmenne innsatsfaktorer fordi det først og fremst er for innsatsfaktorer med vid og generell distribusjon det er aktuelt for samfunnet å stille krav om sikkerhet og beredskap. Selv om det for den enkelte virksomhet til dels er mulig å kompensere for bortfall av allmenne innsatsfaktorer gjennom

egenberedskap, er den samfunnsmessige avhengigheten av disse samfunnsfunksjonene så stor at bortfall i mange tilfeller vil true samfunnets evne til å ivareta befolkningens grunnleggende behov i betydelig grad. Følgende kapabiliteter i oversikten i den nye rapporten er å oppfatte som kritisk allmenne innsatsfaktorer: 6.1 Sikre registre, arkiver mv.

For eksempel nasjonale felleskomponenter som Grunnboken, Matrikkelen, Folkeregisteret osv. Viktig for finansnæringen mfl.

Innsatsfaktor for Forsvaret, redningstjenesten, transport o.a.

Transportevne Sikker transport Sikre transportsystemer

I tillegg til at aktørene skal etterleve de til enhver tid gjeldende bestemmelser, stiller regelverkene i alle deler av transportsektoren krav til profesjonelle transportører om risikostyringssystemer, noe som bl.a. tilsier at de skal kunne identifisere, vurdere, håndtere og følge opp risiko slik at risikoen ved virksomheten er på et akseptabelt nivå. Mens ansvaret for infrastrukturen i hovedsak ligger hos offentlige myndigheter eller selskaper, er selve transportvirksomheten i hovedsak privat. Transportsystemene er i varierende grad redundante. Det vil si at svikt i en del av systemet kan kompenseres ved bruk av alternative ruter eller alter­native transportører. Veitransportsystemet er sammen med det maritime transportsystemet det mest redundante. Riks- og fylkesveiene utgjør et nettverk, og ved brudd et sted i infrastrukturen vil det ofte være mulig å føre frem trafikken ved bruk av andre ruter. Dette varierer likevel en god del mellom landsdelene. I veitransportsystemet er det også et stort antall små og store private aktører som tilbyr vare- og persontransport. I de øvrige systemene er aktørene færre, men bare innenfor jernbanesystemet kan svikt hos én aktør medføre at systemets transport­evne blir sterkt skadelidende.

S a m f u nn e ts f u n k s j onalit e t

Det er også en viss grad av redundans mellom system­ene ved at de ulike transportformene i noen grad kan erstatte hverandre. Veitransport kan gi redundans ved svikt i jernbanetrafikken og i noen grad omvendt. Langs kysten blir båt eller ferge ofte løsningen når veier stenges av skred eller av andre grunner. Jernbane og flytrafikk kan i noen grad erstatte hverandre for trafikk mellom landsdelene. For rask transport av personer og gods over lange avstander er imidlertid lufttransport eneste mulighet, mens sjøtransport kan være eneste egnete transportform for fremføring av gjenstander med stor vekt og/eller stort volum. Jernbanens viktigste oppgave er persontransport i storbyområder og godstransport mellom landsdeler, mens veinettet veldig mange steder er eneste lokale transportmulighet. Personer og varer som benytter seg av andre transportformer over lengre strekninger, vil ofte være avhengig av veitransport til og fra transportterminalene. Terminaler og knutepunkter for gods- og person­ transport hvor flere transportformer møtes, er spesielt viktige for påliteligheten i transportnettet. Et pålitelig transportnett henger ellers nøye sammen med den robustheten som bygges inn i de ulike elementene som utgjør transportnettet, og med hvilken beredskap man har regionalt og lokalt for å håndtere uønskede hendelser. Transportberedskapen i Norge er tuftet på offentligprivat samarbeid, og i en krise vil godt samvirke mellom offentlige myndigheter og private entreprenører og transportutøvere være viktig for å kunne opprettholde tilstrekkelig transportevne. Det rådgivende forum for sivil transportberedskap, som er en arena for dialog og beredskapsplan­legging mellom transportmyndighetene og transport­ næringen, skal bidra til å sikre et godt samarbeid for å opprettholde samfunnets transportevne. SD har videre hjemmel i henholdsvis luftfartsloven, jernbaneloven og i forskrift for sivil transportberedskap til å pålegge transportaktører å utføre visse transportoppgaver i forbindelse med forebygging, beredskap og krisehåndtering.

Kapabiliteten omfatter styring og overvåking i alle transportsystemer: på veinettet, ved lufthavner og i norsk luftrom, på jernbaner og i farleder og havner. Graden av styring og overvåking varierer mellom de ulike systemene og er vesentlig mer rigid og omfattende i luftfarten og i jernbanesystemet enn for skipsfarten og veitrafikken. Risikoakseptnivået er også ulikt. Svikt i styring og overvåking i de to førstnevnte systemene vil medføre en helt uaksept­ abel risiko for ulykker og resultere i stans i trafikken, mens dette ikke i samme grad vil være tilfellet i de to øvrige. Kapabiliteten er knyttet til opprettholdelse av et sikker­hetsnivå som er i tråd med tilsynsmyndig­ hetenes regelverk inklusiv krav til sikkerhets­ styringssystem som også kan fange opp risiko som ikke er knyttet til regulerte forhold. Ansvar og involverte: • Samferdselsdepartementet • Statens vegvesen • Avinor • Jernbaneverket • Kystverket • Havneeiere • Luftfartstilsynet • Statens jernbanetilsyn • Kommuner • Statsforetak • Private aktører

S a m f u nn e ts f u n k s j onalit e t

Sikker transport Evne til å opprettholde akseptabelt sikkerhetsnivå ved transport med potensial for store ulykker.

Kapabiliteten omfatter sikkerheten i transport­ bedrifter med potensial for store ulykker: fly­ selskaper, jernbaneselskaper, skip og kollektiv- og godstransport med tunge kjøretøyer. Med aksept­ abelt sikkerhetsnivå menes et sikkerhetsnivå som er i tråd med tilsynsmyndighetenes regelverk inklusiv krav til sikkerhetsstyringssystemer som kan fange opp risiko som ikke er knyttet til regulerte forhold. Ansvar og involvering: • Samferdselsdepartementet • Nærings- og fiskeridepartementet • Justis- og beredskapsdepartementet • Statens vegvesen • Luftfartstilsynet • Statens jernbanetilsyn • Kystverket • Sjøfartsdirektoratet • Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap • Kunnskapsdepartementet • Meteorologisk institutt • Transportvirksomheter

S a m f u nn e ts f u n k s j onalit e t

• Lov om elektronisk kommunikasjon (ekomloven) • Lov om forebyggende sikkerhetstjeneste (sikkerhetsloven) • EØS-avtalen, vedlegg XIV

Denne samfunnsfunksjonen består av tjenester som har et bredt spekter av bruksmuligheter, men som har det til felles at de leveres ved hjelp av satellitter. En satellitt er et legeme som går i bane rundt jorden. Satellitter bærer nyttelaster til ulike formål og er plassert i baner som er tilpasset formålet. Satellitter kan ha nyttelaster for jordobservasjon, navigasjon, kommunikasjon eller vitenskapelige undersøkelser, eller en kombinasjon av disse.

• Forskrift om etablering, drift og bruk av jordstasjon for satellitt • Forskrift om objektsikkerhet

Figur 19. Samfunnsfunksjonen Satelittbaserte tjenester med kapabilitet.

S a m f u nn e ts f u n k s j onalit e t

Norske myndigheter og virksomheter har ikke muligheter til på selvstendig grunnlag å håndtere sårbarheten i systemene de selv ikke eier. I stedet må det arbeides gjennom internasjonale organisasjoner og bilateralt mot systemeiere for å styrke leveransesikkerheten i systemene. Norsk romsenter (NRS), som er et forvaltningsorgan under Nærings- og firskeridepartementet, koordinerer den nasjonale romsatsingen på vegne av departementet og ivaretar norske interesser i ESA og i EUs satellittnavigasjonsprogrammer, Galileo og EGNOS56, samt i EUs jordobservasjonsprogram, Copernicus. NRS forvalter også diverse romrelaterte bilaterale avtaler. Det norske engasjementet i værsatellittorganisasjonen EUMETSAT forvaltes gjennom Meteorologisk institutt. Samferdselsdepartementet (SD) har ansvar for koordineringen av den sivile radionavigasjonspolitikken som også omfatter satellittnavigasjon. SD har gjennom Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) ansvar for frekvensforvaltning, herunder også for frekvenser som brukes av satellitter og for tillatelser til etablering og drift av bakkestasjoner. Dette

European Geostationary Navigation Overlay System eller EGNOS er en teknologi som forbedrer nøyaktigheten i bl.a. GPS-mottakere. Det består av tre geostasjonære satellitter (i motsetning til navigasjonssatellittene) og et nettverk av bakkestasjoner som måler avvik i navigasjonssignalene på grunn av atmosfæriske og andre forhold.

Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) er tillagt en særlig oppgave knyttet til oppfølgingen av sikkerhets­a rbeidet i de europeiske satellitt­ programmene Galileo og EGNOS. NSM har også ansvar for oppfølging av avtaler om utveksling av sikkerhets­g radert informasjon og sikkerhetsmessig god­kjenning (akkreditering) av infrastruktur på norsk territorium og tilsyn med denne. Det er opprettet et interdepartementalt koordinerings­utvalg for romvirksomhet (IKU) som består av de elleve mest berørte departementene. Utvalget ledes av NFD og har til oppgave å koordinere romrelaterte saker mellom berørte departementer og å være en arena for informasjonsutveksling.

GPS-systemet54, som er et militært system utenfor europeisk kontroll. Det europeiske Galileo-systemet er imidlertid under utvikling og skal bli et selvstendig, globalt satellittnavigasjonssystem på linje med det amerikanske GPS-systemet og russiske og kinesiske systemer. Galileo er et system under sivil kontroll og vil være ferdig utbygget i 2020. Tre av systemets bakkestasjoner er på norsk territorium.55 Til daglig er jordobservasjonssatellittene viktigst i værvarsling, men også i det internasjonale klima­samarbeidet er det dataene fra disse satellittene som danner mye av faktagrunnlaget. Værsatellittsamarbeidet gjøres gjennom organisasjonen EUMETSAT, som har sin hovedstasjon på Svalbard. Den europeiske romfartsorganisasjonen (ESA) og EU har i felleskap startet byggingen av en rekke satellitter som vil utgjøre Europas fremtidige program for jordobservasjon – Copernicus. Formålet med Copernicus-programmet er blant annet å skaffe til veie informasjon som har betydning for miljø- og klimapolitikk, havovervåkning, forskning og samfunnssikkerhet. Copernicus-programmet forventes å bli en viktig datakilde for nasjonale brukere og nasjonale satsinger som eksempelvis overvåkingsprogrammet BarentsWatch, hvor Kystverket har et hovedansvar. Satellitter i polare baner er av spesielt stor nytte for Norge på grunn av deres høye dekningsfrekvens på høye breddegrader. Norge har brukt bilder fra radarsatellitter for operativ havovervåkning de to siste tiårene. Mulighetene til havovervåking vil ytterligere forsterkes gjennom Copernicus. Småsatellitter er relativt rimelige å bygge og billige å skyte opp, og kan romme datakommunikasjon, utstyr for jordobservasjon og vitenskapsinstrumenter. Utviklingen av slike satellitter har gjort det mer aktuelt for Norge å anskaffe egen rombasert infrastruktur. Norge opererer i dag blant annet AIS-satellitter som overvåker skipstrafikk i norske farvann. Norske områder i Arktis og Antarktis gir Norge og norske aktører et fortrinn i form av gunstig geo­g rafisk plassering for bakkeinfrastruktur for NAVSTAR Global Positioning System (GPS) er et nettverk bestående av minst 24 satellitter som er plassert i bane rundt Jorden av det amerikanske forsvaret. Svalbard, Jan Mayen, Antarktis.

S a m f u nn e ts f u n k s j onalit e t

satellitter. Svalbard har en spesielt gunstig plassering for nedlesning av data fra satellitter i polar bane, noe som har ført til at Norge er en viktig samarbeids­ partner for satellittoperatører over hele verden.

er regulert gjennom Forskrift om etablering, drift og bruk av jordstasjon for satellitt. Sysselmannen er her gitt en rolle med hensyn til tilsyn med installa­ sjonene på Svalbard.

Svalbard satellittstasjon (SvalSat) er verdens største bakkestasjon for styring og mottak av data fra satellitter i polar bane. Mange av satellittene leverer meteorologiske data som er grunnleggende for sikker værvarsling. Samarbeidet med NASA og den amerikanske værvarslingen (NOAA) var utslagsgivende for at det ble lagt fiberkabel til Svalbard i 2003. Fiberforbindelsen mellom fastlandet og Svalbard er en viktig del av norsk rominfrastruktur, men den betjener også en rekke andre viktige samfunnsfunksjoner på Svalbard. Det er også viktig bakke­ infrastruktur for satellittjenester en rekke steder på fastlandet.

Forsvarsdepartementet bidrar gjennom Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) til romforskning og jord­ observasjon. Gjennom GLOBUS 2- radaren ved Vardø bidrar Forsvaret til overvåking av romsøppel. FD forvalter avtalen med USA om tilgang til den militære delen av GPS.

betydning for transport av varer og passasjerer til Norge. Etter forskrift om sivil transportberedskap har fylkes­kommunene et selvstendig ansvar for å tilrette­ legge for en nødvendig og regionalt tilpasset tran­ sport­beredskap i fylket. Dette innebærer å avdekke hvilke kriser som kan utløse transportbehov, hvilke typer transportbehov det dreier seg om og hvordan organiseringen kan gjøres hensiktsmessig. Som veieier og kollektivtransportforvalter koordinerer fylkeskommunen transportberedskapen i sam­a rbeid med Statens vegvesen, transportørene og andre beredskapsaktører i fylket. Fylkeskommunen har i tillegg et ansvar for å bistå og understøtte fylkes­ mannen i samordningsfunksjonen med nødvendige vei- og transportfaglige råd ved større regionale kriser. Transportulykker er en stor utfordring for sam­ funnet. Årlig dør mellom 100 og 200 personer og om lag 6 000 blir skadet i veitrafikken i Norge. Innen sjøfart, luftfart og jernbane er ulykkeshyppigheten lavere, men når ulykker først inntreffer, blir konsekvensene ofte mer omfattende. Sjøfart, luftfart og jernbane skiller seg også fra veisektoren ved at de i stor grad er lukkede systemer. Praktisk talt alle landets innbyggere er aktører i veitransport­systemet, mens profesjonelle aktører har en dominerende rolle i de øvrige transportsystemene. Dette er en av årsakene til at risikoakseptnivået fremstår som ulikt mellom systemene. Transportsikkerheten avhenger av sikkerheten i infrastrukturen, som med ubetydelige unntak er i offentlig eie, og sikkerheten hos transportaktørene, som med få unntak er private. Staten godkjenner og fører tilsyn med transportaktørene, om enn i varierende grad og form fra system til system.

Nærings- og fiskeridepartementet (NFD) har fagansvaret for skipsfartsberedskapen. Den norske handelsflåten opererer over hele verden og har også

S a m f u nn e ts f u n k s j onalit e t

6.6.2 FUNKSJONSEVNE – KAPABILITETER Innenfor samfunnsfunksjonen Transport er det definert tre kapabiliteter: Transportevne, Sikre transportsystemer og Sikker transport.53 Transportevne Evne til å opprettholde funksjonalitet i anlegg og systemer som er nødvendig for å ivareta samfunnets behov for transport.

Transportsystemene har avgjørende betydning for samfunnets funksjonalitet. Effektiv transport av personer og gods er grunnleggende viktig for nærings­ livet og for forsyningssikkerheten. Kapabiliteten innbefatter evne til å opprettholde anlegg og systemer som er nødvendig for å sikre tilstrekkelig transportevne i samfunnet: • Kontroll-/trafikkstyringssystemer og -sentraler (inklusiv lostjenester) • Transportårer • Terminaler • For jernbaner også tilgang på rullende materiell Med tilstrekkelig transportevne menes den evne til fremføring av vare- og persontransport som til enhver tid er nødvendig for å ivareta kritiske samfunnsfunksjoner og befolkningens grunnleggende behov. I normalsituasjonen vil myndighetenes rolle være å sørge for en funksjonell transportinfrastruktur, mens selve transporten i hovedsak ivaretas av markedsaktører. I kapabiliteten inngår også evne til å organisere transport i krisesituasjoner eller ved uønskede hendelser der tilgangen til transportmidler og -kapasitet ikke kan ivaretas av markedet alene. I slike situasjoner kan det også være nødvendig å gi dispensasjoner fra gjeldende regelverk knyttet til bruk av og brukere av transportmidler. Ansvar og involverte: • Samferdselsdepartementet

Den to sistnevnte kapabilitetetene er sikkerhetskapabiliteter og hører derfor egentlig hjemme under kapittel 5 Befolkningens sikkerhet. De er plassert her for å unngå en oppsplitting av samfunnsfunksjonen Transport.

• Statens vegvesen • Avinor • Jernbaneverket • Kystverket • Havneeiere • Fylkeskommuner • Kommuner • Statsforetak • Private aktører Sikre transportsystemer Evne til å overvåke infrastruktur og styre trafikk for å opprettholde akseptabelt sikkerhetsnivå.

Samfunnsfunksjonen Transport er knyttet til samfunnets ansvar for funksjonaliteten og sikkerheten i transportsystemene. Transportsystemene som omfattes av denne samfunnsfunksjonen, er: • Veitransportsystemet • Luftfartssystemet • Jernbanesystemet • Det maritime transportsystemet

• Lov om anlegg og drift av jernbane, herunder sporvei, tunnelbane og forstadsbane m.m. (jernbaneloven) • Lov om sjøfarten (sjøloven) • Lov om havner og farvann (havne- og farvannsloven) • Lov om losordningen (losloven) • Lov om forurensing og om avfall (forurensingsloven) • Lov om næringsberedskap (næringsberedskapsloven) • Forskrift for sivil transportberedskap

Figur 18. Samfunnsfunksjonen Transport med kapabiliteter.

S a m f u nn e ts f u n k s j onalit e t

Ansvaret for veinettet i Norge er delt mellom staten, fylkeskommunene og kommunene. Som vei­ administrasjon for staten på riksveiene og for fylkes­ kommunene på fylkesveiene, har Statens vegvesen ansvar for å ta vare på, planlegge, utvikle, drifte og vedlikeholde veiene for brukerne og samfunnet for øvrig. Videre godkjenner og kontrollerer Statens vegvesen kjøre­tøy, utsteder førerkort og fører tilsyn med transport­v irksomheter. Vegtilsynet, som er underlagt Vegdirektoratet, fører tilsyn med at sikkerhetskrav knyttet til riksveiinfrastrukturen blir ivaretatt av Statens vegvesen. Sentrale lover er Lov om vegar (veglova) og Lov om vegtrafikk (vegtrafikkloven).

drift av jernbane, herunder sporvei, tunnelbane og forstadsbane m.m. (jernbaneloven) med tilhørende for­skrifter, er sentral for sikkerheten i jernbane­ systemet. Forskrift om elektriske forsyningsanlegg gjelder også for jernbane, og DSB utfører tilsyn med disse anleggene og deres eiere.

Fra 2016 har det statlige selskapet Nye veier AS fått ansvar for å planlegge, bygge, drive og vedlikeholde noen hovedveistrekninger.

Havnene er normalt i kommunalt eller interkommunalt eie, eventuelt organisert som egne foretak. Sjøfartsdirektoratet har myndighetsansvaret for norskregistrerte skip og mannskap og kontroll av fremmede skip som anløper norske havner. Sentrale lover i sjøfartssektoren er Lov om sjøfarten (sjøloven) og Lov om havner og farvann (havne- og farvanns­ loven) samt Lov om losordningen (losloven).

Luftfartsinfrastrukturen i Norge eies og drives av Avinor som er et selvfinansiert statlig selskap.52 Ansvaret innbefatter drift av flyplasser, sikkerhets­ infrastruktur og flysikringstjeneste for sivil og militær sektor. Luftfartstilsynet har regulatorisk myndighet og fører tilsyn med aktørene. Lov om luftfart (luftfartsloven) er viktig i sektoren. Luftfarten har ellers et omfattende internasjonalt regelverk som norske reguleringer er tilpasset. Luftfartstilsynet fører tilsyn med aktørene. Den nasjonale jernbaneinfrastrukturen eies av staten ved Jernbaneverket. T-bane, sporvogn og lignende systemer er eid av lokale eller regionale myndigheter. De statlige selskapene NSB, Flytoget og CargoNet er viktige transportaktører i det nasjonale jernbanesystemet. Det finnes også viktige private aktører i gods­ trafikken på jernbane. Det gjennomføres nå (2016) en reform i jernbanesektoren som vil ha betydning for eierskap til infrastrukturen og togmateriell, samt medføre at flere togselskap driver persontogtjenester på det norske jernbanenettet. Reformen innebærer at jernbaneverket fra 1.1.2017 blir erstattet av statsforetaket Bane NOR AS med ansvar for jernbane­ infrastruktur og jernbaneeiendommer. I tillegg vil det bli opprettet et nytt Jernbanedirektorat underlagt Samferdselsdepartementet. Statens jernbanetilsyn er tilsynsmyndighet for bl.a jernbane, trikk og T-bane. Lov om anlegg og

Med unntak av private lufthavner som Torp Sandefjord lufthavn mfl.

Kystverket har ansvar for den maritime infra­ strukturen og maritime tjenester. Sentrale oppgaver her knytter seg til å sørge for sikker og effektiv ferdsel langs kysten og inn til havner. Viktige virkemidler er navigasjonsinfrastruktur som fyr og merker, losing og overvåking av skipstrafikken for å kunne avdekke avvik fra sikker seilas.

Sikkerhetsutfordringen ved satellittbaserte tjenester har sett fra norske myndigheters side flere aspekter: • Den rollen tjenestene har i mange sammenhenger, gjør at det er nødvendig å ha fokus på kontinuitet i tjenestene og på samfunnets sårbarhet for bortfall av eller forstyrrelser i signalene • Sikkerheten for den bakkebaserte rominfrastrukturen som befinner seg på norsk territorium • Avhengigheter mellom rombaserte tjenester og andre kritiske tjenester og leveranser Satellittbaserte tjenester kategoriseres ut fra bruksområdet. En vanlig inndeling er kommunikasjon, navigasjon og observasjon, men satellitter kan også ha andre funksjoner. I det følgende beskrives de tre viktigste tjenestetypene og de viktigste satellitt­ programmene Norge er involvert i. Kommunikasjonssatellitter er konstruert for over­ føring av fjernsynsprogrammer, telefonsamtaler, data, bredbåndstjenester mv og er det viktigste kommersielle området for bruk av satellitter.

Satellittkommunikasjon kan spille en viktig rolle for å sikre liv og helse og gjenopprette kritiske funksjoner når deler av bakkebaserte systemer er satt ut av spill, for eksempel ved stormer, flom og skred. Mange beredskapsaktører har Iridium satellittelefoner som reserveløsning i krisesituasjoner. Dette er et amerikansk system som norske myndigheter har begrenset innflytelse på. Mobile brukere i de nordlige deler av Arktis er i dag uten kommunikasjonsmuligheter ut over satellittbasert telefoni og lavrate datakommunikasjon. Satellittnavigasjon innebærer posisjonsbestemmelse ved hjelp av signaler fra satellitter i bane rundt jord­en. Satellittnavigasjon er i utgangspunktet ut­v iklet for militære formål, men brukes både av skipsfarten og i veitransportsystemet; dessuten i stadig større utstrekning også av luftfarten. I tillegg har satellittbasert posisjonsbestemmelse en rekke andre viktige bruksområder.

Navigasjonssatellittene lever­er også tidssignaler som er av betydning innenfor flere sektor­er, bl.a. finans-, energi- og IKT-sektoren. Det europeiske behovet for satellittnavigasjonstjenester dekkes fortsatt av det amerikanske