Høyesterett: ikke krav på usladdet dokument som bevis

Hovedspørsmålet var om en part i en sivil rettssak kunne kreve fremleggelse av et usladdet dokument som inneholdt forretningshemmeligheter. Saken gjaldt også hvilke krav retten til kontradiksjon og partslikhet stiller ved begrenset bevistilgang.

Elmatica AS var i rettslig tvist med sin tidligere anskaffelsessjef og det konkurrerende selskapet Confidee AS, hvor den tidligere ansatte nå arbeidet. I forbindelse med behandlingen i Oslo tingrett krevde Elmatica tilgang til et usladdet dokument. Etter det som fremgår av domsteksten, mente Elmatica at dokumentet kunne belyse om selskapets forretningshemmeligheter var blitt krenket. Motpartene motsatte seg kravet med henvisning til at dokumentet selv inneholdt forretningshemmeligheter. Tingretten kom til at det ikke skulle gis tilgang til den usladdede versjonen av dokumentet. Elmatica anket avgjørelsen til Borgarting lagmannsrett, men lagmannsretten forkastet anken. Saken ble deretter brakt inn for Høyesterett. Høyesterett viser i omtalen til at relevante rettskilder var gjennomgått, herunder en rådgivende uttalelse fra EFTA-domstolen. Av den tilgjengelige domsteksten fremgår ikke nærmere hvilke prosessuelle hjemler partene påberopte, innholdet i det aktuelle dokumentet eller den underliggende materielle tvistens fulle faktum utover at den gjaldt mulig krenkelse av forretningshemmeligheter.

Høyesterett tok utgangspunkt i at det ved krav om tilgang til dokumenter som inneholder forretningshemmeligheter, må foretas en balansert avveining mellom to motstående hensyn. På den ene siden står hensynet til sakens opplysning og partenes adgang til å føre og imøtegå bevis. På den andre siden står behovet for hemmelighold av forretningshemmeligheter. Høyesterett viser til relevante rettskilder og en rådgivende uttalelse fra EFTA-domstolen, og fremhever at vurderingen må skje innenfor rammene av retten til en rettferdig rettergang.

Retten uttaler at rettergangen må bedømmes i sin helhet. Dette innebærer at begrensninger i retten til kontradiksjon og partslikhet, omtalt som «equality-of-arms», ikke nødvendigvis i seg selv er avgjørende dersom de er tilstrekkelig kompensert av andre rettssikkerhetsgarantier. Høyesterett presiserer samtidig en ytre grense: bevistilgangen kan ikke begrenses på en måte som griper inn i selve kjernen av retten til en rettferdig rettergang. Innenfor disse rammene er det de nasjonale rettssystemene som fastsetter de nærmere reglene om bevistilgang.

Den konkrete prøvingen fra Høyesteretts side var begrenset. Nettopp fordi rettergangen skal vurderes samlet, fant Høyesterett ikke grunnlag for å overprøve den konkrete rettsanvendelsen knyttet til tilgangen til det usladdede dokumentet. Slik den foreliggende omtalen gjengir avgjørelsen, bygger resultatet ikke på at hensynet til hemmelighold alltid går foran, men på at den konkrete prosessordningen og de samlede rettssikkerhetsgarantiene ikke ga grunnlag for inngrep fra Høyesterett. Dommen gir dermed uttrykk for en avveiningsnorm, ikke en absolutt regel om avskjæring av slike beviskrav.

Høyesterett forkastet Elmatica AS’ anke. Retten kom til at spørsmålet om tilgang til et usladdet dokument med forretningshemmeligheter må avgjøres etter en konkret og balansert avveining mellom hensynet til sakens opplysning og behovet for hemmelighold. Når rettergangen vurderes i sin helhet, fant Høyesterett ikke grunnlag for å overprøve den konkrete rettsanvendelsen i underinstansene. Resultatet ble dermed at Elmatica ikke fikk krav på det usladdede dokumentet som bevis i saken.

Avgjørelsen klargjør at bevistilgang i sivile saker ikke er ubetinget når dokumenter inneholder forretningshemmeligheter. For tvister som berører konkurranseforhold, interne anskaffelsesprosesser eller bruk av sensitiv bedriftsinformasjon, understreker kjennelsen at domstolene må foreta en konkret avveining. Det avgjørende er ikke bare om et dokument kan være relevant, men også om partenes rett til kontradiksjon og partslikhet samlet sett er tilstrekkelig ivaretatt gjennom prosessen. For rettskildebruk er avgjørelsen særlig relevant som prosessuell rammeavgjørelse om bevisfremleggelse og hemmelighold, snarere enn som en anskaffelsesrettslig avgjørelse i snever forstand.