HR-2025-1196-U: Staten fikk opptre i ideell-reservasjonssak

Spørsmålet var om staten kunne opptre i Høyesterett etter tvisteloven § 30-13 når hovedsaken gjelder mulig EØS-strid ved anskaffelsesforskriften § 30-2a. Mer konkret gjaldt det om bestemmelsen kan anvendes også der den omtvistede regelen er gitt i forskrift, men saken samtidig berører statens lovgivningskompetanse.

Bakgrunnen var Oslo kommunes anskaffelse av drift av inntil 800 sykehjemsplasser i Oslo. Anskaffelsen besto av en eiendomsdel og en tjenestedel, og konkurransen om tjenesteavtalene var reservert for «ideelle organisasjoner» med hjemmel i anskaffelsesforskriften § 30-2a. Stendi AS og Norlandia Care Norge AS leverer slike tjenester, men deltok ikke på grunn av reservasjonen. De tok ut søksmål i mars 2021 og gjorde gjeldende at reservasjonen var i strid med Norges forpliktelser etter EØS-avtalen.

Saken ble forelagt EFTA-domstolen, som avga rådgivende uttalelse 2023-03-28. Oslo tingrett kom 2023-12-13 til at Oslo kommune ikke hadde adgang til å reservere anskaffelsen for ideelle organisasjoner. Borgarting lagmannsrett forkastet kommunens anke i dom 2024-12-13. Høyesteretts ankeutvalg tillot 2025-04-23 anken fra Oslo kommune fremmet.

Deretter begjærte staten ved Justis- og beredskapsdepartementet 2025-05-16 adgang til å opptre i saken etter tvisteloven § 30-13. Oslo kommune støttet begjæringen. Stendi og Norlandia motsatte seg den og anførte at tvisteloven § 30-13 etter ordlyden bare gjelder regler gitt ved lov, provisorisk anordning eller stortingsbeslutning, ikke forskrift.

Ankeutvalget tok utgangspunkt i ordlyden i tvisteloven § 30-13 første ledd. Bestemmelsen gir staten rett til å opptre når det i en sak fremmet for Høyesterett reises spørsmål om å sette til side eller tolke innskrenkende regler gitt ved lov, provisorisk anordning eller stortingsbeslutning som kan være i konflikt med Grunnloven eller internasjonale forpliktelser. Utvalget konstaterte at forskrifter ikke er nevnt i ordlyden.

Deretter gjennomgikk utvalget forarbeidene, særlig NOU 2001: 32 A og Ot.prp. nr. 51 (2004–2005). Etter utvalgets syn viser forarbeidene at den sentrale begrunnelsen for regelen er hensynet til statens lovgivningskompetanse. Dersom utfallet av saken kan begrense Stortingets handlingsrom som lovgiver på et område av betydning, taler det for at staten bør få opptre. Utvalget fremhevet også at saker om internasjonale forpliktelser kan få betydning for statens folkerettslige rettigheter og plikter og for hvilke virkemidler staten kan bruke.

Ankeutvalget viste videre til Høyesteretts praksis om analogisk anvendelse av tvisteloven § 30-13 i straffesaker. I flere slike saker har Høyesterett lagt vekt på hensynet til sakens opplysning og akseptert at staten kan opptre også når den underliggende reguleringen helt eller delvis følger av forskrift, særlig der resultatet samtidig vil innebære en innskrenkende tolkning av en lovbestemmelse eller berøre lovgiverkompetansen.

Når det gjaldt den konkrete saken, pekte utvalget på at anskaffelsesforskriften § 30-2a er gitt med hjemmel i anskaffelsesloven § 16 nr. 1. Saken gjelder riktignok direkte en forskriftsbestemmelse, men utvalget la vekt på at et endelig resultat som opprettholder lagmannsrettens dom, vil legge reelle begrensninger på statens lovgivningskompetanse. Ved utforming av fremtidige regler om reservasjon av kontrakter for ideelle organisasjoner må Stortinget da forholde seg til de EØS-rettslige grensene som følger av dommen. Utvalget viste også til NOU 2023: 26, hvor det drøftes om større deler av anskaffelsesregelverket bør gis i lovs form, og til at utvalget der foreslo lovregler om reservasjon for ideelle organisasjoner.

På denne bakgrunn kom ankeutvalget til at saken, selv om den formelt gjelder innholdet i en forskrift, berører statens lovgivningskompetanse på en slik måte at staten måtte gis adgang til å opptre.

Høyesteretts ankeutvalg tok statens begjæring til følge. Staten ved Justis- og beredskapsdepartementet fikk dermed adgang til å opptre i Høyesterettssaken etter tvisteloven § 30-13. Avgjørelsen gjelder bare dette prosessuelle spørsmålet og tar ikke stilling til om anskaffelsesforskriften § 30-2a er forenlig med EØS-retten eller om Oslo kommunes reservasjon for ideelle organisasjoner var lovlig.

Beslutningen avklarer at statens adgang til å opptre etter tvisteloven § 30-13 ikke nødvendigvis er avskåret fordi hovedsaken gjelder en forskrift. I saker om offentlige anskaffelser kan dette være praktisk der forskriftsregler gjennomfører eller berører EØS-rettslige forpliktelser, og utfallet kan få betydning for senere lovgivning. Avgjørelsen sier ikke noe om realiteten i spørsmålet om ideell reservasjon, men den viser at Høyesterett legger betydelig vekt på hensynet til statens lovgivningskompetanse og på å få saken tilstrekkelig opplyst i prinsipielle EØS-rettslige spørsmål.