HR-2022-1120-A: Kort byggetid ga ikke bortfall av dagmulkt

Hovedspørsmålet var om et mulig brudd på byggherreforskriften § 5 andre ledd bokstav c om tilstrekkelig byggetid kunne føre til at dagmulktsanksjonerte delfrister i entreprisekontrakten måtte settes til side eller forlenges. Høgsterett tok ikke stilling til om forskriften faktisk var brutt, bare til hvilke privatrettslige virkninger et eventuelt brudd kunne ha.

Statens vegvesen og Veidekke Entreprenør AS inngikk 1. juli 2015, etter offentlig anbud, en entreprisekontrakt basert på NS 8406 om prosjektet K10 Svegatjørn–Fanavegen. Kontrakten gjaldt blant annet Lyshorntunnelen på 9,3 km, med sluttfrist 31. august 2020 og 11 delfrister. Fire delfrister gjaldt tidspunktet for når delstrekninger av tunnelen skulle være klare for elektroinstallasjoner. Disse delfristene var sanksjonert med dagmulkt på 400 000 kroner per hverdag. Kontraktssummen var på nær 2,3 milliarder kroner eksklusive merverdiavgift.

I SHA-planen hadde byggherren lagt til grunn en fremdriftsplan der innredning av ett tunnelløp skulle skje parallelt med driving. I tilbudsfasen ble det stilt spørsmål om å endre og spesifisere delfristene, men fristene ble ikke forlenget. Etter oppstart mente Veidekke at de geologiske forholdene gjorde det umulig å overholde delfristene, og krevde i 2016 endringsordre og fristforlengelse. Kravet ble avslått.

Prosjektet ble ferdigstilt innen sluttfristen, men Veidekke overskred de fire aktuelle delfristene med 64, 50, 64 og 23 uker. Veidekke reiste deretter negativt fastsettelsessøksmål med påstand om at staten ikke kunne gjøre disse delfristene og sluttfristen gjeldende. Tingretten og lagmannsretten frifant staten. For Høgsterett var anken begrenset til spørsmålet om et eventuelt brudd på byggherreforskriften kunne få privatrettslig virkning.

Høgsterett tok utgangspunkt i at anken bare gjaldt rettsvirkningen av et mulig brudd på byggherreforskriften § 5 andre ledd bokstav c, ikke om det faktisk var avsatt for kort byggetid. Flertallet vurderte først om Norske Lov 5-1-2 og læren om privatrettslig ugyldighet ved lovstrid kunne føre til at delfristene måtte settes til side. Retten fremhevet at det ikke gjelder noen alminnelig regel om at avtaler i strid med preseptorisk lov automatisk er ugyldige; spørsmålet må avgjøres ved tolkning av den aktuelle regelen og dens formål. Byggherreforskriften inneholder ingen bestemmelser om privatrettslig ugyldighet, og formålet er å verne arbeidstakernes sikkerhet, helse og arbeidsmiljø, ikke entreprenørens økonomiske interesse. Flertallet karakteriserte § 5 som en overordnet «fanebestemmelse», med skjønnsmessig innhold, og fant den lite egnet som ugyldighetsregel.

Videre viste Høgsterett til at byggherreforskriften håndheves gjennom Arbeidstilsynets tilsyns- og sanksjonssystem etter arbeidsmiljøloven, blant annet pålegg, tvangsmulkt, stansing og overtredelsesgebyr. Flertallet mente privatrettslig ugyldighet ikke var nødvendig for effektiv håndheving, og pekte også på at en slik løsning kunne skape uheldige økonomiske insentiver og være prosessdrivende.

Når det gjaldt EØS-retten og effektivitetsprinsippet, la Høgsterett til grunn at byggjeplassdirektivet 92/57/EØF krever effektive, forholdsmessige og avskrekkende sanksjoner, men at dette som utgangspunkt kan oppfylles gjennom offentligrettslig håndheving. Saken skilte seg fra Kolbeinsson, fordi kravet her ble fremmet av entreprenøren og ikke av en direkte skadelidt arbeidstaker. Flertallet fant derfor ikke grunnlag for å utlede en plikt til privatrettslig revisjon av kontraktsfrister.

Ved tolkningen av NS 8406 kom Høgsterett til at punkt 13.1 bare pålegger partene å overholde lover og forskrifter og gir entreprenøren rett til å nekte ulovlig arbeid, men ikke regulerer den økonomiske risikofordelingen ved slike lovbrudd. Punkt 19.4 om fristforlengelse kom ikke til anvendelse, fordi den avtalte byggetiden ikke var et senere inntrådt forhold og heller ikke et forhold byggherren etter kontrakten bar risikoen for. Entreprenøren hadde etter kontraktens struktur risikoen for å levere innen fristene.

Til slutt avviste Høgsterett avtaleloven § 36 som grunnlag for revisjon. Terskelen er svært høy mellom profesjonelle parter, særlig ved bruk av standardkontrakt. Kontrakten hadde en detaljert regulering av fremdriftshindringer og risikofordeling, og Veidekke var kjent med at fristene var utfordrende da tilbud ble inngitt. Flertallet fant derfor ikke grunnlag for ugyldighet eller avtalerevisjon. Én dommer dissenterte og mente forskriftsstridige frister måtte forlenges i den utstrekning de var i strid med byggherreforskriften.

Høgsteretts flertall kom til at et eventuelt brudd på byggherreforskriften § 5 andre ledd bokstav c ikke medførte at de dagmulktsanksjonerte delfristene i entreprisekontrakten måtte settes til side eller forlenges. Verken Norske Lov 5-1-2, EØS-rettens effektivitetsprinsipp, NS 8406 punkt 13.1 og 19.4 eller avtaleloven § 36 ga grunnlag for slik revisjon. Anken fra Veidekke ble derfor forkastet. Staten fikk ikke tilkjent sakskostnader for Høgsterett, fordi saken gjaldt prinsipielle spørsmål som også staten hadde interesse i å få avklart.

Dommen avklarer at et mulig brudd på byggherreforskriftens krav om tilstrekkelig byggetid ikke uten videre får privatrettslige virkninger i entreprisekontrakten. For standardkontrakter som NS 8406 innebærer avgjørelsen at spørsmål om lovlighet etter HMS-regelverket og spørsmål om kontraktsmessig risiko og fristforlengelse må holdes adskilt, med mindre kontrakten uttrykkelig sier noe annet. Dommen er også viktig for offentlige bygge- og anleggskontrakter fordi Høgsterett fremhever hensynet til forutberegnelighet og konkurransegrunnlaget i anbudskonkurranser. Samtidig viser dissensen at spørsmålet om samspillet mellom HMS-regelverk og kontraktsrett fortsatt kan være omstridt.