HR-2021-888-U: endring fra ugyldighetskrav til erstatning
Hovedspørsmål
Hovedspørsmålet var om lagmannsretten kunne fremme en anke der leverandøren hadde endret kravet fra å få satt til side en tildelingsbeslutning til å kreve erstatning etter at kontrakt var inngått. Sentralt var forholdet mellom tvisteloven § 29-4 og læren om avledet rettskraft.
Faktum
Flere kommuner gjennomførte gjennom Innherred innkjøp en anbudskonkurranse om rammeavtaler for arkitekttjenester og rådgivende ingeniørtjenester. Spera AS leverte tilbud til deler av konkurransen, men ble ikke innstilt som leverandør. Etter at klage ikke førte frem, begjærte Spera midlertidig forføyning og krevde samtidig i hovedsaken at kommunenes beslutning om tildeling av rammeavtaler i gruppe 3 og 5 skulle settes til side. Tingretten frifant kommunene 2020-09-30 og tilkjente dem sakskostnader. Begjæringen om midlertidig forføyning ble ikke tatt til følge, og kommunene inngikk deretter kontrakt i samsvar med innstillingen. Ved anke til lagmannsretten endret Spera påstanden til et krav om erstatning, fordi kontrakt nå var inngått. Kommunene anførte at lagmannsretten ikke kunne behandle dette fordi erstatningskravet var et nytt krav som ikke var avgjort av tingretten, jf. tvisteloven § 29-4. Frostating lagmannsrett besluttet likevel å fremme anken. Kommunene anket kjennelsen til Høyesterett. Spera sluttet seg i anketilsvaret til kommunenes argumentasjon om at saken ikke skulle fremmes.
Rettens vurdering
Høyesteretts ankeutvalg tok utgangspunkt i at tvisteloven § 29-4 første ledd fastsetter at anke kan gjelde krav som er avgjort ved den avgjørelsen som ankes. For tingretten var kravet å få satt til side tildelingen av rammeavtaler på grunn av påståtte brudd på anskaffelsesregelverket. For lagmannsretten var kravet endret til erstatning for brudd på anskaffelsesregelverket. Ankeutvalget fastslo at dette er to forskjellige krav, selv om de springer ut av samme faktiske saksforhold. Det ble vist til HR-2018-2190-A avsnitt 25. Erstatningskravet kunne derfor ikke fremmes i ankeomgangen med mindre vilkårene for unntak i tvisteloven § 29-4 andre ledd var oppfylt.
Lagmannsretten hadde imidlertid ikke bygget sin avgjørelse på § 29-4 andre ledd. Den hadde i stedet lagt til grunn at tingrettens dom om manglende feil i anbudsprosessen hadde avledet objektiv rettskraft for erstatningsspørsmålet. Ankeutvalget vurderte derfor om dette kunne være riktig. Det uttalte at en forutsetning for avledet materiell rettskraft er at tingrettens dom blir formelt rettskraftig. I den foreliggende saken falt den rettslige interessen i det opprinnelige ugyldighetskravet bort da kommunene inngikk kontrakt. Da skulle saken ha vært hevet, med mindre erstatningskravet lovlig kunne fremmes i samme sak.
Ankeutvalget viste til Rt-2013-211 avsnitt 32 for at når en ankesak heves fordi rettslig interesse er bortfalt, får tingrettens dom ikke materiell rettskraftvirkning. Det samme måtte etter utvalgets syn gjelde dersom en sak avvises i ankeinstansen fordi rettslig interesse er falt bort. Følgen var at tingrettens avgjørelse om hvorvidt det forelå feil i anskaffelsesprosessen ikke var rettskraftig avgjort på en måte som kunne danne grunnlag for avledet rettskraft. Lagmannsrettens begrunnelse bygget dermed på feil rettslig premiss.
Siden lagmannsretten ikke hadde vurdert om erstatningskravet kunne fremmes etter tvisteloven § 29-4 andre ledd, måtte kjennelsen oppheves. Ankeutvalget tok ikke selv stilling til dette spørsmålet. Kommunene fikk tilkjent sakskostnader for Høyesterett.
Konklusjon
Høyesteretts ankeutvalg kom til at et krav om å sette til side en tildelingsbeslutning og et senere erstatningskrav er ulike krav etter tvisteloven § 29-4. Lagmannsretten kunne derfor ikke fremme anken med den begrunnelse at tingrettens dom hadde avledet rettskraft for erstatningsspørsmålet. Fordi lagmannsretten ikke hadde vurdert om unntaket i § 29-4 andre ledd ga adgang til å fremme erstatningskravet, ble lagmannsrettens kjennelse opphevet. Spera AS ble dømt til å betale sakskostnader for Høyesterett.
Praktisk betydning
Kjennelsen klargjør prosessuelle rammer i anskaffelsessaker der leverandøren først angriper tildelingsbeslutningen og kontrakt senere blir inngått. Den viser at ugyldighetskrav og erstatningskrav som utgangspunkt er forskjellige krav i ankeprosessen, selv om begge bygger på samme påståtte brudd på anskaffelsesregelverket. Avgjørelsen markerer også at bortfall av rettslig interesse kan hindre at tingrettens dom får materiell rettskraft, og dermed også avledet rettskraft. For anskaffelsesrettslige tvister er dette særlig relevant ved overgangen fra prekontraktuelle til postkontraktuelle krav.
Refererte rettskilder
- — vurderingen av om erstatningskravet kunne fremmes i ankeomgangen
- — utsettelse av avgjørelse om sakskostnader for lagmannsretten
- — begrensning av sakskostnader når kostnadsoppgave ikke er inngitt
- — støtte for at ugyldighetskrav og erstatningskrav er ulike krav
- — om manglende materiell rettskraft når ankesak heves fordi rettslig interesse er bortfalt
- — lagmannsrettens begrunnelse om avledet objektiv rettskraft
- — henvisning om rettskraft og bortfall av rettslig interesse
Emner
Ofte stilte spørsmål
Gjaldt saken om det var brudd på anskaffelsesregelverket i konkurransen?
Nei. Høyesteretts ankeutvalg tok ikke stilling til om anskaffelsesregelverket var brutt. Saken gjaldt om lagmannsretten kunne fremme en anke der kravet var endret fra ugyldighet til erstatning.
Hva sa Høyesteretts ankeutvalg om forholdet mellom ugyldighetskrav og erstatningskrav?
Ankeutvalget la til grunn at krav om å sette til side en tildelingsbeslutning og krav om erstatning er to forskjellige krav etter tvisteloven § 29-4, selv om de bygger på samme faktum.
Hva ble resultatet i Høyesterett?
Lagmannsrettens kjennelse ble opphevet fordi den bygget på en uriktig forståelse av avledet rettskraft og ikke hadde vurdert om erstatningskravet kunne fremmes etter tvisteloven § 29-4 andre ledd.
Dommen i sin helhet
Den 22. april 2021 ble det av Høyesteretts ankeutvalg med dommerne Webster, Matheson og Steinsvik i HR-2021-888-U, (sak nr. 21-022447SIV-HRET), sivil sak, anke over kjennelse: X kommune Y kommune Z kommune Æ kommune Ø kommune (advokat Esther Lindalen Rohde Garder) mot Spera AS (advokat Marianne Høstmark Dragsten) avsagt slik
K J E N N E L S E :Sakens spørsmål og bakgrunn
(1)Saken gjelder lagmannsrettens kjennelse om å fremme en anke til tross for at kravet i saken var endret fra det som ble behandlet i tingrettens dom.
(2)Gjennom Innherred innkjøp utlyste kommunene Z, Y, X, Ø og Æ en anbudskonkurranse om rammeavtaler innen arkitekttjenester og rådgivende ingeniørtjenester.
(3)Spera AS, heretter omtalt som Spera, leverte anbud til deler av konkurransen, men ble ikke innstilt som leverandør. Spera klagde. Klagen ble ikke tatt til følge. Spera innga begjæring om midlertidig forføyning til Inntrøndelag tingrett med krav om at kommunene skulle forbys å inngå avtale til spørsmålet om tildeling var rettskraftig avgjort. I etterfølgende prosesskriv ble det klart at partene var enig om å behandle hovedkravet sammen med begjæringen. I hovedkravet nedla Spera slik påstand for tingretten: «1. Kommunene Z, X, Ø, Æ og Ys beslutning om tildeling av rammeavtaler i konkurranse om «Arkitekt- og rådgivende ingeniørtjenester, rammeavtale 20018» gruppe 3 og 5, settes til side. 2. Spera AS tilkjennes saksomkostninger.»
(4)Kommunene nedla påstand om at begjæringen om midlertidig førføyning ikke skulle tas til følge.
(5)Trøndelag tingrett avsa 30. september 2020 dom med slik slutning: «1. X kommune, Y kommune, Z kommune, Ø kommune og Æ kommune frifinnes. 2. Spera AS dømmes til innen to uker fra dommens forkynnelse å betale X kommune, Y kommune, Z kommune, Ø kommune og Æ kommune 226 800 – tohundreogtjuesekstusenåttehundre- kroner i erstatning for saksomkostninger, jf. tvisteloven § 20-2.»
(6)Begjæring om midlertidig forføyning ble ikke tatt til følge. Etter tingrettens avgjørelse inngikk kommunene kontrakt i tråd med innstillingen.
(7)Spera anket til lagmannsretten. Fordi kommunene hadde inngått kontraktene endret Spera påstanden til et krav om erstatning. Kommunene motsatte seg at lagmannsretten kunne behandle kravet fordi erstatningskravet var et nytt krav, jf. tvisteloven § 29-4. Spera fastholdt at kravet kunne behandles av lagmannsretten.
(8)Frostating lagmannsrett avsa 4. januar 2021 kjennelse med slik slutning: «Anken fremmes.»
Partenes syn på saken
(9)Z kommune mfl. har anket til Høyesterett. Anken gjelder lagmannsrettens rettsanvendelse og saksbehandling. Det er i korte trekk gjort gjeldende at anken til lagmannsretten skulle vært avvist fordi den ikke gjaldt krav avgjort av tingretten. Lagmannsretten bygger på en uriktig forståelse av anskaffelsesloven og tvisteloven. Lagmannsrettens begrunnelse er mangelfull. Kommunene har nedlagt slik påstand: «Prinsipalt: 1) Sak 20-164709ASD-FROS avvises. 2) Kommunene Z, X, Ø, Æ og Y tilkjennes saksomkostninger for Lagmannsretten og Høyesterett med kr. 115.200 eks. mva. Subsidiært: 1) Frostating lagmannsretts kjennelse i sak 20-164709ASD-FROS oppheves og hjemvises til ny behandling. 2) Kommunene Z, X, Ø, Æ og Y tilkjennes saksomkostninger for Lagmannsretten og Høyesterett med kr. 115.200 eks. mva.»
(10)Spera AS har i anketilsvaret sluttet seg til kommunenes argumentasjon og har nedlagt slik påstand: «1) Sak 20-164709ASD-FROS nektes fremmet.
2) Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Høyesteretts ankeutvalgs syn på saken
(11)Avgjørelsen er truffet av lagmannsretten i førsteinstans. Ankeutvalget har full kompetanse.
(12)Det følger av tvisteloven § 29-4 første ledd at en «anke kan gjelde krav som er avgjort ved den avgjørelse som ankes». Speras krav for tingretten var et krav om å sette til side tildelingen av rammeavtaler etter anbudskonkurransen på grunn av brudd på regelverket om offentlige anskaffelser. I anken til lagmannsretten var Speras krav endret til et krav om erstatning på grunn av brudd på regelverket om offentlige anskaffelser. Etter ankeutvalgets syn er dette to forskjellige krav selv om de har sitt utspring i samme saksforhold. Det vises til HR-2018-2190-A avsnitt 25 følgende. Erstatningskravet kan derfor ikke fremmes med mindre det gjelder unntak fra hovedregelen, jf. § 29-4 andre ledd.
(13)Når lagmannsretten har kommet til at erstatningskravet skal fremmes, har den ikke bygget på § 29-4 andre ledd, men på at tingrettens avgjørelse om at det ikke ble begått noen feil i anbudsprosessen har avledet rettskraft for erstatningsspørsmålet. Under henvisning til NOU 2001:32 A del II punkt 14.2.3.5.11 heter det i lagmannsrettens dom: «Lagmannsretten legger etter dette til grunn at tingrettens dom har avledet objektiv rettskraftsvirkning for erstatningskravet selv om spørsmålet om tilsidesettelse av en tildelingsbeslutning og et erstatningsspørsmål er forskjellige rettsforhold. Den spesielle rettslige koblingen mellom rettsforholdene ved at det i en sak om erstatning er en nødvendig betingelse at det har skjedd et brudd på regelverket, samtidig som dette ikke er tilstrekkelig for å få rett til erstatning, tilsier at tingrettens dom kun blir bestemmende for utfallet når slutningen er frifinnelse; altså at det ikke foreligger nødvendig brudd på regelverket.»
(14)En forutsetning for slik avledet materiell rettskraft må være at tingrettens dom ble formelt rettskraftig. I dette tilfellet falt Speras rettslige interesse i det opprinnelige kravet bort i og med at kommunene inngikk kontrakt. Saken skulle da ha vært hevet, hvis det ikke er adgang til å fremme erstatningskravet i samme sak.
(15)Det følger av Rt-2013-211 avsnitt 32 at hvor «ankesaken heves for lagmannsretten fordi den rettslige interessen er bortfalt, vil tingrettens dom ikke få materiell rettskraftvirkning». Tilsvarende må gjelde hvis en sak avvises for ankeinstansen fordi den rettslige interessen faller bort. Se også Jens Edvin A. Skoghøy, Tvisteløsning, 3. utgave 2017 side 260 med videre henvisning til rettspraksis. Tingrettens avgjørelse om at det ikke var begått feil i anbudsprosessen er dermed ikke rettskraftig avgjort ved tingrettens dom. Når avgjørelsen ikke har materiell rettskraftvirkning, kan den heller ikke danne grunnlag for avledet rettskraft.
(16)Om erstatningskravet kan fremmes for ankeinstansen beror dermed på om vilkårene i tvisteloven § 29-4 andre ledd er oppfylt. Dette spørsmålet har lagmannsretten ikke tatt stilling til. Lagmannsrettens kjennelse må etter dette oppheves.
(17)Kommunene har i anken krevd sakskostnader for lagmannsretten og Høyesterett med til sammen 115 200 kroner eksklusive merverdiavgift. Spørsmålet om sakskostnader for lagmannsretten skal utsettes, jf. tvisteloven § 20-8 tredje ledd. Det skal imidlertid fastsettes sakskostnader for Høyesterett. Det er ikke inngitt kostnadsoppgave. Det kan derfor ikke
tilkjennes mer enn 15 000 kroner eksklusive merverdiavgift, jf. tvisteloven § 20-5 fjerde ledd. I tillegg kommer rettsgebyr med 7 032 kroner.
S L U T N I N G1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves. 2. I sakskostnader for Høyesterett betaler Spera AS til Ø, Y, Æ, X og Z kommuner – én for alle og alle for én – 22 032 – tjuetotusenogtrettito – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av kjennelsen. Wilhelm Matheson Bergljot Webster Kine Steinsvik (sign.) (sign.) (sign.)