Salten og Lofoten tingrett: Norled fikk ikke stanset fergekontrakt

Hovedspørsmålet var om Nordland fylkeskommune hadde plikt til å avlyse konkurransen om to fergesamband. Dette avhang av om kravspesifikasjonen eller dokumentasjonskravet til miljøkriteriet var ulovlig, og om en eventuell feil hadde innvirket på konkurransen.

Nordland fylkeskommune kunngjorde 3. juni 2025 en åpen anbudskonkurranse om drift av fergesambandene Sandnessjøen–Bjørn–Løkta og Søvik–Austbø–Herøy–Brasøy. Anskaffelsen var underlagt anskaffelsesloven og anskaffelsesforskriften del I og III. Kontraktsperioden var 1. februar 2027 til 31. januar 2034, med estimert verdi 805,7 millioner kroner. Kravspesifikasjonen stilte blant annet krav om 70 PBE for hovedfartøy, 60 PBE for reservefartøy, maksimal effektiv fartøyslengde på 85 meter og thrustere på alle hovedfartøy. Tildelingskriteriene var pris 70 prosent og miljø 30 prosent. Tilbyderne skulle levere tilbudsbrev, pris og miljøbudsjett, men det ble ikke bedt om opplysninger om hvilke fartøy som skulle benyttes.

Ved tilbudsfristens utløp forelå tilbud fra Torghatten Midt AS, Norled AS og Vestlandske Trafikk AS. Norleds tilbud ble avvist 10. oktober 2025 fordi ett hovedfartøy manglet thrustere og reservefartøyet bare hadde 56 PBE. Også Vestlandske Trafikk AS ble senere avvist. Norled begjærte midlertidig forføyning for å stanse kontraktsinngåelse med Torghatten. Norled gjorde gjeldende at kravspesifikasjonen var i strid med prinsippene om konkurranse og forholdsmessighet i anskaffelsesloven § 4, og at miljøkriteriet manglet lovlige dokumentasjonskrav.

Retten tok utgangspunkt i at midlertidig forføyning etter tvisteloven forutsatte at Norled sannsynliggjorde et hovedkrav. I denne saken innebar det sannsynlighetsovervekt for at tildelingsbeslutningen senere ville bli satt til side fordi konkurransen måtte avlyses. Retten la til grunn at avlysningsplikt forutsatte tre vilkår: brudd på anskaffelsesregelverket, en nærliggende faktisk mulighet for at feilen hadde innvirket på konkurransen eller deltakerinteressen, og at feilen ikke kunne rettes på annen måte enn ved avlysning.

Når det gjaldt kravspesifikasjonen, understreket retten oppdragsgivers betydelige innkjøpsfaglige skjønn og den begrensede domstolskontrollen. Kravene måtte vurderes opp mot anskaffelsesloven § 4 og anskaffelsesforskriften § 15-1. Retten fant at kravet om thrustere var saklig begrunnet i manøvreringsevne, regularitet, sikkerhet på værutsatte samband, mindre utvasking ved kai og lavere vedlikehold. Også kravene til PBE-kapasitet og maksimal fartøyslengde ble ansett begrunnet i trafikkvekst, behovet for tilstrekkelig kapasitet og tilpasning til kaiinfrastruktur og Vegnormalen N400. Retten fant ikke at kravene, verken enkeltvis eller samlet, var vilkårlige, sterkt urimelige eller strengere enn nødvendig. Den fant heller ikke at kravene var ulovlig konkurransebegrensende, blant annet fordi to av de største aktørene faktisk leverte tilbud, og fordi det ikke var sannsynliggjort at flere aktører ville deltatt uten disse kravene.

Når det gjaldt tildelingskriteriet miljø, viste retten til anskaffelsesforskriften § 18-1 niende ledd, anskaffelsesdirektivet artikkel 67 nr. 4, Wienstrom-dommen og HR-2019-1801-A (Fosen-Linjen). Retten mente at miljøbudsjettet alene, selv sammenholdt med fylkeskommunens erfaringstall, ikke ga et tilstrekkelig grunnlag for effektiv kontroll av oppgitte utslippstall. Det var en betydelig svakhet at oppdragsgiver ikke hadde etterspurt fartøysinformasjon eller andre konkrete opplysninger som kunne underbygge troverdigheten av miljøforpliktelsene. Retten avviste også at kontraktsrettslige sanksjoner i tilstrekkelig grad kunne avhjelpe det mangelfulle dokumentasjonskravet, blant annet fordi hevingsadgangen ikke fremsto reell og fordi slike sanksjoner ikke i seg selv reduserer utslipp.

Retten kom derfor til at dokumentasjonskravet til miljøkriteriet var ulovlig. Likevel fant retten at innvirkningskravet ikke var oppfylt. Det var ikke ført bevis for at flere aktører ville deltatt med et annet dokumentasjonskrav, og Norleds tilbud var allerede avvist på grunn av avvik fra kravspesifikasjonen. Dermed var det ikke sannsynliggjort at feilen ved miljøkriteriet kunne ha påvirket utfallet av konkurransen.

Salten og Lofoten tingrett kom til at Norled ikke hadde sannsynliggjort et hovedkrav som kunne begrunne midlertidig forføyning. Kravspesifikasjonen ble ansett lovlig og ikke i strid med anskaffelsesloven § 4. Retten fant riktignok at dokumentasjonskravet til tildelingskriteriet miljø var i strid med anskaffelsesreglene, men ikke at feilen hadde innvirket på konkurransen eller konkurranseresultatet. Det forelå derfor ikke sannsynliggjort avlysningsplikt. Begjæringen om midlertidig forføyning ble ikke tatt til følge, og Norled ble pålagt å betale sakskostnader til både Nordland fylkeskommune og Torghatten Midt AS.

Kjennelsen illustrerer at domstolene gir oppdragsgiver et vidt handlingsrom ved utforming av kravspesifikasjoner, særlig ved komplekse og samfunnskritiske transportanskaffelser. Samtidig viser avgjørelsen at dokumentasjonskrav til tildelingskriterier, særlig miljø, må gi grunnlag for effektiv kontroll av tilbudenes opplysninger. Kontraktsmekanismer og senere sanksjoner er ikke uten videre tilstrekkelige for å bøte på svak dokumentasjon i konkurransefasen. Saken viser også at selv om det foreligger et regelverksbrudd, må leverandøren sannsynliggjøre faktisk eller nærliggende innvirkning på konkurransen for å nå frem med krav om avlysning eller forføyning.