Krav om lønns- og arbeidsvilkår fra 1. mars

Det gjelder kjøp av tjenester og bygge- og anleggsarbeider. Dette fremgår av forskrift om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter, som nå skal gjøres gjeldende. Formålet er å sikre de ansatte ”normale” lønns- og arbeidsvilkår for å hindre såkalt sosial dumping. Her bringer vi et redigert utdrag av det faktaarket som Fornyings- og administrasjonsdepartementet har utarbeidet som en veiledning som innkjøperne i kan støtte seg til når de skal praktisere kontraktklausul-bestemmelsene. Klausulene skal sikre de enkelte arbeidstakere lønns- og arbeidsvilkår som ikke er dårligere enn det som følger av landsomfattende tariffavtale eller det som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke. Klausulene skal gjelde både ansatte hos leverandører og eventuelle underleverandører som direkte medvirker til å oppfylle kontrakten. Dette gjelder også arbeid som utføres for norske oppdragsgivere i utlandet.
Forskriften pålegger oppdragsgivere å stille krav om at leverandøren og eventuelle
underleverandør på forespørsel må dokumentere lønns- og arbeidsvilkårene til sine ansatte. Oppdragsgivere får dessuten plikt til å gjennomføre nødvendig kontroll for å sjekke om krav til lønns- og arbeidsvilkår faktisk blir overholdt. Oppdragsgiver må også forbeholde seg retten til å gjennomføre nødvendige sanksjoner dersom dette ikke er tilfellet. Oppdragsgiverne må også ta inn informasjon om kontraktklausulen i kunngjøringen eller konkurransegrunnlaget   Hvem gjelder forskriften for?
Forskriften gjelder for samtlige oppdragsgivere i den offentlige sektoren, dvs. statlige,
kommunale og fylkeskommunale myndigheter og offentligrettslige organer. Dette gjelder uansett om disse oppdragsgiverne er omfattet av den klassiske forskriften eller forsyningsforskriften. Derimot gjelder forskriften ikke private forsyningsforetak.   Hvilke kontrakter gjelder forskriften og med hvilke terskelverdier?
Forskriften gjelder for kontrakter om bygge- og anleggsarbeider og tjenester – både prioriterte og uprioriterte. Dette gjelder likevel bare når kontrakten overstiger en viss terskelverdi. At det er fastsatt en slik terskelverdi er begrunnet i at det ikke bør stilles for store krav til bruk av ressurser og oppfølgning av kontrakter med lav verdi. EØS-terskelverdien for tjenester synes å være en tilrådelig grense. Terskelverdien for både
kontrakter om tjenester og bygge- og anleggsarbeider er derfor fastsatt til:
• 1 050 000 kroner for statlige myndigheter.
• 1 650 000 kroner for andre oppdragsgivere.
Dette svarer til de nye terskelverdiene som forventes å tre i kraft 1. april 2008. Departementet har valgt å bruke disse nye terskelverdier i ILO-forskriften allerede fra 1. mars da denne forskriften trer i kraft.
Hva er ”normalt lønnsnivå”?
Med ”normalt lønnsnivå” menes at samlede lønns- og arbeidsvilkår skal holdes på et normalt nivå for sammenliknbart arbeid i vedkommende bransje og geografisk område. Det er for eksempel tilstrekkelig at lønns- og arbeidsvilkårene ikke er dårligere enn det minimumsnivået som følger av en aktuell tariffavtale eller en bestemmelse om allmenngjøring. Foreligger det en allmenngjort tariffavtale, vil det være lønnsnivået i denne avtalen som blir lagt til grunn for hva som er normalt nivå.
I andre situasjoner vil det ofte foreligge én eller flere aktuelle tariffavtaler. Der det foreligger bare én aktuell tariffavtale, vil lønnsnivået i denne avtalen være aktuell som
sammenligningsgrunnlag for det som må betraktes som normalt nivå. I de tilfeller der det i et fag eller i en sektor eksisterer flere ulike tariffavtaler, er det relevant å se hen til alle de ulike avtalene som sammenligningsgrunnlag. Dette siden alle tariffavtaler vil ha karakter av å være normgivende. Eksisterer det parallelle tariffavtaler, er det rimelig å anse at det normale lønnsnivået spenner over nivåene i de ulike tariffavtalene.
Forskriften viser til tariffavtaler som er landsomfattende. I den utstrekning det foreligger
lokale tariffavtaler, kan disse være relevante i vurderingen av hva som er normalt for vedkommende sted og yrke. Utenfor områder der det foreligger aktuelle tariffavtaler eller en allmenngjort tariffavtale, må det gjøres mer skjønnsmessige vurderinger av hva som anses for et normalt lønnsnivå for vedkommende sted og yrke.
Forskriften gjelder også for arbeid som utføres i utlandet. Dersom arbeidet for eksempel skal utføres i Polen, vil det være de normale lønns- og arbeidsvilkårene i Polen som skal legges til grunn.
  Hva dekker ”lønns- og arbeidsvilkår” i forhold til tariffavtaler?
Det er i utgangspunktet minstelønnsbestemmelsene i den aktuelle tariffavtalen som er
normgivende. I tillegg vil det i konkrete tilfeller også være naturlig å inkludere andre bestemmelser som kan være av betydning for det faktiske lønnsnivået, som for eksempel eventuelle overtidsbestemmelser og skiftsatser i bransjer der det ofte opereres med skiftordninger.
Kjernen er imidlertid tariffavtalens lønns- og arbeidstidsbestemmelser. Bestemmelser om arbeidstid må ses i nær sammenheng med regulering av lønn, heter det, blant annet fordi arbeid utover den avtalte arbeidstid vil gi krav om overtidsbetaling. For arbeidstakere med fastlønn vil timelønnen også bli vesentlig redusert dersom man arbeider langt flere timer enn andre arbeidstakere med samme lønn.
  I denne sammenheng kan det vises til utlendingsforskriftens bestemmelser om vilkår for innvilgelse av arbeids- og oppholdstillatelse og praksis fra Utlendingsdirektoratet. Det vises også til praksis fra Tariffnemnda etter allmenngjøringsloven, der det er allmenngjort bestemmelser om arbeidstid, dekning av utgifter til reise, kost og losji i forbindelse med arbeidsoppdrag der overnatting utenfor hjemmet er nødvendig og krav til spise- og hvilerom, for å sikre formålet om likeverdige lønns- og arbeidsvilkår. Dette er bestemmelser som faller inn under kategorien ”arbeidsvilkår”, og som er av stor betydning i arbeidsforholdet.
Hvordan skal oppdragsgivere gjennomføre kontroll og oppfølging?
Oppdragsgiver skal gjennomføre den nødvendige kontroll for å sjekke om kravene til lønns- og arbeidsvilkår overholdes. Det kan for eksempel være kontroll i form av at leverandøren skal fremlegge dokumentasjon på de lønns- og arbeidsvilkår som gjelder for de som skal utføre oppdraget. Kontrollen kan gjerne skje ved bruk av stikkprøver.
Oppdragsgiver kan imidlertid tilpasse bruken av ressurser og graden av kontroll til behovet i vedkommende bransje, geografiske område mv. Bakgrunnen er at kostnadene ved å føre kontroll ikke skal overstige de gevinster som oppnås. Det betyr at det er oppdragsgiver som etter en konkret vurdering av behovet bestemmer når og
hvor ofte det skal utføres kontroll. Det er imidlertid naturlig at det oftere føres kontroll i områder og bransjer der en er kjent med at sosial dumping er et problem. Tilsvarende bør det brukes mindre ressurser til kontroll der for eksempel oppdragsgiver ikke har grunn til å anta at leverandøren opererer med uakseptable lønns- og arbeidsvilkår.
Det skal understrekes at oppdragsgiver løpende – og ikke bare ved kontraktens inngåelse – må foreta en slik vurdering av behovet for kontroll. Oppdragsgiver må i den forbindelse ta høyde for eventuelle endringer som skjer i det geografiske område eller i bransjen.
Hvem skal gjennomføre kontroll med underleverandører?
Ifølge den nye forskriften er det utelukkende oppdragsgiver som plikter å føre kontroll – også i forhold til underleverandører. Det betyr blant annet at oppdragsgivere også kan kreve at eventuelle underleverandører på forespørsel må dokumentere lønns- og arbeidsvilkårene til ansatte som medvirker til å oppfylle kontrakten.
Hovedleverandøren blir altså ikke pålagt noen kontrolloppgave overfor underleverandører
gjennom denne forskriften.  Hovedleverandøren vil imidlertid alltid være ansvarlig for oppfyllelsen av kontrakten overfor oppdragsgiver. Dette innebærer at hovedleverandøren også blir ansvarlig for arbeid som utføres av underleverandørene. Hovedleverandørene må derfor sørge for egnede metoder for å sikre at underleverandørene opererer med normale lønns- og arbeidsvilkår.
Forskriften vil på noen områder være overlappende med forkskrift om informasjons- og
”påse”-plikt og innsynsrett ved allmenngjøring av tariffavtaler som er under utarbeiding av Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Departementet legger til grunn at den kontroll og rapportering som må til for å oppfylle ”påse”-plikten normalt vil gi den dokumentasjon en offentlig oppdragsgiver kan kreve etter forskrift om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter.
Hvem kan påberope seg kontrollplikten?
Det er oppdragsgiver som skal gjennomføre den nødvendige kontrollen ut fra en vurdering av behovet i vedkommende område eller bransje. Det vil si at det er oppdragsgiver som vurderer når og i hvilket omfang kontroll er nødvendig.  
Tredjepart, for eksempel den enkelte arbeidstaker, kan altså ikke direkte kreve at
oppdragsgiver utfører kontroll. Det er imidlertid intet til hinder for at tredjepart gjør oppdragsgiver oppmerksom på at leverandører i konkrete tilfeller opererer med uakseptable lønns- og arbeidsvilkår. Mottar oppdragsgiver en slik henvendelse av seriøs karakter må oppdragsgiver ta det alvorlig, og det må inngå med betydelig vekt i oppdragsgivers vurdering av om det er nødvendig å foreta kontroll. Det bemerkes i den forbindelse, at oppdragsgivers manglende kontroll etter omstendighetene vil kunne anses som et brudd på forskriften.
Hvilke sanksjoner kan anvendes?
Forskriften krever at oppdragsgiver skal betinge seg retten til å gjennomføre nødvendige
sanksjoner dersom en leverandør ikke overholder klausulen om lønns- og arbeidsvilkår. Disse skal være egnet til å påvirke leverandøren eller underleverandøren til å oppfylle kontrakten. Forskriften sier ikke noe om hvilke typer sanksjoner oppdragsgiver kan anvende. Det skyldes at ulike sanksjonsmodeller kan være egnet for ulike kontraktstyper og i ulike situasjoner.
En mulig sanksjon kan være at oppdragsgiver holder tilbake deler av kontraktsummen til det er dokumentert at forholdene er i orden. En kontraktsklausul om sanksjon kan for eksempel formuleres på følgende måte:
”Dersom leverandøren ikke etterlever klausulen, har oppdragsgiver rett til å holde
tilbake deler av kontraktsummen til det er dokumentert at forholdene er i orden. Summen som blir tilbakeholdt skal svare til ca. 2 ganger innsparingen for arbeidsgiveren”.
Dersom oppdragsgiver ikke tar med en klausul om lønns- og arbeidsvilkår?
Dersom oppdragsgiver ikke tar med en klausul og lønns- og arbeidsvilkår i
konkurransegrunnlaget, vil det være et brudd på forskriften. Brudd på denne forskriften er sammenlignbare med andre brudd på anskaffelsesregelverket. I forskrift om offentlige anskaffelser står det for eksempel at oppdragsgiver skal kreve at samtlige norske leverandører fremlegger en skatteattest og en HMS-egenerklæring. Det vil tilsvarende være et brudd på denne forskriften dersom oppdragsgiver glemmer å be om disse dokumentene.
Innkjøpsregelverket regulerer ikke uttrykkelig hvilke konsekvenser hver enkelt type brudd får. Det følger derimot av generelle prinsipper at visse type brudd kan korrigeres av oppdragsgiver underveis i en konkurranse, mens andre brudd vil føre til at konkurransen må avlyses og/eller at bruddet gir en eller flere av partene krav på erstatning.
Ved mistanke om overtredelse av forskriften er det mulig å bringe inn oppdragsgiveren for tingsretten eller å sende inn en klage til Klagenemnda for offentlige anskaffelser.